Historien om den fagforeningsdrevne grønne omstillinga i Odda
Av Tale Hammerø Ellingvåg
De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet behøver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.
Foto: Postkort fra Odda. Kilde: Norsk vasskraft- og industristadmuseum
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
masterstudent ved Human Geography ved Universitet i Oslo og tidligere miljøpolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industrisamfunnet Odda en såkalt «grønn omstilling». Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Disse industrielle anleggene var svært forurensende gjennom utslipp til både vann og luft. På et punkt var Sørfjorden, som industrien ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad. Det erfarte at «altanen og klesvasken var kullsvarte», og at fisken forsvant eller ble syk og sort i munnen. En lokal Oddaværing jeg snakket med fortalte det slik:
Det [miljøbevisstheten] har modna over tid, når sjokkrapporter kom om tilstanden om fjorden kom. Folk ble syke og fikk kreft, (…) nådde ikke pensjonsalder (…) og fjorden og bomiljøet ble fælt.
Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller «Zinken», var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS – gjerne mot bedriftsledelsers ønske. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre ytre miljø. Det ble et veiskille:
Vi måtte ta et valg, vi hadde kjørt en hard kamp for indre miljø, «skal vi liksom gi oss på halvveien»? (…) De lokale direktørene var i utgangspunktet avvisende, for de representerte styret og det var utenlandske eiere, sant. De var jo redd for at dette skulle kunne true profitten. Det var det klassiske utgangspunktet. De merka jo etterhvert folkemeningen, i fagforeninga og lokalsamfunnet.
Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller, i stedet for å dumpe disse i fjorden. Forslaget møtte motbør før man dro en seier i havn. Foreninga var ikke redde for å tråkke på tær, og bestemte seg for at om noe skulle skje, måtte man ikke la seg pille på nesen:
Ledelsen i fagforeninga på Zinken vedtok å okkupere direktørkontoret med Bellona, og det hadde jo aldri skjedd før. De måtte sende telefax til eieren i England. Kravet var at vi opphever ikke okkupasjonen før vi får en avtale signert om at eierne skal sette i gang opprydding av fjorden. I løpet av natta ble det signert en avtale.
Samtidig var det tydelig at det kostet å gå bedriftsledelsen og den politiske makten imot. Som det ble sagt i et av intervjuene er det «ikke lett for en fagforening å si at bedriften skal velge en løsning som de ikke ønsker, som er mer kostbar. Det sitter jo litt langt inne.» Likevel ble kampen ført, på tross av skyllebøtter, forsøk på ansvarsfraskrivelse fra bedriften, trusler om søksmål og å «bli kalt inn på teppet».
Interessemotsetninger
Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første og mest grunnleggende motsetningene man møtte på var altså den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.
Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe «utenfor systemet» og knytte til seg nye allierte. De foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». Det er kanskje ikke så rart når man ser på Tyssedals historie med nedleggelser og arbeidsledighet. Som en informant sa det: «De var nok litt meir redd for den diskusjonen om arbeidsplasser og miljø og sånn, det sa de jo tidlig.»
På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).
Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, mens Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Dette gjorde at det tok tid før kommunestyret kom på banen. En informant mente at argumentene mot miljøtiltakene fulgte klassiske mønstre om at de ville kunne være en trussel mot arbeidsplassene:
Kommunestyret var egentlig lunkne, det var bare «de radikale i RV som truer arbeidsplassene». Man slo kontant tilbake at «det er miljøsvina som truer arbeidsplassene», og i dag er det alt det rene man skryter av. Man mente den gang at de tillitsvalgte ikke hadde skjønt sine langsiktige interesser.
En annen informant beskriver prosessen slik:
Det har vært en stor politisk kamp, og det tok lang tid før Arbeiderpartiet som største parti aksepterte det. (…) Mange yngre medlemmer og eldre medlemmer, og folk som hadde kjent helseproblemene på kroppen, ble med i kampen. Fagforeningsledere som var med i AP hadde ofte feil interesser, de hadde ikke medlemmenes interesser. Det ble hardt mot hardt i kommunestyret før det etter hvert ble bred enighet.
Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for miljø før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet. De store uenighetene internt i fagbevegelsen i området kom særlig til syne i forbindelse med markering av arbeidernes dag i 1985, der man endte opp med å arrangere to parallelle arrangementer 1. mai, på grunn av uenigheter om hvordan man skulle forholde seg til utslippene i Tyssedal,og om hvorvidt Samorg skulle drive valgkamp for Arbeiderpartiet eller ikke. Det alternative 1.mai-arrangementet ble drevet fram av Aksjon Rein Fjord og et tjuetalls radikale tillitsvalgte, hvor tema var grønne arbeidsplasser.
Interessekonfliktene kom også til syne i lokal mediedekning, hvor «de radikale» og den nye tverrpolitiske interessegruppen Aksjon Rein Fjord følte seg tilsidesatt:
Aksjon Rein Fjord (…) ble jo totalt boikotta av lokalavisa da, for eksempel. Det var jo Arbeiderpartistyrt (…) og de boikotta oss totalt, vi kom ikke til orde med noen ting der. Vi hadde jo et alternativt 1.mai-arrangement, og det var jo tiet ihjel.
Aktørskap
En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010), sammenliknet med Tyssedølene, ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.
De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at sinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.
En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Denne styrken har de lokale tillitsvalgte i Odda kjent godt til:
Fagforeningene har alltid vært godt organisert, med nær hundre prosent organisasjonsgrad. Vi er et veldig tett samfunn. Skal man få til store endringer må man ha med seg fagbevegelsen, og fagbevegelsen har vært den viktigste miljøorganisasjonen her, men vi har ikke alltid vært enige.
Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd, var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten, som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger, og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller.
I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). «Lock-in» ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.
Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der utviklinga i Tyssedal var usikker og arbeidsplassene truet gjennom hele 1970-tallet. Dette skapte stor uro og uforutsigbarhet, og det ble ikke bedre i 1981 da aluminiumsfabrikken – eller «Nitriden» – ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket, og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse, at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).
Et nytt kapittel
En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeidstakere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fagforeningas kjernevirksomhet.
Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt, gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.
Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.
Referanseliste:
Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of labour, Progress in Human Geography, 35 (2)
Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850–865
Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford
Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the “Not below 24,000» movement. Geoforum 70.
Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41–58
Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull – HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull–HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.
Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920–1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.