Tron Øgrim, maoisme og revisjonisme (debatt)

Av Henrik Ormåsen

Nr 2 2008

I mars 2007 raste det en lengre polemikk på internlista i det da helt nystarta partiet Rødt. Temaet var kommunistisk organisering, og hvorvidt et venstresosialdemokratisk parti som Rødt er et egna redskap, eller om kommunistisk organisering er nødvendig.

Henrik Ormåsen er talsperson for Tjen Folket – ei marxist-leninistisk gruppe


Rødt sitt tidsskrift Rødt! trykte i november 56 sider av denne debatten, inkludert et forord av redaktøren. Det spesielle var at de kun trykte friserte utgaver av Øgrims innlegg. Forordet bar også preg av at her var det «den store tenkeren» som satte den ubetydelige gruppa Tjen folket på plass. Eller for å si det på en annen måte, eksistensen av Tjen folket var bare en mulighet for den store tenkeren Øgrim til å legge frem sine konklusjoner. Vi er av en annen oppfatning.

Vi har laga et hefte med hele debatten som vi sender ut gratis til interesserte. Heftet kan bestilles på våre internettsider: http://tjen-folket.no/materiell eller e-post: post@tjen-folket.no. Vi har også lagt ut polemikken på våre Internettsider.

Vi har laga dette heftet fordi vi mener debatten om hvorvidt kommunistisk organisering er nødvendig er viktig. Vi mener debatten mellom oss og Øgrim viste at det også i dag er slik at revisjonismens tannløse versjon av marxismen kun kan forsvares overfor borgerskapet, men ikke i en skarp polemikk om hva som faktisk trengs for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Men ta hverken vårt eller Rødt! sitt ord her. Bestill heller heftet fra oss sjøl, les det og gjør om din egen mening!

Hvorfor vi vil, og Øgrim ikke ville ha et kommunistparti

Øgrims innfallsvinkel i debatten var defaitistisk og dels sjølmotsigende: Han argumenterte for at kommunistisk organisering ikke er mulig i Norge, at AKP(m-l) sjøl på sin storhetstid ikke var «'det revolusjonære partiet' som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge».

Her avslørte Øgrim at han hadde glemt hva en revolusjon er. En revolusjon er ikke noe et parti gjennomfører på vegne av folket. Et kommunistisk parti kan ikke skape en revolusjonær situasjon, dette er som Lenin forteller en situasjon der herskerklassen ikke lenger kan herske på samme måte som tidligere og der de som er blitt herska over ikke lenger vil eller kan finne seg i dette. En slik revolusjonær situasjon kan enten føre til at arbeiderklassen griper makta eller at borgerskapet etablerer en ny stat, da gjerne i form av fascisme.

En sosialistisk revolusjon gjennomføres AV folket, men med et kommunistparti i spissen. Kommunistpartiets rolle er å være ledende i revolusjonen. Det må ha en forståelse av hva som trengs, stake ut en retning og koordinere og organisere de revolusjonære.

Hvorvidt AKP(m-l) kunne fylt denne rolla er et rimelig hypotetisk spørsmål. Det var aldri noen revolusjonær situasjon i Norge i AKP(m-l)s levetid. Dersom en slik situasjon hadde oppstått, så hadde det slått kraftig inn i kommunistpartiet. Det viktige er at det VAR et kommunistparti som kunne stilt seg i spissen, rekruttert og skolert flere og slik sett fungerte som den ledelsen som er avgjørende for utfallet av en revolusjon.

Her skiller partier som AKP(m-l) seg fra sosialdemokratiske partier opp gjennom tidene som SV, SF, DNA og Rødt. De sosialdemokratiske partiene har ikke den forståelsen og organisasjonsstrukturen som kreves for å kunne spille den ledende rolla under en revolusjon. Tvertimot har de sosialdemokratiske partiene historisk heller stilt seg MOT revolusjonen. Agitert MOT at folk skal gjøre revolusjon og FOR at folk skal holde seg i ro!

I en revolusjon kreves en sterkt organisert ledelse. Et opportunistisk parti som spriker i alle retninger kan ikke gå i spissen.

Ingen har sagt at det å skape et kommunistisk parti er en lett sak i et rikt imperialistisk land. Likevel merker vi at situasjonen i dag med et SV som i praksis demonstrerer sosialdemokratiets udugelighet, deltakelse i imperialistiske røverkriger og en tikkende miljøkatastrofe som kapitalismen er ute av stand til å løse, skaper større bevegelse og søken for kommunismen enn det vi har hatt på mange år.

Rødt er ikke et alternativ for slik ungdom. SV har vist sosialdemokratiets fiasko. Hva skal en med en ny utgave av SV anno 1973 (se vårt hefte: Hvor går DNP)? Bestill dette heftet på: http://tjen-folket.no/materiell/, det koster kr. 15, inkludert porto. Vi driver ikke med inkasso, alt vårt materiell må forskuddsbetales.

Øgrims «revidering» av maoismen

Øgrim kalte seg maoist, men var MOT kommunistisk organisering og FOR det sosialdemokratiske partiet Rødt. – Et parti som er til forveksling likt det partiet Øgrim sto i spissen for å bryte ut av til fordel for arbeidet for å starte et nytt kommunistparti. Hvordan kan dette forenes med maoisme og leninisme? Maoismen bygger på leninismen. Teorien om et leninistisk kaderparti er et av kjernespørsmåla som skiller leninismen fra sosialdemokratiet.

Derfor skreiv Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Poenget med behovet for et marxist-leninistisk revolusjonært parti, blei også tatt opp av Kinas kommunistparti i den store polemikken mot den revisjonistiske ledelsen i Sovjets kommunistparti. Den store polemikken kan bestilles fra oss for kr. 60, gå til: http://tjen-folket.no/materiell/.

Vi skal merke oss dette sideskiftet Øgrim gjorde her i forhold til dette synet. Vi skal komme tilbake til dette.

Det er også et annet minst like viktig kjernespørsmål som skiller kommunister, leninister og maoister på den ene sida, og opportunister, revisjonister og sosialdemokrater på den andre sida: Spørsmålet om proletariatets diktatur. Lenin skreiv det slik:

"Ein kan seia utan å vera redd for å overdriva at dette er nøkkelproblemet for heile den proletariske klassekampen."

og videre:

"Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur."

Hvordan omtalte så «kommunisten», «leninisten» og «maoisten» Øgrim dette spørsmålet?

«Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

Vi svarte:

«Kaster du ikke ut barnet med badevannet nå? Teorien er jo dessuten oppfunnet av Marx, og ikke Stalin. Klart at den helt sikkert kunne blitt praktisert bedre. Også klart at den må tillempes til våre forhold, men å forkaste hele teorien, er å forkaste et kjerneelement i den marxistiske forståelsen: Forståelsen av at proletariatet MÅ ha et statsapparat til å undertrykke (ha diktatur over) borgerskapet.»

Dette svarte aldri Øgrim på.

Øgrim forkasta altså teorien om proletariatets diktatur. Han forkasta kommunistisk organisering til fordel for sosialdemokratisk organisering. Han kalte seg likevel fortsatt «kommunist», «marxist», «leninist» og «maoist». Var dette troverdig? Hva ville den unge Øgrim selv ha kalt folk som gjorde dette? Kan dette kalles noe annet enn revisjonisme?

Hva er revisjonisme og hvorfor må den bekjempes?

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. Revisjonismen er marxisme uten tenner. Her fjernes alt det revolusjonære innholdet, og alt som utgjør en trussel for borgerskapet lukes vekk, og tilbake står en ufarlig liberal humanisme. Øgrim vandret på revisjonismens vei. Han «fjerna behovet» for et kommunistparti, og han «fjerna» nødvendigheten av proletariatet-diktatur. Uten dette blir marxismen ufarlig. En sosialistisk revolusjon kan ikke gjennomføres uten et kommunistparti i spissen. Arbeiderklassen kan ikke holde på makta si, uten å opprette et revolusjonært diktatur over borgerskapet. I striden rundt dette skilles kommunister og sosialdemokrater. Historien er full av eksempler på «sprenglærde» (som f.eks. Lenin kalte Kautsky) som forlater kommunismen, og går over i den revisjonistiske og sosialdemokratiske leiren.

Konklusjon

Tron Øgrim har spilt en betydelig, og kanskje avgjørende rolle for kommunismen i dette landet. Han har vært kanskje den viktigste strategen og teoretikeren i norsk m-l historie. Han har skrevet bøker og tekster som kommunister i Norge i dag fortsatt studerer og lærer mye av. Paradoksalt nok nettopp i de spørsmål han på slutten fornekta: Kommunistisk organisering og nødvendigheten av proletariatets diktatur.

De siste årene av sitt liv dreiv han ikke med stort av praktisk politisk arbeid (i den grad han overhodet gjorde det). Han jobba med teori uten et kommunistisk kollektiv, og uten å knytte arbeidet opp mot praksis. Det blei en stor motsigelse mellom liv å lære i forhold til Øgrims gamle forståelse for behovet for om et kommunistisk kaderparti og den praksis han sjøl hadde (eller ikke hadde). Sjølsagt blei han som alle andre påvirka av den virkeligheten han levde i. Marx skrev det slik:

"Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet."

Det er derfor naturlig at han gikk bort fra vesentlige marxistiske teorier. Men hans «nye» tanker på sine gamle tanker, var ikke «nye» tanker. Det var de samme gamle tankene han i sin ungdom bekjempa. De samme tankene som er ufarlige for borgerskapet, men tilsvarende farlige for arbeiderklassen. Når Rødt! valgte å vie 56 sider til Øgrims mest elendige og borgerlige tanker, så sier ikke det bare mye om Tron Øgrims utvikling, men også minst like mye partiet og tidskiftet Rødt (med eller uten utropstegn).