Hatsnakk og tagging i Materialisten
Av Morten Falck
Materialisten har mat for den som vil trene tenkemusklene, skjerpe standpunktene og bli litt klokere. Nummer 1/2 1999 inneholder artikler om krigene på Balkan, om “Hatsnakk”, en kritikk av sosialøkonomen Gary Becker (Nobelprisen 1992), dessuten artikler om grafitti, om kriminalomsorg og om korporativisme/interesseorganisasjoner.
“Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt” kaller Materialisten seg. Det er et prisverdig formål. Det blir ytterligere klargjort i en tekst på innsida av omslaget, der det framgår at i tillegg til å styrke den tverrfaglige diskusjonen om forskningsresultater og vitenskapsteori og båndene mellom forskningsmiljøer og en interessert allmennhet, skal tidsskriftet utvikle og konkretisere den marxistiske teorien, ut fra en marxist-leninistisk erkjennelsesteori.
Det trengs, for å si det mildt. Se deg om i verden. Forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for livet i et industrielt samfunn (noen kaller samfunnet post-industrielt – mon de kjøper alle sine industrivarer, mat, klær og forbruksvarer, på postordre?) – og det blir mer og mer nødvendig å følge med i det som foregår dersom vi skal ha noen mulighet for å påvirke eller iallfall forstå utviklinga. Samtidig blir marxismens analyser bekrefta i detalj hver dag, hver time, hvert minutt og sekund, verden over. Behovet for å utvikle den marxistiske teorien, slik at den fanger opp nye erfaringer og nye foreteelser er enormt. Tidsskriftets navn er lovende i så måte.
Balkan, imperialismen og det norske språket
Stephen R. Shalom har skrevet artikkelen om krigene på Balkan, som er oversatt fra Zmags hjemmeside. Den er en interessant polemikk mot dem på venstresida som støttet USAs krig mot Jugoslavia. Som kjent fantes det slike. I Norge representert ved flere grupperinger, fra SV-ledelsen til personer innafor RV, som for eksempel Trond Andresen. Artikkelen er interessant og legger fram mange gode argumenter. Den tar også opp den holdninga som NKP var den tydeligste talsmannen for i Norge, nemlig at det var feil å kritisere “offeret” Milosevic under Pentagons bombetokter.
Som sagt er artikkelen interessant. Men den svikter når det gjelder analysen av USAs hensikter. Den ser ikke etter USAs imperialistiske mål, behovet for å rykke fram der det sammenraste Sovjet-imperiet etterlater et vakuum, behovet for å styrke seg og erobre posisjoner i forhold til den europeiske imperialismen som samler styrke under EU-frakken. Dermed gjør den det ikke lettere å se hva som virkelig skjer. Den etterlater oss også uten en videre forklaring på andre staters framferd, for eksempel Frankrikes i Rwanda.
Kanskje vil redaksjonen forsvare seg med at Shalom ikke er marxist? Greit nok. Men det er likevel en svakhet ved artikkelen. Det forklarer også at han ikke ser på den nasjonale sjølråderetten som et prinsipp. Han er både i stand til å si at han er tilhenger av våpenstøtte til et undertrykt folk som ønsker å slåss for sin egen frigjøring, at KLA utviklet seg til “en seriøs geriljastyrke med stor støtte i befolkningen” – og gå imot å gi våpen til KLA.
Men den største svakheten ved artikkelen er etter mitt syn at han ikke problematiserer de nasjonale og etniske konfliktene på Balkan, ikke stiller seg spørsmålet om hvorfor de blusser så veldig opp etter at de har vært holdt i sjakk av Tito-regimet gjennom nesten et halvt århundre. Dermed blir de uforståelige, fordi vi ikke ser hvem som blåser til ilden, hvordan motsetningene bevisst pustes opp. Hvem tjener på dem? De er jo ikke nedlagt i genene, de er skapt av historien og politikken, og kan overvinnes politisk og historisk, selv om veien dit er blitt mye lenger.
Artikkelen er skrevet mens krigen pågikk. Det er interessant å lese den nå etterpå, og se at mange greide å holde hodet kaldt, analysere det som foregikk og ta riktig stilling i en komplisert situasjon. Men den hadde vært lettere å lese om ikke oversettelsen var så full av feil. En ting er at Rugova ett sted blir til Rugarta, og at oversetteren ikke vet at sloss er preteritum av verbet å slåss. Eller at hun ikke vet forskjell på de og dem, han og ham (som om det er noe vanskeligere enn å vite forskjell på jeg og meg!). Verre er merkelige ord som “rasjonalet” i stedet for begrunnelsen, “en fraksjon av 2000” i stedet for brøkdel, “begge faksjonene” i stedet for fraksjonene, “kredibilitet” i stedet for troverdighet. “Ulovlige gjennomsøkinger” betyr antakelig ransakinger, og “vigilant atferd” er det ingenting som heter på norsk. Og hva i helvete er en “analysator”? Noe i en bilmotor?
Det er ikke lett å oversette fra fremmede språk. Den viktigste forutsetninga er å være god i norsk. Særlig hvis det er hastverk, er dette et ansvar ikke bare for oversetteren, men for redaksjonen. Jeg håper Materialisten-redaksjonen tar det ansvaret mer alvorlig en annen gang. Det er en fattig trøst at det ikke bare gjelder Materialisten, eller at det finnes språklig slurv også andre steder i bladet.
Ytringer som dreper
Materialisten bringer fire artikler fra det kjente tidsskriftet Index on Censorship, oversatt av Unni Rustad. De handler om “Snakket som dreper”, det amerikanerne kaller “hate talk”, hatsnakk. Det er nyttige artikler i flere diskusjoner om ytringsfrihet og demokrati – både i en diskusjon om hvordan vi møter rasisme og i diskusjonen om sosialismen og menneskerettighetene.
“Hatsnakk, som amerikanerne kaller det, er en problematisk sak for folk som tror på ytringsfriheten. Det er grovt, fornærmende, truende og trakasserende. Det kan føre til vold, hat og diskriminering, og det dreper,” skriver Ursula Owen i hovedartikkelen “Snakket som dreper”. Hun beskriver eksempler fra USA/Canada, Israel og Balkan, og trekker selvfølgelig linjer tilbake til Hitler-Tyskland. Samtidig som det er umulig å få bukt med rasistisk hatsnakk på USAs radiokanaler fordi det har høy “rating”, det har mange lyttere og får dermed reklamekroner, førte pornomotstanden til stramme anti-pornolover i Canada. Men de ble i første rekke brukt mot homofile, og rammet dessuten pornomotstanderne sjøl. Mordet på Yitzhak Rabin i november 1995 var kanskje et resultat av hatsnakk? Og på Balkan har hatsnakk hatt gylne tider – i lederen siterer Evy Frantzen og Cecilie Høigård fra en artikkel av Unni Rustad i Materialisten nr. 2/3 1998: “kosovoalbanerne havna aleine på den absolutte bånn (av lista), for om dem kunne det ikke sies et eneste godt ord (…), men plutselig bryter en ung mann inn i samtalen og sier: ‘Ok, greit nok, men når skal vi samle oss og dra til Kosovo og drepe albanere?’”
Under samletittelen “Ingen havn i stormen” følger så tre korte artikler som setter søkelyset på Roma-folkets situasjon i Tsjekkia og Slovakia, og hva sigøynerne møter som flyktninger i Irland og England. Owen sier i sin artikkel: “Som ivrige motstandere av sensur og talsmenn for ytringsfrihet, er vi nødt til å spørre: Er det et øyeblikk hvor de kvantitative konsekvensene av hatsnakk kvalitativt forandrer argumentene for hva vi skal gjøre med det? Og kan det ikke lages et skille mellom ordene til dem som snakker hatsnakk utfra overbevisning, uansett hvor uvitende, skakkjørt eller fordomsfull denne overbevisningen er, og hatsnakk som propaganda, den vel overveide og systematiske bruken av løgner for å spre frykt, hat og vold i hele befolkningen?”
Denne argumentasjonen har også vært brukt i norsk debatt. Jorun Gulbrandsen bruker hatsnakk som argument for forbud mot rasistiske ytringer i artikkelen “De farlige tankene” i Røde Fane nr. 4/1998.
Ting har ofte flere sider
Dette er alvorlige spørsmål, og de er vanskelige. Fordi de har mange sider, og det er nødvendig å veie motstridende hensyn mot hverandre. På den ene sida: Hvordan kan vi bekjempe feilaktige idéer? Eller, for å være konkret: Åssen kan vi bekjempe rasismen?
Mange vil si at rasistiske ytringer må forbys, og at rasister ikke fortjener å komme til orde. Problemet er at ingenting tyder på at slike tiltak som forbud og sensur er effektive mot rasismen. Den voldsomme rasismen som nå rammer Roma-folket i Tsjekkia og Slovakia er et godt eksempel på det. I mange år, fra krigen sluttet og til Østblokka gikk i oppløsning og Tsjekkoslovakia blei delt, var rasismen forbudt. Det fjernet den ikke. Det trakk ikke tennene på den heller, det styrket ikke enheten mellom romaene og flertallsfolkene, og det skapte ingen motstandskraft mot rasismen. Sjølsagt, for idet rasismen blir forbudt, blir også debatten mot den tannløs, allmenn, ute av stand til å diskutere det konkrete innholdet i fordommer som bare brer seg underjordisk som et giftig, men usynlig mycel av sopptråder. Forbud mot rasisme endrer ikke tenkninga hos noen, det skjerper ikke noens kritiske sans, det bare lammer debatten. Bare aktiv debatt og åpen prøving av idéer kan vaksinere hodene våre mot de idéene som ikke er sanne.
Et godt eksempel på dette er Jack Erik Kjuus og det såkalte partiet “Hvit Valgallianse” som gikk inn for å sterilisere alle adoptivbarn som ikke hadde norsk opphav. Det avskyelige forslaget blei trukket fram i lyset, og faktisk uskadeliggjort i en voldsom debatt. Legg merke til at mannen er usynlig i årets valgkamp, sjøl om han faktisk stiller til valg.
Skal vi ta et historisk eksempel, kan vi peke på hvordan rasismen blei drevet tilbake i Sverige og Norge i mellomkrigstida gjennom en effektiv idékamp, der Clarté og Mot Dag var viktige organisasjoner og Ebbe Linde og Karl Evang sentrale personer. Eller hvordan kunnskapene om Hitler-Tysklands rasistiske forbrytelser har kriminalisert jødeforfølgelser over hele den vestlige verden i etterkrigstida.
Idéer kan bare bekjempes med kunnskaper, debatt, argumenter, overbevisning. Prinsipielt mener jeg derfor at forbud mot rasistiske ytringer ikke bare har lite for seg, men er direkte skadelig. Bare når rasistene får komme til orde, blir det mulig å trekke tenna på rasismen.
På den annen side – er spørsmålet om hatsnakk egentlig et spørsmål om ytringsfrihet?
Jack Erik Kjuus er blitt dømt i norsk rett for rasisme. Det er som kjent forbudt i straffeloven, uten at det rammer verken dem som vil selge bolig bare til hvite nordmenn i fullt arbeid, eller politifolk som trakasserer fargede ungdommer med dyre sykler. Svenskene har formulert det litt annerledes, der rammer forbudet “hets mot folkgrupp”. Den formuleringa viser mot noe annet enn ytring – den viser mot hets, trusler og vold, som individene i samfunnet skal ha beskyttelse mot. Altså individenes personlige sikkerhet, som også er en menneskerett.
Bare folks egen tankevirksomhet kan endre tankene deres. For å endre folks tenkning må vi nå fram til deres egen tankevirksomhet. Det finnes ingen annen måte. Forbud og sensur endrer ingen idéer. Samtidig skal folk kunne leve i trygghet uansett hva de mener. Denne personlige sikkerheten er en forutsetning dersom ytringsfriheten skal være reell. Artiklene fra Index on Censorship ser på dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet – og da blir det kanskje vanskeligere enn det egentlig er.
Men hvem bestemmer hvor grensene går?
Men det betyr ikke at jeg på noen måte mener dette er uproblematisk, eller at det ikke er vanskelig. Ikke bare er flere prinsipper involvert. Det må nødvendigvis være slik med menneskerettighetene, at de begrenser hverandre, i den forstand at grensene for demokratiske rettigheter nødvendigvis må gå der de rører ved andre menneskers tilsvarende rettigheter. Ingen kan ha rett til å utøve sine demokratiske rettigheter på en måte som begrenser andre menneskers demokratiske rettigheter.
Så hvor går grensene for ytringsfriheten? Det norske lovverket forbyr blasfemi. Det er en konkret grense som jeg er motstander av, samtidig som jeg mener alle har krav på respekt for sin religiøse oppfatning. Det å vise andre mennesker respekt er noe så enkelt som grunnleggende folkeskikk – men innebærer det at jeg ikke kan drive gjøn med forestillinger jeg ikke tror på, ja, kanskje finner absurde, dersom andre tror på dem?
Det norske lovverket forbyr ærekrenkelser. Men hva er ærekrenkelser? Og hvor går grensen mellom “frimodige ytringer” (om for eksempel direktører, politikere, offentlige tjenestemenn) og ærekrenkelser, eller kanskje til og med trusler? Er det avhengig av øynene som ser, ørene som lytter? Og gjelder de samme grensene for en rik direktør eller skipsreder i det offentlige rom og en vanlig, farget, adoptert tenåring i et norsk bygdesamfunn? Gjelder samme rett for statsadvokaten som for Fredrik Fasting Torgersen?
Den vesentligste mangelen i artiklene fra Index on Censorship er fraværet av spørsmålet “for hvem?”. Det som mangler er den materialistiske erkjennelsen at verden er klassedelt. Produksjonsforholda, klassekampen og den økonomiske utviklinga styrer, og lover og rettigheter, tradisjoner og kultur er bare speilbilder av denne skjendige virkeligheten. Det er ikke likhet for loven. Det finnes i virkeligheten ingen allmenne, menneskelige rettigheter. Bill Gates og Rupert Murdoch har ikke samme ytringsfrihet som Mumia Abu-Jamal. Borgerskapet har ikke like store problemer med å komme til orde som arbeiderklassen. Banksjefer i England har større demokratiske rettigheter enn bønder i Kurdistan. Spørsmålet er: Hvem er tjent med størst mulig ytringsfrihet og hvem er tjent med hatsnakk? Asbjørn Elden rådet en gang alle til å spørre som Agatha Christie: Hvem tjener på det som skjer? Eller som Mao Zedong formulerte det: For hvem?
Og dessuten: Hvis vi skal komme fram til en verden der det virkelig hersker samme rett for Loke som for Tor, og der det virkelig finnes allmenne menneskelige rettigheter – hvordan gjør vi det? For det er vel det vi vil?
En overraskelse til slutt
Det er ikke så ofte man støter på et tidsskrift som gir impulser til denne diskusjonen. Det er en god grunn til å lese Materialisten. Det er annet stoff her også. Peder Martin Lysestøl skriver om sosialøkonomen Gary Becker, som beskriver husholdningene med begreper som er hentet fra sosialøkonomien, som verdi, investering, nyttemaksimering. Lysestøl går dessverre fort forbi en påvisning av at mannen er biologisk determinist, og blir litt for akademisk i stilen til at polemikken kan bli helt slående. Det er synd, for artikkelen er full av skarpe poenger bak de akademiske formene, og det er lite som er så morsomt som skarp og velfundert polemikk.
Det er også verd å merke seg Dag Tangens artikkel om interesseorganisasjonene og demokratiet – jeg kan ikke gå nærmere inn på den uten å sprenge alle rammer for denne artikkelen. Men les den, og tenk sjæl.
Men den morsomste og mest spenstige artikkelen, som ga meg noe uventet og nytt, var Torbjørn Skardhamars artikkel om tagging. Den bør du absolutt unne deg!