Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder?
Eller, er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?
Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt, har en mastergrad i statsvitenskap, og jobber som rådgiver ved Antirasistisk Senter og med enslige mindreårige flyktninger i barnevernet.
Retten til å søke asyl
Retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse kommer fra FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den er også tatt inn i Norges grunnlov.
For å anerkjennes som flyktning etter konvensjonen må det i følge FNs flyktningkonvensjon eksistere en reell, framtidsrettet trussel om dødsstraff, fengsel, tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling spesifikt rettet mot vedkommende eller vedkommendes nærmeste familie. Det er dessuten en forutsetning at ikke dets hjemlands myndigheter evner, eller ønsker, å beskytte vedkommende mot denne trusselen. Bare dersom det ikke er mulig og rimelig å søke internflukt på et annet sted i hjemlandet, vil vedkommende innvilges beskyttelse i Norge.5 I Norge er det to organer som behandler asylsøknader. Utlendingsdirektoratet (UDI) er et offentlig fagorgan som behandler sakene i første instans. Ved et positivt vedtak er det Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som følger opp bosettingen. Ved et negativt vedtak kan asylsøkeren klage til Utlendingsnemnda som foretar en politisk uavhengig vurdering av saken og fatter et vedtak. I 2014, fikk 35,6 % innvilget flyktningstatus etter konvensjonen i første instans.6 I 2015 var prosentandelen på 75 %.7
Ved avslag vurderes det automatisk om vedkommende oppfyller kravene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette er en kan-bestemmelse i loven som til enhver tid vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn.
Flyktninger
Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.
2015 var året da over en million flyktninger risikerte livet i gummibåter over Middelhavet for å nå trygghet i Europa i den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig.1 Hele verden holdt pusten ved synet av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet på en tyrkisk strand etter å ha druknet på flukt fra Syria. Flere enn 3735 klarte det ikke, og det er bare de vi vet om.2
2015 var også året daværende landbruksminister, nå innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, påsto at «godhetstyranniet rir landet vårt som en mare». Hun siktet til all frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede hun hadde vært i kontakt med, opplevde dette. Nylig begrunnet hun sine første politiske innstramminger med at innvandrere ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge», og impliserte dermed at det som til nå har vært norsk politikk, faktisk har fungert slik.
I det vi går inn i 2016, året da det forventes at det skal komme enda flere flyktninger til Europa, har Norge en mørkeblå regjering som er i ferd med å gjøre drastiske endringer i asylpolitikken. Disse vil ha enorm betydning for de som rammes, men sannsynligvis ikke ha den forventede effekten de begrunnes med, færre flyktninger.3 Sannsynligheten er stor for at de tilsynelatende utilsiktede konsekvensene av innstramningene blir manglende integrasjon i det norske samfunnet, noe som paradoksalt nok vil kunne brukes som et argument for enda flere mørkeblå innstramninger på sikt.
Hvordan skal venstresida møte dette?
Argumentasjonen bak innstramningene hviler i stor grad på en framstilling av at venstresidas politikk i slike spørsmål utelukkende baseres på følelser, og derfor ikke bare er irrasjonelle og har et ugyldig fundament, men også delvis er skyld i den situasjonen vi nå står oppe i. Det er alvorlig, særlig fordi mantraet etter hvert kan synes å ha oppnådd en viss allmenngyldighet. Har venstresida noe mer å by på enn solidaritet og såkalt politisk korrekte henvisninger til etikk og moral i flyktningspørsmålet?
Før vi ser nærmere på hva venstresida har å by på, er det imidlertid nødvendig å se nærmere på påstanden om at argumentasjon basert på etikk og moral er ugyldig. Alternativet er at vi danser etter deres pipe.
Godhetstyranni, snillisme og egoisme
Venstresida kritiseres for å forfekte en naiv og følelsesbasert linje i asylpolitikken. Ironisk nok, eller kanskje ikke, var det Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen som for alvor innførte «snillisme» som et politisk begrep i den norske offentlige debatten i 1991.4 Han plasserte det dessuten i direkte forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk ved å referere til ordninger for bosatte flyktninger. Dette har blitt videreført og rendyrket, særlig av Fremskrittspartiet, men har fått en appell langt utenfor FrPs rekker. Det siste halvåret har denne fortellingen blitt gjentatt stadig oftere, godt hjulpet av spekulative oppslag i mediene. Siste, og kanskje beste, eksempel sto Gøran Kallmyr (FrP) for. Han hevdet at fordi Norge er et så rikt land, koster det oss mer å hjelpe.
Det høres uskyldig ut, men hva innebærer denne typen argumentasjon egentlig?
For det første impliserer man at politikken til motstanderen, og i denne sammenhengen de som har styrt tidligere, har vært irrasjonell og uforsvarlig. I forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk, blir det dessuten ofte indikert at dette i seg selv har vært med på å bidra til den uønskede innvandringen, at det er sjenerøse velferdsordninger som skaper flyktningestrømmer til Norge.
For det andre kan denne formen for argumentasjon undergrave hva asylinstituttet dreier seg om. Dersom politikere kan ta seg råd til å være snille eller ikke, indikerer det at det umulig kan være snakk om spesielt alvorlige saker. Om man skal innvilges flyktningstatus eller ikke, skal ikke ha noe med politikk eller hvor mange som kommer å gjøre. Derfor opprettet man i sin til Utlendingsnemnda (UNE) som et uavhengig organ, mens Utlendingsdirektoratet (UDI), kan instrueres politisk. I høst vedtok Stortinget å endre dette slik at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dermed har ikke Norge lenger en uavhengig instans som vurderer klager på vedtak i asylsøknad. Dette er en kraftig svekkelse av rettssikkerheten til de som flykter til Norge.
Det er heller ikke slik at det er Rune Gerhardsen, Siv Jensen eller en annen hjemlig politiker som har funnet opp denne måten å argumentere på. Den kan spores tilbake til forfatteren Ayn Rand og hennes objektivisme. Med utgangspunkt i rasjonell egoisme og såkalt politisk frihet, ville hun fjerne all offentlig velferd og statlig kontroll, og overlate det hele til et fullstendig fritt marked. Rand har blant annet uttalt at hun ikke misliker altruisme*, men faktisk hater det.8 Dette er tankegods Tea Party-bevegelsen på ytterste amerikanske høyre trykker til sitt bryst. Her hjemme finnes blant annet Human Rights Service og nettstedet document.no i fanklubben. Og Rand er altså favorittforfatteren til parti-lederen i et av de største partiene på det norske Stortinget. Det lover ikke særlig godt for å finne en løsning på den situasjonen vi står oppe i, verken i Norge, Europa eller ute i verden.
Like skremmende som glorifiseringen av egoisme, er hva denne tankemåten gjør med måten vi oppfatter oss selv i verden på. En person som hater altruisme og opplever seg selv som uten relasjoner til menneskene rundt seg, vil neppe være lett å rekruttere til en bevegelse som kan forandre samfunnet. Denne måten å argumentere på bør dermed behandles som det det er, en politisk avsporing fra ytterste høyre. Strategien til innvandringsmotstanderne er klar: avvise venstresidas krav om solidaritet.
Det moralske argument – touchy feely og ugyldig?
Solidaritet er og har vært en sentral del av venstresidas flyktningpolitikk. En solidarisk tankegang innebærer en grunnidé om å basere sine handlinger på mer enn egeninteresse, men ikke å se bort fra den. Solidaritet er ikke å fornekte egne interesser, men å anerkjenne våre felles interesser, selv om vi er forskjellige. Ved å gi avkall på noe egeninteresse på kort sikt, kan man potensielt sett skape større nytteverdi for flere mennesker.9
Argumentasjon begrunnet i etikk og moral assosieres ofte med religion, og religion assosieres ikke oftest med rasjonalitet. Menneskelig moral blir av enkelte religiøse sett på som beviset for at en gud eksisterer.10
Følgende problemstilling blir imidlertid lagt fram av Sokrates til Euthyphro i Platons dialog Euthyphro:
Er det som er moralsk godt, befalt av gudene fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av gudene?
Dette tvinger oss til å vurdere en veldig viktig detalj i enhver diskusjon om moralens natur, nemlig den logiske begrunnelsen for ethvert moralsk prinsipp.
Moralsk argumentasjon trenger ikke være irrasjonell og følelsesbasert, men kan faktisk være både sekulær og basert på rasjonalitet og logikk. Kant og Habermas avviste for eksempel fullstendig tanken om følelser i spørsmål om moral. Med utgangspunkt i humanisme og vitenskap finnes det en rekke rasjonelle standarder som både er viden aksepterte og vitenskapelig begrunnet.11 Det dreier seg for eksempel om anerkjennelsen av at vi alle er tenkende og følende individer som dypest sett er ganske like. At de fleste innerst inne alltid vil velge å forfølge lykke, heller enn smerte og lidelse. Sekulær moralisme er kollektivistisk, og søker å sette rasjonelt baserte standarder til det beste for de fleste. De fleste land anerkjenner i dag for eksempel en rekke rettigheter som grunnleggende universelle. Vi kaller dem menneskerettigheter.
Verdien ved det moralsk riktige kan imidlertid ofte ikke bevises med logikk aleine, men må vises i praksis for å overbevise.12 Derfor er det ekstremt viktig å jobbe for å holde flyktningdebatten redelig og faktabasert.
Det er ikke slik at moral og etikk må være i konflikt med rasjonalitet, men bør snarere være basert på det. I rasjonell egoisme og dets like, derimot, vil moralen ofte komme i konflikt med.
Hva er egentlig asyl- og flyktningpolitikk?
Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder? Eller er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?
Tradisjonell politikk handler om fordeling av goder og byrder mellom innbyggere i et samfunn. Asylpolitikk handler om hvorvidt et annet lands borger, en utlending, skal gis beskyttelse fra forfølgelse, og dermed indirekte og potensielt sett, «legge vekt til byrden» for befolkningen i et velferdssamfunn som Norge. Normalt er de ulike interessegruppenes makt avgjørende når politiske vedtak som angår deres felt, skal fattes. Asylsøkere eller flyktninger har få eller ingen slike interessegrupper som ivaretar deres interesser, noe som følger av situasjonens natur: perioden som asylsøker er tidsbegrenset og mennesker kommer og går.
Asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring.
I motsetning til spørsmål relatert til visum eller EØS kan asylsaker handle om liv eller død og ha enorme konsekvenser for et enkeltmenneskes, eller til og med en hel families liv. Det handler om mennesker i en desperat situasjon, og har man anledning er det moralsk riktig å hjelpe til. Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikken.
Man kan heller ikke snakke om flyktninger og asylpolitikk uten å nevne FNs flyktningkonvensjon og de mange jødiske flyktningene i Europa, ikke bare etter, men også før den andre verdenskrig. Allerede i 1938 møttes representanter fra over tretti land i Evian i Frankrike for å diskutere situasjonen med de mange jødiske flyktningene Hitlers politikk sendte på flukt. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk, tok ingen av statene imot flere flyktninger. Måten verdenssamfunnet grovt mislyktes i å hjelpe den varslede strømmen med flyktninger i Europa, er en av de direkte forløperne til opprettelsen av FNs flyktningkonvensjon. 79 av verdens land har ratifisert konvensjonen, i et forsøk på å komme til enighet om noen helt grunnleggende regler for å forhåpentligvis unngå en gjentagelse av katastrofen fra den gangen.13 Det eksisterende lovverket innen asylfeltet er dermed utformet etter en helt spesifikk hensikt.
Det er tre helt grunnleggende moralske begrunnelser for hvorfor stater skal akseptere flyktninger. For det første er det den kausale sammenhengen: når handlinger ens land har utført i søkerens land, medfører det et spesielt moralsk ansvar, jamfør kamptolksakene fra Afghanistan. For det andre humanitær omtanke: dersom vi har anledning til å hjelpe noen i en umenneskelig situasjon, er det det riktige å gjøre. Og for det tredje kan man se det som en normativ konsekvens av statssystemet: Ettersom man er prisgitt den staten man er født til statsborgerskap i, er muligheten til å søke beskyttelse i et annet land en potensiell «ventil» for statssystemet.14 To av de tre kan klart regnes som rasjonelle, kanskje bortsett fra «humanitær omtanke». Men de færreste vil være uenige i det moralske prinsippet om å hjelpe, hvis man kan. Og det er der uenigheten oppstår.
What else is there?
Da den norske regjeringen endelig kom på banen i høst, etter at tusener av frivillige i ukeavis hadde vist sin solidaritet og hjulpet til med å ta imot det store antallet nyankomne flyktninger, var statsministerens fokus fra første stund rettet mot hvilke utgifter og hvilken sikkerhetsrisiko dette ville medføre for oss. Mennesker sov på asfalten utenfor Politiets Utlendingsenhets kontorer på Tøyen i Oslo, samtidig som alarmen gikk som verst om at IS-soldater ville gjemme seg blant flyktningene, på tross av PSTs vurdering av at trusselen fra egne høyreekstreme var større.
Ja, dette vil koste penger. Det som er interessant, er hvor mye det egentlig er snakk om og hvor lenge det vil vare. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå med noen særlig nøyaktighet, men SSB gjorde et forsøk, og basert på det skrev Finansavisen at 100 000 flyktninger til Norge vil koste samfunnet 430 milliarder kroner. Problemet var bare at den fete overskriften ikke fortalte at dette enorme tallet er summen av alle kostnader i 86 år – fra 2015 til 2100. Og det er jo ganske sentralt. I følge SSB dreier det seg dermed om ca 50 000 kroner i gjennomsnitt per år, per ekstra flyktning, og det er ikke mye. Fordelt på hver og en av oss er det snakk om 53 øre dagen.15 Isolert sett kan dermed innvandringen svekke velferdsordninger på sikt, men betydningen vil være liten.
Når det er sagt, er det også viktig å understreke at innvandring ikke behøver å være ulønnsomt; Norge kan faktisk komme helt ok ut av dette på sikt – gitt at vi gjør det ordentlig. Det er en grunn til at Merkel og Tyskland åpnet døren i utgangspunktet. Investeringen vil koste nå, men det kan potensielt sett høstes frukter på sikt. Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft. I følge Statistisk sentralbyrå vil antall arbeidstakere per pensjonist synke, samtidig vil behovet for for eksempel omsorgsarbeidere øker. I 1950 var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2050 kan vi forvente to per pensjonist. Totalt anslår de at det vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger.16 Med arbeidskraft følger skattebetalere, og det er dessuten en positiv sammenheng mellom god etnisk og kjønnsmessig balanse og lønnsomhet for bedrifter.17
For å få til dette er man nødvendigvis avhengig av å få folk inn i arbeidslivet. Jevnt over går det bedre med integreringen i Norge enn det folk tror. Noen grupper sliter imidlertid med lav yrkesdeltakelse. Med Listhaugs innstrammingsforslag vil slike tendenser bli adskillig tyngre å motarbeide. Vi må ta inn over oss at en stor andel av menneskene som har kommet, skal fortsette å være her, og da er det logisk å begynne integreringsjobben fra dag én. Det gjør man ikke ved å senke standarden i allerede falleferdige asylmottak når vi vet at botiden stadig forlenges. Ei heller ved å svekke norskundervisningen og muligheten asylsøkerne har til å delta i lokalsamfunnet, som er realiteten når man nå kutter i den såkalte lommepengeandelen. Det er også et økonomisk tap når flyktninger med oppholdstillatelse uten rett til bosetting tar opp plass på mottak, i tillegg til 18 000 papirløse som lever i det norske samfunnet uten helt grunnleggende rettigheter.18
Sannheten er at det handler om politiske prioriteringer. De totale kostnadene vil dessuten sannsynligvis bli større enn de hadde trengt å være, fordi vi ikke forberedte oss eller reagerte før det var for sent, men ikke minst på grunn av den norske utlendingsforvaltningen i seg selv. Fordi vi har prioritert annerledes. Dette er det viktig å påpeke. Det norske apparatet for å ta imot flyktninger som UDI administrerer, er anbudsbasert og nærmest i sin helhet drevet av rike investorer og store selskaper, noe som gir dårlig grunn for reell styring og lite rom for planlegging og beredskap. Over tid har stadig flere kommunale og ideelle driftoperatører måttet legge ned. På tross av den allerede da store økningen i ankomster av flyktninger, kuttet regjeringen i bevilgningene til fagorganet UDI på fjorårets statsbudsjett. Fokuset for denne regjeringen har vært på retur, og ikke på ankomst. De siste årene har særoganet Politiets utlendingsenhet hatt de raskest voksende bevilgningene. I 2014 var budsjettet for det omstridte utlendingsinternatet på Trandum på 140 millioner kroner alene.19 Resultatet blir sannsynligvis både dyrere og vanskeligere enn nødvendig.
Hvorvidt et land lykkes i innvandringspolitikken, handler om hvorvidt man lykkes med å inkludere innvandrerne. Hva Norge kan eller ikke, blir dermed et spørsmål om hvorvidt vi evner å gjøre det på en god måte. Den tidlige tiden i et nytt land spiller en uant stor rolle for vedkommendes videre integrering i samfunnet. Derfor er det direkte uklokt når regjeringen går inn for å kutte i tiltak som er ment å jevne ut og kompensere for både sosiale forskjeller og forskjellen i opptjening av goder mellom flyktninger og majoritetsbefolkningen. I verste fall kan dette bidra til å forstørre den sosiale og økonomiske avstanden mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i Norge.
Hovedskillet mellom høyre- og venstresida står ikke mellom hvorvidt det er best å hjelpe der eller her. Den store uenigheten synes å være hvordan vi skal forholde oss til de menneskene som tilfeldigvis bor «i nærheten» (for eksempel libanesere og irakere), og hvordan vi forholder oss på en ordentlig måte til de menneskene som faktisk allerede er her. Det er ikke lenger mulig å forholde seg til et teoretisk valg om å hjelpe her eller der. I Brüssel sover flyktningene gatelangs. I Sveits interneres de. I Slovenia blokkeres flyktningene av piggtrådgjerder og borgerverngrupper.
De europeiske landene har fortsatt ikke klart å fordele flyktninger mer rettferdig mellom seg. Foreløpig er det bare rundt 272 flyktninger som har blitt relokalisert, og EU-avtalen omhandler totalt ca 200 000 flyktninger.20 Europeisk asylpolitikk er blitt et spill der ingen vil sitte igjen med svarteper. Samtidig forverres situasjonen i Syria og landets nærområder men også i land som Afghanistan, Libya og Etiopia. Denne utviklingen er ikke god verken i et menneskelig eller et økonomisk perspektiv.
I flere av landene som opplevde høye ankomster, skaper motsetninger mellom flyktningene og lokalbefolkning nå gnisninger, og høyreradikale bevegelser er på frammarsj. I desember meldte Al-Jazeera om maskerte menn som angrep flyktninger i gummibåter og stakk hull på dem utenfor Hellas.21 I Finland ble flyktninger møtt av demonstrasjoner og menn kledd ut som KKK. Høyreekstreme grupper mobiliserer, borgerverngruppen Odins soldater marsjerer i gatene i norske byer, og det har vært påtente branner i mange asylmottak eller steder det er planlagt å etablere mottak.22 Ikke overraskende har dette blusset opp etter de mange overgrepene i Köln på nyttårsaften. Å demme opp for denne utviklingen blir avgjørende.
Norge kan og bør ta imot flere kvoteflyktninger og bidra i en europeiske relokaliseringsplan, i tillegg til å øke bidragene til de helt nødvendige tiltakene i nærom-rådene, noe som også vil komme Norge og Europa til gode. Å stenge grensene, slik vi i praksis gjør nå, i et Europa der tusenvis av mennesker fortsatt drives fra den ene gjørmete og piggtrådbefengte grensepost til den andre, og gummibåtene fortsetter å ankomme, kan medføre katastrofe. Det vil nok heller ikke føre til noen løsning på verken flyktningenes eller Europas problem at Norge fortsetter å returnere søkere til første ankomstland etter Dublin-avtalen. Ønsket om å returnere 860 asylsøkere, deriblant 66 enslige mindreårige til Ungarn, et land som både har hatt store ankomster, og som flere ganger er kritisert av FNs høykommissær for flyktninger for sin behandling av asylsøkere, er heller ingen løsning. Heldigvis har UNE stilt sakene i bero, for, i motsetning til UDI, mener klageinstansen at retur til Ungarn ikke bør skje fordi det er «behov for å vurdere landrapporter og situasjonen nøye i påvente av en praksisavklaring».23
Det er heller ikke slik at lavere standard i norske asylmottak vil gi færre flyktninger på verdensbasis. Men dersom Norge og andre land øker bidragene til hjelpeorganisasjonene som driver nødhjelp i nærområdene, er det mulig færre vil se seg nødt til å flykte. Det blir straks en mye større krise for alles del dersom de store og overfylte flyktningleirene rundt om i verden kollapser. Det er heller ikke slik at innstramningstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.
Rasjonelt og moralsk
Solidaritet er ikke irrasjonelt, så lenge moralske prinsipper begrunnes logisk og rasjonelt. Det er dermed ikke hodeløst å kjempe for at lengeværende asylbarn bør få bli i landet. Det handler ikke bare om at det trist siden de har fått venner, men også fordi barn skal regnes som selvstendige rettssubjekter i Norge. Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelser; det er mest sannsynlig langt dyrere for Norge som samfunn at noen mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi for å hjelpe både flyktningene som kommer, de som er her og oss.
Det er ikke irrasjonelt å mene at Norge har råd til å ta imot flere flyktninger, og kan bidra til å løse situasjonen der flyktningene er kasteball i et vinterkaldt Europa, og ikke tape på det på sikt. Det er ikke dumt å mene at man også må øke bistanden til nærområdene. Det som er irrasjonelt og hodeløst, og ikke minst dyrt, er å sitte stille og vente til krisen er over oss før man gjør noe. Og så sette himmel og jord i bevegelse for å måtte gjøre minst mulig, for det som framstår som enhver pris.
Venstresidas viktigste jobb framover blir å bevæpne oss med kunnskap og kjempe mot at FrP og «rasjonelle egoister» får definere virkeligheten vi lever i óg utfordringene vi møter. Aksepterer vi tesen om at sympati og solidaritet med flyktninger er irrasjonelt, har vi allerede tapt. For å få til det må vi stå sammen, og vi må invitere og oppfordre til møter mellom mennesker og kunnskapsutveksling i våre lokalsamfunn. Da flyktningene faktisk ankom Norge, viste vanlige folk hva de var gode for. Disse menneskene må venstresida ta vare på. To ting blir viktige, kunnskap om virkeligheten og om menneskene som lever i den.
Noter:
- For øvrig er det totale antallet mennesker på flukt i verden anslått av FNs høykommissær for flyktninger til å være rundt 60 millioner. Av disse er ca 40 millioner internt fordrevne.
- FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (2015) A million refugees and migrants flee to Europe in 2015, URL: http://www.unhcr.org/567918556.html
- Se f.eks. reaksjoner fra jusprofessorene Andenæs og Cecilie Bailliet (UiO), NOAS, Amnesty, Redd Barna m.fl. URL: http://www.dagbladet.no/2015/12/30/nyheter/innenriks/regjeringen/flyktningkrisa/42560689/, http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/noas-svrt-kritisk-til-listhaugs-asylforslag/3423175022.html, http://www.nrk.no/nyheter/redd-barna_-_-helt-i-grenseland-1.12725025
- Bakken, Laila A (2010) Anti-snillismen som forandret Norge, NRK, URL: http://www.nrk.no/urix/anti-snillismen-som-endret-norge-1.7305686
- Se for eksempel Utlendingsloven av 2010 eller FNs Flyktningkonvensjon av 1951
- UDI (2015) Asylvedtak fordelt på statsborgeskap og utfall 2014, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvetak-fordelt-pa-statsborgerskap-og-utfall/
- UDI (2016) Asylvedtak fordelt på statsborgerskap og utfall 2015, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-2015/
- Harsvik, Wegard (2016) i Agenda magasin, Da godhet ble tyranni URL: http://agendamagasin.no/kommentarer/da-godhet-ble-tyranni/
- Se for eksempel Sally Scholz om Political solidarity
- Se for eksempel C. S. Lewis´ Mere Christianity (1952)
- Huemer, Michael (2005) Ethical institutionalism
- Ibid.
- UNHCR (2015) About us URL: http://www.unhcr.org/pages/49c3646c2.html, UNHCR Statute URL: http://www.unhcr.org/3b66c39e1.html
- Carens, Joseph H. (2013) The ethics of immigration
- Vermes, Thomas og Karlsen, Ole (2015) ABC Nyheter, SSB-tall: 20.000 syriske flyktninger vil koste hver av oss 53 øre dagen, URL: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2015/09/24/194873502/ssb-tall-20.000-syriske-flyktninger-vil-koste-hver-av-oss-53-ore-dagen
- Statistisk sentralbyrå (SSB) (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover?, URL: https://www.ssb.no/forskning/makrookonomi/makrookonomiske-analyser/med-utgangspunkt-i-dagens-situasjon-hvordan-utvikler-behovet-for-arbeidskraft-seg-framover SSB (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover? URL: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive
- McKinsey & Company (2015) Why diversity matters URL: http://www.mckinsey.com/insights/organization/why_diversity_matters
- Se f.eks. The European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) (2015) Cost of exclusion from health care – the case of migrants in an irregular situation
- Politiet (2014) Ressursanalyse, URL: http://docplayer.no/2611092-Ressursanalyse-2014-utgifter-og-bemanning-i-politi-og-lensmannsetaten.html, Nina Johnsrud (2014) i Dagsavisen, Skal kaste ut flere asylsøkere i 2014, URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/skal-kaste-ut-flere-asylsøkere-i-2014-1.278552#, Strand, Tron, Granviken, Simen og Bakke Foss, Andreas (2015) i Aftenposten, Flyktningene strømmet inn – Regjeringen kuttet budsjettene, URL:
- BBC (2015) Migrant crisis: EU ministers approve disputed quota plan, URL: http://www.bbc.com/news/world-europe-34329825
- Human Rights Watch (2015) URL: https://www.hrw.org/news/2015/10/22/greece-attacks-boats-risk-migrant-lives
- Se bl.a. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/finland/11890584/Finnish-government-condemns-racist-attack-on-refugees-in-Lahti.html, http://www.theguardian.com/world/2015/oct/22/germany-braces-for-rise-in-anti-immigrant-attacks og et svært grovt eksempel fra Norge: http://www.dagbladet.no/2015/11/20/nyheter/politi/krim/innenriks/42056085/
- Strand, Tron og Granviken, Simen (2015) Aftenposten, UDI: Greit å returnere til Ungarn, URL: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/UDI-Greit-a-returnere-til-Ungarn—UNE-Returnerer-ikke-til-Ungarn-8303824.html