Halkavarre 1972: Offiserer med soldater på kornet
Av Harald Berntsen
Midt i august 1972 sto et infanterikompani oppstilt på Banak-flyplassen i Lakselv i Finnmark. De drøyt 90 soldatene hadde nettopp landa med et Herkules-fly med avgang fra Gardermoen. Sju måneder tidligere hadde de møtt fram på Trandum leir for å avtjene et års førstegangstjeneste.
Harald Berntsen
Foto: Wikimedia Commons
Normalt skulle de etter tre måneders rekruttskole på Trandum ha blitt overført til Nord-Norge for resten av tjenestetida, i deres tilfelle nærmere bestemt til garnisonen i Porsanger på Porsangermoen noen mil sør for Lakselv. Men i april Porsangermoen var ennå ikke ferdig bygd ut til å kunne huse den økte mannskapstyrken som etter nye NATO-planer skulle oppholde angripende russere noen ekstra timer i Porsanger.
Overføringa av KpA fra Trandum til Porsangermoen var derfor utsatt til midt i august.
På kommando fra kompaniets nye og unge sjef, kaptein Martinsen, retta soldatene seg opp og presenterte sine AG3-geværer før de igjen fikk hvile på stedet. Kapteinen ga en kort presentasjon av seg sjøl som krigsskoleutdanna, fortalte litt om Porsangermoen der de ville bli til KpC, og sa til slutt at han var klar over at forholda på Trandum ikke hadde vært de beste. –Vi har derfor bestemt å slå en strek over de uoppgjorte sakene som dere har med dere derfra, la han til.
Det var noe soldatene likte å høre, uten derfor å la seg dupere. Mange tenkte heller: Hva skulle garnisonsledelsen på Porsangermoen ellers gjøre? Sette storparten av det nyankomne kompaniet i kakebua?
Ei ukes tjuvperm
Det viktigste av det uoppgjorte som kapteinen sikta til, var det grove bruddet på militær tjenesteplikt store deler av kompaniet kollektivt hadde begått før det skulle overføres til Finnmark.
15 dager før overføringa hadde kompaniet gått ut på ei ukes sommerferie. Den ferien blei mange av soldatene enige om å forlenge til to uker. Tjuvperm ut over ei uke ville føre til sivil tiltale og dom, mens inntil sju dager bare kvalifiserte for militær refs og kakebu. Før soldatene reiste hver til sitt, bestemte de seg derfor for å passe på at de var tilbake innen 14 dager.
Som sagt, så gjort. Tjuvpermen blei gjennomført til punkt og prikke. Militærpolitiet lyktes ikke med å få tak i noen av synderne, de var spredt for alle vinder, og ingen pårørende visste hvor de befant seg. Innen siste minutt var alle tilbake på Trandum og fikk straks ordre om å sette i gang med å pakke utstyr og gjøre seg klare for overføring til Porsangermoen dagen etter. Mer var det ikke tid til.
«Niggerlurv» og «jødetamper» på Trandum
Det var flere sider ved oppholdet på Trandum som hadde fått KpA-soldatene til å mene at de hadde fortjent ei ekstra ferieuke før de blei overført til ødemarka, og til å sveise dem sammen til å ta den ved sjøltekt. En spesielt vanskelig kompanisjef av den gamle skolen, som hadde gått alle gradene fra befalsskolen opp til kaptein, hadde ikke forsømt mange høve til å trakassere soldater som han mente ikke fortjente vanlig sosial respekt. Under seg hadde han dessuten et befal som ikke rygga tilbake for å gi soldater hedersnavn som «niggerlurv» og «jødetamp».
Her gjorde befalet opp regning uten vert. KpA lot seg ikke pille på nesa, men protesterte og rapporterte oppover om hva som skjedde. En vakker dag var nigger- og jødehateren borte vekk. Kapteinen blei, etter at kompaniet var overført til Finnmark, sparka oppover til majors grad og en administrativ stilling på trygg avstand fra soldater.
«Arbeiderkompani»
KpA hadde begynt førstegangstjenesten 5. januar. Det betydde at det i høy grad besto av ungdom som, etter endt ungdomsskole, alt i årevis hadde stått på egne bein i lønna arbeidsliv og fått erfaring med fagforeninger og kollektive forhandlinger. Dette til merkbar forskjell fra juli-kulla av nyutklekka artianere som hadde sitti under kateter og lærerautoriteter fra sjuårsalderen.
Fra starten hadde kompaniet bestått av nærmere to hundre mann. Etter rekruttskolen på tre måneder var det omtrent halvert til en siste kjerne av nesten bare arbeiderungdom. Den andre halvparten var dimittert eller overført til lettere tjeneste av reelle helsemessige eller sosiale grunner, eller ved hjelp av vellykka skuespill.
Også en gruppe litt eldre, mest juridiske studenter fra Oslo vestkant var borte, trygt plassert i passende kontorjobber i hovedstaden, blant andre den sympatiske, seinere sivilombudsmann, Arne Fliflet (f. 1946). Nyutdanna magister i historie fra universitetet i Oslo i desember 1971, Harald Berntsen (altså jeg som skriver dette, født i 1945 som sønn av en arbeider på Hydro på Herøya) skulle derimot fortsette som kanonmann i Finnmark, oppsatt med den bærbare 84 mm rekylfrie Carl Gustav-kanonen fra svenske våpenprodusenten Bofors. Tilbake var også min jevnaldrende, platearbeideren Arnstein Hølmebakk fra Aker mek. Verksted (sønn av forfatteren og en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, Sigbjørn Hølmebakk).
Hølmebakk og jeg kjente hverandre fra før og hadde begge vært aktive i organisert arbeid for sosialisme fra 15–16-årsalderen. Begge hadde i en del år fått utsatt tjenesten, Hølmebakk i flere år for å seile i utenriks sjøfart i handelsflåten, jeg av studiegrunner. Så hadde vi slutta oss til aksjonen for politisk militærnekting, det ville si: nekta tjeneste grunngitt med motstand mot Norges NATO-medlemskap. Til slutt hadde vi begge, som mange av våre meningsfeller på denne tida, snudd oss rundt og meldt oss til militærtjeneste for å virke for våre politiske standpunkter der, Hølmebakk med tilknytting til SUF(m-l), jeg i kontakt med venstreutbryterne fra NKP med lederen av den ulovlige streiken på NORGAS 1970, Kjell Hovden, i spissen.
Det skal ha vakt irritasjon i militære kretser at Hølmebakk gikk over til å ville gjøre militærtjeneste kort tid etter at han i retten hadde fått aksept for å utføre siviltjeneste som militærnekter på politisk, altså ikke pasifistisk grunnlag.
Den militære ledelsen må likevel ha undervurdert faren ved denne blandinga av unge, men voksne arbeidere og to eldre overbeviste og skolerte sosialister, og ikke minst den grobunnen faren fikk i konfrontasjonene med en sosialrasistisk kompaniledelse av beste gamle kadaverdisiplinmerke på Trandum. Fra starten var mange av de yngre arbeidersoldatene sundt skeptiske til oppviglere som Hølmebakk og meg, som ikke la skjul på hva vi sto for politisk. Men sjøl om de ikke slutta unisont opp om dette politiske synet, hadde vi i kamp for soldatenes interesser sommeren 1972 oppnådd kompaniets hele og full tillit og var begge valgt som tillitsmenn, jeg som kompanitillitsmann, med Hølmebakk som «føringsoffiser».
Ikke ei eneste dimmelenke
Et av de tydeligste ytre tegn på den solidariteten som utvikla seg i kompaniet, var at det ikke fantes ei eneste «dimmelenke» blant de soldatene som stilte opp foran kaptein Martinsen i Lakselv i august 1972.
Denne lenka, som ennå på denne tida var allment utbredt blant førstegangstjenende soldater, besto av små blanke metallkuler som var tredd inn på en tråd og blei ei kule mindre for hver dag som gikk av militærtjenesten. «Veteranene» brukte lenka til å trakassere ferske rekrutter ved å svinge den rundt i lufta foran dem og slå dem over nesa med den.
Offiserer og befal slo aldri ned på denne formen for forlystelse for «veteraner» på bekostning av rekruttene, de stimulerte snarere soldatene til å tråkke nedover på hverandre framfor å samle seg mot trakassering ovafra.
Soldatene i KpA fra Trandum, nå KpC, satte derimot sin ære i å være fri for også denne lenka. På Porsangermoen blei det en skam å ha den, den fantes snart ikke i garnisonen i det hele tatt.
Kompaniet lot seg heller ikke narre av den nye og mindre autoritære typen befal som det fikk der oppe, med flere nyutdanna kadetter blant løytnanter og troppsjefer. Den moderne og raffinerte bedriftspsykologien og ledelsesfilosofien som de tydelig hadde lært seg på krigsskolen, kjente mange av soldatene alt godt til fra sin egen bakgrunn i arbeidslivet.
Okkupasjon av offisersmessa endte med ytrefilet til soldatene
Heller ikke da kompaniet kom opp til Porsangermoen i august, var leiren helt ferdig utbygd, spesielt ikke kjøkkenet, som måtte drives provisorisk i telt. Det amputerte kjøkkenstellet og de dårlige matvarene som soldatene blei avspist med, fikk snart konsekvenser. To søndager på rad måtte soldatene som ikke var bortreist på helgeperm, ta til takke med sure kjøttpølser til middag. Da de samme pølsene kom på bordet også den tredje søndagen, gikk de flere hundre som var igjen i leiren, til kollektiv aksjon. De marsjerte samla ut gjennom leirporten, over veien og rett inn i befalsmessa. Der forlangte de skikkelig middagsmat av offiserer som satt i baren i nystrøkne søndagsuniformer med aperitiffen foran seg.
– Hvem er leder her? var spørsmålet soldatene først blei møtt med. Samtlige svarte straks i kor med å peke på seg sjøl og rope: – Jeg!
Deretter kom trusselen om å bli fjerna av portvakta, som bare vakte grov kollektiv latter. Vakta besto jo av våre egne kamerater. Dermed måtte offiserene bite i graset, kokkene fikk ordre om å hente opp ytrefilet fra fryseren i messekjelleren og tilberede den til hele leiren.
Det var reint mytteri. Men garnisonsledelsen foretrakk etterpå å late som om ingen ting hadde skjedd framfor å få en slik mangel på evne til å opprettholde disiplinen på rullebladet. Det kunne vel for eksempel ha spøkt for forfremmelsen av garnisonsjefen, oberstløytnant Kjell Hope, til oberst og sjef for hele brigaden i Nord-Norge året etter? Han nøyde seg med å stenge alle telefoner for utgående samtaler, først uka etter oppnådde mytteristene å få inn en mindre uskyldig nyhetsmelding om det inntrufne på baksida i Dagbladet.
I stedet blei det raskt bedre skikk på både kjøkken og mat.
Det blei heller ikke noe av planer som garnisonsledelsen hadde om å dimittere og hjemsende Hølmebakk og Berntsen. Gjennom uransakelige kanaler fikk de to og hele KpC kjennskap til planene, og kompaniet reagerte straks med enstemmig å vedta å pålegge de to å nekte å reise og sjøl å legge ned all aktivitet hvis de blei transportert vekk mot sin vilje. Samtidig blei Berntsen valgt til ny garnisonstillitsmann.
Også hver gang garnisonsledelsen seinere prøvde å hindre meg i å fungere som øverste tillitsvalgte for soldatene, måtte den strekke våpen for underskriftslister der samtlige soldater i kompaniet trua med streik, for eksempel når ledelsen prøve å sende meg ut på øvelser når det skulle være tillitsmannsmøter.
Atmosfæren tok også sterkt preg av at foran folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF 25. september 1972. Nærmere 100 soldater meldte seg på en studiesirkel som garnisonsledelsen ikke kunne nekte oss å arrangere foran avstemninga. Det var så mange at Hølmebakk og jeg delte dem i to og leda hver vår sirkel, med kaptein Martinsen som påmeldt deltaker hos Hølmebakk. Det endte med at da nei-flertallet var klart natt til 26. september, sto jubelen i taket i mannskapsbrakkene. Blant offiserene var humøret merkbart dårligere.
Dagen før tjenesten var slutt og KpC skulle dimmitteres og reise hjem til Sør-Norge med et chartra SAS-fly, 5. januar 1973, blei jeg invitert opp til på kaffe og wienerbrød hos garnisjonsjefen Hope, der han under fire øyne fant grunn til å informere meg om at jeg ikke var aleine om å ha høy utdanning. Det hadde også oberstløytnanten sjøl. I all akademisk-kollegial gemyttlighet var han også sjenerøs nok til å slå fast at det var vi i KpC som hadde hatt kommandoen på Porsangermoen i den tida vi hadde vært der.
Det var en pinlig seanse, men jeg hadde verken mot eller hjerte til å reise meg og forlate oberstløytnanten før audiensen var over.
Halkavarre høsten 1972
Ikke lenge etter at kompaniet fra Trandum landa i Lakselv i august 1972, hadde det, sammen med hele garnisonen, blitt satt til å klargjøre et større område i Halkavarre inne på vidda noen mil sørøst for Porsangermoen for militære øvelser. Hver dag blei vi frakta fram og tilbake til Halkavarre der vi gravde skyttergraver grøfter og lagde befestninger i det nye øvingsområdet. Det var en flott tjeneste som vi likte svært godt; Den besto i realt kroppsarbeid med hakker og spader i den skrinne og steinete jorda, kjøring av anleggsmaskiner for dem som kunne den jobben, og stor frihet fra militær kommando ute på den åpne og fargerike vidda i et stabilt strålende høstvær. På forhånd fikk vi ikke vite mye om hva slags første store øvelse vi var i gang med å forberede.
Det vi soldater til slutt blei informert om, var at det skulle være en svær øvelse med skarp ammunisjon, med både håndvåpen av alle slag, geværer, maskingeværer og bærbare kanoner, med artilleri og til og med jagerfly, visstnok en flyskvadron fra Bardufoss militære flyplass. Mange så med litt spent forventning fram til å være med på et slikt krigsteater. Bak stillingene vi hadde bygd ut, hadde noen også jobben med å føre opp en større tribune med tak over, som skulle huse tilskuere til teaterforstillinga.
Utpå dagen for den første store øvelsen lå hele garnisonen nedgravd og klar i stillingene som vi sjøl hadde bygd ut, med de våpna som vi var oppsatt med, jeg med den svenske 84 mm Carl Gustav-kanonen, spesielt beregna på å sette tanks opp til to tusen meter unna ut av spill, Hølmebakk et stykke borte med maskingevær. Ellers var det klargjort for både kanonskyting fra det motoriserte feltartilleriet med beltegående grovkalibra haubitser som var plassert på den andre sida av åsen bak oss for å skyte i elliptiske buer over hodene våre mot måla foran.
Først umiddelbart før øvelsen starta, og det ikke var noen vei tilbake, kom bekreftelsen på det vi av og til hadde hatt enkelte spekulative anelser om. Flere helikoptre kom surrende nede fra Banak-flyplassen i Lakselv og landa rundt tribunen bak oss. Ut av dem steig et større følge av høye offiserer i ulike uniformer, den ene mer stjernespekka enn den andre, og inntok stilling som tilskuere på tribunen.
Dette var tydelig noe vi ikke skulle ha fått kjennskap til på forhånd.
Straks «stjernegrisene» var på plass på tribunen, brøyt infernoet laus. På kommando fyrte vi etter hvert av alt vi hadde å skyte med mot den slake dalsida tvers over for oss, og snart fikk vi assistanse fra jagerfly som kom dundrende bakfra rett over oss og sendte av gårde raketter som eksploderte i et voldsomt fyrverkeri i området der den fiktive fienden rykka fram.
Det hele var over nesten like fort som det hadde begynt. I et hav av røyk og lukter som reiv i nesa av eksplosiver, forsvant tilskuerne på tribunen bak oss inn igjen i helikoptrene som surra av gårde like brått som de hadde kommi.
Etterpå fikk vi ikke vite hva slags forsamling som vi hadde hatt æren av å demonstrere vår forsvarsevne for, bare at det, som alle skjønte, ikke hadde vært hvem som helst. Det blei overlatt til oss å spekulere i spørsmålet, og ei rekke forslag kom på bordet, blant andre om at det hadde vært NATO-offiserer fra flere land. Noen var til og med så fantasirike å mene at grunnen til at vi ikke hadde fått vite noe om dette på forhånd, var at garnisonsledelsen var livredd for at vi da kunne ha nekta å gjennomføre øvelsen.
Vallabotn seinsommer 1975
På forsommeren nesten tre år etter, i 1975, som nybakt forskningsstipendiat/NAVF med arbeidsplass ved Historisk Institutt på Universitetet i Oslo, traff jeg avgående leder i Norsk Studentunion Gerd-Liv Valla og blei sammen med henne. I august reiste vi på besøk hos foreldrene hennes på gården Valla i Vallabotn ved Bjerka stasjon på Nordlandsbanen. Vi fikk bo for oss sjøl i våningshuset på et tidligere småbruk som var tillagt Valla-gården. Huset lå flott til ved den gode lakseelva Røsså som rant fra landets nest største innsjø, Røsvatn, og ut i Rana-fjorden ikke langt fra Vallabotn.
Etter noen dager kom Gerd-Liv i kontakt med ei jevnaldrende oppvekstvenninne på motsatt side av elva, og en lys og varm nordlandskveld på sitt vakreste kom hun roende over til oss med et par flasker hjemmelaga ripsvin som skulle vise seg å være av beste slag.
Men først presenterte Gerd-Liv oss for hverandre, og da venninna fikk høre hva jeg hette, sperra hun øynene opp og spurte: – Du er vel ikke han soldaten som var på Porsangermoen i 1972?
Det var jeg jo, og dermed rant det ut av henne hvorfor hun hadde spurt og nesten ikke trudde at svaret kunne være sant. Hun kom rett fra kaffebordet hjemme på den andre sida av elva der kapteinen min på Porsangermoen fortsatt var på besøk. Han var forlova med søstera hennes, og rett før hun hadde forlatt selskapet for å ro over elva, hadde han fortalt ei lengre historie om en svær øvelse med skarpt i Halkavarre i Finnmark utpå høsten 1972. Han hadde under hele øvelsen, på ordre fra høyere hold, liggi nedgravd 50 meter bak en soldat som hette Harald Berntsen og holdt han på kornet med skarpladd AG3-gevær. Ikke langt unna hadde en annen kaptein på ordre fra samme hold hatt en soldat ved navn Arnstein Hølmebakk på kornet.
Han hadde også fortalt at øvelsen var en stor og lenge planlagt NATO-øvelse, og at den blei bivåna av høytstående offiserer fra NATOs nordkommando som blei flydd inn med helikopter fra Lakselv umiddelbart før øvelsen starta. Videre at ledelsen på Porsangermoen ikke hadde våga å fortelle soldatene hva slags øvelse det var, av frykt for at de da kunne ha nekta å delta, streika og laga skandale.
Jeg stilte meg straks og seinere spørsmålet: Hadde det i øvelsen i Halkavarre inngått en mindre øvelse i hvordan kvitte seg med oppviglere i et virkelig krigstilfelle før disse tok over kommandoen? Tanken kan virke fantastisk og paranoid. Men den blei styrka av militære meldinger fra Finnmark i 1972 som seinere tilfløyt meg fra fortrulige kilder i forsvarsadministrasjonen i Oslo, om at «marxist-leninistene» hadde overtatt kommandoen i fylket.
Det kunne sjølsagt også ha vært en rutinemessig sikkerhetsforanstaltning, for å utelukke at oppviglere som Hølmebakk og Berntsen ikke snudde seg og retta rekylfri kanon og maskingevær mot eget befal? Garnisonsledelsen må utvilsomt ha kjent Hølmebakk og meg så godt at den visste at vi ikke var terrorister som kunne finne på noe slikt, men det kunne kanskje ikke skade å bruke høvet til å trene på at det kunne skje? Og det kan sjølsagt være at de høye NATO-offiserer fra flere land på tribunen hadde forlangt at hvis det fantes soldater av typen Hølmebakk og Berntsen på øvelsen, måtte de holdes i sjakk. Det kan her nevnes at Hølmebakk var en av de beste skarpskytterne i kompaniet, med skyttermerket i sølv, og at han hadde flere medaljer fra kompanimesterskap, det militære femkampmerket og hadde representert Finnmark i divisjonsmesterskapet og i norgesmesterskapet i infanteriløp. Heller ikke jeg var en dårlig skytter, heller ikke med Carl Gustav’n, og ikke i utprega dårlig form ellers etter åtte–ni måneders tjeneste.
Uansett var det ei nesten utrulig historie, men den var åpenbart sann. Det var ingen grunn til å tru at den skikkelige kaptein Martinsen skulle ha fortalt eventyr til sin kommende svigerfamilie. Den kom fram ved et like fantastisk sammentreff, av den typen som helt tilfeldig fører til at djupe hemmeligheter blir avdekka, og kan få en til å bli helt rolig og ganske skjelven på samme tid.
Men det er også ei historie om de gode gamle dager da den norske hæren var en allmenn vernepliktshær som avspeilte særlig den arbeidende delen av befolkninga – ikke våre dagers eliteavdelinger av profesjonelle leiesoldater som idealiseres i fordummende norske fjernsynsserier, spesialtrente for oppdrag i tjeneste for norske og allierte imperialistiske interesser over hele verden så vel som hjemme, og utstyrt med de aller mest moderne våpen produsert av en høyteknologisk avansert og høyst profitabel norsk våpenindustri, i nært samband med det militærindustrielle kompleks hos landets hovedallierte, USA.
Halkavarres videre utvikling som øvingsfelt for NATOs flyvåpen, i strid med Sametinget og reineierne
Øvelsen som KpC i den nå nedlagte garnisonen i Porsanger var med på å forberede og gjennomføre i 1972, var ikke den siste i Halkavarre, og det var ikke den siste gangen jagerfly bombarderte området med skarpe raketter.
Fra 2001 har NRK Finnmark fortløpende fortalt om hvordan Halkavarre er utvikla videre som øvingsfelt for F 16-jagerne. Også Banak flystasjon skulle på denne tida utbedres for å kunne tjene som base for F-16-jagerne når de trente i Halkavarre. Alt i 2002 ville det bli opp til 100 bombetokt i Halkavarre. I tillegg til to årlige bomberunder for de nasjonale F-16-skvadronene på Bodø flystasjon, skulle det åpnes for alliert bombing som britene alt hadde gitt klarsignal til og USA også ville benytte seg av.
Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget var mindre fornøyd. I februar 2001 skreiv de i et brev til forsvarsminister Bjørn Tore Godal at flybombeøvingene ikke måtte økes uten at det først blei undersøkt om de ville få langvarige skadevirkninger på naturen i området og på samisk reindrift.
Men i 2002 blei det kjent at Forsvaret og NATO ville båndlegge store arealer i samiske områder i Finnmark for å øve bombing fra jagerfly og kamphelikopter, og for å teste ut nye kryssermissiler i Halkavarre. Det hjalp ikke at reindrifterne og Sametinget protesterte mot dette, at stortingsrepresentant Morten Lund ba forsvarsministeren i Bondeviks andre regjering om å redegjøre for om den planlagte utvidelsen av Halkavarre skytefelt var i tråd med internasjonale konvensjoner, eller at stortingsrepresentant Eva Nielsen i en 1. mai-tale i Honningsvåg samme år sa at planene om å skyte med langdistanseraketter i Porsanger var en provokasjon mot sivilbefolkninga og oppfordra til sivil ulydighet dersom Forsvaret ikke endra planene.
Også russerne reagerte. Ambassadør Julij Kvitsinskij sa at russiske myndigheter var kritiske til at Norge ville la NATO-fly øve presisjonsbombing tett opp mot russegrensa og så helst at utenlandske styrker holdt seg unna skytefeltet i Halkavarre.
I november 2003 droppa åtte norske og britiske jagerfly 48 bomber i øvelsesområdet i Halkavarre.
I oktober året etter, 2004, bekrefta Forsvaret at det var brukt røyk og lysgranater med det giftige stoffet hvitt fosfor i Halkavarre, noe det tidligere hadde nekta for. Reineierne i området ba nå Forsvaret om å granske skadevirkningene. Det kom fram at et gram av hvitt fosfor var nok til å drepe ti mennesker, men at stoffet antente seg sjøl når det blei tørt og ikke lenger var giftig etter at det hadde brent opp. Forsvaret sa at av den grunn blei slik ammunisjon bare brukt i områder hvor det var tørt, og at det derfor var lite sannsynlig at rein i området ville bli forgifta.
Siste nytt om Halkavarre fra NRK Finnmark er fra et snaut år sia, august 2016, og gikk ut på at den planlagte jagerflyøvelsen «Nordavind» likevel ikke ville foregå på Banak som planlagt. Øvelsen var flytta til Bodø fordi det blei for krevende å flytte alt nødvendig utstyr til Banak.
Halkavarre skytefelt skulle likevel brukes under øvelsen. Feltet som KpC var med på å bygge ut i 1972, er trulig blitt en viktig del av den innringinga av Russland som «nye» NATO er i fred med å foreta under ledelse av tidligere statsminister jens Stoltenberg, og er med på å gjøre Banak, Lakselv og hele Porsanger til et første viktig mål for russiske atomvåpen.