Gull og grønne skoger for kvinnene?
Av M. og E.
«Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft,» sier Reidar Carlsen i AP. Oljeeventyret vil tvert imot rasere de arbeidsplassene der kvinnene jobber.
I propagandaen for Arbeiderpartiets oljepolitikk har kvinnene fått en viktig og sentral plass. Stortingsmeldingene ofrer spørsmålet om kvinnenes deltakelse i
yrkeslivet relativ stor oppmerksomhet, og Arbeiderpartipressa følger opp ved å gjøre kvinnefrigjøringa til oljepolitikkens trumfkort. Det er ikke først og fremst i oljeindustrien at kvinnene skal gjøre sitt inntog, men ifølge regjeringen er det ringvirkningene av oljeaktiviteten som skal komme kvinnene til gode. Derfor
heter det i stortingsmelding nr. 25:
«Med det stramme arbeidsmarkedet en må vente i tida framover – ikke minst som følge av petroleumsaktiviteten – må en derfor generelt kunne vente en
forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet.» (s. 73)
Forholdene skal legges til rette for en brei deltakelse fra kvinnenes side i yrkeslivet, – ifølge DNA-propagandaen. Det skal bygges daghjemsplasser i stort omfang, og arbeidsplassene skal bygges nær bostedet. Det er ikke måte på hva Kleppe kan få seg til å si når det bare gjelder:
«Ved siden av spesielle tiltak som utbygging av daginstitusjoner, opplæring og omskolering, vil en bl.a. gjennom distriktspolitikken styre deler av etterspørselen og gjennomføre spesielle tiltak i produksjons- og arbeidslivet. Særlig for gifte kvinner er nærhet mellom bolig og arbeidsplass vanligvis en forutsetning for å kunne ta arbeid utenfor hjemmet» (st.m. 25 s. 8).
Og i et bilag til Arbeiderbladet 25/4-74, i forbindelse med LOs 50-års-jubileum, formulerer Odd Høydal seg på denne måten: «Nye muligheter for kvinnen.» (s. 15 i LO-bilaget)
Det spørsmålet vi vil prøve å svare på i denne artikkelen er om vi kan stole på disse løftene om en ny giv i frigjøringen av kvinnen. Noen har slukt propagandaen rå, og hevder at nå må parolene for kvinnekampen endres. Retten til arbeid kommer nå til å bli virkeliggjort av DNA-regjeringa og oljemilliardene, derfor må nye paroler utformes om ikke kvinnekampen skal føres inn i ei blindgate sier de.
For oss kommunister er dette en lettsindighet av dimensjoner. Vi har lært at vi aldri kan ta sosialdemokratene på ordet, uten sjøl å ha undersøkt virkeligheten
først. Det er ingen grunn til å gjøre noe unntak i dette tilfelle. Store ord har aldri det det har skortet på er resultater som tjener folket.
RESERVEARME FOR KAPITALEN
Vi har tidligere, gjentatte ganger, pekt på at kvinnene i dag fungerer som en arbeidskraftreserve for monopolkapitalen. Det er først når kapitalen har et sterkt behov for økt arbeidskraft at propagandaen skrues på, og det blir aktivt forsøkt å trekke større deler av kvinnene med i arbeidslivet. Dette er gunstig for både staten og monopolene, fordi kvinnene lett kan sparkes ut av produksjonen når konjunkturene dabber av. Omstillingsproblemene blir på dette viset minst mulig både i høy- og lavkonjunktur.
Det som skjer i dag er et skoleeksempel på at denne vurderinga er heilt riktig. Vi befinner oss klart i en høykonjunktur, oljeaktiviteten har skapt et stramt
arbeidsmarked, den registrerte og offisielle arbeidsledighet er lav. Først da er det behov for kvinnene, i alle fall for ei stund. Og offisielle talsmenn snakker om
daghjemsplasser, om opplæring og omskolering. Men ingen steder i propagandaen leser vi at det er hensynet til kvinnene som teller mest, eller teller i det heile tatt. Ingen har stått fram og sagt at det er kvinnene som skal frigjøres. Nei, – det er arbeidskrafta som skal frigjøres, i den tida monopolkapitalen har behov for den.
Dette går tydelig fram av det sitatet vi tidligere har gjengitt fra stortingsmelding nr. 25. Det er «det stramme arbeidsmarkedet» som fører til «en forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet». Når det stramme arbeidsmarkedet er slutt, skal det ikke stor fantasi til å skjønne hvordan det kommer til å gå med alle de kvinnene som har blitt trukket inn i produksjonen under høykonjunkturen. Arbeidsplasser legges ned eller flyttes, og resultatet blir arbeidsledighet, flytting eller pendling. Det gjør det ikke bedre at mange av disse familiene få år tidligere hadde flyttet for å unngå pendling og arbeidsledighet, problemer som oljeaktiviteten hadde skapt i det distriktet de bodde.
Odd Høydal, nestformann i LO, uttrykker seg imidlertid enda klarere om stortingsmeldinga i Arbeiderbladet 25/4-74. Han har forresten en egen evne
til å klargjøre den sosialdemokratiske politikken, slik at ingen egentlig burde være i tvil:
«Som en følge av det stramme arbeidsmarkedet som oljeaktiviteten har bidratt til, og som vil forsterkes ytterligere i tida framover, vil myndighetene
og industrien bli nødt til å ta i bruk den arbeidskraftressursen som hjemmeværende representerer.» (s. 15).
Igjen vil vi spørre: Hva skjer når myndighetene og industrien ikke lenger blir nødt til dette? Det går tydelig fram at hensikten til DNA-politikerne langt fra er å sysselsette alle de kvinnene som ønsker det. Full sysselsetting for kvinner er ingen parole for Arbeiderpartiet. Kvinnene skal trekkes med i produksjonen når industrien og myndighetene blir nødt til det, og sparkes når de er best tjent med det.
VANSKELIGERE FOR KVINNENE A FÅ ARBEID
Selv i den sterkeste høykonjunktur er det grunn til å tro at DNAs oljepolitikk svekker kvinnenes muligheter til å skaffe seg jobb. Den økonomiske aktiviteten er rettet mot oljeindustrien, og de industri og servicegreiner som henger sammen med den. Vi har tidligere i dette nummeret vist at for å virkeliggjøre oljeeventyret er det noen industrigreiner og næringer som må saneres og raseres. Stortingsmeldingene nr. 25 bringer på side 53 en tabell som viser hvor mange arbeidsplasser som må raderes vekk i det regjeringa kaller for «andre konkurranseutsatte næringer». Hvor stor denne raseringa blir, er avhengig av hvor stor del av oljemilliardene som skal anvendes i Norge til oljeindustri og «ringvirkninger». Med en anvendelse på 6 milliarder kroner i 1980, forutsetter regjeringen en nedgang i disse næringene på 7000 sysselsatte fra 1974 til 1980.
Av disse konkurranseutsatte næringene er tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien blant de klart mest utsatte. Dette er industrigreiner hvor kvinnene utgjør hovedtyngden av de sysselsatte. Det gjør det ikke bedre at størstedelen av denne industrien er lokalisert til Vestlandet hvor konkurransen fra oljeindustrien er sterkest.
Tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien har vært i kontinuerlig tilbakegang de siste ti-årene når det gjelder antall sysselsatte. Nå trues de av olja, på samme
måte som av EEC, med total nedleggelse. Det er derfor heilt i tråd med offisiell politikk når en av arbeiderpartiets stortingsrepresentanter uttaler til det tyske
tidsskriftet Der Spiegel: «Hvorfor trenger Norge en egen skotøyindustri». (Nr. 16, 1974, s. 86). Dette er målsetningene til DNA-toppen, målsetninger som lett kan bli til realiteter dersom det ikke raskt bygges ut en folkebevegelse mot oljepolitikken. DNA og monopolkapitalen går hand i hand inn for den imperialistiske arbeidsdelinga, i den er det verken plass til norske sko eller norske klær. Dette rammer de kvinnelige arbeidstakere spesielt hardt, det er derfor naturlig at kvinnene får en sentral plass i kampen mot denne politikken.
La oss se litt nærmere på tekstilindustrien. Den sysselsatte i 1951 23 300 arbeidere, mens tallet i 1968 var nede i 15 500. Over 3/4 av de som mistet jobben innen tekstilindustrien i denne perioden var kvinner. Mens det i 1951 var sysselsatt 14 300 kvinner, var tallet i 1968 sunket til 8 100. Der er også klart at nedgangen har fortsatt etter 1968. Bare mens arbeidet med denne artikkelen har pågått(april 1974) har to bedrifter blitt lagt ned. Den ene lå i Stavanger-området, den andre på Møre. Etter Bergens-området, ligger de fleste bedriftene i disse distriktene.
La oss oppsummere kort: Selv om oljeaktiviteten, for et kortere tidsrom, skulle skaffe en del nye arbeidsplasser for kvinnene i servicenæringene, – betyr ikke dette at tallet på sysselsatte kvinner totalt vil øke. For samtidig som denne utviklinga finner sted, raseres arbeidsplassene i den delen av industrien hvor det først og fremst er kvinner som er ansatt: Tekstil, skotøy og bekledning. Vi skal derfor ikke stole på propagandaen til sosialdemokratene om flere arbeidsplasser for kvinnene. Det dreier seg nemlig om å rasere mange av de arbeidsplassene som finnes, for å bygge opp servicenæringene i tilknytning til oljeaktivitetene. Og dette vil skje på andre steder enn der arbeidsplassene blir lagt ned.
Der er derfor heller ikke grunn til å tro på løftene om å skape en nærhet mellom bolig og arbeidsplass slik at kvinnene lettere kan komme ut i arbeidslivet. For
tusener av kvinner betyr raseringa av denne konkurranseutsatte industrien at de har valget mellom flytting, pendling og arbeidsledighet. Og dersom det er arbeidsledighet som blir resultatet, kommer det til å hete at kvinnene valgte å gå tilbake til husmoryrket.
RASJONALISERING AV SERVICEYRKENE
Oljemeldingene til DNA-regjeringa forespeiler en relativ rask økning i serviceyrkene, arbeidsplasser hvor kvinnene først og fremst kan skaffe seg jobb. Vi har pekt på at dette er midlertidige arbeidsplasser, skapt av høykonjunktur, og etableringen av disse arbeidsplassene forutsetter rasering av industrigreiner hvor særlig kvinnene arbeider. Det er ingen grunn til å tro at dette regnestykket blir positivt når det gjelder sysselsettingen av norske kvinner.
Det som trekker regnskapet ytterligere i negativ retning, er den rasjonalisering som det er lagt opp til innen serviceyrkene. Disse yrkene er »typiske kvinneyrker» i enda sterkere grad enn beklednings-, tekstil- og skotøyindustrien.
Ekspedisjonssjef Odd Gøthe i Industridepartementet trekker i et intervju med Næringsrevyen opp en del perspektiver på norsk oljepolitikk. Det som er interessant i denne sammenheng er hans interesse for rasjonalisering av serviceyrkene:
«Omstillingsproblemene vil imidlertid være avhengig av i hvilken utstrekning det vil være mulig å rasjonalisere de såkalte skjermede næringer, dvs. vare-
og tjenesteytende næringer som administrasjon, varehandel og tannport. Dette er typisk arbeidsintensive bransjer. For min del er jeg ikke i tvil om at en
sterkere kapitalinvestering i form av arbeidskraftbesparende maskiner og metoder her har ganske betydelig arbeidskraftreserver å hente». (Næringsrevyen
nr. 1-74, s. 11)
Heller ikke innen service-yrkene ser det ut som om det er så mange flere arbeidsplasser å hente for kvinnene.
HUNDRETUSENER AV KVINNER ØNSKER ARBEID
Vi mener å ha påvist i denne artikkelen at DNA-propagandaen om oljeeventyr for norske kvinner er en eneste stor bløff. De vakre ordene om nye muligheter for kvinnene savner et hvert grunnlag i den oljepolitikken som sosialdemokratene har lagt opp til. På lengre sikt betyr oljepolitikken rasering av de industrigreiner hvor kvinnene tradisjonelt har utgjort hovedtyngden av arbeidstakerne. Også på kort sikt er det grunn til å tro at regnestykket blir negativt. De første resultatene har vi allerede sett: Nedleggelse av en rekke bedrifter inne tekstilnæringen.
Helt grotesk blir propagandaen, dersom vi stiller den opp mot det antallet av kvinner i Norge som virkelig ønsker seg en jobb, på hel- eller deltid. Det er i Norge i dag omlag 745 000 hjemmeværende kvinner. En undersøkelse foretatt av Likelønnsrådet i 1968 viste at 41 % kunne tenke seg å gå ut i arbeidslivet. Bare en brøkdel av disse kvinnene kunne regne med å få arbeid, selv om vi tolket stortingsmeldingene aldri så velvillig, og ikke sjøl undersøkte virkeligheten bak frasene.
Det er derfor heilt klart at kampen om kvinnenes rett til arbeid går videre. Oljemeldinga har konkretisert hva kampen gjelder: sikre arbeidsplasser, skikkelig lønn, kort vei mellom arbeidsplass og bosted, og en arbeidsplass som ikke raseres vekk når monopolkapitalen mener at konjunkturene skulle tilsi det. Derfor må vi aktivt delta i kampen mot DNA og monopolenes oljepolitikk.