Gull, gråstein og grums!
Bind 1: Omstridde Gruver, 2015
Bind 2: Med lov skal land øydast, 2016
Forlag Davvi Girji
Svein Lund har utgitt bind 2 i en planlagt serie på 4 bøker om ulike sider ved norsk gruvedrift. Bind 1 kom i juni 2015 og har undertittel Omstridde gruver.
Det er også oppretta en nettversjon, på http://gruve.info. Her vil du i tillegg til innholdet i bøkene finne ein del tilleggsmateriale og bilder som ikke får plass i bøkene.
Bind 3 om utvalgte gruver gjennom tidene skal komme i løpet av 2016 og bind 4 om Noreg og verda i 2017.
I bind 1 går forfatteren gjennom historia til fem ulike forekomster/gruver med til dels unikt billedmateriale særlig knytta til Biedjovagge/Guovdageaidnu som er forfatterens bosted i Norge.
Forfatteren har vært opptatt av utviklinga av norsk gruvedrift og konsekvensene for natur, folk, fiske og samiske rettigheter og reindrift i en årrekke. Dels som en politisk aktivist hele sitt liv, og som en del av det som aktiv i Naturvernforbundet i Finnmark. Samtidig er boka ikke polemisk, men lavmælt, konkret og grundig i sine beskrivelser. Kunnskapsmessig er boka vanskelig å forbigå for faglige og politiske miljøer.
Boka er i høyeste grad aktuell når den beskriver gruvedrifta i og rundt Biedjovaggi/Guovdageaidnu, Kvalsund/Repparfjord, Sør-Varanger/Bjørnevatn og sammenlikner deponiutfordringene for Titania i Jøssingfjorden/Dyngadypet med Engebøfjellet/Førdefjorden.
Forfatteren ramser ikke bare opp fakta. Tvert om får vi presentert en levende historiefortelling om gruvene, de ulike forsøkene på gruvedrift og hvilke aktører som har vært på banen. Foruten en god faglig ballast knyttet til gruveproblematikk blir leseren en oppdatert på viktige historiske og politiske hendelser.
Mellom utgivelsene av bok 1 som kom i juni 2015 og bok 2 som kom nylig, har nyhetsbildet vært preget av to store gruvekonkurser i Norden.
Konkursen til Northland Industrier i Pajala i Nord-Sverige med rundt 14 milliarder i gjeld og konkursen til gruveselskapet som drev i Sør-Varanger med rundt 3,5 milliarder og endte med i minus, er blant de største konkursene noensinne i sine respektive land.
Begge konkursene har bidratt til at media er blitt litt realitetsorientert når det gjelder hvor lukrativ gruvedrift er eller kan være. Lokale politikere og sentrale myndigheter har ennå en vei å gå før de lander på en plattform som ivaretar landets, lokalsamfunnenes, berørte personer og næringer sine interesser.
Arne O. Holm beskriver sitt syn på Sydvaranger-konkursen (25.11.2015 i High North News): http://www.highnorthnews.com/kommentar-ned-med-tronen-alteret-pengeveldet/ Noen utdrag herfra:
• Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.
• I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen. Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:
De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.
Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.
Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover.
Videre:
For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.
Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.
En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.
I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen.
Bakgrunnen for å ta med såpass mye fra kommentaren til Arne O. Holm er at den setter søkelys på at Norge ved inngangen til 2016 ikke har et Direktorat for Mineralforvaltning som er i stand til å handheve det lovverket de er satt til å forvalte, og heller ikke er i stand til å følge opp sine egne pålegg. Det burde uroe de fleste. Den erfaringa bringer oss rett over til 2. bind i bokserien til Svein Lund som har undertittel: Med lov skal land øydast. Dette er et ordspill på sånn det var sagt i Frostatingslova: Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast.
I dette bindet tar forfatteren for seg i detalj hvilken lovgiving som regulerer ulike sider ved mineralleiting og gruvedrift i Norge. Fra spørsmål om arbeidervern i Arbeidsmiljølova, via minerallovgivninga i Norge, avgift og skattepolitikk samt forvaltning av mineral og miljø.
Den som tror at dette blir tørt og kjedelig, tar feil. Sjølsagt kommer ikke forfatteren utenom å gjengi avsnitt fra lovverket i sin helhet, men dette er satt i sammenheng med levende beskrivelser fra ulike gruver og med aktuelle eksempler.
Mens dette skrives pågår det aksjoner mot gruvedrift på Engebøfjellet. Det er protester fra samiske representanter og reindrift mot gruvedrift i Repparfjord/Kvalsund samt mot kvartsittuttak ved Nasa i Rana kommune. Den som ønsker seg saklig bakgrunn for egne meninger, kommer ikke utenom å skaffe seg de to bøkene som allerede er utgitt. Ja, anmelderen vil og si at forventningene til de to neste bøkene er så store at han tror dette firebindverket vil bli stående som en referanse for de som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift og mineralleiting i Norge.