Grønn aluminium og internasjonal solidaritet i krisetider
Av Susanne Normann og Elise Fjordbakk
Kanskje kan korona bane vei for et langt grønnere skifte enn det vi hittil har sett omrisset av. Et økologisk skifte for alle, og hvor den usynlige veven som samler oss, ikke lenger heter supply chains, men solidaritet.
Foto: João Ramid
Av
Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Elise Fjordbakk, prosjektkoordinator for Latin-Amerikagruppene og mastergradsstudent ved SUM.
De siste dagene har nettplattformen The Intercept sirkulert en video av Naomi Klein og boka Sjokkdoktrinen hun utga i 2008. Sjokkdoktrinen handler om krisekapitalisme forklart som høyreregjeringers målbevisste, nyliberale sjokkbehandling av hele lands økonomier samt oppheving av demokratiet i kjølvannet av kriser. Dette er en bok mange har husket de siste ukene. Kriser skaper åpne historiske øyeblikk som kan gå i hvilken som helst retning, skriver Klein i Sjokkdoktrinen. Dette forteller også filosofen Srecko Horvat i et intervju om sin siste bok om apokalypser i Klassekampen lørdag 22. mars. Selv om begge peker på at veien er åpen, advarer de om at mer konsentrasjon av makt, og mer autoritarianisme, kan bli konsekvensen dersom vi ikke foregriper en slik utvikling.
Vi ser det skje nå. Gjennom krisepakker er milliarder allerede overført fra offentlig til privat sektor, og flere slike pakker er varslet. Tusenvis har likevel blitt permitterte og går en usikker fremtid i vente. Hvordan kan vi klare å komme styrket ut av den mangfoldige krisa som koronaviruset har katalysert? Klarer vi å samle oss bak et krav om at milliardoverføringene må gi privat sektor et helt annet type ansvar, når vi er forbi helsekrisa en gang i fremtiden? I The Intercept-videoen krever Klein at framfor å redde en skitten industri som stammer fra forrige århundre, bør vi «booste» rene industrier, «som skal lede oss inn i fremtidens trygghet». Dette er også kjernen i Green New Deal i USA, som promoteres av demokrater, og som har fått et ekko i SVs Grønn New Deal her til lands, eller Green Industrial Revolution i England. Grønn industrialisering, sier Rødt. Og her kommer vi til det som denne teksten egentlig forsøker å reflektere litt rundt; nemlig buzzordet grønn, aluminium og behovet for å rekonstruere en tydelig internasjonal solidaritet.
Det grønne skiftet og fagbevegelsen
Grønn industriutvikling og klimajobber var et av temaene i en av venstresidens siste, store og fysiske samlinger her til lands før smitten nådde også oss: Broen til Framtiden, avholdt i Oslo den 28. februar. Et av hovedspørsmålene i konferansen dreide seg om hvordan vi kan skape klimavennlige arbeidsplasser i nær fremtid. Målet om 100 000 klimajobber har forent LO og miljøvernere i tidligere 1. mai-tog, og har vært blant klimastreikernes paroler.
Grønn industrialisering søker å bety noe annet enn grønnvasking, et begrep som brukes om ufullstendige mekanismer som er med på å tilsløre, eller kanskje til og med forverre eller utvide miljøskader selskaper står for.
I denne teksten har vi to hovedteser: a) prekæriseringen av arbeidsfolk i kjølvannet av korona kan gjøre det mye vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet, siden styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er forverret (om ikke vi sammen tar grep nå.) Og b) om ikke denne kampen inneholder et mye tydeligere element av internasjonal solidaritet mellom norsk fagbevegelse og jordløse landarbeidere, urfolk, fiskere og andre tradisjonelle samfunn innenfor og utenfor Norges grenser, vil klasseskillene og grensemurene styrkes enda mer, og miljøskadene vil øke.
Pandemien som nå rammer oss, viser at verden er én, kanskje på en tydeligere måte enn vi hittil har klart å synliggjøre i den minst like alvorlige klimakrisa. Heldigvis er norsk industri, i følge E24, ikke den sektoren av økonomien hvor flest mennesker er permitterte – i hvert fall ikke hittil. Om eierne i industrien vil bruke dette for å i mindre grad imøtegå fagforeningenes krav i fremtiden, er et åpent spørsmål. Vi håper at midt oppe i dette, kan denne krisas «åpne vei», som Horvat og Klein kaller det, skape mer og ikke mindre, internasjonal solidaritet. For å følge opp Horvats apokalypsetenkning: Vi bør ikke akseptere en Kielland uten redningsvester til alle, eller et Titanic, der man på forhånd vet hvem redningsvestene er til, og hvem de ikke er til.
Aluminium i Norge og i verden
I boka Aluminum Dreams: The Making of Light Modernity fra 2014, skriver Mimi Sheller om aluminiumsindustriens lyse og mørke sider. Fra 1910 til 1960 kom aluminium til å spille en sentral del innenfor sektorer som transport, elektrisk konstruksjon, maritim industri og arkitektur; samt for forbruksvarer som sminke, deodoranter og hermetikk. «Å spore de sølvfargede aluminiumstrådene gjennom tid og rom binder sammen noen av de mest fjerne stedene på jorden med noen av de sterkeste sentrumene for global makt, noen av de rikeste menneskene i verden sammen med noen av de fattigste, og noen av de mest presserende miljømessige og politiske bekymringene vi står overfor», skriver Sheller. Boka er fra 2014, men siden den gang har aluminiumens betydning innenfor det grønne skiftet bare vokst ytterligere.
I tillegg til at aluminium kan resirkuleres, er vekten til aluminium om lag en tredjedel av stålets vekt. Det gir aluminium et fortrinn når det kommer til energieffektivitet. Jo lettere, jo mindre energiforbruk, og derfor kan aluminium erstatte stål i for eksempel bilindustrien. Samtidig er produksjonen av aluminium enormt energikrevende: Omtrent 1 prosent av verdens samlede klimagassutslipp stammer fra aluminiumsektoren. Dette er noe av bakgrunnen for at aluminiumsproduserende selskaper nå forsøker å få sertifisert driften sin som bærekraftig og grønn. Dette gjør selskapene for å sikre seg større markedsandeler, fordi innenfor det grønne skiftet skal i prinsippet alle kjøpe og selge grønne løsninger. Sagt med andre ord: Skal Audi kunne selge en «grønn» bil, bør Audi kunne dokumentere at metallet som den ble bygget med, er «grønt», og det vil Audi betale mer for.
Grønt aluminium i Brasil
Vi ble selv opptatt av aluminium og solidaritet fra to ulike utgangspunkt. En av oss var i gang med et doktorgradsprosjekt, hvor hun ser på konsekvensene av en norsk klimapolitikk, som styrker en kraftig nyliberalisering av norsk energisektor. Plutselig opptrer enorme investorfond som Aquila Capital og Blackrock i norsk energisektor, ingen liten endring. Dette på bekostning av blant annet samisk reindrifts rettigheter, og dermed også på bekostning av økologi og matsuverenitet. Det er dette sametingspresident Aili Keskitalo har kalt grønn kolonialisme eller klimaendringenes doble byrde. Men det siste viser Keskitalo til at klimaendringene i seg selv skaper uforutsigbarhet og vanskeligheter for reindrifta, som i tillegg må takle utbygging av fornybar energi og grønn utvinningsindustri på sine beitemarkeder.
To av de mest omstridte utbyggingsprosjektene, Øyfjellet Vindpark og Fosen Vind DA, skal gi strøm til Alcoa sitt aluminiumsanlegg i Mosjøen og til Norsk Hydros aluminiumsverk. Slike langsiktige avtaler, i Norge tilrettelagt gjennom GIEK-ordningen, skal sikre at anleggene sertifiseres som bærekraftige, eller grønne, som man ofte sier. Det var interessant å spore at mye av råvaren, alumina, kom både til Alcoa og Hydro i Norge fra delstaten Pará nord i Brasil, der lokalsamfunn lenge har kjempet mot den gigantiske gruveindustrien. I Pará er det farlig å engasjere seg i politiske aktiviteter eller menneskerettighetsarbeid. På statistikker over drap på miljøvernere og urfolk, rager Brasil høyt, og i Pará enda høyere. På tross av den åpenbart store forskjellen når det gjelder direkte vold er på mange måter sørsamenes og de tradisjonelle samfunnene i Parás erfaringer om å miste land og selvråderett til industriutvikling sammenkoblet under et globalt paradigme om et vekstbasert grønt skifte. Denne sammenkoblingen er dessverre usynliggjort, ikke bare av selskapene, men, også av fagbevegelsen, ser det ut som for oss.
Den andre av oss jobber i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I 2018 var LAGs Solidaritetsbrigade1 i delstaten Pará, kun måneder etter oversvømmelsen av Norsk Hydros rødslam-deponi tilknyttet alumina-fabrikken Alunorte i kommunen Barcarena. Avfall etter aluminaproduksjonen forurenset elvene og skapte det deler av befolkningen kaller en massiv helsekrise. LAG har siden oversvømmelsen vært blant de norske miljø- og solidaritetsorganisasjonene som har støttet krav fra lokalsamfunnene i Barcarena om at Hydro må rydde opp etter seg.
Det som Hydro synes å kalle en ulykke, og lokalbefolkningen kaller miljøkriminalitet, fikk mye oppmerksomhet både i Brasil og Norge. En brasiliansk domstol krevde midlertidig stans av store deler av Hydros produksjon, og inntrykket til mennesker vi har snakket med, var at produksjonsforbudet Hydro var pålagt, og det gjorde selskapet mer mottakelig for kritikk. Selv i en kontekst hvor flere av de lokale aktivistene fortsatt lever med politibeskyttelse etter protestaksjoner mot Hydro i mars 2018, kom avtaler i stand som skulle kompensere lokalbefolkningen, gjennom blant annet drikkevannsforsyninger og helseprøver. Samfunnene har nemlig uttrykt sterk bekymring for at de har høye konsentrasjoner av aluminium i kroppen: De forteller om høye krefttall i området, at sår gror sakte, at de mister håret, og at de har luftveisproblemer. Blod- og hårprøvene kom i stand, men ifølge folk vi har snakket med, ble prøvesvarene ofte holdt tilbake, eller de ble levert tilbake individuelt. I stedet for en gjennomsiktig prosess, med folkehelse som mål, synes prosessen å aktivt ha blitt tilslørt og individualisert. Lokalsamfunnene vi har snakket med, har ingen tillit til Norsk Hydro.
Rekonstruere solidaritet
– Vi tror vi kan produsere alumina uten å forurense, og uten å gjøre lokalsamfunn og arbeidere syke, eller ha konflikt, sier en fagorganisert arbeider ved Alunorte til oss. – Men da må vi endre modellen. Dagens modell er basert på eksklusjon, og hos Hydro ser vi intet annet enn kapitalisme og profitt. De fagorganiserte på Alunorte som vi har snakket med, er opptatt av å bryte ned det de kaller et konstruert skille mellom fagbevegelsen og tradisjonelle samfunn i kommunen Barcarena, og å jobbe for å rekonstruere solidaritet. I Barcarena virker dette viktig: I 2018 var personer fra de tradisjonelle samfunnene, som fortsatt lever av sanking og fiske, og som er i en kamp mot Hydro og andre selskapers ekspansjon, redde for å bli angrepet av Alunortes arbeidere fordi de siste fryktet å miste sin arbeidsplass. Heldigvis skjedde ikke dette, men situasjonen er et speilbilde av hvordan dagens utviklingsmodell fragmenterer solidaritet mellom folkegrupper. Fagbevegelsene organiserer en sektor som i likhet med de fleste av oss gjennom historien har tapt mulighetene til selvberging i forbindelse med opprinnelig akkumulasjon2, og har måttet gå med på betingelsene som lønnsarbeidere. I dag er man så presset i kampen for å bevare arbeidsrettigheter mot prekærisering, at å forsvare egne arbeidsrettigheter bidrar til at andre folk mister selvbergingsmulighetene, og til slutt vil presses til å godta de samme premissene, som fremmedgjorte og utbyttet. Det virker lett å glemme, og vi forveksler målet om frie og skapende liv med målet om å holde på arbeidsplass.
I oktober i fjor, da vi var tilbake i Brasil, var produksjonsstansen Norsk Hydro var pålagt av en brasiliansk domstol, opphevet. Norsk Hydros anlegg i Barcarena var blitt sertifisert som bærekraftig (grønn), av DNV GL (tidligere Norske Veritas), og de vi snakket med fortalte at Hydro ikke lenger var imøtekommende ovenfor deres krav. Vi kikket på sertifikatet, som skal være med på å sikre Hydro markedsandeler og samtidig etablere arbeidsplassene i Brasil og i Norge som grønne. Dette vil vi gjerne invitere norske politikere, som jobber med grønn industrialisering til også å gjøre. Sertifikatene er svært enkle dokumenter, som bruker Hydros egen årsrapport som dokumentasjon for å bekrefte at selskapet oppfyller kravene som stilles. Vi er ikke ekspertene her, men vi tror det er viktig å spørre om disse sertifikatene hjelper oss til å ta gode beslutninger, og om ikke dette egentlig er grønnvasking av industri.
Periferiene på jorda: Foren eder!
Det er ikke rart at disse periferiene havner utenfor synsrekkevidden til norske politikere og til fagbevegelsen. Innenfor kapitalismen kan komplekse supply chains føre oss til de minst forventede utkantene, eller periferiene, på denne kloden. Amazonas er kanskje et slikt sted, og de nordiske viddene har også vært et slikt sted. Utkantene kommer kanskje på kartet når det brenner, slik det gjorde i høstens Amazonas, eller når utvinningsindustrien skal utvide grensene. Det har vært skrevet mye om koronaviruset de siste dagene, blant annet at viruset lar oss se alle verdens geografier. Det blir lettere å sammenligne der hvor offentlig politikk feiler og der den kan komme til å ha større suksess. Brasils president, Jair Bolsonaro, har uttalt at koronaviruset er en fantasi. Samtidig er han også en president som mener urfolk skal assimileres, at Brasil skal ut av ILO-konvensjon 1693, og at Paras åpne årer4 skal åpnes enda mer for transnasjonale gruveselskaper som Alcoa og Norsk Hydro. I denne konteksten har en føderal domstol nektet Alcoa å sirkulere i Lago Grande, et område hvor selskapet ønsker å åpne en ny gruve for bauksittutvinning. Før forbudet hadde lokalbefolkningen meldt fra om at selskapet forsøkte å vinne befolkningens tillit, på tross av at Lago Grandes befolkning, på lik linje med urfolk er beskyttet av ILO-konvensjon 169 og skal derfor konsulteres. – «Slipper du dragen inn, så spiser den deg», sa en ungdom til oss, da han forklarte at samfunnene forsøker å stanse Alcoa, fordi selskapet har en raffinert diskurs som trigger den internaliserte rasismen5 i folk og får dem til å føle seg underutviklet uten gruva. I november marsjerte 3000 ungdommer 37 kilometer gjennom Lago Grande om natten, med fakler og musikk, mens de rope «Lago Grande-territorium fritt for gruvedrift». Hydro, på sin side har signert intensjonsavtale med en ny railway som skal forenkle strømmen av mineraler fra Amazonas hjerte til internasjonale havneanlegg, allerede før urfolksgrendene som får sine landområder kompromittert er blitt konsultert. I Norge er det samene som må vike, for en grønn industrialisering, på tross av at de driver en, fortsatt, økologisk primærnæring som kunne bidratt med forsyningssikkerhet om den hadde fått bedre vilkår.
Alt dette er kapitalens verk, men en fagbevegelse bør komme på banen og jobbe ut ifra prinsipper om internasjonal solidaritet, ikke bare innenfor kategorien, men til alle jordas fordømte. Kanskje kan veiene vi åpner opp etter koronaviruset, på den måten føre til et bedre sted – for oss alle.
1 Latin-Amerikagruppene har sendt to Solidaritetsbrigader til Latin-Amerika hvert år siden 1982. Der samarbeider brigadene, som består av frivillige, unge mennesker med forskjellige sosiale bevegelser. I dag mottar også Latin-Amerikagruppene brigader fra Brasil, Guatemala og Colombia til Norge. Disse lærer blant annet om norsk venstreside, landbrukspolitikk og arbeiderrettigheter her i Norge.
2 Begrepet ble brukt av Marx om prosessene som ledet frem til kapitalismen, og er tidligere forklart i Gnist, med utgangspunkt nettopp i Amazonas: https:marxisme.no/privat-eiendomsrett-i-amazonas-rett-til-jord-eller-primitiv-akkumulasjon/
3 ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter
4 Boka Latin-Amerikas åpne årer, ble skrevet av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano (940–2015) i 1992. I følge bokklubben er denne klassiske boka historien «om hvordan kontinentet gjennom århundrer er blitt tappet for sine rikdommer. Latin-Amerikas årelating er uløselig knyttet til kapitalismens historie. Ifølge forfatteren er dette systemet uten fremtid.» Boka er en klassiker og en «must read» for venstresiden i Latin-Amerika.
5 Frantz Fanon (1921–1965) var en psykiater fra øya Martinique, som jobbet store deler av sitt liv med frigjøringsbevegelsen i Algerie. Før han skrev den kjente boka Jordas Fordømte, brukte han sin erfaring som psykiater og som svart fra Martinique, en øy kolonisert av Frankrike, for å reflektere om hvordan rasisme og diskriminering til slutt blir forvandlet til en del av oss selv: Vi tror på det overherrene sier om oss, og vi forsøker å bli som de er. Dette ble til boka Hvite masker, svart hud, også den en klassiker.