Gjensyn med Maos landbrukspolitikk
Av William Hinton
Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 1989 (nr 10). Forfatteren har skrevet mer om samme tema i boka The Great Reversal, MR Press 1990.
Copyright 1990 William Hinton. Gjengitt med tillatelse fra Monthly Review Foundation. Oversatt av Taran Sæther og Morten Falck.
Etter at «Gjensyn med Dazhai» sto trykt i Monthly Review (mars 1988) skreiv Hugh Deane et svar, både på den artikkelen og på Herb og Ruth Gansbergs korrespondanseartikkel «Mer om Dazhai » (september 1988).
Deanes artikkel er en krass oppsummering av «reformatorenes» anklager mot Maos politikk generelt og landbrukspolitikken hans spesielt, og denne artikkelen ble følgelig skrevet for å svare på disse anklagene, med fokus på hovedpunktene i dem.
Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.
En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).
Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.
Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.
Kornfronten
Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).
Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.
Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.
Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.
Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.
Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.
Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.
Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?
En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.
Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.
Prissaksa
En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)
Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).
Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)
Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.
Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)
Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.
Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.
Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.
Problemet med kommandometoder
Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.
Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,
men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)
Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.
Privatiseringsbølgen
Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.
Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.
Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.
De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.
De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.
De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.
Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.
Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.
Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.
Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.
Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.
Det store spranget
Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.
Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.
Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:
«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)
Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.
Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.
Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.
Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.
Venstre i form, høyre i innhold
På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».
Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.
Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.
Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.
Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.
Kulturrevolusjonen
Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.
Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.
Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?
Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.
Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.
Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!
Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».
Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?
Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.
For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.
For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.
Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.
På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.
Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.
Tvilsomme påstander om politikken
Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.
Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?
Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.
Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.
Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.
Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.
Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.
For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.
Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.
Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»
Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.
Noter
- Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon.
- Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988.
- Samme sted.
- Samme sted.
- Samme sted.
- Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241.