Gaveabonnementet (novelle)
Av
Inger vaska hos legen en gang i uka. Både på kontoret og i privaten. Det var noe hu gjorde i tillegg til reinholdet på skolen. Gjennom åra hadde hu fått et nært forhold til legen. De var en slags venninner sjøl om de ikke akkurat vanka sammen. Legen, som hu kalte med fornavn, var så alminnelig at. Det fortalte hu på jobben og, men hu merka at de andre ikke var så interessert i å høre om legen, unga hennes og hva de dreiv med.
Nå hadde Inger fått et treukers gratisabonnement på Klassekampen av venninna si. Den avisa hadde hu aldri lest, og knapt nok sett. Inger hadde nettopp henta sitt første gratisnummer i kassa og var litt nysgjerrig. Hu hadde tid til å lese før hu gikk på jobb. På skolen hadde hu litt ugrei arbeidstid, men det var bedre nå enn før. Før vaska de etter at elevene hadde gått. Kveldsarbeid hver eneste dag, år ut og år inn, for ikke å si tiår inn og ut. Nå begynte hu halv ti og jobba til fem. Ved å snirkle seg rundt timeplanen til klassene, fikk reinholderne unna mye vask i skoletida, og enda tid til å gå over resten etter at elevene hadde huja seg ut av gangen på veg til friheten. Hu likte at skolen var i orden til neste dag. Hu hadde alltid satt sin ære i det, men ordensregla hennes skyldtes ikke bare æren. Hu mente det var bra for unga at de møtte en pen og rein skole hver dag. Av og til kunne hu være litt irritert på et par av de andre reinholderne. De tok litt lett på jobben. Men, men, de tenkte vel kanskje slik om henne og. Det var vel ikke sikkert hu var like nøye støtt heller. Uansett, de hadde alle vært skeptiske til nyordningen da de skulle gå over til å vaske på dagtid. Åssen skal skolen bli seendes ut når eleva kommer da? hadde de spørt.
Sjølsagt var de klar over at omlegginga var et sparetiltak. Kommunen sparte kveldstillegget og reduserte bemanninga. Økonomisk betydde det ingenting for reinholderne som ble igjen. De fikk flere timer som kompensasjon for tapet av kveldstillegget. Bemanningsreduksjonen hadde gått greit med naturlig avgang, som det ble kalt. Noen av arbeidskameratene gikk av med pensjon litt før tida, og var glade til. Fagforeninga hadde sett til at omlegginga gikk ordentlig for seg. I matpausa hadde reinholderne ledd litt av at det var penga som gjorde susen. Det var ønsket om å redusere utgifter som fikk de over på dagtid. Ikke noe humanisme lå bak. Ikke noe mål om at reinholderne skulle få kveldsfri som andre folk, for å være sammen med unga sine eller gå på møte og dugnad.
Vanligvis leste Inger bare lokalavisa til hverdags. Noen helger kjøpte hu VG. I lokalavisa leste hu gjerne bakfra. Der sto dødsannonsene og hvem som hadde gifta seg. Slikt må en følge med på. Siden hu aldri hadde lest Klassekampen før, starta hu på side en.
Hu syntes navnet på avisa var litt gammalmodig og rart, men forsida fortalte at hu leste venstresidas dagsavis så det fikk være greit. Hu visste jo egentlig det, at Klassekampen var en avis på venstresida, og hu regna seg sånn omtrent til venstresida sjøl. I alle fall så hu på Høyre og Fremskrittspartiet som en pest og en plage, og da var hu vel på venstresida. Hver eneste høst, rett før jul og glede, når pengebruken i kommunen for neste år skulle bestemmes, foreslo høyrefolka at jobben hennes skulle konkurranseutsettes. Det var nesten så hu ble dårlig av det, men på TV syns hu mange fra Frp sa mye riktig og.
På forsida sto det også at Kristin Halvorsen fra SV pøser ut penger til private skoler. Inger trudde SV var mot privatisering og ble skuffa. Kan en ikke stole på noen lenger? Forsida henviste også til noe rare greier om otage og hostage som hu lurte på hva var. Videre så hu utover i avisa at mye handla om utlanda. Greit nok, men hu brukte ikke lese noe særlig om det. Hu forsto seg liksom ikke på det, men hu likte en artikkel på side to om en kar som dreiv med fotball for unger. Han sa at slikt virka sammensveisende og var moro. Det var hu helt enig i, hu hadde da hatt unger i fotballen sjøl. Hu beit seg også merke i, på samme dobbeltsida, et bilde av ei naken ræv, og en morsomhet om sangen til Terje Tysland som heter No går det på ræva. Hu var glad i musikk og kjente godt til både Tysland og sangen. Hu kunne godt tenke seg å lese mer om han. Det hadde vært stille for han lenge nå.
På neste sida fortalte avisa at Høyre og Erna Solberg vil gi de rike store skattelettelser. Så typisk, og ikke noe nytt. Det er jo det høyrefolk står for, å sørge for de rike. Slikt lærte hu som unge. En høyremann snakka om pragmatiske avveininger, og en SV-er, det var Lysebakken, mente noe om noe som ble kalt retorikk. Samma det. Høyredame var hu ikke, og det kom hu aldri til å bli. Er det noe som er sikkert så er det det. Og rikinga får vær så god betale skatt, de som andre.
Litt lenger ut fant hu noe som ble kalt essay. Det handla om ei bok. Hu hadde lest mye de siste åra. Da hu jobba kvelden, ble det ikke sånn. Hu var for sliten da hu kom hjem, og sjøl om det kunne være artig nok, hu fikk seg ikke til å sette seg ned om dagen for å lese. Det tok seg liksom ikke ut. En følte seg lat når en leste om dagen. Og lat vil ingen være. Nå leste hu mye krim som bibliotekaren fant fram. Å vaske biblioteket var en del av jobben. Denne essayen handla om ei krimbok. Her var det kanskje tips til ei bok å lese. Kanskje det var hu nå, som skulle komme til bibliotekaren å anbefale ei bok? Inger trudde hu hadde hørt om bokforfatteren. Jørgen Gunnerud. Han som hadde skrivi essay, hadde hu aldri hørt om. Ole Robert Sunde het han. Sikkert en bra kar om ikke jeg har hørt om han, tenkte hu, og begynte å lese. Det så ut til at boka handla om vanlige folk. Om en godt gift alminnelig lensmann. Bra. Men så var det visst ikke så alminnelig likevel. Lensmannen hadde topografisk romforståelse, var penetrert av topografiske utsagn og brukte ikke invektiver. Naturen som beskrives i boka var visst omnipotent og hadde noe som kaltes metaforer. Nei, denne boka er visst ikke noe for meg. Søren og. Inger kunne godt tenke seg å finne en ny krimforfatter.
Så, et godt stykke ut i avisa, etter å ha feid raskt over utlanda, fikk hu se bilde av Aslak Sira Myhre. Han er gossin, særlig når han er sint. Og det er han på TV av og til. Reinholderne kjenner til Aslak, som de sier, for han har vært reinholder sjøl, enda han ratt har gått på universitetet og all tingen. Det hadde hu lest i fagforeningsbladet, og hu trudde kanskje det hadde stått i VG og. Nå er han sjef for Litteraturhuset og har greie på alt mellom himmel og jord. I alle fall høres det sånn ut. Her ble han intervjua om arbeiderklassen og anbefalte jobb på gulvet. Han snakka om noe som kaltes selvproletarisering og klassereise. Søren og, hu hadde håpa han skulle uttale seg om noe interessant, om reinhold og privatisering for eksempel. Hu leste hele artikkelen og undra seg over at venstresida selvpisker seg, som Aslak sa. Hva skulle det bety tru? Hu skjønte at dette ikke handla om klassereise i betydninga skoletur. Det hadde hu egentlig skjønt hele tida, sjøl om hu lurte litt med en gang. Da hu så bildet av Aslak hadde hu tenkt at dette kunne hu vise til Ellen på jobben, for å brife ørlitt med at hu leste Klassekampen. Men nå ble hu redd for at Ellen skulle tru det handla om skoletur, og det ville bli for dumt.
På samme side var det intervju med en Siljestad, også det om arbeiderklassen. Han var ikke brått så gossin som Aslak, men det gjør gjorde jo ikke noe. Han var ikke så sikker på at arbeiderklassen ville frigjøres fra det fysiske slitet og sin livsform. Nei, frigjøres fra sin livsform, det hørtes jævlig ut. Og slit og slit. Det kan så klart være et tjon å vaske innimellom, men hva anna skulle hu gjøre. Strikke? Da traff hu nok mange artige folk! Om hu ikke hadde jobben, hvem skulle hu være sammen med da? Legen har det jo så travelt. Det er ikke noe å hente der. Hu er jo på reise både til Italia, Dublin og Beitostølen, og trener i skauen dagstøtt. Siljestad tvilte også på at arbeiderklassen kjenner seg igjen i språket som slike tema omtales med. Så sant, så sant. Når sant skal sies, og det skal det vel, skjønte jeg ikke mye av dette, sjølpisking og sjølproletarisering, tenkte Inger.
På neste side var det en artikkel om musikk, men den handla ikke om Terje Tysland eller musikk hu liker. Denne sida og de neste hadde masse stoff om kunst, om film og bilder. En iransk film ble omtalt med mange ord. Den kan jo godt være interessant og artig. Inger liker godt å se andre filmer enn de amerikanske, men i en mellomtittel sto det at filmen var subtil, og da mista hu lysta til å se den. Faderullan så my rare ord det er i denne avisa. En lang artikkel handla om ei flaske med døde rotteunger. Flaska var malt på med en pensel laga av ei død hand. Kunstneren hadde malt med en del fra et lik. Hva skulle det være godt for? Og er det kunst å putte rotter på ei flaske? Det er visst det. Journalisten skreiv om vareestetikk og referanse til abstrakt ekspresjonisme, popkunst og minimalisme. Det sto og om veterinærens, obdusentens og taksidermistens sfære. Inger skjønte ikke om disse sfærer var kunstens sfære eller ikke. Samma kan det værra, fine ord, men gammalt piss, eller rotter om du vil, på ny flaske. Ikke det at all kunst skal være så fordømrade pen, men. Legen hadde av og til slått til lyd for at de skulle ta seg en bytur sammen. Drikke vin og gå på utstilling. Inger veit at det aldri blir noe av, men når en ser hva slags kunst det står om i avisa til legen, er hu likeglad med hele turen.
Etter radio og tv-programmet som var akkurat som i andre aviser, kom baksida. Et kunstbilde kalt Conflict/Band of Horses var avbilda øverst. Inger så verken konflikt, band eller hester. Tvert om viste det en masse damer, dansere antakeligvis, med skjørt av strutsefjær, i forskjellige positurer, nokså rotete dandert, som på et slurvete pynta matfat. Under bildet var det ei spalte kalt I dag. Den var skrevet av en forfatter som het Marit Tusvik og hadde I semlornas tid som tittel. Inger trudde semlor var en sopp, men det passa dårlig med teksten. Forfatteren var på reise, og hadde vært det i fire måneder, og ennå var ikke reisa slutt, så det ut til. Forfatteren reiste visst enda mer enn legen. Kanskje hu var på ei slik klassereise som Aslak snakka om. I alle fall kunne ikke Tusvik være på reise i arbeiderklassen for da hadde hu aldri hatt råd til å være borte så lenge. I alle fall hadde ikke Inger råd til å reise. Reinholderlønna var for skral til det. Hu måtte smile da hu tenkte på hva slags reise hu hadde vært på. I den tida det var så populært med skritt-tellere hadde hu brukt det på jobben. Hu hadde fortalt vaktmesteren hvor mange skritt hu gikk per dag. Han ga seg straks til å gange og ordne og kom til at hu i arbeidet hadde gått femten ganger tur retur mellom Kristiansand og Kristiansund, eller for å være mer eksotisk, som han sa, fra Harestua til Ekvatorial-Guinea, snudd der og på veg hjem, var hu nå i Barcelona. Hu hadde svart at så langt var det nok ikke, for de første åra mens hu ennå hadde mann og unger hjemme, jobba hu deltid. Da lo de godt.
Vaktmesteren var forresten en sånn en som ratt leste Klassekampen. Han snakka stadig, ja, ikke så påtrengende da, men av og til, om kapitalisme og privatisering. Han satt i fagforeninga, men hu visste ikke hva slags verv han hadde. Det passa liksom ikke helt at han og legen holdt samme avisa. Og vaktmesteren kan da umulig forstå taksidermistenes sfære, topografisk romforståelse og otage, tenkte Inger. Hu la bort avisa.
Og slik gikk dagene. Etter tre uker ringte en hyggelig kar og ville ha hu til å abonnere. Vanligvis var hu veldig dårlig til å si nei til telefonselgere og telefontiggere. Huttetu så mye rare formål hu hadde gitt til, krybbedød og landsbyer i Afrika, hjertestartere og munn og -klovsyke, eller fotmalere, var det visst. Heldigvis klarte hu si nei til telefonselgeren. Han var forresten lite påtrengende til telefonselger å være. Han snakka på en måte som fikk hu til å tenke på vaktmesteren. Han og liker Terje Tysland, tenkte hu.