av Jorun Gulbrandsen
Det er mange forsøk på å forklare hvorfor kvinner er undertrykt. Et av dem handler om å fortelle at kvinne og mann er ulike fra naturens side og at det er dette som er grunnen. Finnes det et oppvaskgen? Eller et kjøretraktorgen? Den biologiske determinismen har styrka seg. Andre forsøk på å kvele kvinnekampen, går ut på å spre myten om at likestillinga har kommet langt nok, det gjelder bare å utnytte mulighetene.
På venstresida er det liten debatt om disse viktige spørsmåla. I stedet har vi sett en debatt om boka Råtekst, der forfatterne av noen blir anklaget for å representere en borgerlig individualisme. Høsten 1999 var det en (liten) debatt om feminisme etter bøkene Fittstim og Råtekst. I Klassekampen var det flere innlegg om at Råtekst var et uttrykk for noe de kalte «individfeminisme», en «feminisme» som noen oppfatter som kvinnekampens fiende nummer 1 for tida. Denne artikkelen tar opp at kvinnekampen har helt andre og sterkere fiender når det gjelder ideologi i år 2000 og diskuterer det som blir kalt «individfeminisme». Først vil jeg si litt om frigjøringsperspektivet:
Reform eller revolusjon?
Kvinneundertrykkinga er knytta sammen med klasseundertrykkinga. Utviklinga av klasser førte også til utvikling av andre maktforhold: Mellom kjønn, mellom nasjoner og mellom det som vanligvis kalles raser. Revolusjonære feminister mener at det er umulig å oppnå kvinnefrigjøring uten at kapitalismen styrtes gjennom en revolusjon.
Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Kommunismens kjennetegn derimot, er at det ikke lenger finnes klasser, ikke undertrykking på grunnlag av kjønn, nasjonalitet eller såkalt rase. Først da vil mennesket bli fritt. Det sannsynlige er at begrepene kvinner og menn ikke blir interessant lenger, på samme måte som skillet mellom hvite og svarte ikke lenger blir huska på. Begrepene vil miste det materielle og politiske innholdet de har nå.
Reformismen i kvinnekampen er like gammal som reformismen i klassekampen forøvrig. Den retninga går ut på at folk kan oppnå forbedringer gjennom reformer, det er ikke nødvendig at underklassene tar makta fra overklassen gjennom revolusjon.
Reformister har rett langt på vei. Mange viktige lover og forbedringer har kommet på grunn av kamp, men uten revolusjon. Abortlova, retten til skilsmisse og lov om likelønn er eksempler på viktige seire. Problemet er at når samfunnet eksisterer nettopp for at flertallet skal undertrykkes for at noen få skal bli rike, når et slikt premiss ligger i bånn, er det alltid forskjell mellom lovens prinsipper (for eksempel likelønn) og livets realiteter (kvinnearbeid gir lav lønn. Vi har lik lønn for likt arbeid, men vi har ikke likt arbeid).
I kvinnekampen er reformistene ofte radikale og danner felles front med de revolusjonære i de fleste aktuelle kampsakene. Men reformer skaper ikke frigjøring. Et nytt samfunn må lages. Derfor er det viktig at AKP gjør nokså mye mer for å legge fram sin kvinnepolitiske analyse om undertrykking og ikke minst frigjøring. Les AKPs program. Les boka til Kjersti Ericsson Søstre, kamerater! Les AKPs nye studiebok.
Det er to store ideologiske hindringer for framgang i kvinnekampen nå. Den ene går ut på å fortelle at det langt på vei er likestilling. Den andre innser at det er åpenbare forskjeller mellom kvinner om menn i samfunnet, men sier at det i hovedsak har naturlige, biologiske årsaker, og at det gjelder å finne en god tilpasning.
«Det er likestilling langt på vei»
Dette standpunktet er det veldig vanlig å møte. Noen mener at likestillinga har «gått for langt», dvs at kvinnene har fått for mye makt (over menn). Min erfaring er at menn i alle klasser kan fortelle at det er nokså bra likestilling i samfunnet. Det offisielle, patriarkalske synet er slik. Derfor må kvinner om og om igjen, nå som for 80, 50, 30, 20 og 10 år sida, tålmodig finne og vise fram fakta om den systematiske forskjellsbehandlinga. Her er noen, nokså tilfeldig plukket sammen, om forskjellen på kvinner og menn ved inngangen til 2000:
1) Penger
- Menn tjener årlig 130 milliarder kroner mer enn kvinner.
- 1,2 millioner kvinner har en årlig skattbar inntekt på under 150.000 kroner.
2) Makt
- Mellom 75 og 80% av de ansatte i kommunene er kvinner. 20% av lederne er kvinner.
- 92% av alle rådmenn er menn.
- 84% av alle ordførere er menn.
- 90% av alle professorer er menn.
- 90 av toppdirektørene er menn.
- 70-80 % av de som snakker i mediene er menn.
3) Vold
- Om lag 25% av voksne menn i Norge utøver fysisk vold mot kvinner en gang i løpet av sitt liv.
- 100.000 menn bruker regelmessig vold mot kvinner.
- 6.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Svært få forbrytere blir dømt.
- 20% av kvinnene i arbeidslivet utsettes for seksuell trakassering. Mange må forlate jobben.
- Verden: FN sier at menns vold mot kvinner overalt i verden utgjør den største trusselen mot kvinners helse. Over 25% av kvinnene som ble drept i fjor i USA, ble drept av sine mannlige partnere. Voldtekt blir brukt som våpen i krig. Salg av kvinner til prostitusjon er big business for kapitalen.
4) Konklusjon
- Å snakke om å oppnå likestilling gjennom reformer, er en grov undervurdering av alvoret og karakteren av kvinneundertrykkinga.
«Det ligger i genene»
Den andre store ideologiske hindringa: Den mest hardnakka, nærmest ubekjempelige forklaringa på kvinners underordna stilling i samfunnet, handler om natur. Kvinnen passer i følge sin natur til å ta seg av (små) barn, til å ikke ta avgjørelser, til å ikke drive med matematikk. Det er mange ikker kvinner passer til. Mannen passer i følge sin natur til å forske og fordype seg, til å ta avgjørelser og til å drive med matematikk. Det mannens gener gjør ham passe til, gir tilfeldigvis mer makt og bedre betalt. Når kvinner driver med ting som ikke naturlig passer for dem, som å ha det gøy og tjene penger, blir de ulykkelige, og barna blir kriminelle, i hvert fall urolig i timene på skolen. Når mennene har det gøy og tjener penger, har det ingen innvirkning på barna, verken på den ene eller den andre måten, for menns liv leves uavhengig av barns. Det som er av natur, går det ikke an å endre, det gjelder bare å tilpasse seg.
I de siste ti åra har denne determinismen styrka seg. Biologiske forklaringsmodeller fungerer akkurat som religion: Ubegrunna påstander eller tro blir ført videre på nytt og på nytt. «Det har alltid vært hat». «Det har alltid vært rasisme». Å få bukt med dem er veldig vanskelig, fordi det krever kunnskap, ofte omfattende kunnskap. Og sjøl om empiriske fakta legges fram, hjelper det ikke. (Jeg har tidligere skrevet i Røde Fane om sosiobiologien, se nr 2, 1997 og på AKPs hjemmeside.) Biologiske forklaringer stiger og synker i popularitet, nå er de stigende.
Simone de Beauvoir ser naturen
Simone de Beauvoir, som ofte kalles «den moderne kvinnebevegelsens mor», var opptatt av kvinnens kropp for å forklare underordning. Hennes bok fra 1949, Det annet kjønn, blir mye studert og sitert. Jeg er ingen fagperson når det gjelder henne. Men etter ny lesning av den omtalte boka, er jeg mindre begeistra enn før. Det gode er at hun hevder at kvinnen er skapt, dvs. at måten kvinnen (og mannen) er på, er et kulturelt produkt, en konstruksjon. Menn lærer å være menn, kvinner lærer å være kvinner. Men samtidig oppfatter hun mannen som mennesket, og at kvinnens mål er å bli som mannen. Dette modererte hun seinere, men begrepene transcendens om den ønskete, mannlige atferd, og den uønskete kvinnelige «immanens», er blitt stående. Verre er det at hun har biologiske forklaringsmåter. Hun sier at det ikke alltid har vært proletarer, «men det har alltid vært mennesker som i følge sin fysiologiske struktur er kvinner. Og så langt vi kan gå tilbake i historien, har de alltid vært underordnet mannen». (1)
«Kvinnen har alltid vært, om ikke mannens slave, så iallfall hans vasall».(2) «Har alltid vært»? Dette er en påstand hun ikke begrunner. Det er bare i en svært liten del av menneskets historie, kanskje bare i en 8-10 tusen år, at det har vært klasse- og kvinneundertrykking. (Tegn en strek tvers over denne sida, del den i ti deler; hver del er 100.000 år. Den siste delen deler du i ti deler. I den siste tidelen har det vært klasse- og kvinneundertrykking. Altså en svært liten del av menneskenes historie. En prikk. Men det er de 990.000 tusen åra foran som blir kalt «primitive»…)
Evelyn Reed har forska i kvinnenes historie: «For det første var ikke kvinnene alltid det undertrykte eller «det andre» kjønnet. Antropologien, eller studiet av prehistoria, forteller oss det motsatte. Gjennom hele det primitive samfunnet, som var en periode med stammefellesskap, var kvinner og menn likestilte.» (3)
Simone de Beauvoir: «Kvinnen er svakere enn mannen, hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, mindre lungekapasitet. Hun løper saktere, løfter ikke så tunge ting, det finnes så godt som ingen sportsgren hvor hun kan konkurrere med mannen; kan ikke ta kampen opp med ham. Til all denne svakhet må vi legge til ustabilitet, mangel på kontroll og de svakhetene vi allerede har vært inne på. Dette er fakta. Hun er derfor hemmet i sin erobring av verden». (4)
Evelyn Reed: Ikke spor av!
«Det er fortsatt betydelige misforståelser og mistolkninger av marxistiske standpunkter, noe som har fått noen kvinner som betrakter seg sjøl som radikale eller sosialister til å spore av og bli teoretisk forvirra. De er påvirka av myten om at barnefødsler alltid har gitt kvinnene et handikap. De heller derfor til å finne røttene til kvinneundertrykkinga, i hvert fall delvis, i biologiske kjønnsforskjeller. I virkeligheten er årsakene utelukkende av historisk og samfunnsmessig karakter.» (5)
«Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av det faktum at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i det primitive fellesskapet; de ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner sliter mellom motstridende forpliktelser: Å ta vare på barna hjemme, mens de samtidig har lønnsarbeid for å være med på å forsørge familien. Kvinner er altså dømt til en undertrykt status av de samme sosiale kreftene og forholdene som har ført til at en klasse undertrykker en annen, at en rase og en nasjon undertrykker andre raser og nasjoner. Det er det kapitalistiske systemet – klassesamfunnets høyeste stadium – som er den grunnleggende kilden til fornedringa og undertrykkinga av kvinner». (6)
Bildet som blir gjentatt og spredt i diskusjoner, samtaler og i populærvitenskapelige skriverier, er bokstavelig talt slik: «Mannen var jeger. Kvinnen stod ved bålet (sammen med barna) og venta på kjøtt. Derfor passer kvinner i dag best hjemme. For å ta seg av familie, barn, mann.»
Reaksjonære mannsbevegelser har dukka opp i USA og mange andre land. Mål: Kvinnen skal være underlagt mannen. Familien skal styrkes. Naturens balanse skal gjenopprettes.
Forholdet mellom individuell og kollektiv kamp – «individfeminismen»
Revolusjonære feminister er stort sett enige om at det kapitalistiske samfunnet må vekk for å skape et samfunn uten undertrykking. Også i dag må arbeiderklassens kvinner/flertallet av kvinnene føre en felles kamp for å skape forbedringer for seg. Eksempler på det er abortlova, retten til å ha lønnsarbeid sjøl om en er gift, eller retten til å komme inn på alle skoler som gutter kommer inn på. Gerd Inger Poldens TV-reportasjer fra Senegal viser hvordan kvinnenes felles innsats får slutt på kjønnslemlestelsen i flere landsbyer.
All erfaring viser at vanlige folk i underklassene, enten det er kvinner eller menn, hvite eller svarte, helt og fullt er avhengige av forbedringer som gjelder alle – for at hver og en skal få det bedre. Dette er det sjølsagt ikke bare revolusjonære som mener – det er et vanlig syn (erfaring!) blant radikale kvinner og fagforeningsfolk.
Fortellinger gir motivasjon
Hvor kommer betydninga av de personlige eksemplene inn? For det første består de kollektive bevegelsene av individer. Fortellingene om undertrykkinga av mennesket, av fornedrelsen (eller seieren!) skaper gjenkjenning, innlevelse og opprørthet. De kan føre til motivasjon for å delta i kampen for forandring og til solidaritet. Utmerka agitasjon! Sintebevegelsen i Bergen sier: «Målet er glede.» Derfor er personlige fortellinger om undertrykking bra, for vi vil jo ikke ha det sånn! Det ville forundre meg om mange ville stemple slike fortellinger som «borgerlige» eller avsporende.
Hvor viktig er det at jenter gjør noe uvanlig? Er det feil at jenter skryter begeistra av at de spiller i rockeband? Er det borgerlig og «individfeministisk» å slåss for at Eva Pettersen skal få lov til å bli flyger i et samfunn der det er forbudt for kvinner å bli flygere? Tvert imot, det er demokratisk og kvinnevennlig. For det første fordi apartheidlover er undertrykkende, enten de retter seg mot kvinner eller svarte. For det andre fordi enkelteksempler er bevis på at ting er samfunnsbestemt og ikke naturbestemt. «Kvinner kan alt». (Kvinner kan alt – også være kvinnefiender som Margareth Thatcher. Kvinner tilhører som kjent ulike klasser …). At jenter kan jobbe på kontor eller være generaler, vaskebetjenter eller kirurger, hjelpepleier eller vaktmester, programmerer eller førskolelærer, snekker eller baker, og vise at alt er mulig, er progressivt. At noen er de første, er ei belastning de tar. Vi andre gleder oss.
Flertallet tror ikke på direktørene
Begrepet «individfeminisme» gir meg helt andre assosiasjoner enn til den første kvinnelige redaktøren eller sjåføren. Jeg tenker på kvinner i overklassen (stortingskvinner inkludert) som jeg har hørt på noen få konferanser. De forteller om hvor fint det går an å ordne seg i hverdagen, som kvinner, med barn, bare en er litt praktisk. Du bare ansetter nok folk (unge jenter), og dessuten kan du jobbe mye hjemme med en PC og internett.
Slik kan kvinner med penger undre seg over hvorfor ikke alle kvinner er like smarte som dem. Slike kvinner kan godt kalle seg feminister – fordi de er tilhengere av at kvinner skal kunne ha alle slags jobber høyt og lavt. De kan faktisk også godt være mye mer progressive enn mange menn lenger nede i klassesystemet som mener heftig at kvinner burde være hjemme og ta seg av familien (dem) og barna. At rike kvinner velger sine private løsninger, er deres sak. Noen løsning for flertallet av kvinnene er de sjølsagt ikke. Flertallet av kvinnene er avhengig av samfunnsmessige tiltak som gjelder alle, som rett til arbeid, høyere lønn, 6 timers dagen, gratis barnehager til alle barn, reell rett til å beholde jobben i forbindelse med fødsel.
Jeg har ikke inntrykk av at borgerkvinnenes liv framstår som noe særlig realistisk alternativ for kvinner flest. Det diskusjoner og møter handler om i Norge, er hvordan kvinnelønna skal heves, om kontantstøtte og barnehager, om prostitusjon, om privatisering og forsvaret av offentlig sektor, om porno, reklame og skjønnhetstyranni, om slanking og vold mot kvinner. I Sverige har diskusjonen såvidt jeg har sett, handla om horekunderiet, slankepresset og gutters og pornoens sexpress mot jenter. Det er ikke sånn at det først var en sterk strømning med «du er din egen lykkes smed» – som Råtekst kom midt oppi og forsterka på reaksjonært vis. Slett ikke!
Synnøve Svabø er postmoderne
Ideen om at du er «din egen lykkes smed» er der hele tida i vårt samfunn. Sjølsagt blir den forsøkt fremma av enkelte borgerkvinner som jeg har vært inne på. Spice Girls er en kombinasjon av at «jenter kan alt» – med utnytting av jentekroppen. Dette er absolutt ikke noe nytt fenomen. Kanskje det er mer nytt at vi har fått TV-damer som Synnøve Svabø og Anne Cath Herland, som skal være frekke, morsomme og tilsynelatende ikke mene noe som helst, to slags postmodernistiske svar (som må være pene) på hundre slike mediemenn (som kan være stygge). Pornomafiaen gjør også iherdige forsøk på å få kvinner til å stå fram som frigjorte pornotilhengere. Mye kan sies om dette, men ikke at disse foreteelsene betyr at «du er din egen lykkes smed – og kan lykkes hvis du vil» er spesielt utbredt blant kvinner.
Råtekst gir fortellinger
I forordet sier redaktørene: «Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna ligger langt lavere enn mannslønna – for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. De er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de.» Så kommer fortellingene om rasisme, seksuelle overgrep, hatet mot egen kropp, om å spille i rockeband, om å være jente i utdanningssystemet, om forsøkene på å ha et seksualliv som en sjøl liker. Les og døm sjøl. Jeg vedder på at du (dessverre) kjenner deg igjen.
Dale Spender skriver om hvorfor fortellingene må fortelles: «Denne sykliske repetisjon av kvinners erfaringer hjelper oss til å danne tesen om at menn sensurerer kvinners ideer og erfaringer, mens menn er dominerende. Det er en av grunnene til at alltid når kvinner har stilt spørsmålstegn ved menns makt (og det har de gjort i århundrer), har de lagt stor vekt på bevissthet, på det «personlige» slik kvinner erfarer det, i kontrast til det «offentlige» slik menn proklamerer det.» (7)
En kraftfull kritikk med høy temperatur
Noen smakebiter fra kritikken av Råtekst:
«De som skriver «har gjort det bra karrieremessig» … «de har stort sett kun hatt sin egen styrke og mot å takke.» Vi oppfordres til å slåss mot «forsøket på å forme kvinnekampen til en kamp reservert for de sterke, vellykka og dermed ufarlige». «Kan vi godta en feminisme som kun oppfordrer jenter til å «tørre sjøl», og som indirekte tar avstand fra kvinneorganisering.» (8)
«Feminisme ser ut til å være at man gir ut en bok sammen med jenter i 20-30-års-alderen som man beundrer, der man forteller om møtet med ufriheten i en dominerende mannskultur» (…) «det kan se ut til at det er nettopp den individualiserte feminismen som er på fremmarsj; hvordan skal «jeg» bli en friere kvinne. I sterk kontrast til et «vi» med samlende paroler.» (9) Forfatterne av Råtekst er dessuten blitt kritisert for at flere har lyst hår, bor i Oslo, har jobb, og for at de skriver om sitt liv og ikke andres liv.
Det er sjølsagt synd at det kapitalistiske, undertrykkende samfunnet tar fra folk flest, både kvinner og menn, troen på at de kan skrive, enten det er innlegg i en diskusjon eller fortellinger om sitt eget liv. Dette er en del av klasseundertrykkinga. Men i stedet for å kritisere de som skriver, bør de som ikke skriver få hjelp til å få fram sine historier. Det er mulig! Det trengs flere historier! Jeg håper de blir tatt raust imot og blir bedømte for hva de utgir seg for – fortellinger om undertrykking (eller om seire). De er helt nødvendige bidrag mot myten om «det likestilte samfunnet».
Livet er ikke enkelt – gi hverandre støtte!
Kari Anne Moe appellerer umoralistisk til kvinners gjensidige forståelse: «Det å være bevisst på kvinneundertrykking er ikke det samme som å bli frigjort fra den». … «Om natta river vi ned H&M-plakater – om dagen trekker vi inn magen når vi passerer et speil.» (10) Ida Hjelde beskriver hvordan skjønnhetstyranniet virker på kvinner i alle aldre, og hvordan dette henger sammen med økonomien: «En kvinnelig befolkning som føler seg mindreverdig vil lettere godta økonomisk undertrykking. Dagens skjønnehetsmyte er i stor grad bidragsyter til kvinners følelse av mindreverd.» (11) Folk som føler seg mindreverdig – hvor lett er det for dem å kjempe?
Fotnoter:
- 1) Det annet kjønn. Pax forlag 1970. Side 17
- 2) Som over. Side 19
- 3) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
- 4) Det andet køn. Tiderns skifter 1949/99 Side 64
- 5) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
- 6) Som over. Side 96
- 7) Feminist Theorists. The Women’s Press 1992. Side 366
- 8) Camilla Bakken Øvald, Klassekampen 9/10-99
- 9) Hege Steinsland, Aftenposten 12/8-99
- 10) Klassekampen 7/1-00
- 11) Klassekampen 4/10-99