Ukategorisert

Fake news, offentlighet og demokratiforfall

Av

Arne Overrein

Foto: Jørgen Håland
Av Arne Overrein,
var inntil pensjonering i 2018 dosent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Medlem av tidsskriftet Vardøgers redaksjon. Medlem av SV. Har blant annet publisert Kampen om folkeretten. Krig makt og rett i verdsenssamfunnet.

I. Det store politiske bildet

I løpet av de siste ti åra har de dominerende liberale elitene i den vestlige verden, inklusive en rekke sosialdemokratiske partier, ikke bare mistet støtte hos store deler av velgermassen men også opplevd at mange velgere aktivt har støttet «uansvarlige» partier og standpunkter på høyre eller venstre fløy. Denne trenden kulminerte i 2016 i Brexit-avstemninga i Storbritannia og valget av Trump som USAs president. Begge disse viktige avstemningene var preget av at store deler av det politiske establishment arbeidet aktivt for den tapende part. Det oppsto en sterk motreaksjon innen blokken av maktpartier (Demokrater og Republikanere i USA og lignende konstellasjoner i andre land). Sammen med disse maktpartiene sto de store mediaselskapene og avishusene som støttet remain i Storbritannia og Trumps motstandere i USA. I Europa kastet i tillegg EU – som i sin ambisjon har som mål å bli et nytt USA i Europa: Europas Forente Stater – inn hele sin autoritet i forsøket på å diskreditere det britiske valgresultatet og å gjøre utmeldingsprosessen mest mulig vanskelig.

I realiteten, til tross for at de påberoper seg å være nøytrale, var og er de store mediehusene tunge aktører i det politiske liv og i de politisk–ideologiske stridene som utfolder seg i massemediene. I USA har avstanden mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, blitt større fordi det har skjedd politiske mobiliseringer i partienes ytterfløyer som driver de to partiene fra verandre. Tradisjonelt har de to partiene samarbeidet om helt avgjørende spørsmål, kalt bi-partisanship i den amerikanske debatten. I en rekke europeiske land hersker det imidlertid fortsatt samarbeid innen maktblokken. Det gjelder blant andre Tyskland og i de skandinaviske land. I noen land er de gamle partisystemene diskreditert av velgerne. Vi har en uklar situasjon med til dels nye og uortodokse partier. Det gjelder blant andre Italia og Hellas, i noen grad også Frankrike.

Valget av Trump innevarslet en skjerpet utenrikspolitisk generaldebatt om USAs globale rolle i tida framover. Mye sto på spill, ikke minst for det Demokratiske partiet med vekt på aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk og ivaretakelse av USAs alliansenettverk (NATO), men også for en organisasjon som CIA. Det handler om den gradvise nedgangen i USAs og Vestens maktposisjon i verden, så åpenbar for ikke minst den ikke-vestlige verden, men så uendelig tungt å fatte for mange som sitter nær maktas sentrum i de vestlige land. Vestens langvarige nedgang skjøt fart etter en rekke mislykkede kriger (Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya) ført av USA med allierte (herunder Norge) og av den store økonomiske krisa som startet i 2008, og hvis grunnleggende årsaker man i årene etter krisa ikke har vært i stand til å gjøre noe med. Begge disse forholdene forverret situasjonen for vanlige folk i de vestlige land og la grunnlaget både for brexit, valget av Donald Trump og for oppkomsten av en rekke nye partier i ytterkantene av det politiske spektrum i de øvrige europeiske land.

Tendensen til splittelse innen USAs politiske elite var på ingen måte ny, men var tidligere utkjempet mer tilbaketrukket fra offentlighetenes lys. Da Obama i 2011 besluttet å gå til krig mot Libya, gikk uenigheten tvers gjennom Obama-administrasjonen. Daværende utenriksminister Hillary Clinton var bombetilhenger, mens forsvarsminister Gates mente at USA hadde mer enn nok med å føre de to krigene i Afghanistan og Irak. Gates ble overkjørt av Clinton-fraksjonen ved den anledningen.1

Dette som her kort er omtalt, er et bakteppe som det er nødvendig å trekke inn når vi skal forstå den intense debatten som foregår omkring medias og offentlighetens betydning, og om demokratiforfall, populisme og fake news. I hele den vestlige verden utfolder det seg en «debatt om debatten», om hvordan offentlige kommunikasjon foregår, hvordan ulike sosiale klasser forholder seg ulikt til media, og hvordan mennesker og velgere påvirkes. I ytterste konsekvens om demokratiets vilkår i en verden med økende avstand mellom elite og masse. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de såkalte sosiale medier og digitaliseringa av det moderne samfunn. Filosofisk lettvinte og tvilsomme doktriner om at vi lever i en post-faktuell og en post-truth (post-kunnskap) verden er blitt framsatt. Debatten er like uoversiktlig som de kaskader av informasjoner, manipuleringer, usannheter og skjult og åpenlys markedsføring som befolkninga daglig utsettes for.

II. Sannhet, usannhet og fake news

Såkalte fake news er påstander om faktiske forhold som ikke bare er usanne, men der den som sprer påstandene, vet at de er usanne, og der hensikten er å villede eller mislede mottakeren. I den digitale tidsalder vil det kunne være den store offentligheten, altså den offentlige mening. Facebook benytter ikke lenger termen fake news, som kan oversettes med forfalskede nyheter, men false news, falske nyheter. Falske nyheter er påstander som er usanne, men der den som framsetter påstandene ikke nødvendigvis vet at de er usanne.

Usanne påstander i ulike varianter har vært og vil alltid være til stede i det offentlige rom. Forslag om å innføre forbud mot falske nyheter er både absurd og farlig i forhold til den standard av ytringsfrihet som finnes, og som eksempelvis i Norge er beskyttet av grunnlovsbestemmelser. De fleste skriftlig framsatte påstander (enten de er formidlet digitalt eller på «gamlemåten») er usanne eller usikre påstander. Dette gjelder også betydelige mengder av såkalt forskningsbasert litteratur, som i våre dager – der universitetene bruker antall publikasjoner som et avgjørende kriterium på suksess – opplever en massiv økning verden over.

Det er to problemer som her må atskilles. For det første at selve mengden av kunnskap (her inkluderer jeg også kunnskap som er eller viser seg å være usann) og kildene til kunnskap er så enorm at selv ikke myndighetene i et samfunn har noen oversikt over dem. På vanlige mennesker virker dette uoversiktlig og forvirrende. Menneskene blir mer og mer vant til at kunnskap, særlig det som har med politikk å gjøre, viser seg å ikke kunne stoles på. I store deler av befolkninga, især blant dem som har høyere utdanning, oppstår det en grunnleggende skeptisk holdning. Man tror ikke lenger på politikernes budskap. Å «fakta-sjekke» påstandene politikerne kommer med er krevende, nesten umulig. Når man slutter opp om politikere og politiske partier, gjør man en mer diffus helhetsvurdering. Dette kan man kalle tillit. Tillit kan gjelde partier eller personer og ethvert parti må være opptatt av å skaffe seg tillit. Velgerne lytter kun til politikerne i den grad de snakker om ting som direkte berører dem. Mange vil alltid forbli usikre på hva de skal mene om politikk. Det finnes ikke lenger noen absolutte autoriteter, slik det gjorde i det før-moderne og før-kapitalistiske samfunn.

For det andre har vi problemet omkring fake news og muligheten for at vi blir utsatt for manipuleringer, at valgkamper blir forsøkt avgjort av fremmede makter osv. Fake news blir nok produsert og spredd, særlig i situasjoner der mye står på spill. Men dette problemet er mye mindre enn man noen ganger får inntrykk av. Ryktene om fake news er i seg sjøl ofte uttrykk for en slags moralsk panikk, en panikk som forsterkes av etterretningstjenester verden over, særlig når de får lov til å offentliggjøre sine mistanker uten å behøve å bevise dem, slik de har gjort i USA. Det jeg her sier, gjelder både USA, Russland og for så vidt ethvert annet land.

Men det gjenstår her et viktig punkt: Sjøl om fake news spres, må det vises at fake news effektiv endrer befolkningas holdninger. Og da er vi tilbake til det første problemet: mengden av kunnskap, uoversiktligheten dette skaper og den skeptiske holdning dette fører med seg. Dess større mengde av kunnskap og dess større skepsis som finnes i befolkninga, dess mindre betydning har fake news. Dess mindre kunnskap og dess flere fordommer som finnes i en befolkning, dess større sjanser for at fake ­news virker.

Fake news, eller rettere: nytten av å produserer fake news, ble drøftet allerede i 1500-tallets Italia.2 Redselen for fake news, og mer generelt at folkemassene blir «villedet» av aktører som makthaverne ikke har kontroll over, er ikke noe som nylig har oppstått med internett og digitale medier.

Makthaverne, enten i en stat, en kirke eller en organisasjon, har alltid møtt nye medier som formidler informasjon med den største mistenksomhet. Ett eksempel er radioen. Da den dukket opp på 1930-tallet, ble det hevdet at denne formen for informasjonsspredning til den store massen var «farligere» og mer uberegnelig enn skrift som måtte leses i aviser og bøker. Et eksempel på radioens destruktive virkning som i ettertid ofte er trukket fram, var den angivelige panikk – i ettertid har man funnet ut at omfanget av panikken var overdrevet – som skulle ha spredt seg da Orsons Wells hørespill om Klodenes kamp ble sendt av amerikanske radiostasjoner i 1938.

Et annet og enda eldre informasjonsmedium er trykte bøker. Da man begynte å trykke bøker i Europa fra slutten av 1400-tallet, var holdninga – både hos den romersk-katolske kirka, hos protestantene og fra de ulike statene – at trykte bøker måtte kontrolleres. Et omfattende system av sensur og statlig overvåkning av trykkerier ble innført, bøker ble også brent offentlig, en skjebne som rammet både Voltaire og Rousseau under den epoken vi kaller Opplysningstida. Dette systemet klarte imidlertid aldri å hindre at bøker ble trykket illegalt eller i fremmede stater, særlig i Nederland, og spredt i hemmelighet.3

Fake news, og redselen for angivelige fake news, er altså ikke et helt nytt fenomen. Makthavere har alltid vært opptatt av hva slags informasjon store menneskemengder blir utsatt for og hvordan ny teknologi skaper nye former for informasjonsspredning. Hva som er nytt, er omfanget – det er så mange informasjonsprodusenter og et enormt antall mulige mottakere i den digitale tidsalderen.

III. Presidentvalget i USA og fake news

Uttrykket fake news ble særlig kjent da CIA i januar 2017 framsatte påstander om at nyvalgt president Trump fikk støtte under valgkampen høsten 2016 av desinformasjon produsert av russere. De liberale elitene var sjokkert over at Hillary Clinton tapte for en primitiv høyrepopulist, og både CIA og media påsto at årsaken til tapet var Russlands hacking og digitale krigføring for å få Trump valgt. I en rapport fra sjefen i National Intelligence i USA, den øverste leder for landets 16 etterretningsorganisasjoner, kunne man lese:


Vi er av den oppfatning (assess) at president Putin ga ordre om en påvirkningskampanje i 2016 mot USAs presidentvalg. Russlands mål var å undergrave den offentlige tillit til USAs demokratiske prosesser, sverte Hillary Clinton og skade hennes valgmulighet …Vi er videre av den oppfatning at Putin og den russiske regjering utviklet en klar preferanse for Trump.

Trump benektet dette og kalte påstandene fake news. Sjefen for National Intelligence ble kort etter byttet ut, slik det normalt skjer når en ny president tiltrer, med en som var foreslått av Trump (og deretter godkjent av Senatet). Trump kunne likevel ikke hindre at etterforskninga av disse påstandene fortsatte, hvilket de har gjort til skrivende stund.

Debatten om fake news eksploderte, og det utviklet seg en atmosfære som minnet om den kalde krigens anti-sovjetiske retorikk eller om faser av «rød frykt» tidligere i USAs historie. Under det hele lå en etter hvert stadig dypere uenighet om USAs utenrikspolitiske linje. Trump var den som ønsket at man ikke burde involvere seg i kostbare kriger uten klare gevinster for USA og at USA og Russland på visse punkter, og særlig i kampen mot IS og internasjonal terrorisme, kunne samarbeide. (Slik Russland og USA faktisk i lang tid har gjort, blant annet i Afghanistan-krigen.) Demokratene og Hillary Clinton var globalister. De var positive til regimeendringer som del av spredninga av den amerikanske samfunnsorden verden over. Menneskerettsargumenter ble brukt aktivt i denne sammenheng, blant annet for å begrunne krigen mot Libya og i kampen mot det syriske regimet.

Demokratene og en god del republikanere i USA og alle NATO-venner i Europa fikk nå i Russland en perfekt fiende. Russland – med et forsvarsbudsjett på om lag en tiendedel av USAs – er i dag begrunnelsen for økte forsvarsutgifter i NATO-landene. Og ikke bare det: Russland tjener også som forklaring på valgnederlag både i USA og i Europa. I stedet for å spørre om årsaken til politisk motgang kanskje ligger i de liberale elitenes egen politikk, så kan oppmerksomheten avledes mot noe helt annet: russisk innblanding.

Her i Norge har PST, som et ekko av amerikansk etterretning, advart mot at Russland gjennom digital krigføring blander seg inn i norske valgkamper. Ifølge PST vil utenlandske etterretningstjenester, og i særdeleshet Russlands, bedrive det PSTs trusselvurdering (her siteres fra trusselvurderinga for 2017) omtaler som «å iverksette tiltak for å påvirke den politiske debatten eller svekke legitimiteten til politiske beslutningsprosesser» i Norge. Skulle Rødt eller SV, som begge ønsker utmelding av NATO, oppleve massiv framgang, noe mange av oss ønsker, må vi, ifølge denne logikken, regne med at disse partiene blir anklaget for å være Putins agenter. Begge partier bedriver jo, som alle partier – det er jo selve meningen med et politisk parti – «påvirkning». Av og til kritiserer både Rødt og SV «legitimiteten til politiske beslutningsprosesser», for eksempel da Norge fattet beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011. PST går her langt utover sitt mandat og blander seg med sine hypotetiske mistenkeliggjøringer direkte inn i norsk politikk. Vi burde forvente at en slik praksis var lagt død etter oppgjøret med politisk overvåkning som fant sted på 1990-tallet, nemlig overvåkning og mistenkeliggjøring av lovlig politisk kritikk av norsk sikkerhets- og alliansepolitikk. (Jfr. i denne sammenheng Lund-kommisjonen.4

Det er bare ett problem med denne frykten for Russland som nesten daglig uttrykkes gjennom norske og utenlandske media. Den bygger på en lang rekke løse og ubegrunnede antakelser. Den sementerer fast et utdatert verdensbilde som stammer fra den kalde krigen. Den hindrer det som åpenbart burde være i det minste Europas interesse: et realpolitisk fundert samarbeid med Russland, der dette er mulig.

Under den amerikanske valgkampen i 2016 hadde det også skjedd et innbrudd i det demokratiske partiets hemmelige epost-konto. Dermed kom det fram at partiets toppledelse, i forkant av nominasjonsprosessen i det Demokratiske partiet, hadde en plan for å forhindre at sosialisten Bernie Sanders skulle bli Demokratenes presidentkandidat og at Hillary Clinton var favorisert bla ved at spørsmål hun skulle få i CNNs kandidatutspørring var forhåndslekket til henne.5 Det var Wikileaks som sto bak denne offentliggjøringa. Vi skal her huske at Wikileaks er en organisasjon for lagring og publisering av ellers hemmelige dokumenter. Organisasjonen trådte for alvor fram i offentligheten i 2010. Da ble, i flere omganger, over 340 000 dokumenter, om krigføringa i Afghanistan og Irak og en rekke diplomatsendinger fra ulike US-ambassader, offentliggjort. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, omtalte dette som «et angrep på USAs utenrikspolitikk og allianser og partnerskap som sikrer global sikkerhet og økonomisk vekst.»6 Få år seinere, i 2013, kom den tidligere CIA-ansatte Edvard Snowdens avsløringer som viste at USA avlyttet statsledere også i allierte land (Angela Merkel) og også at amerikanske domstoler hadde pålagt en rekke private selskaper, som Google og Facebook, å avlevere data om amerikanske borgere, og at disse domstolbeslutningene var hemmelige. Dette diskrediterte ikke bare USA men også mediaselskapene som uavhengige og frie ­selskaper.7

Under valgkampen i 2016 ble det raskt hevdet at Wikileaks samarbeidet med russiske myndigheter og at det var russiske hackere ­som hadde hentet fram e-postene fra det Demokratiske­­ partiet. Selve saken, de tvilsomme metodene Clintons valgkampanje benyttet seg av, druknet i påstandene om russiske forbindelser. De dominerende liberale media var like lite i stand til å være et nyansert og kritisk korrektiv i dette tilfellet som de var i stand til å motsette seg den krigspsykosen, med en rekke fake news omkring Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen, som preget det amerikanske samfunn rett før Irakkrigen i 2003.

Noe som ligner bevis for de påstandene som her er nevnt, har ennå ikke blitt framlagt sjøl om etterforskninga av den russiske forbindelsen nå (mars 2019) har pågått i over 2 år.8 Heller ikke er det gjort troverdig at den påståtte russiske desinformasjon i form av fake news, om den har skjedd, har vært så effektiv at valgresultatet ble påvirket, enn si avgjort av den. (Ulike valgforskere har betvilt dette.) I tilfellet det Demokratiske partiets e-poster ­handlet det forøvrig ikke om fake news. Det handlet om avsløringer av noe som var sant, men som ble forsøkt holdt hemmelig. Det skulle være i all kritisk journalistikks interesse at dette ble avslørt. At disse e-postene fortalte en sannhet ble også bekreftet av ledelsen av det demokratiske partiet som måtte beklage seg overfor Sanders.

IV. Den indre krise i USAs demokrati

Valget av Trump som president var et symptom, ikke årsak til krisa i det amerikanske samfunnet. Høyrepopulismens seier i USA er et resultat av de gamle liberale elitenes politikk, som verken har greid å hindre nedgang i arbeiderklassens levestandard eller å avslutte landets kriger på en seierrik måte. Krisa går mye dypere og handler om at de erfaringene som preger arbeiderklassens situasjon, har vært ignorert eller framstilt på en fordreid måte av politikerne og media. I dag fører dette til at deler av både arbeiderklasse og middelklasse i USA heller vil gi sin stemme, dersom de stemmer, til kandidater på de politiske ytterfløyene, enn til de etablerte politikerne i sentrum. (Valgdeltakelsen i 2016 var på 55,7 %.)

Hvor svak tilliten er til landets politiske institusjoner framgår av Gallups årlige tillitsbarometer hvor amerikanske borgere blir spurt om de har eller ikke har tillit til institusjonene. I 2016 svarte kun 8 % at de har stor tillit til media (Presse, TV, radio), men de blir slått av landets folkevalgte forsamling, Kongressen, som bare har stor tillit fra 3 %! Big business har stor tillit fra 6 %. Noe større tillit hadde i 2016 presidenten med 16 %, mens de militære styrkene hadde stor tillit fra hele 41 %. Vi må anta at svært mange amerikanere er gått lei av samrøret mellom kongressmedlemmer og big business, som i høy grad finansierer deres valgkamper og blir belønnet for det gjennom stemmegivning i Kongressen.

Med en så svak tillit i folket overfor media sier det seg sjøl at media står overfor utfordringer. Man trenger verken Russland eller fake news for å undergrave tilliten til USAs demokrati. Undergravingen er forårsaket av de politiske elitene sjøl og av måten det politiske systemet fungerer på. Store deler av befolkninga henter åpenbart informasjon og verdiholdninger fra nærmiljøet de lever i eller fra nettsteder de sympatiserer med – i den grad de overhodet har kunnskaper om politiske forhold. Det nytter ikke for media å forsøke å belære eller oppdra folket, om det er i aldri så vakre demokratiske verdier. Særlig ikke dersom en økende del av befolkninga oppfatter bekjennelsen til slike verdier som en form for hykleri. Det nytter ikke med høystemte bekjennelser til «verdiene våre» så lenge det hersker uklarhet eller uenighet (nesten alltid) om hva verdiene våre er. Det finnes på ytterste høyre fløy ofte en større forståelse for disse problemene enn hva man finner blant liberalere – og forståelsen er heller ikke god nok på den sosialistiske venstrefløyen.

Hva er demokrati, rettferdighet, likhet? Enhver som har forsøkt å diskutere slike begreper, vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli enige om hva som menes med disse ordene. Dette viser at det ikke bare er fake news som er problemet, men begrepene som brukes og den tolkning som nødvendigvis må gjøres (både av politikere og publikum), når mangfoldet av fakta skal settes sammen i en helhet. Kildene til uenighet er med andre ord flere, og uenighet om fakta er kun en av dem. Derfor vil ikke innføringa av såkalte faktasjekk-institusjoner løse problemet omkring den offentlige politiske kommunikasjon. I verste fall vil faktasjekk tildekke problemet.

V. Demokrati og ytringsfrihet

USA er et ideologisk polarisert og splittet samfunn. Den lave tilliten til media viser at myten om media som en nøytral forvalter av sannheten faktisk er brutt sammen, sjøl om det i Europa ikke er kommet så langt. Ideen om kritisk og uavhengig journalistikk må forsvares, for det er vanskelig å tenke seg en demokratisk offentlighet uten denne. Dette forsvaret må inneholde to elementer. For det første må (dette sagt om de norske forhold) media ta konsekvensen av at de preges av de samme verdier og ideologier som ellers i samfunnet, og at man aldri helt vil kunne frigjøre seg fra disse, kun – i beste fall – ha en kritisk bevissthet om dette forhold. For det andre må den stadige maktkonsentrasjonen i noen få mediehus og i særdeleshet noen få TV-selskaper som systematisk bygger opp under maktblokkens konsensus, stoppes. Disse aktørene vil i politisk kritiske situasjoner, i likhet med da Norge gikk til krig mot Jugoslavia (1999) eller mot Libya (2011), fungere på makthavernes premisser. Wikileaks-avsløringene som viste den amerikanske statsmakt over mediegigantene Facebook og Google, er ikke et enestående tilfelle.

Heller ikke er dette et nytt problem. For over 50 år siden sa Frede Castberg – han var rektor ved Universitetet i Oslo og det som må kalles en god liberaler – følgende i Forelesninger over rettsfilosofi:

Selvsagt kan en forfatning eller lovgivning som sikrer den juridiske adgang til å kritisere statsmyndighetene og i det hele tatt fremholde politiske meninger offentlig, ikke garantere at friheten blir effektiv og reell. Det er klart at for å påvirke offentlig opinion …, må man i våre dager ha økonomiske ressurser som de færreste privatfolk enkeltvis råder over. Dette betyr naturligvis at de kapitalistiske eller organisasjonsmessige, økonomiske maktsentrer kan få – og faktisk får – en dominerende innflytelse gjennom bruken av de forskjellige “masse-media»… Spørsmålet om garantier for den frie meningsdannelse i det politiske demokrati er i det hele – og vil også mer og mer bli – et sentralt problem for gjennomføringen av reellt demokrati i det moderne samfunn.9

Det er i høy grad her hovedproblemet ligger. Hvordan kan fri meningsdannelse og demokrati bli realiteter i et samfunn preget av økende ulikheter. Problemet er ikke først og fremst internett eller fake news. Heller ikke populismen, som liberalere setter lik med primitive og irrasjonelle fordommer i folkedypet. Det finnes røster, også på venstrefløy, som ser disse fenomenene som årsak ikke bare til demokratiets, men til sivilisasjonens forfall. Disse analysene er uholdbare. Populismen må sees som et produkt av at venstresidas tradisjonelle organisasjoner (partier og fagforeninger) befinner seg i en krise. Arbeiderklassens atferd i en slik situasjon er ikke konstruktiv, men ­reaktiv. Den gjør motstand og blokkerer de verste sosiale og økonomiske angrepene mot vanlige arbeidsfolk, men uten at det blir utviklet en samlet alternativ politikk som kan utfordre maktblokken. De gule vestenes bevegelse i Frankrike er et godt eksempel. Hva som blir helt galt, er å kople denne populismen sammen med en angivelig fare for fascisme. Populismen kan derimot bli en nødvendig stimulans for demokratiet og tvinge fram en offentlig kommunikasjon som unndrar seg den liberale maktblokkens premisser. Den avgjørende garantien for fortsatt demokrati ligger i at arbeiderklassen og alle former for folkelige elementer gjør seg gjeldende i det offentlige rom med protester og manifestasjoner av ulike slag. Demokratiske retter bevares og forsterkes ved at de brukes. Intellektuell argumentasjon og opplysning er viktig, men i seg sjøl ikke tilstrekkelig for å sikre demokratiet.