EUs krise og folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni 2016

Av Johan Petter Andresen

2016-02

I forkant av folkeavstemning i Storbritannia skrev artikkelforfatter denne artikkelen om Storbritania skal forbli i EU eller ikke. Hva er kreftene og motkreftene i denne klassekampen, og hvilke konsekvenser får et ja eller nei for Irland, Scotland og Wales?

Johan Petter Andresen er leder for Grünerløkka Nei til EU og medlem av Rødt. Artikkelen ble skrevet før folkeavstemningen.

Globalt er det ikke lenger tvil om at økonomien stagnerer. Teorien om stagnasjonstendensen under monopolkapitalismen har vist seg som en svært bærekraftig teori. Det er særlig miljøet rundt det amerikanske marxistiske tidsskriftet Monthly Review som har fremma denne tesen siden midten på 1960-tallet. Utslag av stagnasjonstendensen er blant annet lavere økonomisk vekst, lavere sysselsetting, økte klasseskiller og minkende finansiell stabilitet.

Denne utviklinga gir mange politiske konsekvenser. De store politiske kampene i EU og mellom USA/EU og Russland/Kina er sentrale i dette bildet.

Før vi går mer løs på Storbritannia, skal vi se litt nærmere på hva som skiller dagens kapitalisme fra kapitalismen slik den var da EU omfatta færre land og var mindre integrert – det vil si tidlig 1970-tall.

Flertallet ansatt i utlandet

Jeg bruker Norge som eksempel da jeg har gode tall for hånden. Den store endringen de siste 40 åra er at de dominerende monopolene har blitt atskillig større og atskillig mer internasjonaliserte. Dette gjelder både for markedene for bedriftenes varer og for deres produksjonsapparat. De største bedriftene har nå flertallet av sine ansatte utenlands. De tretti største industrikonsernene hadde bare 6 prosent av sine ansatte i utlandet i 1975, i dag er tallet 64 prosent! De tretti største foretakene hadde 59 prosent av sysselsettingen i utlandet i 2012, opp fra 48 prosent i 1996 som er det første året med data for dette. (Produktivitetskommisjonens første del-rapport våren 2015, side 58)

For disse internasjonaliserte storselskapene er det avgjørende å sikre færrest mulig hindringer når de skal selge sine varer og tjenester, organisere sin produksjon over landegrensene og sikre kapitalflyten mellom alle sine avdelinger (inkludert postkasse-avdelinger i skatteparadiser). Dette er bakgrunnen for at «systempartiene», det vil si partiene både på høyre og venstresida som ser det som sin oppgave å sikre dagens kapitalistiske system, har gått inn for internasjonale avtaler som bygger ned nasjonale hindringer. De aller fleste frihandelsavtalene må sees i dette lyset. Dette inkluderer WTO, TTP, TTIP, TISA, EØS og EU.

Det er naturligvis både ulik geografisk spredning og ulikt omfang med tanke på sektorer og ulik grad av samarbeid. Men tendensen er den samme.

EU går atskillig lengre enn andre mellom-statlige avtaler i samordning av lover og regler. Målsettinga med å lage en stadig tettere union er jo å lage et europeisk imperium. Men dette er jo ikke mulig uten at nasjonalstatene fratas makta. Nå når motsetningene i verden skjerpes på grunn av stagnasjonen, trer denne motsetningen tydeligere fram og overklassen er delt. Den mest innflytelsesrike delen av overklassen kjemper videre for superstaten. Fellesvalutaen, euro, omfatter de land som hittil har gått lengst i retning en superstat. Dette samarbeidet fører til at de enkelte landa gir større makt til fellesorgan som Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen osv. Ikke alle EU-land har blitt med i euro-samarbeidet. Det skyldes to forskjellige krefter. For Norges del er det den folkelige motstanden som har hindra EU-medlemskap og euro. Det samme gjelder Sverige og Danmark. Men for Storbritannia ser det ut til at både folkelige krefter og deler av finanskapitalen har vært mot innføring av euro. Storbritannia reserverte seg mot den delen av Maastrichtavtalen som handler om felles myntenhet i 1992. Likevel var det sterke krefter som vil ha Storbritannia inn i euro-samarbeidet og Arbeiderparti-regjeringa til Tony Blair la opp til en folkeavstemning om dette. Labour hadde i sitt program i 1997 at en folkeavstemning om euroen var en forutsetning for at Storbritannia skulle bli med i euroen. I 1999 ble euroen lansert, men Storbritannia ble ikke med på grunn av både folkelig motstand og motstand fra deler av finanskapitalen. Storbritannia er en gammel stormakt og et av verdens finanssentra. Pundet er en viktig internasjonal valuta og er tredje mest brukt i verden. Den amerikanske dollaren er suverent mest om-satt, deretter følger euroen.

Superstat og nasjonalstat

Overklassen i Storbritannia er altså delt når det gjelder superstaten eller nasjonalstaten. Motsetningene har ført til at Storbritannia har holdt seg utafor euroen og utafor Schengen-avtalen. Den økende misnøyen med tingenes tilstand etter finanskrisen og den store framgangen til det høyrepopulistiske anti-EU partiet United Kingdom Independence Party (UKIP), førte til at David Cameron, lederen for Det konservative partiet, i 2013 lovte å reforhandle Storbritannias forhold til EU dersom de konservative vant valget i 2015, og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. I februar 2016 forelå en enighet om en avtale i EU om Storbritannias ønsker. Det mest konkrete i avtalen er enighet om at arbeidere fra andre fattigere EU-land skal få dårligere sosiale ordninger de første åra de kommer til Storbritannia. Ellers er de politiske lovnadene ikke av særlig betydning. Avtalen tydeliggjør at noen deler av EU er kommet lengre i forsøket på etableringen av en superstat, mens Storbritannia er av de landa som holder tilbake på grunn av sine indre uenigheter, først og fremst i overklassen.

Boris Johnsen

Boris Johnsen er en ledende konservativ politiker og ordfører i London. Han er de konservatives viktigste talsmann for Brexit og er av mange utpekt til landets neste statsminister. Han mener at Storbritannias kapitalister ikke vil tjene på å bli bundet opp i EU framover, da EU nå blir stadig mer sentralisert og legger opp til overnasjonal kontroll over stadig mer sentrale deler av økonomien. EU forbereder nå sterkere kontroll over det enkelte lands statsbudsjetter og finanspolitikk. Dette vil primært rette seg inn på land med euro, men likevel vil også land som ikke har euro, bli påvirka. Han viser også til at de viktige vekstregionene i verden ligger utafor EU og at Storbritannia vil kunne stå friere til å investere i disse landa og inngå avtaler med disse landa utafor EU. Mot ham står altså de delene av britisk kapital som vil satse på å styrke EU-samarbeidet som en plattform for britisk kapitals internasjonale virke i tida framover. De viser til avtalen som er framforhandla, og mener at den kan sikre at Storbritannias kapitalister har den nødvendige kontroll.

Nasjonalstaten viktigst

Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet. Når det britiske monopolet Arcadia Groups interesser skal sikres, er den viktigste statskonstruksjonen ikke EU, men nasjonalstaten. Det er nasjonalstaten som kan lage lover som sikrer monopolenes interesser både i forhold til egen befolkning og mot monopoler med baser i andre imperialistiske land. Og som «kreditor av siste instans» er det skattemyndighetene i det enkelte land som kan «sosialisere» eventuelle finansielle tap, slik vi opplevde i forbindelse med finanskrisa i 2008. En ny bankkrise vil staten løse gjennom mer skatt for vanlige folk og innstramming i offentlige budsjetter.

Det er den enkelte nasjonalstaten som avgjør hvor mye makt den vil overlate til EU-systemet og som til syvende og sist kan bryte ut av EU enten som et resultat av hva dette lands overklasse bestemmer seg for, eller som et resultat av folkelig kamp, eller, som i Storbritannias tilfelle, som et resultat av en blanding av krefter innafor overklassen og folkelig kamp.

Folket og nasjonalstaten

En annen side ved EU, og nasjonalstatene den omfatter, er at det er innafor nasjonalstatene at de folkelige kreftene har vunnet fram. Arbeiderklassens kamp er internasjonal, men det er innafor nasjonalstatens rammer at folkelige bevegelser har vunnet fram i kampen for demokratiske rettigheter, landsomfattende tariffavtaler, lokaldemokrati, velferdsordninger osv. De internasjonale konvensjonene som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 er ikke et resultat av EU, men av arbeiderklassens styrka posisjon i Europa etter andre verdenskrig. EUs overnasjonale lover og EU-domstolen har blitt brukt til å undergrave fagforeningenes og andre folkelige organisasjoners innflytelse i den enkelte nasjonalstat og til å undergrave velferdsstaten.

Stadig flere vender seg mot EU. Derfor gror det fram stadig flere EU-skeptiske partier og organisasjoner. Men nettopp fordi både monopolene og de folkelige kreftene har interesser av å forsvare nasjonalstatene, oppstår gjerne både høyrepopulistiske og venstrepopulistiske bevegelser som i realiteten sikrer kapitalens interesser. De fanger opp den folkelige misnøyen og sikrer en politikk i tråd med de internasjonaliserte monopolenes interesser. Det er dette UKIP og Labour under Corbyn har felles, til tross for at UKIP er mot EU-medlemskap og Labour er for fortsatt EU-medlemskap. Ser vi rundt oss ellers i Europa, ser vi det samme. De venstrepopulistiske partiene har samme målsetting som for eksempel Syriza og Podemos. De vil ha «et sosialt EU». På EU-nivå finner vi disse samarbeidende i EU-parlamentet i den rød/grønne fraksjonen som i hovedsak består av pro-EU partier, men der vi også finner et mindretall av partier som er mot EU-medlemskap. Et forsøk på å styrke EU-reformistene er initiativet til Hellas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis. Den nye all-europeiske paraply-organisasjonen DiEM25 stiller som målsetting å reformere EU innen 2025. Men noen avgjørende reformer er det ikke snakk om. For mer om DiEM25 les artikkelen til Pål Steigan på (http://steigan.no/2016/02/17/hva-vil-yannis-varoufakis-og-diem-25/)

Det som dessverre er slående, er at vi ser lite til breie folkelige enhetsfronter som retter seg både mot EU og mot den nyliberale innstrammingspolitikken i eget land.

I Storbritannia ser vi en oppstilling av kreftene noenlunde i tråd med ovenstående analyse. På «remain»-sida finner vi arbeidskjøperorganisasjonene, de konservative, Labour, Sinn Fein, Scottish National Party, det walisiske Plaid Cymru og ledelsen i Storbritannias LO. Det vil si tyngden av landets elite. På den andre sida finner vi UKIP, noen mindre fagforeninger, et mindretall i Labour og et stort mindretall blant de konservative.

Britiske særtrekk

Et særtrekk ved det parlamentariske systemet i Storbritannia er enkeltmannskretsene. Dette gjorde at for eksempel UKIP kunne få 3,8 millioner stemmer, 12,7 prosent, men likevel bare ett parlamentsmedlem av 650 i 2015. Men et annet trekk er at det som vi i Norge kaller sentrum, gjerne havner i et av de to store partiene. Og så vidt jeg forstår gjerne i de konservative. I Norge er Høyre et byparti. I Storbritannia står de konservative sterkt på landet. Det vil si at en del folkelig misnøye vil kunne komme til uttrykk nettopp som misnøye blant de konservative.

Mange EU-motstandere fikk forhåpninger da Labour, det neststørste partiet i Storbritannia, fikk Jeremy Corbyn som ny leder. Men det tok kort tid før Corbyn, som tidligere har vært mot både medlemskap og Maastrichttraktaten, la seg på linja med å reformere EU.

Sinn Fein, SNP og PC

Venstrepopulistene i Sinn Fein er et parti som har vært sentral i kampen mot nedskjæringspolitikken til EU og regjeringa i Irland. Sinn Fein har mobilisert mot ulike EU-traktater som er blitt stemt over i Irland, som Nice-traktaten. Men da ikke som et ledd i kampen mot EU-medlemskapet, men som et ledd i kampen for et mer demokratisk EU. De har tapt disse kampene, og EU har blitt stadig mer lik en superstat. Likevel trekker ikke Sinn Fein konklusjonen at Irland må ut, de klamrer seg til håpet om at EU lar seg reformere til et sosialt Europa. Sinn Fein er også representert i Nord Irlands parlament. Sinn Fein-ledelsen viser til Belfastavtalen fra 1998. Belfastavtalen var «fredsavtalen» som innførte et visst sjølstyre i Nord-Irland. Avtalen påstås å ha en klausul som innebærer at en eventuell Brexit vil bety at det kan kreves en folkeavstemning om at Irland og Nord-Irland skal forenes. Og at et slikt forent Irland da vil være et medlem av EU, slik Irland er det i dag. Sinn Fein oppfordrer folk i Nord-Irland til å stemme for å bli i EU. Sinn Fein vil altså ikke ha sjøl-råderett for et forent Irland.

Scottish National Party ligger også til venstre for Labour og har vært det største partiet som har kjempa for skotsk uavhengighet fra resten av det forente kongerike. De er nå Skottlands største parti. Også dette partiet vil fortsette i EU.

Plaid Cymru i Wales vil ha uavhengighet fra England/Westminster, men er tilhengere av EU-medlemskap.

Alle disse venstrepopulistiske partiene er altså systempartier som først og fremst ser det som sin oppgave å sikre kapitalismen i hver sine områder. Den delen av borgerskapet som de representerer, vil ha større makt innafor Storbritannia og samtidig kunne bruke EU for å sikre sine internasjonale interesser. Som påpekt over, har disse også den viktige funksjonen at de fanger opp den folkelige misnøyen og gir den uttrykk innafor systemet.

Thatcher

For å komplisere bildet ytterligere må vi se på historia til forholdet mellom Storbritannia og EU og den interne klassekampen i Storbritannia. Kort fortalt går den ut på at Storbritannias overklasse var blant de som gikk hardest til verks mot fagbevegelsen da borgerskapet internasjonalt initierte høyrebølgen på slutten av 70-tallet. Dette kulminerte under gruvearbeiderstreiken i 1984, der de konservatives statsminister Margaret Thatcher vant en knusende seier og innførte ny fagforenings-fiendtlig lovgivning. Labour stilte ikke som målsetting å slå tilbake dette. Tvert imot. Tony Blair, Labours statsminister i mange år, gjorde kun små endringer. En av konsekvensene er at klasseskillene er blant de største i OECD. Nettopp det at Thatcher gikk atskillig hardere til verks enn de fleste EU-land og EU sjøl, gjorde at EU-regler ble og blir sett på som en sikring mot at forholda skal bli enda verre. EU holder Storbritannia i øra, sa for eksempel Storbritannias største fagforening, UNITE under et møte med en Nei til EU-delegasjon i 2016. Men det er nettopp EU som tvinger fram arbeiderfientlig og fagforeningsfientlig politikk i medlemslanda. Dette illustreres kanskje best i Hellas, der det gjennomføres lovendringer som undergraver arbeiderklassens og fagbevegelsens stilling. Den tilsynelatende uenigheten mellom EU og den konservative regjeringen om hvor arbeiderfientlig politikk som er nødvendig, dekker over faktumet at begge trekker i samme retning, men med ulike metoder og ulik form. For en fagbevegelse som vil forsøke å komme på offensiven mot den borgerlige politikken, er det ganske opplagt at dette vil være lettere om det bare er den britiske staten og borgerskapet som er den formelle motparten, enn når også EU-systemet må nedkjempes.

Mot EU og nedskjæringer

Blant de politiske kreftene som vil ut av EU, finner vi også krefter som er mer beslekta med det som kan oppfattes som den norske organisasjonen Nei til EUs standpunkter. Dette gjelder det mellomstore fagforbundet National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), Organisasjonen Trade Unionists Against the EU, Campaign Against Euro-federalism og mindretallet i Labour organisert i Labour Leave. Disse er de viktigste kreftene som er del av en folkelig bevegelse som retter seg mot krisepolitikken til både EU og Storbritannias regjering. Men disse kreftene er svake og utgjør ikke de sterkeste stemmene på «leave»-sida.

Det finnes noen partier som kaller seg kommunistiske som Communist Party of Britain (http://www.communist-party.org.uk/). Communist Party of Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpbml.org.uk/) og Communist Party of Great Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpgbml.org/). Disse mikropartiene mobiliserer for Brexit. Mens for eksempel den revolusjonære uke-avisa The Worker kjører «aktiv boikott” og mener at det er en meningsløs avstemning.

Kontrollert valg

Storbritannia har en egen kommisjon som har fullmakt til å peke ut en offisiell kampanjeorganisasjon for hver side i forbindelse med folkeavstemninga. Alt tyder på at det blir en «leave»-kampanjeorganisasjon dominert av høyrepopulister som vil bli utpekt i midten av april. Denne organisasjonen vil være den som representerer «leave»-sida i sentrale tv-debatter, vil kunne få større økonomiske muskler, vil få anledning til å distribuere sitt syn til alle landets husstander osv. Per i dag er det to kampanje-organisasjoner som ligger best an. De to kampanjene er, Vote Leave og Grassroots Out (GO). Uansett hvilken av de to som blir utpekt, vil konservative krefter dominere sammen med høyrepopulistene i UKIP.

Kan bli Leave

Meningsmålinger viser dødt løp. Det vil være en fordel for demokratiet hvis det skulle bli et flertall som stemmer for å gå ut av EU ved folkeavstemninga den 23. juni. EU vil svekkes og mulighetene for økt folkelig innflytelse i Europa styrkes. Men noen dans på roser blir det jo ikke framover uansett.

Dersom det blir et flertall for å gå ut av EU, vil det bli et par års forhandlinger mellom EU og Storbritannia om avtaler som erstatter medlemskapet. Hvilke løsninger som man ønsker å lande på, har ikke Leave et entydig svar på. Det finnes mange alternativer. En avtale som likner på EØS-avtalen; en frihandelsavtale uten fri flyt av tjenester og arbeidskraft; en britisk gjeninntreden i EFTA og reforhandling av EØS-avtalen osv. Ut fra at det er systembærende partier som skal forhandle på begge sider av bordet, må vi regne med at det politiske jordskjelvet uteblir.

Skottland, Irland og Wales

Men i Skottland, Irland og Wales kan det oppstå en ny situasjon der krav om folkeavstemning om løsrivelse fra Storbritannia får ny vind i seilene. Scottish National Party (SNP) har allerede sagt at kraften bak kravet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet ved en Brexit vil styrkes. Men også om det skulle bli et flertall for at Storbritannia skal fortsette i EU, vil SNP ta dette til inntekt for at skottene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Særlig kan de hevde dette hvis det blir et flertall i England som er mot EU-medlemskap, mens det er et flertall for EU-medlemskap i Skottland. De som kjemper for skotsk uavhengighet har altså vind i seilene nesten uavhengig av resultat. I Irland vil Sinn Fein kunne kreve folkeavstemning om at Nord-Irland skal forenes med Irland. Men en gjenforening vil forutsette at det blir et flertall for dette blant befolkningen i Nord-Irland. Det er lite sannsynlig. I Wales vil uavhengighetskravet også styrkes. Spørsmålet om en eventuell avvikling av Storbritannia vil ikke kunne avgjøres før en eller flere nye avtaler er på plass mellom EU og Storbritannia. Derfor er det ikke mulig å si hvordan enkeltpartier vil agere om et par år.

En eventuell oppsplitting av det forente kongedømmet til fire sjølstendige land: England, Wales, Skottland og et forent Irland, vil jo være et positivt framskritt for både sjølråderetten og demokratiet. Men sjølråderetten vil være undergravd om tre av disse samme landa skal være med i bygginga av og underlagt den europeiske superstaten. En eventuell frigjøring fra Storbritannia, men fortsatt innlemming i EU vil føre til nye politiske bevegelser som vil rette seg mot denne unionen. Vi vil da i beste fall få en enhetsfront som retter seg mot både nyliberalismen og EU, eller, verre, en ny bevegelse som krever skotsk uavhengighet fra byråkratene i EU, altså et høyrepopulistisk parti.

Domedagsprofetier

Remain-sida kjører på de samme domme-dagsprofetiene som har blitt brukt tidligere og som vi kjenner altfor godt fra Norge: Går Storbritannia ut av EU, vil investeringene utebli, bedriftene vil forlate Storbritannia og flytte til EU, jobbene vil forsvinne, Storbritannia vil bli isolert osv.

Naturligvis vil ikke dette skje. Over-produksjonskrisa, stagnasjonen og den økte arbeidsløsheten vil prege alle land som ikke bryter med dagens kapitalisme. Fortsatt liberalistisk politikk vil jo prege både land utafor EU og EU, da systembærende partier vil ha kontrollen. Muligheten for arbeiderklassen til å forsvare seg vil være bedre utafor EU, da eventuelle politiske kampanjer osv. vil skje med grunnlag i felles erfaring og felles virkelighetsforståelse. Det er langt til London, men enda lengre til Brussel. Arbeiderklassens kamp er internasjonal også i framtida, men det er nettopp kampen som føres i den enkelte nasjonalstaten som er den viktigste arenaen for kampen for demokratiske rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår og velferdsstaten.