Europas mest utstøtte minoritet

Av

Nr 4 2012


Maria Rosvoll er arrangementsansvarlig ved Holocaust-senteret, og er medforfatter av heftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom.

– Arkeologer og språkforskere har slått fast at romfolket kom til Europa fra Nord- India. Derfra har de vandret ulike veier, og vi snakker i dag om en mosaikk av romgrupper, ikke en ensartet gruppe. Da romfolket kom til Europa, oppstod det en rekke religiøse myter og legender om deres opphav, og det er en av de få gruppene der disse mytene fortsatt holdes ved like både av meningsbærende myndigheter, media og på folkemunne.

Kan du fortelle kort om romfolkets historie i Norge?

Norge og romfolkets felles historie er enda ikke skrevet, og mye informasjon mangler. Vi kan likevel gå gjennom noen av de viktigste årstallene og hendelsene vi kjenner til: De første romfamiliene vi kjenner til, kom til Norge på 1860-tallet. Romanifolket hadde allerede kommet for flere hundre år tidligere. På den tiden fikk man statsborgerskap når man ble født i landet, og dermed ble rom norske. På denne tiden prøvde myndighetene å begrense adgangen til landet, og behandlet dem som en plage. Rasehygiene var utbredt og «sigøynerne» ble sett på som «tatere i konsentrat» med uønsket arvemateriale. Romanifolket ble jo som kjent sendt til blant annet Svanviken arbeidskoloni for å assimileres. De skulle lære seg å «stå opp tidlig, og gå etter klokka».

I 1925 sendte Justisdepartementet et rundskriv til alle politimestere der de sa at hvis det kom romfolk med norske pass, så skulle disse anses som ugyldige og inndras. De norske romfamiliene hadde hørt om assimileringstiltakene og tvangen ovenfor romanifolket, og reiste ut av landet. I 1927 innførte Stortinget, uten noen debatt, en «sigøynerparagraf» i Fremmedloven, som forbød romfolket å komme til Norge.

I 1934, da Hitler hadde kommet til makten, ville de reise tilbake til Norge, men ble stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter sendte et telegram til de danske myndighetene, og sa at de var uønsket i landet. Fra grensen ble de norske romfamiliene Karoli og Josef, for å nevne de mest kjente, internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. Av de 68 i følget kjenner vi bare til 12 som overlevde. Mange av de avviste endte sine liv i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerparagrafen» ble imidlertid stående i norske lover fram til 1956, da den ble fjernet fordi den var åpenbart rasediskriminerende. Men de norske romfamiliene forble papirløse, og måtte kjempe med Justisdepartemetet, Oslo kommune og barnevernet for å få statsborgerskapene sine tilbake. Noen fikk statsborgerskapene tilbake så sent som på 1970-tallet.

Myndighetenes negative holdning til romfolket fortsatte, og det kan virke som en paternalistisk holdning også dominerte det såkalte «Sigøynerkontoret» som ble opprettet for å bedre integreringen av romfolket. Etter større skandaler, blant annet det beryktede diamantkuppet, ble denne særomsorgen nedlagt i 1991.

I 1999 fikk romfolket status som nasjonal minoritet. Det betyr at deres tilknyttning til Norge ble anerkjent og at den norske staten fikk ansvaret for ivaretakelse av kultur og lignende. Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo av 2009 viser imidlertid at norske myndigheter ikke tar romfolkets situasjon på alvor.

Hva tror du det kommer av at terskelen for rasisme overfor romfolk tilsynelatende er så mye lavere enn overfor andre minoritetsgrupper?

Romfolket er fattige, uorganiserte og kommer til et land som glir i rasistisk retning. De utsettes for en omfattende antisiganisme – en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av historisk diskriminering – både av institusjoner, media og enkeltpersoner i Norge.

Antisiganismen har historiske, sosiale og økonomiske røtter. Samtidig er romfolket en minoritet uten diskrimineringsvern og uten en stat eller sterke organisasjoner som støtter dem. Journalister og media har generelt liten kunnskap, og er ofte selv meningsbærere for antisiganistiske fordommer.

Det påstås at romfolk som lever av tigging, blir utnytta av kriminelle bakmenn.

Vi må slutte å spre myter om at romfolket driver med en egen form for «sigøynerkriminalitet ». Dette er en tendensiøs tilnærming. Det er uttrykk for vulgaritet og en manipulering av debatten om samfunnet vårt. Det er kvantitativt umulig å undersøke om de «astronomiske» summene som romfolket i Europa har fått i lommene sine ved å «flå» majoritetsbefolkningen. Politiet, som jo overvåker romfolket, har aldri kunnet komme med bevisene som kan underbygge disse fordommene. Mytene er altså harde, men fakta er konstant: 90 prosent av romfolket i Europa lever under fattigdomsgrensen. De gjør hva de kan for å overleve. Vi vet også at romfolk i gjennomsnitt lever 10–15 år kortere enn majoritetsbefolkningen.

Tallenes tale er altså klarere enn de såkalte bevisene som fortsatt er en fantasi uten tall. Og her kommer vi til det følsomme spørsmålet når det gjelder romfolket: Hvor mye ville det koste Norge eller Oslo kommune å tilby romfolket en velkomst i menneskelige former? For vi må jo ha lov til å spørre hvor mye organisert kriminalitet virkelig koster i dette landet, for eksempel hvor mye skatteunndragelse, skatteparadiser og annen «grensekriminalitet» virkelig koster. Kanskje ville svaret være at dette er dyrere for Norge enn noen hundre økonomiske flyktninger?

Og jeg vil legge til at å sammenblande romfolket og kriminalitet er et velkjent fenomen gjennom historien. Forsker Ada Engebregtsen ved NOVA har nylig lagt fram en forskningsrapport med tittelen Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, der hun forklarer at det ikke er kriminelle bakmenn som sender tiggere til Oslo men derimot fattigdom og diskriminering.

Er det etter din oppfatning lokale eller sentrale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk som oppholder seg i Norge?

– Det er både sentrale og lokale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk, som oppholder seg i Norge. Sentrale myndigheter har ansvaret for å opprettholde europeiske avtaler vi har underskrevet, som for eksempel professor Joronn Pihl har påpekt, er romfolket er en nasjonal minoritet, også de uten norsk statsborgerskap. Det innebærer rettigheter som vi må ta alvorlig og som ikke bare skal finnes på papiret. Situasjonen i dag er uholdbar, og sentrale myndigheter må gi klare føringer og direktiver for hvordan hvordan romfolket skal behandles. At romfolk vekkes fem ganger hver natt av politiet og jages fra ulike steder, er ikke holdbart. Selv politiet har uttrykt at de syns de må gjøre en vanskelig jobb, og derfor ber de om tiggerforbud. Men et tiggerforbud er en enkel løsning på et problem som ikke vil forsvinne av seg selv. Det er altså sentrale myndigheter som må utforme politikken.

Men også lokale myndigheter har både et politisk og moralsk ansvar for å ivareta romfolkets rettigheter. Innføring av tiggerregistere og lignende tiltak for å gjøre livet vanskelig for romfolket, korresponderer ikke med romfolkets rettigheter som en nasjonal minoritet og diskrimineringsvern.

Det er veldig viktig å følge med på hva regjeringen nå gjør. Da Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy startet en massiv og voldsom utvisning av rom i 2010, hadde dette store konsekvenser for rom i hele i Europa. Ikke bare ledet det til flere hatefulle ytringer og handlinger mot rom i Romania og Ungarn. Meldingen Frankrike og Sarkozy sendte legitimerte også separerte områder mellom rom og majoritetsbefolkningen i Tjekkia og Slovakia, utvisninger fra Tyskland og Danmark, og en fortsatt daglig diskriminering i resten av Europa. Vi er altså i en domino-prosess. Det som skjer her i Norge, har også ringvirkninger i resten av Europa. romfolket Internasjonal presse har fått med seg romdebatten i Norge, og foreløpig er signalet vi har sendt til resten i Europa det samme som Sarkozy uttalte i 2010: at det er rom og reisendes adferd som skaper problemer.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av sommerens debatt om romfolket?

Det er fortsatt en lang vei å gå for å høyne kunnskapsnivået. Debatten var preget av kunnskapsmangel og populisme, men det var også noe godt som kom ut av debatten. Vi så at media og kommentatorer er infiltrert av hatet mot romfolket. For eksempel var et av spørsmålene TV2 spurte da romfolket installerte seg ved Sofienberg-kirke: «Begynner det å lukte her nå?» Som man spør, får man svar. Hatet vi så på nettet og oppskytingen av fyrverkeri mot leiren på Årvoll, bygger altså ikke bare på den historiske antisiganismen men også en videreføring av denne i norske medier. Men det var også positive lysglimt: Kunnskapen om Norges lange historie med å diskriminere romfolket kom på bordet, og jeg håper at myndighetene har forstått at den laissez-faire politikken de har ført overfor tiggerne og det norske romfolket, kan komme tilbake til dem som en boomerang. Hva slags tiltak er mulig å se for seg for å bedre romfolkets situasjon i Norge og i Europa for øvrig? Norge har en unik sjanse til å vise vei og statuere et eksempel for Europa. Det er fem tiltak jeg mener er viktige, og som kan være med på å bedre romfolkets situasjon i Europa:

  1. Anerkjenne norske myndigheters ansvar for å sende romfolket til det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. For å få en forståelse av romfolkets situasjon i dag er det viktig å kjenne historien. Det er spesielt viktig å forske mer på hva som skjedde med de 68 som ble avvist på grensen i 1934, og samtidig avdekke grunnlaget for antisiganismen.
  2. Kunnskap om rombefolkningen. Det må innhentes og videreformidle mye mer kunnskap om romfolket både nasjonalt og internasjonalt.
  3. Internasjonalt samarbeid. Det er åpenbart at spørsmål om romfolket må diskuteres og løses i form av internasjonalt samarbeid.
  4. Diskrimineringsvern. Det finnes ikke noe fungerende vern mot diskriminering verken for norske eller utenlandske rom i Norge. Svenskene har arbeidet aktivt med dette over flere år, og har oppnådd gode resultater. Vi kan ikke kreve at romfolket skal endre seg når de diskrimineres på alle områder i det norske samfunn. Ved å få bukt med diskrimineringen og vise at det tolererer vi ikke, vil vi også kunne gjenopprette tilliten blant romfolket. Et viktig skritt i riktig retning vil være å kriminalisere hatefulle ytringer både på nett og ellers.
  5. Gi romfolket mulighet til å arbeide, ivareta hygiene og å bo under anstendige forhold. Dette er et budsjettspørsmål, og det er viktig å huske at det er ingen grunner til at Norge ikke skulle bruke penger på romfolket i Norge. Det virker som en gjengs oppfatning at hvis vi gir til romfolket, så blir det tatt fra menigmann, men dette er snakk om prioritering. Vi kan prioritere og ivareta menneskeverdet til Europas mest utstøtte minoritet.