Erik Ness og retningssansen

Av Jorun Gulbrandsen

2019-01A

Erik Ness er berykta for én ting. Han eier ikke stedsans eller retningssans. En gang skulle noen feire en av kampanjene for Klassekampen ved å treffes på Ammerud i Oslo og spise middag. Erik, det trofaste kampanjemennesket, skulle sjølsagt dit. Det hjalp lite at han er født og oppvokst i Oslo. Han visste ikke hvor Ammerud var. Han fikk beskjed om å bare kjøre oppover Trondheimsveien og ta av når han så skiltet til Ammerud. Men han visste ikke hva Trondheimsveien var heller, så han tok E6 fordi det var et skilt der som det sto Trondheim på, og kom forbi Gardermoen, nesten til Eidsvoll, før han skjønte at han var på ville veier. En annen gang skulle han kjøre til et møte ute i skogkanten mellom Moss og Fredrikstad, med tydelig kart og beskrivelse, og kjørte isteden i en helt annen retning, nemlig til Jessheim.

Det er jo underlig at en med så dårlig retningssans på kart, kan ha så god retningssans i det politiske arbeidet!

Av Jorun Gulbrandsen,
skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Tønsbergs Blad, Fra valgkampen 1979

Erik Ness har brukt og bruker livet sitt på den revolusjonære bevegelsen, er en optimist og en stayer. Jeg vil fortelle om han gjennom to eksempler, om Erik som kampanjeleder og Erik som kvinnepolitisk strateg.

Kampanjelederen

Hvordan ville du som leser dette, organisere en dugnad for å samle inn 5 millioner kroner på fire måneder? Jeg vil foreslå at du tar en prat med Erik først. Han leda ei kampanje som skaffa 5,873 millioner kroner til ­Klassekampen i 1998. Bakgrunnen var at Klassekampen hadde mista abonnenter, kassa sto i minus. Så kom Jon Michelet som ny redaktør. Han og flokken på KK-huset laget ei avis som store deler av venstresida ville ha, og denne venstresida ville trå til – og redda avisa fra konkurs.

En viktig måte å få inn penger til Klassekampen på, var og er å selge aksjer. Det er fordi myndighetene har bestemt at aviser skal være aksjeselskaper. For å styrke økonomien, må en selge aksjer. AKP eide de fleste, og la aksjer i potten som skulle selges for 1000 kroner stykket, til inntekt for Klassekampen. Målet var 5 millioner kroner. Resultatet blei altså 5,873 millioner, som tilsvarer cirka 8,5 i dagens pengeverdi. Dag Solstads ord om å gjøre det umulige, å sykle på vannet, ble rimelig nok brukt. Men det var nok organisering som hadde skylda. For å få ting til å skje, trengs det organisasjoner, og en ledelse som forstår at disse flere tusen menneskene må snakkes med, ringes til, så de får en sjanse til å velge om de vil være med på å gjøre noe eller ikke. Det er her Erik Ness kommer inn. Han er et levende eksempel som kan undersøkes nøyere, av dem som vil ha noe gjort.

Han har beskrevet hvordan han tenker. I ei oppsummering av kampanja skreiv han i juli samme år:

Da jeg ble politisk aktiv i SUF(m-l) i 1972 lærte jeg noe som har vært grunnleggende for det meste jeg har drevet med seinere – både i politikk, på jobb og privat. Det viktigste var forholdet til folk. Den norske maoismen var ekstremt folkevennlig. Det ble riktignok – på kinesisk vis – formulert som en parole, «stol på massene», men innholdet var ekstremt positivt og revolusjonært. Positivt på den måten at folk ikke ble oppfatta som et problem, men spennende og med uutløste krefter.

«Det er godt at abonnementskampanja til ­høsten begynner i medvind,» avslutta han innlegget med.

Klassekampen fra 1996 og framover er lagt ut på nett. Er du abonnent, kan du søke og lese. Blant annet om Erik Ness som høsten 1998 forteller at nå gjelder det å skaffe 3500 nye abonnenter. I begynnelsen av 1999 kan vi lese i at lederen i Foreningen Klassekampens venner, Erik Ness, forteller om ei ny kampanje, hvor målet er å få 200 nye medlemmer til foreninga, høyere bidrag og flere på autogiro. I 2002 forteller Erik om et nytt aksjesalg. Et sted sier han at det er viktig å «satse på de mange små maurene. Dronningmaur verken kan eller vil være med og bygge den store tua».

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992. Erik Ness var partisekretær i den første halve tida. Jeg har spurt Siri hvordan det var. Hun sier at Erik gjorde det viktigste for en partisekretær: Han snakka med medlemmer og styrer når det var planer om å gjøre noe. Interesserte seg for de lokale forholda, diskuterte, og gjorde avtaler. Det er ikke uvanlig i organisasjoner at ledelsen nesten bare sender brev. Da blir det ingen dynamikk, ingen utveksling.

Det var om Erik Ness som leder.

Erik Ness og kvinnepolitikken

Jeg må også fortelle litt om Erik Ness og hans forhold til kvinnepolitikk. Han har i årevis jobba sammen med kvinner i institusjoner og boliger i kommunen. Han kan noe om kvinnene i arbeiderklassen. Han har studert kvinnepolitikk i mange år, han kan bygge på erfaringer fordi han er nysgjerrig og ser rundt seg og han lager politikk av erfaringene. I Gnist nr. 3/2017, Ikke bare klasse, beskriver han veldig godt hvordan klasseundertrykkinga ikke er lik for kvinner og menn. Her er noen av hans eksempler:

Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best. Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat.

Siri Jensen sier at Erik virkelig forstår hvor viktig kvinnepolitikken er for den revolusjonære bevegelsen. Han ser på kvinnekampen og kvinnepolitikken som et strategisk politisk område, altså noe som er viktig for kampens seier, for sosialisme, det klasseløse samfunnet kommunismen og menneskenes frigjøring. Jeg er helt enig. Og da tenker vi på en marxistisk analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen, kvinnene i arbeiderklassen sin betydning i dag og vilkåra for full kvinnefrigjøring. Jeg vil trekke fram to kvinner som har helt aktuelle analyser av det som er nevnt, og som Erik Ness publiserer: Kjersti Ericsson (leder av AKP 1982–88) og Siri Jensen. De er talere og skrivere, og Erik Ness har brukt tidsskriftet Røde Fane/Rødt! og forlaget Rødt til å fremme deres analyser. Også tidsskriftets nye navn Gnist, med redaktør Ingrid Baltzersen og redaksjonen, gjør det samme. Det er ikke noe å ta for gitt i et patriarkalsk samfunn som gjør kvinners tenkning og erfaringer lite viktige og til og med usynlige.

Jeg vil nevne noe han publiserer og noe han sjøl skriver, fordi det viser hva han mener er viktig for å mobilisere for revolusjon og ­sosialisme:

  • Søstre! Kamerater! av Kjersti Ericsson kom ut på Oktober forlag i 1987, utgitt på nytt av Røde Fane i 1999, og i 2014 av forlaget Rødt! Boka beskriver hvordan den kapitalistiske økonomien og klassesamfunnet har vevd kvinneundertrykkinga inn i sin økonomi. Den forklarer familiens økonomiske rolle spesielt, og er bakgrunnen for parola «oppløs familien som økonomisk enhet». Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om en sosialisme på kvinners betingelser! Kjersti har en ny tekst i Gnist nr. 2 i 2017.
  • Den flerstemmige revolusjonen av samme forfatter kom ut i 1991, og ble trykt opp igjen av Forlaget Rødt! i 2009.

  • Kvinner på tvers 25 år av Siri Jensen, artikkel i Gnist nr. 4/2018. Hun forteller at flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og hva det betyr. Hun har flere artikler i Røde Fane og Rødt!
    Ericsson og Jensens analyser ble til gjennom at mange kvinner i den revolusjonære bevegelsen deltok i kvinnekampen på 70- og 80-tallet og diskuterte linjer og erfaringer. Hele prosessen la grunnlaget for kvinnepolitikken til den norske revolusjonære bevegelsen. Bøkene er interessante og nyttige for alle som vil skape et samfunn uten kapitalisme. Jeg tenker ­særlig på nye og gamle medlemmer av Rødt, som skal behandle prinsipprogrammet sitt på lands­møtet i mai 2019.
    Bøker og hefter av disse kvinnene ­selges fra Forlaget Rødt!, og de ligger gratis på Internett som html- og pdf-filer, og Erik har bidratt til at flere titler er oversatt til engelsk, tysk og spansk. Det er nemlig en (evig) diskusjon i mange revolusjonære partier i verden, om kvinnekampens betydning for revolusjon og kommunisme. Her har den norske revolusjonære bevegelsen noe å bidra med.

Strategi for sosialismen


Erik har sagt at han liker særlig godt boka Den flerstemmige revolusjonen, og da den kom, ga han den stor plass i bladet Opprør, der han var redaktør. Opprør var medlemsavisa til AKP og RV. Kjersti skiver i slutten av boka:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom for sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane».
I den omtalte artikkelen Ikke bare klasse, skriver Erik:


De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.

Dette burde diskuteres i Rødt!


Erik Ness ser framover. Han fremmer revolusjonære analyser, han bygger organisasjoner, han er strateg. Fordi han vil ha med forskjellige folk, ikke bare dem som likner han, og andres måter å se ting på, ikke bare sin egen, så får han til noe. Vi andre kan være veldig glad for at han, som gjør så mye og til tider forvandles til propell, har en så bra politisk retningssans. Så får vi bare ha det herlig med en fyr som med kartet i handa kjører mot det store Trondheim når han skal til det lille Ammerud.