Er det progressivt å boikotte selv­betjeningskassene?

Av Halvard Berge

Nr 2 2019

I 2018 gikk kampanjen «Ikke vær gratis arbeidskraft» på Facebook og i andre sosiale medier. Kampanjen oppfordret til boikott av selvbetjeningskassene i dagligvarebutikkene. I denne artikkelen ser jeg nærmere på denne boikottstrategien. Hva er det vi boikotter? Hva er konsekvensene? Er det veien å gå? På veien til konklusjonen kommer vi innom den større robotiseringsdebatten og spørsmålet om hva arbeid egentlig er.

Foto: Markus Spiske
Av Hallvard Berge,
informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.

Bildet «Ikke vær gratis arbeidskraft» ble i følge Nettavisen delt over 6500 ganger bare første halvår, og hamrer inn følgende budskap:

Jeg ønsker ikke å hjelpe butikkjeder med å nedbemanne. Derfor bruker jeg ikke selvbetjente kasseløsninger. Jeg stiller meg i køen, og blir køen lang, så må butikken tilkalle flere til kassa. Husk: Du er kunde, ikke en av butikkens ansatte. Ikke vær gratis arbeidskraft.

Det framgår ikke hvem som har laget bildet, eller hvorfor de er opptatt av dette temaet, men kommentarene til bildet og delingene fokuserer blant annet på tap av arbeidsplasser i lokalsamfunn med få andre alternativer.

Det er dramatisk for den som er ansatt i varehandelen dersom antallet ansatte reduseres som følge av selvbetjente kasseløsninger. Artikler med overskriften «Robotene kommer» har ikke vært mangelvare de siste årene. Fagbevegelsens svar på slike trusler har i første rekke vært kompetanseheving og omskolering for dem som rammes. Dette bygger på antagelsen at jobbene som forsvinner, kompenseres for i nye sektorer med høyere teknologisk nivå og med bedre arbeidsforhold.1

Kamp mot teknologisk utvikling har gjerne vært forbundet med ludittene, en bevegelse blant engelske industriarbeidere på 1810-tallet som saboterte samtidens nyeste maskiner i tekstilindustrien fordi de tok fra dem arbeidet. Ludittene gjøres stort sett til latter i dag – klassekampen er tross alt en kamp mellom klasser om organiseringen av den sosiale arbeidsdelingen, ikke en kamp mot teknologisk utvikling. Så hva er det ved akkurat de selvbetjente kassesystemene som har vekket til live arven etter Ned Ludd i den norske sosiale medieverdenen 200 år senere?

Vi kan se på de selvbetjente kasseapparatene på to måter: enten som at teknologisk­ utvikling fører til at maskiner erstatter menneskelig arbeid, eller at gratis arbeid erstatter betalt arbeid. Jeg skal nå se på saken fra disse to synsvinklene og hva det har å si for boikott av kassene som strategi.

Arbeidsbesparende teknologi?

Når vi ser på det som foregår i butikken som en arbeidsprosess, er vi nødt å spørre: snakker vi om arbeid som en kapitalistisk kategori eller arbeid som en menneskelig aktivitet? Kapittelet om arbeidsprosessen er et av de få stedene Marx trer ut av den kapitalistiske konteksten og tar et universelt utgangspunkt.2 Arbeidet er, sier Marx, først og fremst en prosess der mennesket kontrollerer forholdet mellom seg selv og naturen, et forhold vi er avhengige av som levende skapninger, og som vi deler med dyrene. Sannsynligvis gjør han dette for å minne oss om at hensikten med arbeidet som menneskelig aktivitet, er noe annet enn det den har blitt under kapitalismen, og at denne opprinnelige hensikten kan gi oss et glimt av logikken i en postkapitalistisk arbeidsprosess.

Vi kan bruke samme triks her. Marx henter eksempler fra maurenes og bienes arbeid som kontrasterende eksempler. Hvordan ville maursamfunnet ordnet kassakøen hvis de måtte registrere barnålene de bar inn i tua? Ville de gitt registreringsjobben til én eller noen få maur og stilt seg pent i kø med nålene for registrering hvis de hadde hatt teknologien til å spre registreringsjobben ut til hver enkelt maur, og unngått denne flaskehalsen? Åpenbart ikke. Ser vi på arbeidsprosessen som menneskelig aktivitet, er selvbetjeningskassene definitivt arbeidsbesparende, fordi det å stå i kø er irrasjonelt hvis man kan unngå det.

Går vi inn i arbeidsprosessen som en kapitalistisk kategori, kan vi si at fra kapitalistens synspunkt er selvbetjeningskassene arbeidsbesparende. Han bryr seg ikke med å filosofere over om det er maskinen eller kunden som gjør arbeidet, hovedsaken er å redusere lønns­kostnadene og få kundene raskere gjennom butikken.

Vi skal nå først se på selvbetjeningskassene som arbeidsbesparende og se hva det fører til. Deretter ser vi på selvbetjeningen som gratis arbeid og ser hva det innebærer.

Konsekvensene av arbeidsbesparende teknologi er interessante å undersøke, uavhengig av om de selvbetjente kassene representerer en slik utvikling eller ikke. Det er avgjørende i vår tid å ha en begrunnet konsistent holdning til teknologisk utvikling.

Produktivitetsvekst og fallende profittrate

Hvis selvbetjente kasseapparater erstatter arbeid og fører til færre ansatte i butikkene, er det et eksempel på en mer generell utvikling under kapitalismen. Når ny teknologi gjør det mulig å produsere med færre mennesker til stede, er det fordi maskinene gjør arbeiderne mer produktive. Den enkelte kapitalist finner det fordelaktig, og strukturelt sett tvingende nødvendig, å investere mer i maskiner og å ansette færre mennesker.

Marx var selv opptatt av hvordan konkurransen mellom individuelle kapitalister gjorde systemet teknologisk dynamisk. Men denne dynamikken gjør samtidig kapitalistene selv til gisler. Det har ingen ting å si om vi har å gjøre med den mest velmenende og joviale kjøpmann. Som kapitalist må de følge konkurransens jernlov. Vi kan ikke forvente at en kapitalist har flere ansatte enn det som er gjennomsnittlig i sektoren, og likevel overleve. Unntaket er i tettsteder med lokale monopol i varehandelen, der man kan se for seg at kampanjen kan fungere og redde arbeidsplasser.

I teorien om den fallende profittraten3 viser Marx at investeringer i maskiner på bekostning av arbeidskraft fører til at den samlede kapitalen består av stadig relativt mindre merverdiskapende arbeidskraft. Dermed faller profittraten så sant det ikke finnes motvirkende tendenser som veier opp for dette. Selv om fortjenesten er god for den enkelte kapitalisten, er det uholdbart for kapitalistklassen som helhet; går profittraten mot null stopper kapitalakkumulasjonen opp. Et tiltak mot dette kan være å dumpe lønns- og arbeidsforhold i resten av sektoren slik at profittraten ikke faller likevel.

Klassekamp vedkapitalintensivering

Hva har det å si for vår holdning til automatiserte tjenester? Jeg mener det følger av dette at vi Ikke kan vurdere dette ved å se på den automatiserte tjenesten i seg selv. Vi må se på utviklingen av arbeidsforhold i resten av virksomheten eller sektoren. Vi bør også se på hva det betyr for våre muligheter til kollektive aksjonsformer.

Umiddelbart kan man frykte at robotiseringen gjør kollektiv motstand vanskeligere fordi oppgavene gjøres av roboter som ikke streiker. Hvis vi isteden tenker på dette som en kapitalintensivering, ser det annerledes ut. Kapitalintensive næringer kjennetegnes av at en stor andel av kapitalen er bundet opp i langsiktige investeringer som er nødvendige for kjernevirksomheten, slik som maskiner, bygninger, forskningsprosjekter og lignende.

Maskinen representerer en verdi i form av den sosialt nødvendige arbeidstiden det tok å lage den. Under normale omstendigheter kan vi forestille oss at deler av denne verdien ­overføres til den endelige varen. Vi kan ta den verdien maskinen representerer ut av sirkulasjon både ved streik og ved boikott. Maskinen gjør de øvrige arbeidstagerne i virksomheten mer produktive, og sørger på den måten for relativ merverdi i virksomheten. Hver streiketime blir mer effektiv fordi hver streikende også tar deler av maskinens verdi ut av sirkulasjon. Dette forutsetter imidlertid at automatiseringen ikke gjør det mulig for virksomheten å fortsette produksjonen til tross for streik.

La oss så tenke mer generelt om automatisering av produksjon og handel. Vi ser for oss at vi ved boikott eller holdningskampanjer rammer et forbruksmønster som gjør at varene maskinen lager eller distribuerer blir varig upopulære. Kan de ikke lenger selges i markedet har vi rammet to verdimengder samtidig: For det første den arbeidskraften som går tapt fram til virksomheten rekker å permittere. For det andre hele verdien til den delen av maskinen som er produktspesifikk eller ikke lar seg omprogrammere. Det er kapital som var ment å øke relativ merverdi i mange år framover, men som i stedet står i fare for å måtte skrotes. Det viser hvilken sårbarhet som oppstår for kapitalen ved teknologidrevet kapitalintensivering. Det er en sårbarhet vi bør forholde oss strategisk til.

Gratis arbeidskraft?

Kampanjens slagord «ikke vær gratis arbeidskraft» setter fokus på en litt annen side av det opplevde problemet med selvbetjente kasser. I dette perspektivet er det selvbetjente kasseapparatet ikke en maskin som eliminerer en arbeidsoppgave, men en maskin som gjør det mulig å velte oppgaven over på kunden. Dermed er det mulig å argumentere for at maskinen ikke egentlig er arbeidsbesparende, og at kunden jobber gratis for butikken.

Dette reiser en del spørsmål. For det første, hva er det egentlig vi betaler for når vi betaler i kassen? Inkluderer det nødvendigvis betjening av selve betalingen når det ikke inkluderer plukking av varer i hyller, stabling i poser og hjemkjøring? Jobber vi da også gratis både før, under og etter kassakøen? Det er ikke noe entydig svar på hvor en tjeneste skal begynne eller slutte, og dermed hvilket arbeid som egentlig inngår i tjenesten, verken som et deskriptivt eller som et normativt spørsmål.

For det andre, kan vi kalle det arbeid hvis vi ikke er ansatt og ikke får lønn? Ursula Huws satte fram et veldig nyttig forsøk på å svare på dette spørsmålet i en artikkel som sto i oversatt versjon i Gnist i 20144. Hun deler opp alt arbeid i samfunnet langs to dimensjoner: betalt mot ubetalt arbeid, og arbeid som er produktivt i en bestemt produksjonsprosess mot arbeid som er produktivt for samfunnet som helhet. Hun ender dermed opp med fire typer arbeid; vanlig lønnsarbeid for en kapitalist, arbeid i offentlig og frivillig sektor, ubetalt arbeid i hjemmet og ubetalt forbrukerarbeid.

Vanlig lønnsarbeid for en kapitalist er betalt og produktivt i en bestemt prosess. Huws velger i mangel av et bedre ord å kalle dette for «arbeid inne i knuten». Dette er arbeid som skaper merverdi og som utgjør «dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt».

Huws mener det er et utviklingstrekk i vår tid til at arbeid flyttes ut av «knuten» til den kvadranten vi snakker om i selvbetjeningskassen: ubetalt forbrukerarbeid. Dette er ubetalt arbeid som like fullt er produktivt for en produksjonsprosess den inngår i. Hun beskriver hvordan dette utviklingstrekket fører til at forbrukeren tar over oppgaver som tidligere ble utført av betalt arbeidskraft, og at dette øker profitten ved å redusere lønnskostnader. Den produserte varens verdi endres ikke av om noen får utbetalt lønn eller ikke – den sosialt nødvendige arbeidstiden er den samme. Får man folk til å jobbe gratis kan dermed merverdiraten gå mot uendelig, noe som styrker argumentet om at ubetalt arbeid også kan være verdiskapende arbeid.

Men kan vi egentlig unngå å havne i ubetalt arbeid? Huws nevner praktikant­stillinger, blogging og publisering i sosiale medier som eksempler på ubetalt produktivt arbeid, og viser at selv om dette har problematiske ­implikasjoner, er det en nødvendig prosess i kapitalismen.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. (…) Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form.

Spørsmålet vi stilte i starten ser dermed ut til å få ulike svar avhengig av om vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid. Hvordan skal vi da kunne konkludere?

Hit where it hurts

For å kunne konkludere må vi returnere til aksjonsformer. Selv om ubetalt arbeid er problematisk er det ikke nødvendigvis der det er mest strategisk å sette inn motstand. Hvor har vi som arbeiderklasse reell makt?

Svaret er «inne i knuten», det vil i denne sammenhengen si i det betalte arbeidet. Enten vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid kan vi si at den fører til kapitalintensivering. Ved kapitalintensivering rammes mer kapital av hver streiketime i «knutearbeidet». Det gjelder både ved streik i butikken og i alt det arbeidet som er nødvendig i transport, matvareproduksjon og underleverandører for at butikken skal kunne holde åpen.

Yrker vil forsvinne og oppstå på samme måte i vår tid som i ludittenes tid. Det viktigste vi kan gjøre er å organisere oss på arbeidsplassene. Bare slik kan vi påvirke utviklingen i de nye og mer teknologisk avanserte yrkene som dukker opp som følge av den samme teknologiske utviklingen som har brakt oss selvbetjente kasseapparater. Vi skal sørge for at disse yrkene får bedre – ikke dårligere – arbeidsforhold, og at de blir sterkere organisert enn de yrkene som forsvant i den samme prosessen. Når fagbevegelsen – etter mitt syn med rette – ønsker ny teknologi velkommen, er forutsetningen at alt dette faktisk skjer. Det skjer ikke av seg selv. Det er vår oppgave å få det til å skje.

Bare slik kan vi som arbeiderklasse sørge for å ha den sterkeste strukturelle kraften i verdenshistorien på vårt lag. Vi trenger å jobbe med den teknologiske utviklingen, ikke mot den. Dagens innovasjon er morgendagens selvfølgeligheter og vil legge premissene for kampen i tiden som kommer. Den teknologiske utviklingen slik vi kjenner den er én av mange mulige utviklinger, og vi er avhengige av å mestre den for å kunne designe en meningsfull menneskelig arbeidsprosess i en post­kapitalistisk økonomi.


Noter

1 Se for eksempel Kjetil Staalesens spalte i Dagsavisen 20.08.18

2 Karl Marx, Capital Volume 1, Pelican Books 1976, side 283

3 Karl Marx, Capital Volume 3, Pelican Books 1981, side 318

4 Ursula Huws, «Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi», Gnist 2/2014.