En alternativ plan
Av Håkon Edøy Hanssen
Lucasplanen var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang på 70-tallet i Storbritannia. Kan vi her finne inspirasjonen vi trenger for omstillingen til ny grønn industri og en mer demokratisk planlegging av økonomien?
Håkon Edøy Hanssen er medlem av miljø- og næringspolitisk utvalg i Rødt og sivilingeniør
Illustrasjonsfoto: Lance Andrewes
Samfunnsdebatten rundt fremtiden preges av teknologisk determinisme og mystifisering. Fokuset ligger på hvordan teknologien vil endre seg de neste 5, 10 eller 20 årene. De sosiale forholdene, altså hvem som har makt og innflytelse til å bestemme over investeringer og hvordan ulike nyvinninger blir brukt, blir lagt i baksetet og glemt. Jeg vil se på noen av årsakene til dette ved å ta for meg et historisk eksempel på hvordan automasjon ble introdusert i maskinverktøyindustrien. Hvordan tendensene som påvirket de prosessene fortsatt legger premissene for dagens utvikling. Fokuset vil være på klasseinteresser, hos de som eier produksjonsmidlene og styrer denne utviklingen. Inspirert av hvordan arbeiderne ved Lucas Aerospace gikk frem da de ble truet med rasjonalisering og arbeidsløshet. Hva vi kan lære av dette historiske eksemplet?
Teknologisk determinisme eller klassekamp?
Arbeidskonfliktene under andre verdenskrig truet kapitalens hegemoni. Dette var en tid med forbud mot lønnsvekst, dødelige industriulykker og en sterk fagbevegelse. Fra 1941 ble det gjennomført stadig flere streiker innad i industrien, og ved mer enn én anledning ble krav fra staten om at streikende arbeidere skulle jobbe, ignorert. Dette klimaet skapte uro i både bedrifter og statsapparatet. Hvordan maktforholdene mellom arbeid og kapital påvirket automatiseringen av verktøymaskiner ble dokumentert av historikeren David F. Noble i Forces of Production (2011). I denne boken går han gjennom hvordan denne utviklingen ble brukt til å flytte makten i arbeidsprosessen fra arbeiderne til bedriftsledelsen og kapitalistene. Utviklingen måtte stanses og arbeidere og deres fagforeninger skulle «… bli satt på plass, og holdt der» [1, p. 33]. Charles E. Wilson, sjef for General Electric (GE) og viseformann for War Production Board summerte opp stemningen hos enkelte stats- og næringslivsledere da han sa at USAs to hovedproblemer kunne summeres slik; «Russland utenfor grensene, fagbevegelsen innenfor» [1, p. 45].
Utviklingen av teknologiene, som skulle være med på å dette løse problemet med fagbevegelsen, ble utviklet på tross av de økonomiske tap det medførte for bedriftene. Målet var ikke lønnsomhet, men kontroll over arbeidsprosessen og arbeiderne. Noble påpeker at når en GE-fabrikkavdeling ble automatisert, førte det til at
«delen av fabrikken med det mest sofistikerte utstyret hadde blitt delen med mest svinn, mest gjennomtrekk av ansatte og lavest produktivitet1» [1, p. 277].
Dette ble i stor grad subsidiert av det amerikanske militæret, da spesielt flyvåpenet, som verdsatte kontroll og stor presisjon langt mer enn profitt [2, p. 329]. Dette var grunnen til at militæret la igjen ressurser på å utvikle numerisk kontrollerte (N/C) maskiner. Disse maskinene flyttet nesten alle avgjørelsene og kontrollen relatert til produksjonsprosessen fra arbeiderne på gulvet til ingeniørene som programmerte maskinene. Dette ble gjort fordi ingeniørene, ifølge Noble, var mer sympatiske til ledelsen. Arbeidernes jobb skulle dermed reduseres til å følge direktiver ovenfra, og til å rette opp feilene til de nye maskinene. Over tid ble disse maskinene bedre og dermed lønnsomme, mye takket være den kunnskapen arbeiderne hadde.
Ironisk nok gjennomførte GE et pilotprosjekt hvor arbeiderne fikk bonus på 10 prosent eller 16 prosent, for å håndtere, rette feil og lære hverandre opp i bruk av N/C maskiner [1, p. 266]. Arbeiderne fikk større frihet til å løse problemene som oppstod slik de selv ville, med mindre overstyring. Den økte friheten styrket motivasjonen2. Prosjektet ble til etter lengre forhandlinger mellom GE og fagforeningen.
Prosjektet led fra starten av at GE nektet å definere kriteriene for prosjektet, dette gjaldt både hva som ble regnet som gode resultater og hvilke nye ansvar som de ansatte tok på seg. Fagforeningen samlet ikke informasjon relatert til prosjektet selv, og når prosjektet skulle evalueres hadde de ikke noe håndfast å vise til i møte med ledelsen.
Nå, over 50 år etter at Noble skrev boken, ser man de samme tendensene til å kontrollere arbeidere gjennom teknologi brukt i arbeidsprosessen. Et av de klareste eksemplene på dette er varehusene til Amazon. De ansatte gjennomfører diskrete og monotone oppgaver som blir gitt til dem av maskiner [3]. I disse varehusene er ikke varene plassert etter kategorier som bøker, elektronikk og toalettsaker, men hvilke produkter som kunder pleier å handle sammen. Dette gjør at dersom en lagerarbeider skal kunne gjøre jobben sin, må hun benytte seg av kunnskapen til en maskin som minner om en smarttelefon. Den forteller henne hvor hun må gå for enhver ting som skal hentes. Samtidig overvåker den hvor fort hun gjør jobben og straffer henne dersom tempoet er for lavt. Kunnskapen hun bruker er ikke hennes egen, men selskapets, og hun kan følgelig lett erstattes om helsa skulle ryke [4].
Vi ser denne tendensen til å kontrollere også i dagens Norge, hvordan vi snakker om automatisering og annen teknologi. Fremtiden er satt, og ethvert forsøk på å endre den er dømt til å mislykkes. Arbeiderne vil ende opp som tapere, mens de som eier produksjonsmidlene og patentene, blir rikere. Når maskiner kan overta en større del av arbeidet, er det selvsagt at fremfor å dele på det resterende arbeidet i form av en 6- eller 4-timersdag, skal en større andel av befolkningen hives ut i nød og fattigdom. Denne trusselen, om hva som kan skje, er med på å disiplinere arbeiderklassen. Hva er poenget med å kjempe for bedre rettigheter og høyere lønn, dersom den økte «kostnaden» med å ha deg som ansatt resulterer i at du blir erstattet med en maskin?
En alternativ plan
Lucasplanen, en alternativ produktplan ved Lucas Aerospace, var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang.
Lucasplanen hadde sitt utspring i Combine-komitéen, en komité som var satt sammen av de lokale fagforeningene ved fire av Lucas Aerospaces fabrikker i 1969 [5, p. 5]. Komitéen sprang ut av et ønske om å samarbeide på tvers av fagforeningene til de ulike yrkesgruppene og fabrikkene. Lucas var i en oppkjøps- og konsolideringsprosess, og flere tusen ansatte stod i fare for å miste jobben. Gjennom streiker, sit-ins og andre virkemidler reduserte komitéen kraftig antallet som mistet jobben. Den muliggjorde samarbeid, når ledelsen ønsket å sette fabrikker og fagforeninger opp mot hverandre, i tillegg til å drive med skolering av arbeiderne3
Komitéen oppnådde alt dette på tross av at den ikke hadde offisiell støtte hos den nasjonale ledelsen i de ulike fagforeningene. Fagforeningene pleide å forhandle hver for seg med Lucas Aerospace. Komiteen utfordret posisjonen til de med høye verv i fagforeningene. Flere tidligere komitéer kollapset, og lønnen ved Lucas’ fabrikker var lavere enn den var andre steder. Denne motarbeidingen fra den etablerte fagbevegelsen foregikk konstant fra starten, også mens komitéen prøvde å vinne støtte hos Labour-regjeringen og ledelsen ved Lucas, og var en av grunnene til at den ikke fikk gjennomslag.
På 1970-tallet ble den britiske flyindustrien konsolidert og nasjonalisert i et forsøk på å styrke dens posisjon i det internasjonale markedet. Arbeiderne ved Lucas ønsket at denne nasjonaliseringen skulle inkludere deres arbeidsgiver. Lucas Aerospace var den største underleverandøren i den britiske luftfartsindustrien. Komitéen gikk til industriministeren for Labour-regjeringen, Tony Benn, for å be ham om å inkludere Lucas i denne nasjonaliseringsprosessen. Benn kunne ikke etterkomme dette, men forslo at de kunne komme med en alternativ plan for Lucas, som de kunne bruke i forhandlinger med ledelsen. Komitéen tok denne oppfordringen et steg lenger, og startet arbeidet med planen med følgende uttallelse:
«Vi gjentar vårt mål om at Lucas Aerospace skal bli nasjonalisert under fullstendig arbeiderkontroll. Vi instruerer også komitéen til å forberede en bedriftsplan for å beskytte våre medlemmer frem til en slik nasjonalisering av Lucas Aerospace er fullført.» [5, p. 10]
I januar 1976 ble planen offentliggjort. Den inneholdt 150 produkter, hvor alle unntatt tre kom fra arbeiderne selv. Komitéen gikk systematisk til verks da de startet arbeidet med planen. De involverte arbeidere ved alle fabrikkene ved Lucas Aerospace for å finne ut hvilke produksjonsmidler som kunne brukes. De undersøkte også kompetansen til arbeiderne, med mål om at ingen skulle miste jobben fordi de ikke kunne bruke sin kunnskap til produksjonen. Komitéen forhørte seg også med de som bodde i lokalmiljøet rundt fabrikken. Arbeiderne skulle ikke kun tenke på seg selv som arbeidere i denne prosessen, men som mennesker og en del av et større felleskap med materielle behov. Disse behovene skulle ikke dekkes gjennom produkter som ga profitt i markedet, men folks behov og den generelle samfunnsnytten de ville bringe.
Denne samfunnsnytten inkluderte de materielle behovene som ikke ble dekket av markedet, altså behovene til dem uten makt og penger. Ingeniør og medlem av underkomitéen som startet arbeidet med Lucasplanen, Mike Cooley, uttrykte at formålet var å
«utfordre det private profittmotivet» fordi det var en «fornærmelse av våre ferdigheter og kunnskap at vi kan produsere en Concorde, men ikke nok varmeovner for våre pensjonister …» [5, p. 85].
Nytten skulle også omfatte produksjonen av disse produktene og hvordan kunnskapen til arbeiderne ble utnyttet. Produksjonsprosessen ble lagt opp slik at den krevde manuelt arbeid fra de ansatte og lot dem utnytte sine ferdigheter til det fulle. Da målet med planen var å sikre arbeidsplassen og ikke profitt, ga det ikke mening å legge opp til mest mulig automatisering av jobbene deres.
Ledelsen ved Lucas Aerospace var ikke spesielt fornøyd med at arbeiderne som de var satt til å lede, ønsket å dele den makten over virksomheten4. Dette var på tross av Combine-komitéen hadde fått garantier for at kostnadene kunne dekkes av staten og at flere av produktene kunne gi store inntekter [5, p. 236]. Kravet om at ingen arbeidere skulle miste jobben, men heller skoleres og brukes i produksjon, kunne de heller ikke godta. For å hindre gjennomslag på det nasjonale planet, aksepterte ledelsen ved Lucas lokale forhandlinger ved to lokasjoner, Birmingham og Burnley, før den fulle planen ble offentliggjort. I begge tilfellene jobbet ledelsen for at disse forsøkene ikke skulle bli noen form for suksess5.
Hva kan vi lære av planen?
Planen demonstrerer, etter min mening, to ting. For det første viser den hvor stort potensiale det ligger i arbeidere for positiv endring. Mange av samfunnsproblemene som Lucasplanen tar for seg, deriblant ressurssløsing, oljeavhengighet, underrepresentering av kvinner og medisinske behov, er problemer som ikke har blitt mindre aktuelle6. Arbeiderne ved Lucas gjennomførte en materiell analyse og skolerte seg selv, for å finne en løsning på disse problemene flere tiår før det ble satt i sentrum av den offentlige samtalen. Spesielt av aktører som mener at det kapitalistiske markedet er den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet.
Det andre er at fremtiden ikke er satt. Det er ikke uunngåelig at den neste generasjonen må jobbe flere timer for mindre velferd, eller at massearbeidsløshet og nød er skjebnen for en stadig større andel av befolkningen. Det er ikke gitt at mange av de mest talentfulle tekniske arbeiderne skal jobbe med våpenteknologi, eller finne nye måter å vise oss reklamer [8]. Det er ikke gitt at vi må bruke stadig høyere summer på materiell som øker konflikten og usikkerheten i verden, samtidig som at det bidrar til klimaendringene [9].
For dagens Norge er det spesielt to industrier hvor en oppdatert Lucasplan ville hjulpet: olje- og våpenindustrien. Begge har lignende forutsetninger som arbeiderne ved Lucas hadde. Staten er tett involvert i begge, både i form av eierskap og andre overføringer til bedriftene for å sikre driften. De er også høyteknologiske, med en svært kompetent og produktiv arbeidstokk. Spesielt oljenæringen har behov for en slik alternativ plan, dersom man har som mål å få ned utslippene og gjøre den norske økonomien mindre avhengig av denne fossile ressursen[10]. En slik plan kan vise, slik det gjorde hos Lucas for over 40 år siden, at valget ikke står mellom utslipp og jobber, men mellom status quo og et alternativ hvor bruksverdien, ikke bytteverdien, har høyeste prioritet.
Et spørsmål om makt
I begge tilfellene presentert i denne teksten var ikke utfallet bestemt på bakgrunn av teknologi, men makt. Makten til å kontrollere arbeidsprosessen og hvilken retning industrien skulle utvikle seg. En makt som kom fra eierskapet over produksjonsmidlene og et tett forhold med staten. Da N/C maskiner ble introdusert ved GE, var det staten som tok regningen og arbeiderne som måtte bruke sine kunnskaper for å luke ut feil. En liknende dynamikk oppstod hos Lucas Aerospace, en bedrift som tok subsidier og hadde militæret/staten som største kunde. Der jobbet ledelsen iherdig for å forhindre at maktforholdene skulle endre seg til fordel for arbeiderne. Kapitalismen krever at kapitalen, på tross av hva det koster av tapt produksjon eller profitt, har makt og kontroll over arbeiderne. Dette er for å få merverdi fra dem. For å opprettholde dette maktforholdet kan kapitalen være villige til å inngå kompromisser om hvordan arbeidet skal organiseres, så lenge de store spørsmålene, inkludert hva som produseres og hvor investeringer blir plassert, er under kapitalens kontroll7.
Dersom vi ønsker å komme oss nærmere sosialismen, holder det ikke å kjempe en defensiv kamp mot trusselen om arbeidsledighet og en fremtid som bestemmes av udemokratiske aktører. Lucasplanen brakte mye bra med seg, selv om den ikke slo gjennom. Den aktiviserte arbeidere, startet flere andre initiativer og demonstrerte mulighetene som finnes for en mer demokratisk planlegging av økonomien arbeidere i sentrum. Å bygge videre på dette, selv om vi ikke lykkes med det første, er et gode i seg selv. En Lucasplan for det 21. århundre vil ikke være det samme som sosialisme8, men den kan være en av etappene på veien.
Bibliografi
[1] D. F. Noble, Forces of Production: A Social History of Industrial Automation, 2011.
[2] D. F. Noble, «Social Choice in Machine Design: The Case of Automatically Controlled Machine Tools, and a Challenge for Labor,» Politics & Society , pp. 313-47, 1978.
[3] E. Guendelsberger, Time, 18 07 2018. [Internett]. Available: https://time.com/5629233/amazon-warehouse-employee-treatment-robots/.
[4] M. Wilding, VICE, 31 Mai 2018. [Internett]. Available: https://www.vice.com/en_us/article/7xm4dy/ambulances-were-called-to-amazon-warehouses-600-times-in-three-years.
[5] H. Wainwright og D. Elliot, The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making, 2018.
[6] T. A. Johansen, «Forsøk, forskning og fleksibilitet,» Arbeiderhistorie, pp. 51-73, 2015.
[7] O. Terje Bygard og K. Nygaard , Planlegging, styring og databehandling: Grunnbok for fagbevegelsen 1: Innføring, 1973.
[8] Reuters, Fortune, 28 Juli 2019. [Internett]. Available: https://fortune.com/2017/07/28/google-facebook-digital-advertising/. [Funnet 24 November 2019].
[9] N. McCarthy, Forbes, 2019. [Internett]. Available: https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2019/06/13/report-the-u-s-military-emits-more-co2-than-many-industrialized-nations-infographic/#4e377e124372.
[10] E. Boyle, Klassekampen, 5 Juli 2019. [Internett]. Available: https://www.klassekampen.no/article/20190705/ARTICLE/190709983. [Funnet 26 November 2019].
[11] D. F. Noble, America By Design, Technology, and the Rise of Corporate Capitalism, 1979.
[12] B. Huagan, VG, 14 August 2018. [Internett]. Available: https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-advarer-kan-bli-43-timers-arbeidsuke. [Funnet 12 September 2019].
Sluttnoter
1 Forfatters oversettelse.
2 En artikkel om prosjektet fikk tittelen «Jobber arbeidere bedre uten sjefer?», en tittel som ledelsen ved GE likte dårlig [1, p. 298] og brukte senere som argument for å ikke utvide prosjektet slik at andre ansatte fikk like mye kontroll over eget arbeid.
3 Et eksempel på denne skoleringen var en pensjonskamp komitéen ledet, hvor arbeiderne ble skolert om hvordan pensjonsfondet i Lucas var styrt og hvor lett de kunne miste pensjonen sin.
4 Bill Williams, en av sjefene I Birmingham summerte det godt ved å si at «… den reelle konflikten gikk ut på hvem som skulle styre Lucas» [3, s. 114].
5 I Birmingham prøvde de å utvikle en ny type varmepumpe. Ledelsen bidro motvillig litt penger til innsatsen etter at arbeiderne hadde lagt frem dokumentasjon på at prosjektet ville bli lønnsomt, men var sen med å overføringene og prosjektet hadde liten fremgang delvis pga. dette.
6 For eksempel kommer dagen som markerer at verden har brukt opp de tilgjengelige ressursene for et år, Earth Overshoot Day, tidligere for hvert år som går og utslippene beveger seg fortsatt oppover.
7 Et norsk eksempel på dette er forskningsarbeidet Kristen Nygaard og Olav Bygard gjennomførte for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i 1970. Hvor målet var demokratisk styring, inkludert til langsiktige beslutningene [7]. Dette ble motarbeidet av bl.a. Høyre og resultatet at man jobbet mot større fleksibilitet i arbeidslivet, ikke demokratisering [6].
8 I boken Inhuman Power: Artificial Intelligence and the Future of Capitalism (2019) skriver Nick Dyer-Witheford, Atle Mikkola Kjøsen og James Steinhoff om hvordan en Lucasplan for det 21. århundre kan løse utfordringene rundt kunstig intelligens.