Eldbjørg Holte: – Det blir fred i Palestina!
Av Stian Bragtveit
– Folk vil ha fred i Palestina. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt, men på lengre sikt er det nødvendig for Israel og deres mulighet til å leve i fred at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder, sier Eldbjørg Holte, i dette intervjuet med Stian Bragtvedt. Intervjuet ble først publisert i 2011.
Eldbjørg Holte er leder av Palestina-butikken Al Quds, og har vært med i Palestinakomiteen i 40 år
Intervjuet av Stian Bragtveit, redaksjonsmedlem i Gnist
– Hva gjorde at du engasjerte deg politisk i akkurat Palestina-spørsmålet?
– Jeg ble som veldig mange andre engasjert i kampen mot EEC på tidlig 70-tallet. Den var nok starten på hele mitt politiske engasjement. Samtidig var internasjonal rettferdighet og solidaritet noe som veldig mange av oss var opptatt av. Vietnamkrigen hadde gjort mange bevisste, og det å engasjere seg sammen med det palestinske folket mot undertrykkelsen falt seg veldig naturlig. Så er det noe med den soleklare urettferdigheten i akkurat Palestina-spørsmålet. At palestinernes kamp for frihet er en rettferdig kamp er jo åpenbar.
– I dag er støtte til palestinerne noe vi kan finne helt over på den politiske høyresida. Men jeg har alltid sett for meg at det var mye mer kontroversielt på 70-tallet. Hvordan var det å drive informasjonsarbeid på gata da dere startet opp?
– Palestinakomiteen ble stifta allerede i 1969, og ble senere den første organisasjonen som sendte helseteam til den libanesiske borgerkrigen. Mange unge radikale hadde allerede reist til Israel for å arbeide i israelske Kibbutzer, hvor man hjalp til med å dyrke jorda og levde enkelt og egalitært, i alle fall innad i gruppa. Men det var mange som var skeptiske til den aggressive israelske politikken da også. Jeg tror spesielt Seksdagerskrigen i 1967 og de illegale bosetningene som fulgte på Vestbredden, gjorde at flere ble kritiske til Israel. Selv om folk kunne bli sinte når vi delte ut løpesedler for et fritt Palestina, var det også mange som var positive.
– Hvordan var det å reise ned som frivillig til den libanesiske borgerkrigen?
– Jeg husker at det hele gikk ganske raskt. Vi reiste ned like etter at appellen om hjelp kom fra palestinske Røde halvmåne. Det begynte med at Trond Ali Lindstad kom til meg klokka ett om natta, og sa at nå må vi dra til Libanon. Ei uke senere dro vi til Bagdad i Irak, og fikk hekta oss på en gruppe av palestinere og irakere som hadde meldt seg frivillig for å kjempe på venstrealliansens side i den libanesiske borgerkrigen. Etter hvert dro vi fra Bagdad til Kairo og Alexandria, derfra skulle vi reise med båt til Saida i Libanon. Båten var et gresk lasteskip, og vi skulle holde oss under dekk sammen med de rundt 200 frivillige vi hadde følge med fra Bagdad, i tillegg til en god del våpen. Vi seilte nesten opp til Kypros, før vi dreide østover mot Libanon. I internasjonalt farvann ble vi stoppet av et israelsk krigsskip som spurte hvor vi skulle. Heldigvis for oss som satt under dekk, ble vi ikke bordet slik som mange av de andre båtene som kom med forsyninger og frivillige til palestinerne og venstrealliansen. Jeg tror nok de var klar over at det kunne være solidaritetsarbeidere, soldater eller våpen om bord, men de kunne rett og slett ikke stoppe alle båtene med kurs for Libanon i internasjonalt farvann. Det ville blitt for mye oppstyr. Derfor tror jeg de lot oss seile videre.
– Hva hadde skjedd om dere hadde blitt oppdaget?
– Mange båter i samme situasjon som oss ble bordet av israelske soldater, tatt i arrest og tauet til Haifa. Blant annet var det noen nederlendere som ble arrestert på båt 14 dager før vi reiste inn. De ble kjørt i fengsel på lasteplanet til en militærjeep med pistol mot tinningen hele veien. Med de humpete veiene der så var det jo bare tilfeldigheter at ikke den pistolen gikk av. Så det å bli arrestert var ikke noe lystig alternativ.
– Tror du Israel er mer følsomme ovenfor internasjonal opinion og media i dag enn da dere reiste nedover?
– Nei, jeg tror de gir pokker. Det er jo bare å tenke på hva som skjedde med båten som skulle med forsyninger til Gaza. Kanskje tenker de at det er dummere å drepe hvite enn arabere fordi det blir mer bråk, men generelt tror jeg de gir pokker.
– Hva gjorde dere i Libanon?
– Vi ble møtt av palestinske Røde halvmåne, og begynte å jobbe ved et barnesykehus i Beirut. Der behandlet vi mange barn og sivile fra flyktningleiren Tel al Zatar. Selve leiren falt like før vi kom etter at den ble omringet av falangistmilits, og innbyggerne fordrevet eller drept. Flere av barna jeg behandlet der, har jeg holdt kontakten med siden. I løpet av de tre månedene vi var i Libanon, jobbet vi også ved et feltsykehus ved fronten. Det var ikke direkte kamphandlinger der, men det ble skutt over leiren fra artilleri jevnlig. En hendelse jeg husker godt, var en falangistsoldat som kom inn til behandling. Til tross for at han jo var fienden, så ble han ok behandlet av det palestinske helsepersonellet. Vi snakket med ham, og alle behandlet ham veldig skikkelig. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg tror det gjorde et enda større inntrykk på ham.
– Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å drive med solidaritetsarbeid for Palestina?
– I år er det akkurat 40 år siden jeg startet i Palestinakomiteen, i 1971. Jeg er så heldig å ha jobben med Al Quds, hvor jeg kan drive på fulltid med det jeg synes er viktigst. Jeg er 67 nå, så strengt tatt kan jeg jo pensjonere meg, men jeg vil drive på her så lenge jeg kan. Å gjøre noe annet nå ville bli veldig merkelig tror jeg. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg å besøke mine venner i Midt-Østen og fortelle dem at jeg har sluttet med solidaritetsarbeid. Arbeidet til støtte for palestinernes kamp er en del av den jeg er. En annen ting jeg er glad for, er at jeg hele tida har jobbet på grasrota. Jeg ser veldig mange i bistandsbransjen og andre steder som blir pamper fordi de ikke forholder seg til vanlige folk i det daglige arbeidet. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi det med posisjoner, lønn og stort kontor følger et press i den retningen, tror jeg. At man blir opptatt av karriere, posisjoner, status og de tingene der.
– Hva tenker du om alle bistandsaktørene som fins i Palestina i dag?
– Det fins jo både gode og dårlige prosjekter. Det viktige for meg og Palestinakomiteen har jo alltid vært å vektlegge det politiske. Vårt arbeid er først og fremst i Norge, for å påvirke opinionen her. I tillegg til det praktiske solidaritetsarbeidet med palestinerne som begynte i 1976. Et eksempel på et bistandsprosjekt, som jeg synes er fornuftig også politisk, er ledsager- programmet til Kirkens nødhjelp. De sender folk til Palestina for å være øyenvitner og for å støtte både israelske og palestinske fredstiltak. Så jobber de med politisk påvirkning når de kommer tilbake til Norge. Det har vi alltid sagt er det viktigste, at vårt fremste mål er å påvirke politikken her hjemme. Palestinerne selv er de som må være drivkraften for et fritt Palestina. Bistandsprosjekter som overser okkupasjonen, eller som tar beslutninger på vegne av palestinerne, har jeg ikke noe til overs for.
– Og reising driver jo dere i Al Quds også med?
– Ja, vi både selger vanlige reiser og arrangerer turer til Palestina med politiske programmer. Nettopp ut fra tanken om at det å se urettferdigheten med egne øyne skaper engasjement. Det er min erfaring, og det er erfaringen til mange andre som har reist nedover. Enten som soldater i UNIFIL-styrken i Libanon, som hjelpearbeidere eller som turister. Å se urettferdigheten på nært hold skaper en vilje til å gjøre noe. Det å bli kjent med palestinerne, knytte vennskap og se det som foregår, gjør det umulig å være likegyldig. Vi er jo ikke et reisebyrå i vanlig forstand, men et politisk reisebyrå.
– Hvor kom ideen fra til å starte med turer?
– Vi startet opp Al Quds i 1989, men ideen om reisebyrå var eldre enn det. Jeg husker at Abu Jihad foreslo det i et møte med oss på 70-tallet.
– Abu Jihad?
– Abu Jihad var nummer to i PLO etter Arafat, og grunnla Fatah. Ved siden av Yassir Arafat var han blant de fremste lederne i den palestinske kampen. Ideologisk har han alltid vært den fremste palestinske lederen etter min mening, selv om jeg har stor respekt for Arafat.
– Og han foreslo et reisebyrå i Norge?
– Ja. Han sa at om vi ville gjøre noe i Norge, start et reisebyrå så folk kan komme hit og se undertrykkelsen med egne øyne. Det var jo veldig i tråd med vår linje. Den viktigste jobben vår som solidaritetsorganisasjon er jo å påvirke opinionen her hjemme, slik at vi kan presse regjeringa på Palestina-spørsmålet. Så reisebyrået ble startet fordi vi mente det var politisk riktig.
– Ser du noen endring i sikte? Er det noe lys i enden av tunellen?
– Ja, absolutt. Folk vil jo gjerne ha fred. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt. Men på lengre sikt er det jo helt nødvendig for Israel og for deres mulighet til å leve i fred, at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder. Tostatsløsningen har jeg ikke noe tro på lenger. Det er jo bare å se på kartet så ser man en sveitserost hvor de små restene av Palestina er hullene og Israel er osten. Det går ikke å lage en bærekraftig palestinsk stat på det grunnlaget. I tillegg virker det som mange av jødene som er unge nå, kanskje spesielt i USA, ikke vil stå inne for den sionistiske ideologien og Israels undertrykking. Det gir håp for forandring. Så har vi jo fått opprøret i Tunis nå, med bevegelse nedenfra, og hvor de autoritære lederne blir kastet. Det kan jo hende at det ikke blir noen endring, og at et like dårlig regime blir utfallet. Men det kan også hende at dette er starten på en lang rekke opprør mot flere av de regimene i Midt-Østen, som mangler demokrati. Blant vanlige folk er støtten til palestinerne mye større enn blant lederne. Så mer demokrati i land som Egypt tror jeg vil kunne ha stor påvirkning på den politiske situasjonen for palestinerne og Israel. Jeg tror at en grunn til den lunkne støtten til den palestinske kampen fra enkelte arabiske ledere er at de er redd for eksempelets makt. Hvis folk ser at det nytter å kjempe politisk i Palestina, så vil det ha en effekt, og bidra til økt mobilisering nedenfra mot andre autoritære ledere også.
– Hva håper du på for solidaritetsarbeidet i Norge i 2011?
– Den viktigste saken nå er jobbinga for en kulturell og akademisk boikott av Israel. I tillegg til den boikotten hver enkelt kan gjennomføre gjennom å ikke kjøpe varer fra Israel.
– Men nytter det?
– Så absolutt. Det er bare å se hvor redde Israel er for en akademisk og kulturell boikott.
– Jeg innbiller meg at det går lengre tid mellom hver gang jeg ser varer fra Israel i matbutikkene nå enn før?
– Det tror jeg er riktig. Forbrukerboikotten har fungert veldig bra, og butikker er redde for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å ha varer fra Israel. Et annet håp er at flere vil engasjere seg i Palestinakomiteen. Vi har jo fått veldig mange nye medlemmer de siste årene. Det er flott, og jeg håper også at enda flere av dem vil engasjere seg aktivt. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Og det er jo ikke akkurat mangel på ting å gjøre.
– Helt til slutt, hender det aldri at du blir lei og mister motivasjonen til å stå på videre med arbeidet for palestinerne?
– Det er bare å ta seg en tur nedover det, så er jeg full av både inspirasjon og energi.