Det «norske» klassekompromisset – del 1

Av Harald Berntsen

2015-03

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? I del en av artikkelen ser vi på hovedavtalens historie fram til andre verdenskrig.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Når arbeiderbevegelsen har stått sterkt og vært på offensiven her i landet, har arbeidsgiverne følt seg tvinga til å inngå klassekompromiss for å redde kapitalismen. Som avgjørende vilkår for kompromiss har de særlig de sikra seg at arbeidersida har latt dem beholde den styringsretten i produksjonen som hele kapitalismen henger på. Klassekompromisset har med andre ord forutsatt eksistensen av retninger i arbeiderbevegelsen som har vært villig til å gå med på dette, og som har hatt evne til å få arbeiderne med på det samme. Dette har gjeldt like mye i andre land som i Norge. Når arbeiderbevegelsen i tilstrekkelig grad er blitt svekka og har latt seg svekke, har arbeidsgiverne gått til oppsigelse av klassekompromisset, også i den «norske» utgaven av det.

Fra Verkstedoverenskomst til Fagopposisjon

I 1899 var de fleste av de fagforbunda som da eksisterte, med på å danne Arbeidernes faglige landsorganisasjon, AFL (fra 1957 Landsorganisasjonen, LO). I 1900 svarte arbeidsgivere med å stifte sin sentralorgan-isasjon, Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F. (hoveddelen av dagens NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon). Fram til 1907 hadde arbeidsgiverne ikke bestemt seg for om de skulle fortsette å prøve å stanse fagbevegelsen og dens grunnleggende krav om kollektivavtaler i fødselen. Men i april det året skreiv arbeidsgiverne i jern- og metallindustrien under på den første landsomfattende kollektivavtalen i Norge, Verkstedoverenskomsten, og åpna for tilsvarende avtaler i andre bransjer. Grunnen til at Arbeidsgiverforeninga i 1907 ga etter for fagbevegelsens krav om å slette ut ulikhetene og konkurransen arbeiderne imellom, var utvilsomt den eksplosive veksten som fagbevegelsen var inne i. I 1900 hadde LO et medlemstall på 5 000, i 1905 var det økt til 10 000 og bare to år etter firedobla til nærmere 40 000. Medlemsveksten var ikke minst basert på utbygginga av en ny elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri på tidligere folketomme steder nært rike vannkraftkilder i Telemark og på Vestlandet, og hadde sterkt stimulerende ringvirkninger på eldre virksomheter som jern- og metallindustrien. Den satte fart i anlegget av nye veier og jernbaner, og endra på få år landets arbeiderbevegelse fra å være dominert av handverkere i de store gamle byene til å få et nytt flertall av ufaglærte anleggs- og industriarbeidere på nye tettsteder ute på landet.

I 1907 fant de organiserte arbeidsgiverne ut at fagbevegelsen hadde kommi for å bli. Det var bedre å inngå et kompromiss med den enn å fortsette å holde den nede, særlig da det var klart at Jern- og Metallarbeiderforbundet ville gå til streik for kravet sitt om en landsomfattende kollektivavtale i form av en minstelønnsavtale. En streik ville føre til tap av andeler på et raskt ekspanderende marked til utenlandske leverandører.

Verkstedoverenskomsten var, i likhet med alle tariffavtaler, et kompromiss. Den er kalt det første store klassekompromisset i kapitalismens historie i Norge. For å innfri arbeidernes krav forlangte arbeidsgiverne motytelser, som arbeiderne gikk med på. På den ene sida anerkjente arbeidsgiverne arbeidernes rett til å organisere seg og ga de tillitsvalgte store rettigheter som talspersoner for alle arbeidere, og de gikk med på en minstelønnsavtale. For å oppnå dette måtte arbeiderne skrive under på at arbeidsgiverne som kapitaleiere hadde styringsretten i produksjonen. Og de gikk med på å holde arbeidsfred i så lange som fireårige avtaleperioder av gangen.

I LOs ledelse med typografen Ole O. Lian i spissen blei det nyvunne kompromisset sett på som godt fordi det ville gi ro til å organisere alle arbeidere og dermed gi makt til å endre samfunnet i sosialistisk retning. Lengre nede i rekkene, særlig blant de ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeiderne, oppsto det snart en økende misnøye med kompromisset. De langvarig, bindende tariffavtalene tok fra dem muligheten til å utnytte den økonomiske oppgangen og et stadig strammere arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft, til fra dag til dag på den enkelte bedrift å kjempe fram bedre lønns- og arbeidsvilkår. Bare hvert fjerde år hadde arbeiderne nå tillatt seg sjøl å ta kampen for å kompensere en økende prisstigning med lønnsøkning.

Etter den første tariffrevisjonen i 1911 fikk misnøyen et programmatisk uttrykk da fagforeningene i Trondheim på slutten av året kom sammen og vedtok en resolusjon som danna grunnlag for en organisert fagopposisjon, anført av malersvennen Martin Tranmæl. Resolusjonen tok til orde for å erstatte de langvarige, bindende tariffavtalene med kamp fra dag til dag på bedriftene for høyere lønn og bedre arbeidsforhold, foruten for å begrense arbeidsgivernes styringsrett. Den gikk inn for å supplere arbeidernes grunnleggende kampmiddel, streikevåpenet, med økt bruk av sympatistreik, boikott, blokade og obstruksjon. Og den ville erstatte organiseringa av arbeiderne etter faglige yrkesgrenser i fagforbund, med nye industriforbund som samla alle arbeidere i den enkelte bransjen ut fra deres felles klasseinteresser. Lokalt skulle alle arbeidere samle seg i faglige samorganisasjoner.

Fagopposisjonen fikk også uttrykk i en politisk opposisjon innen Arbeiderpartiet. Dentok til orde for at veien til sosialismen i første rekke gikk gjennom den faglige og økonomiske kampen på arbeidsplassene, framfor politisk virksomhet.

I sin spede framvekst hadde fagbevegelsen flere ganger bedt de borgerlige politiske myndighetene om å anerkjenne organisasjonsretten ved lov og å gripe inn i forholdet mellom partene i arbeidslivet med megling og voldgift. Myndighetene hadde like mange ganger avslått bønnene med grunngiving i at dette forholdet var av privatrettslig karakter og derfor uvedkommende for det offentlige. Fra 1907 til 1920 nærma LOs medlemstall seg ei ny firedobling til mellom 150 000 og 160 000 medlemmer. Oppgangskonjunkturene fortsatte med et strammere og strammere arbeidsmarked og stigende priser, særlig etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 der Norge kunne operere som et nøytralt profiterende land. Fagopposisjonen økte i oppslutning, også i form av et stigende antall «ville» streiker på tvers av de fortsatt langvarige bindende avtalene.

I 1915 svarte det borgerlige stortingsflertallet med, etter forslag fra Venstreregjeringa Gunnar Knudsen, å vedta landets første arbeidstvistlov. Loven gjorde akkurat det som det samme flertallet tidligere hadde sagt at det offentlige ikke hadde noe med. Med framveksten av en sterk og mer og mer militant fagbevegelse greip den inn i det angivelig privatrettslige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere med særlig å begrense streikeretten og innføre nye meglings- og voldgiftsinstitusjoner som skulle forebygge utbrudd av arbeidskamp. Fra nå av blei det forbudt å gå til streik i tvister om inngåtte tariffavtaler, og tillatt bare ved revisjon av eksisterende og inngåelse av nye avtaler. Arbeidstvistloven ga altså et direkte lovvern om de langvarige, bindende tariffavtalene og deres fredsplikt.

Men radikaliseringa blei ikke stoppa av dette. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i påska 1918 vant partiopposisjonen rundt Tranmæl flertallet og fikk programfesta at sosialismen skulle innføres ved «revolusjonær masseaksjon» og ikke gjennom å vinne folkeflertallet og regjeringsmakta i parlamentariske valg. To år etter, i 1920, vant fagopposisjonen også flertallet på LO-kongressen.

Oppsigelse av det første store klassekompromisset

I den sterke økonomiske vekstfasen 1905–1920 så altså arbeiderbevegelsen ut til å være den parten som forlot det første store klassekompromisset fra og med Verkstedoverenskomsten av 1907. Høsten 1920 inntrådte en internasjonal etterkrigsdepresjon som brått snudde de fleste viktige forhold i denne fasen på hodet. Sviktende avsetningsmarkeder førte til at store deler av den svære eksportindustrien som var bygd opp etter århundreskiftet, gikk til innskrenkninger og full stans i produksjonen i årevis. I løpet av bare et par år oppsto det en massearbeidsløshet, og LOs medlemstall blei nærmere halvert til 90 000. Prisstigninga og inflasjonen blei avløst av prisfall og deflasjon, og for å opprettholde profitten brukte arbeidsgiverne sin nye offensive posisjon til å kreve kortere avtaleperioder og kutt i lønningene. Og de gjorde mer hyppig bruk av sitt viktigste kampmiddel, lockout. Det kosta dem lite i og med at de i høy grad bare produserte for lager. Nå var det arbeidsgivernes tur til å gå til oppsigelse av klassekompromisset og ta opp igjen framstøt for å sette fagbevegelsen ut av spell. To ganger prøvde en defensiv LO-ledelse, stadig med den tilpasningsdyktige Ole O. Lian i spissen, å få arbeidsgiverne med på å gjenopplive og utvide kompromisset for å bringe kapitalismen velberga gjennom krisa. Første gang, i 1923, ba LO-sekretariatet arbeidsgiverne om å være medarrangører av en «økonomisk rikskonferanse» for å gjenreise «landets økonomi», og sa seg villig til å gjøre alt for å få slutt på den pågående ulovlige jernstreiken for å få det til. Arbeidsgiverne avslo. I 1925 gjentok LO-sekretariatet forslaget, nå om at en felles stor økonomisk rikskonferanse skulle etablere et økonomisk råd for hele landet basert på «medinnflytelse» for arbeiderne. Arbeidsgiverne avslo på ny. I stedet fortsatte arbeidsgiverne offensiven. Ved lønnsoppgjøra i 1926 og 1927 krevde de lønnskutt ved tariffoppgjøra og varsla lockout når fagforbunda motsatte seg krava. Begge åra brukte den borgerlige regjeringa lockoutvarselet som påskudd til å gripe inn med tvungen voldgift (i dag kalt lønnsnemnd), som felte dommer i samsvar med krava fra arbeidsgiverne.

Den borgerlige offensiven blei i 1927 krona politisk med at stortingsflertallet vedtok en revidert arbeidstvistlov som la til rette for å gjøre fagorganisasjonen til et redskap i den borgerlige statens hender mot organisasjonens egne medlemmer. For å unngå automatisk erstatningsplikt ved ulovlige streiker påla den reviderte loven fagforeningene å bevise i Arbeidsretten at de hadde gjort alt som sto i deres makt for å hindre utbruddet av og stanse slike streiker. I siste instans måtte de offentlig erklære arbeidsplassene til ulovlig streikende som åpne for «arbeidsvillige», betegnelsen på streikebrytere. Loven innførte også økte bøter og tukthusstraffer for enhver form for «forfølgelse» av «arbeidsvillige», og fikk straks økenavnet Tukthusloven blant arbeiderne. Antidemokratiske strømninger i og utafor de borgerlige partia tok samtidig til orde for oppløsning av også arbeidernes politiske partier ved lov. De organiserte seg i det halvfascistiske Fedrelandslaget, som blei stifta i 1925 inspirert av Christian Michelsens og Fritjof Nansens antiparlamentariske framstøt for ei korporativistisk statsordning etter 1905.

Motoffensiv fra arbeiderbevegelsen

På samme tid som den borgerlige offensiven mot den organiserte arbeiderbevegelsen nådde sitt høydepunkt, og på tross av snart ytterligere økonomisk krise og arbeidsledighet, klarte arbeiderbevegelsen å reise en motoffensiv. I 1927 starta en kampanje for å fagorganisere tidligere uorganiserte arbeidergrupper, ikke minst gjennom dannelsen av Skog- og Landarbeiderforbundet i 1927. Kampanjen var så vellykka at under den høyeste arbeidsledigheten i mellomkrigs-Norge, i 1932–33, runda LO igjen den tidligere rekorden fra 1920 på 160 000 medlemmer, og økte videre til 360 000 ved inngangen til andre verdenskrig. Alt i 1930 var det nye Skog og Land ved hjelp av harde og bitre arbeidskamper blitt LOs største forbund, og etter et tilbakeslag i kjølvannet av krakket i Wall Street i 1929 var det i 1937 på ny størst av LO-forbunda. Tidlig i 1927 blei Arbeiderpartiet gjenforent med det høyresosialdemokratiske utbryterpartiet fra 1921, Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, og blei ved stortingsvalget samme år for første gang det største partiet på Stortinget med 59 representanter av 150, særlig ved for første gang å vinne masse-tilslutning på landsbygda. Norges kommunistiske parti gikk ned fra seks til tre mandater. Resultatet var at Chr. Hornsrud i februar 1928 danna Arbeiderpartiets første regjering, som under trussel om kapitalflukt og på ordre fra Norges Bank-sjef Nikolai Rygg blei styrta av det borgerlige flertallet etter bare 18 dager.

Den andre typen motoffensiv var også dramatisk, men bråere og utafor LO-ledelsen kontroll. Ved tariffoppgjøret i 1928 prøvde arbeidsgiverne i bygning å kopiere N.A.F.-suksessen fra 1926 og 1927 med å kreve 12 prosent kutt i lønningene. Bygningsarbeiderforbundet sa nei, arbeidsgiverne varsla lockout, og regjeringa tok programmatisk signalet og greip inn med tvungen voldgift. På kommunistisk initiativ samla landets bygningsarbeidere seg da på store møter rundt i landet og erklærte i vedtak at hvis voldgiftsnemnda felte dom om lønnskutt og neste lønnsutbetaling følgte dommen, ville de gå til streik på tvers av loven. Og da dette skjedde, gjorde de alvor av trusselen. De lot seg heller ikke vippe av pinnen av ledelsen i LO og i forbundet, som i lydighet overfor daværende «norske» modell i form av arbeidstvistlov og voldgift prøvde å kommandere dem tilbake på arbeid. De fortsatte streiken og fikk økende oppslutning og sympati både i og utafor fagbevegelsen, helt fram til full seier i form av et forlik i Arbeidsretten om null lønns-reduksjon.

Resultatet var sjølsagt økonomisk viktig for arbeiderne. Men enda langt viktigere var det at de med den landsomfattende ulovlige streiken satte den tvungne voldgifta ut av kraft i ti år framover. Etter 1928 var det ingen borgerlig regjering som våga eller så noen vits i å prøve å stanse noen arbeidskonflikt med tvungen voldgift, arbeiderne hadde vist at de ikke hadde noen respekt for slike inngrep. Først Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering greip på terskelen til andre verdenskrig inn i to mindre konflikter i Nord-Norge, uten å vekke særlig reaksjoner..

Nytt og utvida kompromiss

Sammen med LOs framgangsrike nyorganisering fikk bygningsstreiken landets organiserte arbeidsgivere til igjen å innse at fagbevegelsen ikke lot seg knuse. På tross av fortsatt krise og arbeidsledighet var den i stand til å overleve og vokse og til og med føre effektiv arbeidskamp på tvers av det lovverket som skulle verne det bestående samfunnet. På ny kom arbeidsgiverne til at det var bedre å inngå et nytt klassekompromiss enn å fortsette å slå handa av de samarbeidsvillige arbeiderlederne og dermed styrke de mer uforsonlige. Nyvurderinga lot seg tydelig spore i bladet til Arbeidsgiverforeninga, Arbeidsgiveren. Etter stortingsvalget i 1930 skreiv bladet på lederplass at det mest gledelige ved resultatet ikke var at Arbeiderpartiet hadde gått tilbake i prosentvis andel av velgerne fordi de borgerlige hadde klart å mobilisere hjemmesittere fra 1927 til urnene. Mer gledelig var det dårlige resultatet for NKP, som hadde mista sine tre siste representanter. Bladet pekte på at dermed ville Arbeiderpartiet få mindre behov for å konkurrere med Kommunistpartiet i «revolusjon», og høyrefløyen i partiet ville styrke sine posisjoner. Dette ville gi «resultater av gledelig art» i retning av «voksende ansvarsfølelse». Bladet sa til sine lesende kapitaleiere at de ikke måtte la seg skremme når Tranmæl fortsatte å reise rundt og agiterte for revolusjon, han mente det ikke alvorlig.

Arbeidsgiveren skreiv også at bygningsstreiken klart hadde vist at voldgifta var av begrensa betydning. Heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema i forholdet til arbeiderklassen. Det var organisasjonene som ga nøkkelen til ro i arbeidslivet. Lovene for arbeidslivet måtte bygges opp omkring organisasjonene, og ikke på tvers av dem. Tankegangen var nesten et ekko av slutninger som Martin Tranmæl i praksis hadde dratt alt etter den sju måneders ulovlige jernstreiken i 1923–24. Den var avslutta med økonomisk seier for arbeiderne etter at den ved utløpet av Verkstedoverenskomsten i april 1924 var blitt lovlig konflikt om inngåelse av ny tariffavtale og ikke lenger tvist om gjeldende avtale. Over hodet på de streikende og deres valgte aksjonsutvalg kom ledelsen i Jern- og metallarbeiderforbundet da i posisjon til, i samarbeid med Høyreregjeringa og Arbeidsgiverforeninga, å forhandle fram et meklingsforslag som blei stemt ned av et knapt flertall av jernarbeiderne sjøl, men likevel vedtatt ved at uravstemninga i Jern og Metall blei kopla sammen med andre forbund der det var flertall for de anbefalte forslaga til nye tariffavtaler.

Også bygningsarbeiderstreiken i 1928 blei avslutta gjennom et samarbeid på toppen mellom LO og N.A.F., ved Paal Bergs mellomkomst. Også denne avslutninga hadde fått Tranmæl til å gå over til å forfekte et nytt klassekompromiss i form av organisasjonsmessige løsninger av konfliktene i arbeidslivet, som alternativ til statlige tvangsinngrep og kamp mot disse. Det var denne dreininga hos Tranmæl som de organiserte arbeidsgiverne hadde oppfatta og nesten kopierte på lederplass i Arbeidsgiveren.

Den forståelsen som Arbeidsgiveren ga uttrykk for, var ikke redaktørens private. Den var representativ for den øverste bestemmende ledelsen i Arbeidsgiverforeninga. Direktøren i foreninga, Finn Dahl, ga uttrykk for det samme da han uttalte at hvis streiken i bygning i 1928 skulle vært stansa, hadde det krevd helt andre, fascistiske virkemidler. Dahl og de andre toneangivende lederne for arbeidsgiverne valgte bevisst å satse på LO og Arbeiderpartiet som redningsplanke for kapitalismen, framfor på fascisme – kanskje like mye på grunn av at fascismen sto for svakt i Norge som at de var antifascister?

Det som seinere, også blant historikere, kom til å skygge for at de organiserte arbeidsgiverne gjorde denne omvurderinga alt etter stortingsvalget i 1930, var storlockouten av 130 000 arbeidere og det dramatiske Menstad-slaget ved tariffoppgjøret i 1931. Ved oppgjøret skreiv Arbeidsgiveren at LO-sekretariatet nå i realiteten var villig til å løse den økonomiske krisa ved hjelp av lønnsnedslag. Men dette kunne ikke LO-ledelsen gi åpent uttrykk for. Til liks med Arbeidsgiverforeninga innså den at forståelsen blant medlemmene for dette måtte «modnes organisk gjennom arbeidsstans». Det var nødvendig å ta et større sammenstøt for å få arbeiderne til å innse at kamplinja ikke førte fram, og det var den felles underforståelsen av dette som lå til grunn for at tariffoppgjøret i 1931 endte så dramatisk i storlockouten.

Etter at oppgjøret var over, starta LO og N.A.F. forhandlinger om en hovedavtale, først hemmelig, så åpent. Arbeidsgiveren mente at lærepengen fra lockouten skulle gjøre det mulig å få lønnsoppgjør basert på «økonomisk bæreevne» og samarbeid. Bladet råda LO til å styrke det sentrale tillitsvalgtapparatet, på bekostning av medlemmenes innflytelse. Det gjaldt også å fjerne momentet av konkurranse mellom LO-forbunda om å få best resultat i tariffoppgjøra, og LO-ledelsen måtte skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten uravstemninger. Arbeidsgiveren så på dette som mer fordelaktig enn å gjennomføre de statlige lovinngrepa i LOs indre liv og vedtekter som Bondepartiet og deler av de andre borgerlige partia, dels inspirert av Mussolinis Italia, gikk inn for på Stortinget i første halvpart av 1930-tallet. Etter at Martin Tranmæl i 1934, foran 50 000 demonstrerende arbeidere utafor Stortinget, hadde tordna mot forslaget fra de borgerlige om ved lov å sette bestemte krav til deltakelse og størrelse på flertall for at resultatet av uravstemninger i LO skulle godtas, følgte LO-kongressen samme år anvisningene fra Arbeidsgiverforeninga med å vedta sine egne interne avstemningsregler som satte enda strengere krav til det samme. Også med andre vedtak som sentraliserte makta i LO oppfylte kongressen de vilkåra som arbeidsgiverne hadde satt for å gå med på et nytt klassekompromiss.

Arbeidsgiveren ville også at LO skulle få tilbake oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene. Bladet så på Arbeidsretten som sentral i oppdragelsen av arbeiderne til «samfunnsbevisste» og «samarbeidsvillige» borgere. Det gikk inn for å oppløse alle private borgerlige militær- og streikebryterorganisasjoner som var danna på 1920- tallet, ved unødig å provosere arbeiderne sto disse i veien for et bedre samarbeidsklima. Arbeidsgiverorganet ville opprette «rettsstatens nøytralitet i de sociale kamper som er det eneste som i lengda kan skape respekt. Det gikk igjen til felts mot de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn», som Tranmæl, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd». Forhandlingene mellom LO og N.A.F. endte med at i 1935 inngikk de to partene en første Hovedavtale for hele N.A.F.-LO-området. Avtalen som i revidert form gjelder den dag i dag, var et nytt stort klassekompromiss med samme grunntrekk som Verkstedoverenskomsten av 1907. N.A.F. anerkjente på ny organisasjonsretten og det kollektive avtaleprinsippet, og ga store rettigheter til de tillitsvalgte som talspersoner for arbeiderne. LOs motytelse besto i nok en gang å anerkjenne kapitaleiernes styringsrett i produksjonen, og å gå med på at organisasjonen og de tillitsvalgte på alle nivå var forplikta til å opprettholde arbeidsfreden i tariffperiodene, noe som også Arbeidstvistloven fortsatt foreskreiv.

Alt i trontaledebatten i Stortinget i 1933 viste Arbeiderpartiets parlamentariske leder og seinere statsminister, Johan Nygaardsvold, at han var innforstått med utviklinga i Arbeidsgiverforeninga. Han pekte på at foreninga nå stort sett hadde anerkjent arbeidernes rett til å organisere seg og få en viss medbestemmelse i arbeidslivet, i motsetning til de færre «arbeidsherrene» som tilhørte Bondepartiet og Quislings nye parti Nasjonal Samling. Det var også bakgrunnen for at han i 1934 forgjeves prøvde å overtale stortingsflertallet til å vente med å vedta loven om avstemningsregler til det hadde sett på de reglene som LO-kongressen sjøl kom til å vedta. Reglene blei vedtatt og gjaldt fram til Hovedavtalen blei inngått og Nygaardsvold i mars 1935, kunne danne Arbeiderpartiets første varige regjering, ei mindretallsregjering som det borgerlige flertallet lot sitte inn i andre verdenskrig, og som kan kalles den antifascistiske folkefrontregjeringa i Norge. Også Kommunistpartiet støtta regjeringa ved å la være å stille lister unntatt i én valgkrets og ellers oppfordre arbeiderne til å stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1936.

Nygaardsvolds regjering kunne lettere og mer effektivt enn tidligere borgerlige regjeringer oppfylle de krav som Arbeidsgiverforeninga stilte om at lovene for arbeidslivet måtte støtte seg på organisasjonene og forholdet dem imellom. Det som ifølge Arbeidsgiveren i 1935 skilte Arbeiderpartiet fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning».

Det var også akkurat det Nygaardsvolds regjering prøvde å gjøre. Å opprettholde arbeidsfreden blei en viktig del av krisepolitikken som Arbeiderpartiet førte for å få kapitalismens økonomiske hjul i gang igjen. Nygaardsvold sjøl var fortvila over økninga i antallet ulovlige streiker under de bedre tidene i 1936 og 1937. Derfor fjerna heller ikke regjeringa den nye paragraf 40 i den reviderte arbeidstvistloven fra 1927. Paragrafen hadde innført straff med bøter eller fengsel i inntil et år, foruten nye bestemmelser for brudd på loven, særlig ulovlig streik og oppfordring og støtte til ulovlig streik, og kom til å bli stående helt til etter den bitre konflikten ved Torp Brug i 1954. Samtidig satte det fortsatte borgerlige flertallet effektivt foten ned for det minste forsiktige forsøk fra mindretallsregjeringa på å gå i sosialistisk retning.