Det kommunistiske manifest etter 150 år
Av Ellen Meiksins Wood
Denne artikkelen sto i Monthly Review, mai 1998, og er oversatt med forfatterens tillatelse. Sitatene fra Manifestet er hentet fra: Karl Marx/Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Manifestet ble utgitt Røde Fane til 150-årsjubileet i februar, Larvik 1998.
Det kommunistiske manifest er akkurat det: et manifest. Det er ikke en lang og detaljert lærd studie, men en offentlig erklæring av et politisk program, en kort og dramatisk proklamasjon om mål og et kamprop, skrevet i ei tid av politisk gjæring, ved innledninga til det som viste seg å bli det nærmeste verden noensinne er kommet til en internasjonal revolusjon.
Likevel har ettertida bedømt dette politiske manifestet ikke bare som et manifest, men som mange andre ting. I det halvannet århundre som er gått siden det blei offentliggjort, er det blitt vurdert ikke bare som et enestående innflytelsesrikt dokument i teorien og praksisen til revolusjonære bevegelser verden over, men også som et historisk verk, som økonomisk, politisk og kulturell analyse og som profeti. Manifestet er blitt vurdert som en beretning om fortid, nåtid og framtid – ikke bare nåtida og framtida til sine forfattere, men til alle generasjoner siden, fram til og inkludert vår egen.
Ved første øyekast ser det svært ufornuftig ut å vurdere en liten pamflett – produktet av samarbeidet mellom to unge menn svært tidlig i sine karrièrer, skrevet i en svært spesiell og umiddelbar hensikt – med en så krevende målestokk. Det er vanskelig å forestille seg noen annen klassiker innafor vestlig samfunnsteori som er blitt vurdert ut fra en like omfattende og streng målestokk. Når Manifestet står alene i denne henseende, er det utvilsomt fordi det har spilt en enorm rolle i historien til en svær politisk bevegelse som har hatt en umåtelig innflytelse på utforminga av den moderne verden. Mer spesielt har Manifestet vært utsatt for enestående kritisk gjennomprøving fordi makthavere, og deres intellektuelle støttespillere, har følt at det var mye om å gjøre å gjendrive det.
Men bare et meget stort verk – som stadig har mye å si oss 150 år seinere – kan invitere til denslags kritisk gjennomprøving. Ingenting kan vitne mer overbevisende om Manifestets genialitet enn all den energien som er gått med til å angripe det. Så selv om vi må huske de spesielle formåla det blei skrevet for og den meget spesielle historiske sammenhengen det oppsto i, virker det tross alt ikke så urimelig å vurdere det på et mye mer omfattende grunnlag.
Manifestets historiske bakgrunn
La oss først se på den historiske konteksten Det kommunistiske manifest blei skrevet i og hvordan de spesifikke historiske forholda rundt skapelsen av det påvirka innholdet.
Den breie historiske bakgrunnen til Manifestet er, sjølsagt, framveksten av industrikapitalismen og den moderne industriarbeiderklassen i Vest-Europa, sammen med de sosialistiske bevegelsene som vokste fram av denne historiske utviklinga. Det hadde vært tidligere klassikere i det som skule bli den sosialistiske tradisjonen – som Winstanleys verk i det syttende århundres England eller Babeuf i det attende århundres Frankrike – men sjøl om de var innflytelsesrike på forskjellige måter, forble de sosiale bevegelsene som de var knytta til i historiens utkanter. Det var først i det nittende århundre at det oppsto sterke arbeiderbevegelser som kunne utgjøre en mektig politisk kraft, og tilmed sosialistiske partier. Med tilsynekomsten av denne nye politiske krafta kom også en mengde sosialistisk litteratur.
Først var det diverse samlinger av skrifter som ofte (stort sett takket være Manifestet sjøl) blir behandlet sammen under kategorien «utopisk sosialisme», av tenkere som Owen, St. Simon og Fourier. Disse skriftene skulle bli innhentet av de mye mer gjennomtrengende og systematiske verkene til Marx og Engels, hvis sosialisme hadde djupe røtter i en kritisk analyse av kapitalismen, en analyse av et slag som aldri tidligere var forsøkt. Manifestet er ikke det grundigste av disse verkene, det er sikkert, men det er uten tvil det mest velkjente, med en historisk gjenklang som antakelig ikke overgås av noe annet enkeltstående verdslig skriftstykke fra noen annen del av det politiske spekteret.
Men sjøl om Manifestet blei skapt på bakgrunn av disse store, langsiktige historiske prosessene, hadde det en mer umiddelbar bakgrunn, som hjelper til med å forklare dets spesielle form. Pamfletten ble bestilt av det tyske Kommunistenes Forbund i 1847. Friedrich Engels (som var 27 år gammel) skreiv først utkastet «Kommunismens prinsipper». Han overlot det til Karl Marx, som da var 29 år gammel, for revidering. Marx bygde på Engels’ «Prinsipper», og skapte det teoretiske og litterære mesterverket som vi nå kjenner som Det kommunistiske manifest, som først blei utgitt anonymt i London i februar 1848.
Dette var det året da revolusjonen skulle feie over Europa – nesten umiddelbart etter offentliggjøringa av Manifestet (om åpenbart ikke på grunn av det). Den spredte seg som en ildebrann fra Frankrike til Tyskland til Ungarn, Italia og videre. Revolusjonen dekket et område som idag omfatter i det minste deler av ti forskjellige europeiske land, og fikk virkning så langt unna som i Latin-Amerika. På bare noen få uker falt den ene regjeringa etter den andre. Disse revolusjonene skulle bli svært kortlivet, men det er vanskelig å overdrive de forhåpninger og den frykt de vakte som signaler om en internasjonal revolusjon.
Manifestet blei skrevet like før utbruddet av revolusjonen. Skjønt det ikke kan sies at pamfletten spilte en vesentlig del i de begivenhetene som fulgte, er det et produkt av den svært spesielle tida og det svært spesielle revolusjonære klimaet. I denne historiske kjensgjerninga ligger mange av dets sterke sider og noen uløste problemer.
Revolusjonen, eller revolusjonene, i 1848 fant sted i land med svært varierte sosiale, økonomiske og politiske vilkår: fra et relativt «utvikla» land som Frankrike, eller deler av Tyskland (som ennå ikke var en enkelt, samla stat) som Rheinland, til «tilbakestående» områder som Sør-Italia eller Transilvania. Men en ting de hadde felles, var at kapitalismen ikke var særlig velutvikla i noen av dem, og i noen tilfeller ikke i det hele tatt. Trass alle sine ulikheter hadde de også alle overveiende landlig befolkning. England, det landet hvor kapitalismen var mest utvikla, opplevde ganske riktig utbrudd av folkelig uro og statlig undertrykkelse i 1840-åra, men det opplevde ikke de revolusjonære opprørene som forekom på kontinentet. I England var det en politisk massebevegelse også, Chartist-bevegelsen, men dens politiske kamper (for eksempel kampen for en utvidelse av stemmeretten til arbeiderklassen, som skulle vinnes litt seinere) blei forbigått at nye typer klassekamp. Veksten i industrikapitalismen flyttet allerede det viktigste området for klassekampen fra den politiske arena til arbeidsplassen, «produksjonspunktet».
Hvis de forskjellige revolusjonene på kontinentet hadde et felles politisk program, så var det ikke å styrte noe sånt som et kapitalistisk system. Det var heller å etablere enhetlige liberale eller konstitusjonelle stater med et visst mål av sivil likhet, først og fremst inspirert av Den franske revolusjonen i det foregående århundret. I noen tilfeller, som Ungarn eller Italia, var kampen for en mer demokratisk stat knytta til kampen for nasjonalt sjølstyre.
Men om 1848 ikke var en sosialistisk eller anti-kapitalistisk revolusjon, var det heller ikke utvetydig en «borgerlig revolusjon» i den betydninga vi nå vanligvis legger i ordet: en revolusjon for å frigjøre kapitalismen fra føydale begrensninger. Det revolusjonære «borgerskapet» var ikke en sammenhengende kapitalistklasse. Framtredende blant dem var embetsmenn, profesjonelle fra de frie yrker og intellektuelle. Sjøl i land hvor industrialiseringa var kommet lenger var det industriborgerskapet som sto i motsetning til det dominerende regimet lite og forholdsvis svakt, og aldri i stand til å handle alene mot den herskende eliten, uten støtte fra folkelige krefter med forskjellige materielle interesser.
I alle disse tilfellene var heller ikke de folkelige kreftene, det folket som kjempet og døde i gatene, folket som drev revolusjonen forbi de politiske målene for den «borgerlige republikken» eller den liberale staten mot mer vidtrekkende samfunnsmessige omdanninger, noe moderne masseproletariat. De omfattet sjølstendige håndverkere, små handelsmenn, på noen steder (som i Italia, og til og med noen deler av Tyskland) bønder, og de arbeidsløse fattige eller undersysselsatte fattige i byer med uutviklete økonomier som ennå var ute av stand til å absorbere dem. Ikke noe sted i Europa var det et massivt og utviklet proletariat, en betydelig klasse av lønnsarbeidere sysselsatt av kapitalen, slik som det allerede fantes i England. Det spirende proletariatet, særlig i Frankrike og de mer utvikla delene av Tyskland, hadde en effekt som ikke sto i forhold til deres antall, men det kunne ennå ikke utgjøre en samfunnsmessig basis for en seierrik revolusjon.
For den saks skyld fantes det kanskje ikke noen solid samfunnsmessig basis for en «borgerlig-demokratisk» revolusjon engang. De revolusjonære bevegelsene avhang, i varierende grad, av massemobilisering. Likevel var det nettopp farene ved mobilisering av massene som raskt drev de borgerlige liberalerne og radikalerne overalt vekk fra demokratiet, eller til og med fra liberalismen, og tilbake til det tilstivnede hierarkiet, orden og reaksjon. Man kunne si at revolusjonen både brøt ut og mislyktes fordi ingen enkelt klasse var sterk nok til å opprettholde et eget varig herredømme.
Da Marx og Engels skreiv Manifestet, trodde de i alle fall ikke at en sosialistisk revolusjon, eller en proletarisk revolusjon av noe slag, nærmet seg. De håpet kort sagt på at begivenhetene, og nederlagene, i 1848 skulle føre til noe mer, en videre langsiktig utvikling, en «permanent revolusjon» som skulle presse forbi den borgerlige republikken til proletarisk styre og endelig sosialisme. Men alle som leser Manifestet må bli slått av det faktum at det er borgerskapet som er den revolusjonære helten i dets veltalende beretning.
Borgerskapets revolusjonære seire var sjølsagt djupt motsigelsesfylte for Marx og Engels, og kombinerte like deler fordeler og kostnader. De håpet, og ventet fortrøstningsfullt at borgerskapets seire til slutt ville bli innhenta av arbeiderklassens seier og sosialismen. Men sjøl om Manifestet kaller arbeiderne til våpen og forutser at de framstår som en virkelig revolusjonær kraft, forteller det historien om borgerskapets seier.
«Borgerlig» eller «kapitalistisk»?
Det er alminnelig anerkjent at den «borgerlige revolusjonen», med Den franske revolusjonen i 1789 som ledestjerne, utgjør bakgrunnen for Det kommunistiske manifest. Men nøyaktig hva betyr dette, og hvilke følger har det for Manifestets argumentasjon?
Vi kan ikke få noe fornuftig ut av denne klassikeren uten å forstå at dets historiske beretning ikke har en avansert kapitalisme som bakgrunn. Poenget er ikke ganske enkelt at pamfletten blei skrevet i midten av det nittende århundre i stedet for på slutten av det tjuende. Det er ikke bare at Marx og Engels snakket om et tidligere stadium av kapitalismen enn det vi lever i. Beretningas umiddelbare bakgrunn er ikke engang den mest avanserte kapitalismen på deres egen tid. De skriver mot en bakgrunn av revolusjonær gjæring skapt av sosiale krefter og kamper som har like mye å gjøre med før-kapitalistiske strukturer som med kapitalistiske samfunnsforhold: ikke bare lønnsarbeidere som står mot kapitalistiske arbeidsgivere, men ikke-privilegerte mot privilegerte klasser, vanlige folk (inkludert borgerskapet) mot aristokratiet, nasjonen mot monarkiet, bøndene mot godseierne, til og med leilendinger mot herrene, og overalt de sultende fattige mot de rike.
Det er her vi kommer til noen interessante spenninger i Manifestet. Det er et manifest om kommunisme, om proletarisk revolusjon mot kapitalismen. Som oppfordring til sosialistisk kamp, har det aldri blitt overgått i sin pasjon, sin veltalenhet, sin dybde. Det er også en mektig og profetisk analyse av kapitalismen, som fortsatt står uten konkurranse som portrett av den kapitalistiske verden vi lever i i dag, sjøl på terskelen til det tjueførste århundre. Men Manifestets umiddelbare politiske inspirasjon tilhører en annen verden, svært ulik den kapitalistiske verden det tegner et så levende portrett av.
Marx’ projeksjoner av den kapitalistiske framtida er bemerkelsesverdige nok, sjøl i forhold til den mest avanserte kapitalismen på hans tid. Men om England var modellen for hans analyse av det kapitalistiske systemet, var det ikke inspirasjonen for Manifestets historie om borgerskapet som en revolusjonær politisk kraft – en kraft som med tida skulle starte proletariatets karrière som revolusjonær klasse.
Fortellinga om den borgerlige revolusjonen portretterer borgerskapet som en klasse, som på hvert stadium av sin utvikling var nødt til å kjempe mot reaksjonens krefter. Det begynte, sier Marx, som en undertrykt klasse som kjempet mot det føydale aristokratiet, og først etter århundrer med klassekamp og framgang, sluttet med sin egen moderne representativstat. I alle disse slagene var det nødt til å mobilisere støtte fra de arbeidende klassene, og endelig til å trekke det moderne proletariatet inn på den politiske arena, og dermed gi arbeiderklassen våpnene til å føre sin egen kamp mot borgerskapet. Dette borgerskapet lot også de mest progressive sidene ved sin ideologi går i arv til arbeiderklassen: kritisk, anti-klerikal og anti-overtroisk, liberal og til en viss grad egalitær – med andre ord, Opplysningstidas kultur.
Dette portrettet av et politisk progressivt borgerskap, inn i margen anti-aristokratisk og mer eller mindre liberalt, står i større gjeld til de borgerlige kampene på kontinentet enn til utviklinga av den engelske kapitalismen. Den klassiske «borgerlige» kampen, Den franske revolusjon av 1789, hadde lite å gjøre med kapitalismen. Kjerna i det revolusjonære borgerskapet besto ikke av kapitalister, eller ikke engang av klasser av handelskapitalister av før-kapitalistisk slag, men av embetsmenn og utøvere av de frie yrker. De revolusjonære måla for folk som dette hadde ikke å gjøre med å frigjøre kapitalismen, men med strebing etter sosial likhet og «karrièrer som er åpne for talent». Disse borgerlige måla hører ikke til i et samfunn hvor kapitalistisk velstand er det høyeste mål. De passet bedre i et samfunn hvor offentlige verv var en lukrativ økonomisk ressurs og den høyeste form for borgerlig karrière.
Hva den engelske kapitalismen angår, var den aldri helt enkelt, eller engang først og fremst, en «borgerlig» karrière. Den engelske landadelen var ikke noe mindre kapitalistisk enn de urbane klassene. Kapitalismen etablerte seg heller ikke i England gjennom progressive «borgerlige» kamper mot et reaksjonært aristokrati. Mange store eiendomsbesittere i England, både på landet og i byene, hadde ganske visst kjempet mot kongen i Den engelske revolusjonen i det syttende århundret, da deres samarbeid med kronen truet med å åpne veien for et «absolutistisk» monarki; og de var nødt til å ty til folkelig mobilisering for å nå sine anti-absolutistiske mål. I den kampen gikk de inn for visse prinsipper for parlamentarisk styre og «begrenset» regjering, og de folkelige kreftene de slapp løs (og snart undertrykte) frambrakte noen av de mest radikalt demokratiske idéer verden noen gang har sett. Men revolusjonen var aldri en klassekamp mellom en jordeiende adel og et framvoksende borgerskap, kapitalistisk eller på annen måte.
Hvis kapitalistene i England noen gang var nødt til å engasjere seg i klassekamp for å sikre sine egne klasseinteresser, var det ikke en kamp mot en herskende klasse. På en måte var kapitalistene – i det minste de jordeiende kapitalistene – i England født som herskerklasse. Sjøl i det nittende århundret, da det brøt ut konflikter mellom jordeiende og industrielle klasser, var de vesentlig konflikter mellom to slags kapital. Hvis den engelske kapitalismen trengte klassekamp for å befri seg fra politiske og økonomiske begrensninger, var det først og fremst mot underordnede klasser, slik som de små jordeierne, hvis eiendomsrett (og noen ganger farlig radikale idéer) sto i veien for den kapitalistiske akkumulasjonen.
Så det var i virkeligheten ikke kapitalister som forsynte Marx med hans viktigste modell for et politisk progressivt borgerskap. Likevel påvirket den progressive modellen hans syn på kapitalismen. Det er vanskelig å si hvor mye hans forhåpninger om proletarisk revolusjon blei oppmuntret av hans bilde av et politisk progressivt borgerskap som satte proletariatet på den politiske scenen og fremmet dets politiske utvikling. Men en ting virker klar: bildet av kapitalismen sjøl som en progressiv kraft – som i så stor grad er en del av Manifestets beretning – er farget av den revolusjonære løpebanen til det kontinentale, og særlig det franske, borgerskapet.
Vi må trekke noen distinksjoner i Manifestet mellom det politiske, kulturelle og ideologiske framskrittets historie på den ene sida, og analysen av den materielle eller økonomiske utviklinga på den andre. Eller, mer presist, vi må skille mellom de politiske, kulturelle og ideologiske utviklingstendensene som er tydelig knytta til den kapitalistiske økonomiske utviklinga og de som ikke er så tydelig knytta til kapitalismen. De ulike sidene ved Marx’ beretning, som er smeltet sammen fra hans hånd, blir helt typisk blanda sammen av kommentatorer, ofte under den generelle rubrikken «modernitet». Men det vil gi oss en bedre forståelse av kapitalismen hvis vi prøver å greie ut noen av de forskjellige trådene i beretninga hans. Det vil bringe fram Marx’ egen innsikt i kapitalismens natur i et klarere relieff – en bemerkelsesverdig innsikt som ingen til denne dag kan konkurrere med.
Det er overhodet ikke klart at utviklinga av kapitalismen krevde, eller ga liv til, de beste prinsippene fra Opplysningstida. For eksempel var den delen av det franske borgerskapet som i det attende århundret tilegnet seg som sin ideologi Opplysningstidas hengivenhet for å forbedre mennesket, forbedre menneskets bevissthet, utslette uvitenhet og overtru, eller hengivenheten til sivil likhet og «karrièrer åpne for talentet», hovedsakelig ikke en kapitalistklasse. Det var en klasse av profesjonelle fra de frie yrker, embetsmenn og intellektuelle, med materielle interesser atskilt fra kapitalistenes. Det kan til og med argumenteres for at den modne utviklinga av kapitalismen har satt en stopper for den typen borgerskap og dens spesifikke kulturelle tilblivelse.
I det tjuende århundret veit vi alle at kapitalismen, samtidig som den ganske visst trenger en «rasjonell» (det vil si en «effektiv» eller profitabel) organisering av produksjonen, har lite bruk for «rasjonalisme» i den beste Opplysnings-forstand: å utsette all autoritet for den kritiske fornuftens granskning.
Kapitalismen trenger en disiplinert og fredelig arbeidsstyrke. Den har overhodet ikke noe behov for kritiske borgere. En arbeider som har som vane å bruke sin kritiske fornuft kan være mye farligere for den «rasjonelle» organiseringa av produksjonen (for ikke å snakke om kapitalens makt og eiendom) enn for eksempel en arbeider som er henfallen til endel irrasjonell overtru eller visse typer religiøs fundamentalisme som forkaster Opplysningsprinsippene. Politiske bevegelser på høyresida i USA har for eksempel uten noen vansker kombinert verdinormer som strider mot Opplysningsidéene med en djup hengivenhet for kapitalismen.
Hva det politiske framskrittet angår, er det ganske visst sant at det føydale hierarkiet og de aristokratiske privilegiene, som Marx antyder, viker plassen for «den moderne representativstaten». Siden Marx skreiv de orda har den «borgerlige» representativstaten faktisk sjøl veket plassen for noe vi nå kaller «demokrati». Borgerskapet er nå en «herskende» klasse i overført betydning: dets klasseherredømme avhenger ikke av eksklusiv tilgang til politiske rettigheter eller av et klart og juridisk definert skille mellom kapitalistiske herskere og proletariske undersåtter. Arbeidere er borgere med full stemmerett, og kapitalismen har vist seg istand til å tåle alminnelig stemmerett for voksne på en måte som ingen annen form for klasseherredømme noen gang har vært istand til å gjøre.
Men dette politiske framskrittet har vært djupt tvetydig. Tvetydigheten går ut over det åpenbare faktum at i det kapitalistiske «demokratiet» betyr rikdom stadig privilegert tilgang til politisk makt, eller det faktum at staten, slik Marx og Engels hevdet, generelt handler i kapitalistklassens interesse. Det er heller ikke bare det at kapitalismen villig kan tolerere, og noen ganger trenger, autoritært styre. Det er en enda mere grunnleggende motsigelse i det kapitalistiske «demokratiet».
Kapitalismen kan tolerere «demokratiet» fordi kapitalistene kontrollerer andres arbeidskraft ikke ved hjelp av eksklusive politiske rettigheter, men ved hjelp av eksklusiv eiendom. Skjønt kapitalen trenger støtte fra staten, er det reint «økonomiske» grunner som tvinger arbeiderne til å selge sin arbeidskraft. Siden de ikke eier produksjonsmidlene, er det å selge arbeidskraft for lønn den eneste måten de kan få tilgang til eksistensmidler, og til og med til sine egne arbeidsmidler. Det er ikke noe behov for direkte politisk tvang for å få dem til å arbeide for kapitalen. Reint «økonomiske» tvangsmidler er som regel nok.
Dette betyr at selv i sine beste og mest «demokratiske» former kan og må kapitalismen begrense likheten til en separat «politisk» sfære, som ikke trenger inn på den økonomiske sfæren eller undergraver den økonomiske ulikheten, og som ikke må gjøre det. En slags demokrati kan herske i den politiske sfæren, men folk i kapitalistiske samfunn tilbringer mesteparten av sine våkne liv i aktiviteter og forhold hvor det ikke er noe demokratisk ansvarlighet i det hele tatt. Dette gjelder ikke bare på arbeidsplassen, hvor de sannsynligvis er under direkte kontroll av andre, men på alle livets områder som er underlagt «markedets» krav.
Så kapitalismen har skapt en politisk sfære som styres av «demokratiet», men den har samtidig, og med de samme midlene, plassert store områder av livet utafor demokratiets rekkevidde. Med andre ord, mye av det kapitalismen har gitt med den ene hånda, har den tatt igjen med den andre.
Marx’ analyse av kapitalismen er så rik nettopp fordi den avslører systemets grunnleggende motsigelser. Tendensen til å blande sammen «borger» og «kapitalist», og til å fortelle deres historie som en eneste historie om «modernitet» og framskritt, kan mørklegge disse motsigelsene. Dette kan svekke de sidene ved Marx’ analyse som gir oss en innsikt i det kapitalistiske samfunnets natur som er skarpere og djupere enn noen gang før eller siden. I sine seinere verker, og spesielt i Kapitalen, forsyner Marx oss med en mye mere uttømmende analyse av kapitalismen. Men på de få sidene som er viet til det i Manifestet, fanger han, som ingen annen noen gang har gjort det, kapitalismens vesen, med all dens dynamikk og destruktivitet, i en poetisk og følelsesladd prosa og samtidig med krass og gjennomborende klarhet.
Kapitalismen og den historiske materialismen
Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold. . . blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget. . .
Her, i ett av de mest berømte avsnitta i Manifestet, oppsummerer Marx kapitalismens natur. Ulik alle andre tidligere samfunnsformer krever kapitalismen konstant forandring, konstant forbedring av produktivkreftene for å øke arbeidets produktivitet i en konstant jakt på profitt. Behovet for profitt, behovet for å akkumulere uendelig, påtvinges kapitalen av systemets egen natur: den må akkumulere, den må maksimere profitten, bare for å overleve. Ikke noe tidligere system har noen gang vært utsatt for et slikt press.
Det å karakterisere kapitalismen som en spesifikk produksjonsmåte forskjellig fra andre, er basert på den historiske materialismens prinsipper, som Marx og Engels hadde utarbeidet gjennom flere år og som de skulle utvikle mer fullstendig etter 1848. Den historiske materialismen begynner med den enkle påstanden at menneskene oppnår sine materielle eksistensvilkår gjennom spesifikke og historisk variable forhold til naturen og andre mennesker. Den mest grunnleggende kjensgjerning om noen form for samfunnsorganisering er naturen av disse forholda, de spesifikke måtene ethvert gitt samfunn bruker for å skaffe seg sine materielle eksistensvilkår.
Det kom til et punkt i menneskets historie da det materielle livets samfunnsmessige organisering tok form av klasseskille, skiller mellom folk som arbeidet og dem som utbyttet andres arbeid. Det skillet førte uunngåelig til konflikt, og siden da, erklærer manifestet, har historien vært drevet framover av disse klassekampene, etterhvert som de utbyttete klassene har gjort motstand mot utbyttinga. Men mens klassekampen har vært en drivkraft i historien siden klassesamfunnets begynnelse, har den tatt forskjellige former i forskjellige samfunn. Hver spesiell produksjonsmåte, hvert system av klasserelasjoner, har sin egen indre logikk, sine egne krav, sine egne betingelser for overlevelse og framgang, sin egen dynamikk, sine egne former for konflikt og kamp. Og kapitalismen har svært spesifikke vilkår, som ulikt alle tidligere produksjonsmåter krever konstant revolusjonering av produktivkreftene.
I «Kommunismens prinsipper» foreslår Engels at historien fra begynnelsen av har vært drevet framover av produktivkreftenes konstante framgang, særlig teknologisk forbedring, og at samfunnsmessige forhold har vært nødt til å tilpasse seg til disse utviklingskreftene. Denne oppfatninga av teknologisk framskritt, som står i stor gjeld til Opplysningstida og til klassisk politisk økonomi, kommer fram i Manifestet også.
Men i Marx’ versjon ligger vekta ikke så mye på en overhistorisk prosess av teknologisk framgang som på de historisk spesifikke virkningene av bestemte samfunnsforhold. Han legger først og fremst vekt på de måtene som kapitalismens særegne vilkår, forholdet mellom en utbyttende klasse av kapitalister og en eiendomsløs klasse av lønnsarbeidere, har vært fulgt av et historisk enestående driv for å revolusjonere produktivkreftene på. Gjennom historien har det ganske riktig foregått en langsiktig forbedring av produktivkreftene. Men som Marx forteller oss, hadde alle samfunn før kapitalismen en innebygd tendens til å bevare produksjonen slik den var. Bare kapitalismen har brutt den allmenne regelen og skapt nytt press for konstant å øke arbeidsproduktiviteten ved tekniske midler.
Presset for å akkumulere og for å revolusjonere arbeidsredskapene har sin rot i den kapitalistiske utbyttingsmåten, måten kapitalen trekker arbeid ut av arbeiderne på. Kapitalistene er avhengige av markedet både for å tilegne seg midlene til å produsere varer eller tjenester med og for å selge disse varene eller tjenestene. Sjøl arbeidernes arbeidskraft er en vare, som kapitalistene kjøper for en fastsatt tidsperiode i bytte mot en lønn. Kapitalen setter så den arbeidskrafta i arbeid og prøver å oppnå maksimum utbytte på begrensa tid og med et minimum av kostnader. Slik søker kapitalen hele tida etter nye teknikker, nye redskaper, nye måter å organisere og kontrollere på, for å øke arbeidets produktivitet, for å møte konkurransen i markedet. Å produsere «konkurransedyktig» for markedet betyr uunngåelig konstant akkumulering og profittmaksimering. Det betyr også konstant forandring: nye teknologier, nye varer, nye tjenester, nye behov, nye former for organisering og nye samfunnsmessige arrangementer.
Marx legger vekt på det historisk enestående ved et system hvor det å sørge for praktisk talt alle menneskelige behov og ønsker er organisert på denne hittil ukjente måten, hvor alt, til og med de mest grunnleggende behov som mat og husly, produseres for profitt. Den virkning et sånt system har på det menneskelige livet og samfunnsmessige relasjoner, for ikke å nevne naturen sjøl, er nødt til å være drastiske og vidtrekkende. Med noen få korte setninger gir Marx dramatisk uttrykk for konsekvensene av et system hvor alt – ikke bare ting, men naturen og menneskelig virksomhet – blir en vare som kan kjøpes og selges på markedet, og hvor menneskelige relasjoner blir redusert til «den følelsesløse ‘kontante betaling’».
På terskelen til det tjueførste århundre, da livet er gjort til vare i en slik grad at det er vanskelig å forestille seg hvordan det kan gå noe lengre, når alt fra mat til kultur til helsetjenester er forvridd av markedsimperativer, veit vi bare så altfor godt hva dette betyr. Vi veit hvor ødeleggende disse markedsimperativene kan være for samfunnsveven og naturmiljøet. Vi kjenner deres pris i fattigdom, i kriminalitet, i miljøforurensning, i sløsing med naturressurser og menneskeliv. Men på Marx’ tid var denne prosessen med å gjøre alt til varer kommet mye kortere, og hans framsynthet er virkelig bemerkelsesverdig.
Hans innsikt i dette systemets virkninger på arbeidet er også bemerkelsesverdig. Utbyttinga av arbeiderne, et system som tvinger dem til å arbeide ikke bare for å underholde seg sjøl og sine familier, men for å skape maksimalprofitt for sine arbeidsgivere, er kjerna i denne historien. Men det er også et spørsmål hva som skjer med menneskelig arbeid når det forvandles fra en utøvelse av menneskelig skaperkraft til en reint profittskapende aktivitet, eller en vare, hvis verdi ikke ligger i den tilfredsstillelsen det gir arbeideren eller i de fordeler samfunnet har av den, men i den fortjenesten den kan realisere på markedet og i dens bidrag til kapitalakkumulasjonen.
Virkningene
Det burde være innlysende at arbeidet er nødt til å bli organisert, og oppleves, på forskjellige måter alt etter hvilket formål det har. Behovet for å utvinne maksimalt utbytte med et minimum av kostnader stiller svært spesielle krav, som uunngåelig har betydelige virkninger på menneskelig trivsel. Marx beskriver degraderingen av arbeidet når det organiseres utelukkende for det formål å maksimere profitt for de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene. Virkningene er mest synlige der hvor arbeiderne blir reine «tilbehør til maskinen» i produksjonslinja, men lignende virkninger forekommer overalt hvor profittmaksimering er hovedmålsettinga for organisering av arbeidet. Det som burde være en skapende og realiserende virksomhet har større sjanser til å bli bare meningsløst slit.
Likevel har kapitalismen fra Marx’ synspunkt også noen positive virkninger. Borgerskapet har, sier han, «utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.» Det har «skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen.» Dets revolusjonering av produktivkreftene har skapt en uovertruffet kapasitet til å produsere de materielle betingelsene for velstand for alle.
Men her er et annet paradoks: Om kapitalismen har skapt uhørt materiell velstand, forblir kapasiteten til å maksimere materiell velstand for alle bare en kapasitet, ikke en realitet. Kapitalismen hindrer faktisk at den blir en realitet. En av de mest grunnleggende motsigelsene ved det kapitalistiske systemet er den enorme uoverensstemmelsen mellom dets «kolossale» produktivkrefter og den livskvaliteten det gir.
En åpenbar måte dette er sant på, er at den kapitalistiske utviklinga ikke har latt seg skille fra forskjellige slag av imperialisme, fra tradisjonelle former for utbytting av kolonier til den nåværende gjeldsbyrden i den tredje verden, eller våre dagers «overnasjonale» selskapers utbytting av billig arbeid i den tredje verden. Motsigelsen mellom kapitalismens produksjonskapasitet og livskvaliteten er slående i dag i den voksende polariseringa mellom et Nord med overflod og et nødlidende Sør. Men den samme motsigelsen er tydelig innafor de framskredne kapitalistiske økonomiene sjøl.
I et system der all produksjon skjer for profitt, vil fordelinga av ressurser og arbeid naturligvis ikke bli bestemt av hvordan de bidrar til et godt liv for så mange mennesker som mulig, men av hvordan de bidrar til lønnsomheten. Det er mye mer sannsynlig at samfunnets produksjonskapasitet blir brukt til å produsere for eksempel nye bilmodeller hvert eneste år for dem som har råd til dem, eller datamaskiner som er skapt for å være gammeldagse så snart de kommer ut på markedet, enn til å sørge for skikkelige og rimelige boliger til alle. Så Marx ville ikke ha blitt overrasket over at et samfunn som USA, med kapasitet til å fø, kle, huse, utdanne og sørge for helsetjenester til alle sine medlemmer, ikke desto mindre har utstrakt fattigdom, husløshet, feilernæring, priser på helsetjenester som mange mennesker ikke har råd til og et utdanningssystem som etterlater mange funksjonelle analfabeter. Det er heller ikke overraskende at i et samfunn med slike innebygde ulikheter, er det djupe sosiale skiller, hvor for eksempel klasseutbytting og rasisme forsterker hverandre.
Kapitalisme og sosialisme
Likevel har kapitalismen skapt kapasiteten til å maksimere materiell velstand, og i den betydninga har den lagt grunnlaget for et annet slags samfunn. Sosialismen vil bli bygd på de produktivkreftene som er skapt av kapitalismen, men den vil eliminere det presset for profittmaksimering og kapitalakkumulasjon som forårsaker uoverensstemmelsen mellom produksjonskapasitet og livskvalitet.
Manifestet argumenterer for at kapitalismen også har skapt en samfunnsmessig kraft, en klasse, med evne til å styrte kapitalismen og sette sosialismen i dens sted. Ved å opprette et masseproletariat, hevder Marx, har kapitalismen skapt sin egen banemann. Men mange kommentatorer, til og med på den sosialistiske venstresida, vil nå antakelig betrakte dette som den mest tvilsomme påstanden i hele pamfletten. Det er ganske riktig sant at kapitalismen har skapt en massearbeiderklasse, både «blåsnipp»- og «hvitsnipp»arbeidere av forskjellige slag, som har det til felles at de blir utbytta av kapitalen.
Disse arbeiderne er strategisk plassert i hjertet av et system som er avhengig av deres arbeid, og den strategiske plasseringa gir dem en samfunnsmessig makt som kan, som ingen annen samfunnsmessig kraft, forvandle kapitalismen til sosialisme. Det er også sant at arbeiderbevegelsen har utkjempet mange historiske slag, vunnet mange viktige seire, og opptrådt som en revolusjonær kraft i mange deler av verden. Men, mens Vest-Europa og Nord-Amerika har sett mange episoder med arbeiderklasseradikalisme i masseomfang, og noen vest-europeiske land til og med kan ha blitt bragt til randen av revolusjon, har arbeiderklassen aldri hittil innført sosialisme i de framskredne kapitalistiske landene som for Marx og Engels så ut som de mest sannsynlige kandidatene. Resultatet er at til og med mange sosialister er blitt skeptiske til utsiktene for et nytt samfunn.
Vi kan ikke anta at Marx’ egen optimisme for arbeiderklassens politiske utvikling var fullt så ublandet som den ser ut i Manifestet. Han visste sikkert at det var krefter som splittet såvel som samlet arbeiderklassen, og at det krevdes store organiserende og oppdragende anstrengelser for å gjøre arbeiderklassen til en effektiv politisk kraft. Men det var helt tydelig ikke hans hensikt å dvele ved hindringene i et politisk manifest, og bildet er åpenbart en god del mere komplisert enn det han skisserer i sitt manende kamprop.
Spådommen om at organiseringa av produksjonen under industrikapitalismen, sammen med forbedringer i transport og kommunikasjon, i økende grad ville forene arbeiderklassen til en sammenhengende styrke er blitt virkelighet på noen måter. Og ingen kan benekte at arbeiderklassens kamp har oppnådd viktige seire som har forbedret livskvaliteten for alle, seire vi nå tar for gitt, slik som en kortere arbeidsdag og arbeidsløshetstrygd. Men tendensene til enhet har også blitt motvirket, og for øyeblikket overvunnet, av andre krefter, som fragmenterer arbeiderklassen.
Arbeiderne er delt etter rase, kjønn og mange andre «identiteter», for ikke å nevne de gjenoppståtte nasjonalismene, som har trosset Marx’ overbevisning om at den globale økonomien kapitalismen skapte ville bli fulgt av en ny slags internasjonalisme. Dette er ikke de eneste faktorene som splitter arbeiderklassen. Paradoksalt nok har den en tendens til å bli splittet opp av selve organiseringa av produksjonen under kapitalismen. Den kapitalistiske produksjonen tenderer mot å sette arbeidernes plager og kamper på deres individuelle arbeidsplass og mot deres egen spesielle arbeidsgiver i fokus. Når Marx antyder at «enhver klassekamp er en politisk kamp», mener han utvilsomt at enhver klassekamp, selv på arbeidsplassen, og selv om reint «økonomiske» spørsmål. dreier seg om klassemakt og motstand mot herredømme. Men det denne antydninga ikke sier, er at kapitalismen har skapt et særegent forhold mellom det «økonomiske» og det «politiske». På en måte har kapitalismen atskilt «økonomiske» kamper fra politiske, ganske enkelt fordi «økonomien» har et eget liv og en egen maktstruktur. Det kapitalistiske markedet har sine egne «økonomiske» krav; den kapitalistiske arbeidsplassen har sine egne hierarkier, autoriteter og regler, og ulikt alle klasser før den har den herskende klassen en økonomisk makt som ikke avhenger direkte av politisk makt, sjøl om den når det kommer til stykket er avhengig av staten for å opprettholde det eiendomssystemet som dens klasseherredømme hviler på. Så arbeiderne kan være, og har ofte vært, svært militante i sine industrielle konflikter med kapitalen uten at klassekampene deres sprer seg over til den politiske sfæren.
Manifestets optimisme om sosialismens komme har sjølsagt blitt motsagt av en annen, virkelig dramatisk utvikling: 1980- og 1990-åras avslutning på det systemet som blei skapt i tiåra som fulgte Den russiske revolusjonen i 1917. Det er sant at revolusjonen var langt fra den ideelle prøven på Marx’ forutsigelser. Russland var ikke en avansert industrikapitalisme med et masseproletariat, den typen samfunn som Marx betraktet som det riktige grunnlaget for en sosialistisk omdanning. På revolusjonens tid fantes det riktignok lommer med temmelig avansert industri, og iallfall i de viktigste store byene et svært militant industriproletariat. Samtidig var Russland fortsatt stort sett et bondeland, og mange industriarbeidere hadde fortsatt røtter i bondelandsbyene sine. På disse og andre måter ville sjøl det russiske kjerneområdet ikke ha tilfredsstilt Marx’ kriterier for et framskredent kapitalistisk samfunn – ikke engang målt mot hans modell fra midten av det nittende århundret, England; og hvis vi legger til det som kan kalles «tredje verden»-områdene i det tsaristiske keiserdømmet, kunne det vanskelig sies at dette massive landet svarte til Marx’ forutsetninger for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.
I alle fall var det som til slutt kom til syne i Sovjetunionen svært forskjellig fra det demokratiske samfunnet Marx forestilte seg når han snakket om en sosialisme grunnlagt på «den frie sammenslutninga av direkte produsenter». Det bør faktisk understrekes at mye av det som har gått under navn av kommunisme i det tjuende århundret har hatt lite å gjøre med det Det kommunistiske manifest legger i begrepet, eller med den kommunistiske bevegelsen som Marx og Engels tilhørte. Sjøl da Marx begynte å vente en slags revolusjon i Russland, antok han alltid at en virkelig sosialistisk revolusjon måtte finne sted i et kapitalistisk land med mer avanserte produktivkrefter og et mer utvikla proletariat, et land som England eller USA. Bare i tospann med en proletarisk revolusjon i et slikt framskredent kapitalistisk land kunne en russisk revolusjon bli en overgang til sosialismen. Han ser ut til å ha antatt at bare velutviklete produktivkrefter og et modent masseproletariat kunne styre produksjonen mot å oppfylle hele samfunnets behov – ikke for kapitalistisk profitt eller til fordel for noen annen slags herskerklasse, og ikke kontrollert ovenfra av en autoritær stat, men under demokratisk kontroll av de «fritt forente direkte produsentene», arbeiderne sjøl.
Kapitalismen hadde brukt århundrer på å skape et masseproletariat og på å oppnå til og med den utviklinga av produktivkreftene som var tilgjengelig på Marx’ tid. Den hadde gjort dette med mange undertrykkelser, grusomheter og tragedier på veien. Marx søkte aldri etter, og ingen annen har heller funnet, en demokratisk, sosialistisk måte å oppnå den slags utvikling på. Han betraktet ikke dette motsigelsesfylte resultatet som sosialismens oppgave, men som dens forutsetning.
Jeg prøver ikke med dette å benekte at Sovjetunionen faktisk lyktes med å utvikle produktivkreftene langt ut over det Marx kunne ha forutsett, og med en enestående fart. Poenget er snarere at det ville ha vært svært vanskelig å gjennomføre en slik intensiv utvikling ved hjelp av den demokratiske organiseringa av produksjonen som for Marx var sosialismens vesen. Å nå det utviklingsnivået fordret en akkumulasjonsprosess som kapitalismen hadde nådd over flere århundrer, ikke ved demokratiske midler, men ved å ekspropriere små eiendomsbesittere og utbytte arbeiderne til grensen for hva de fysisk kunne tåle. Det ville ikke ha vært lett å finne opp en demokratisk måte å nå sammenlignbare resultater på. Et virkelig demokratisk sosialistparti, et parti svært forskjellig fra det undertrykkende stalinistregimet, ville sikkert ha unngått stalinismens uhyrligheter. Men hvis det var nødt til å administrere akkumulasjonen og tvinge igjennom den typen arbeidsintensitet som det krevde, ville sjøl det mest demokratiske sosialistparti finne seg sjøl i et svært vanskelig og motsigelsesfylt forhold til den arbeiderklassen som det var forutsatt å representere.
Ingen ville hevde at Marx forutså hva som kunne skje hvis en revolusjon i kommunismens navn fant sted i et mindre utvikla samfunn. Det er enda mindre sannsynlig at han kunne ha forutsett de forbrytelsene stalinismen begikk i kommunismens navn. Men vi bør ikke undervurdere betydninga av hans antakelse om at en sosialistisk revolusjon ville ha størst sjanse for å lykkes i mere framskredne kapitalistiske omgivelser. I denne betydninga kan det argumenteres for at det endelige nederlaget for den russiske revolusjon, som fant sted i fravær av disse forutsetningene, bare oppfylte spådommene hans så altfor godt. Om det nederlaget ikke i seg sjøl har vist at han tok feil, gjenstår det faktum at på terskelen til det tjueførste århundret ser ikke sosialister ut til å ha særlig mye å være optimistiske for.
Manifestet og framtida
Men historien er ikke avslutta. Vi har heller ikke kommet til slutten av hva Manifestet har å lære oss. Det er ennå mye å lære av dets forutsigelser. Marx har vist seg å ha forbløffende rett i mange ting, men ikke noe sted har han blitt bekreftet mer fullstendig enn i sin framstilling av den kapitalistiske ekspansjonen. Det er sant at han undervurderte kapitalismens varighet og hvor lenge den kunne fortsette å ekspandere. Men for alt våre dagers moderne snakk om «globalisering», ville det være vanskelig å finne en mer effektiv beskrivelse av det som skjer i dag enn det han skreiv for 150 år siden. Kapitalismen har virkelig «skutt alle kinesiske murer i grus» (inkludert «murene» til det «kommunistiske» Kina), skaper et verdensmarked og «tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne.» Kapitalismen har virkelig skapt en verden «etter sitt eget bilde».
På Marx’ tid var denne «globaliseringsprosessen» fortsatt i sine innledende stadier. Men i dag når kapitalistiske krav om akkumulasjon og konkurranse virkelig inn i hver krok av verden. Mange folk har hevdet at dette er kapitalismens endelige og irreversible seier. Men ansikt til ansikt med begivenheter som den nylige finanskrisa i Sørøst-Asia, i økonomier som så seint som i går blei hyllet som de «asiatiske tigrene», får disse seierssikre uttalelsene en noe hul klang. Hovedretninga av økonomer, som vanligvis liker å bruke mer beskjedne begreper som «konjunktursvingninger», eller «lavkonjunktur» eller «tilbakeslag», bruker ordet «krise» med økende hyppighet, og noen mer pessimistiske kommentatorer har gått lenger enn marxistene i å snakke om «sammenbrudd». Mot den bakgrunnen er Manifestets bilde av den kapitalistiske ekspansjonen som en djupt motsigelsefylt prosess mye mere overbevisende enn den kapitalistiske triumfalismen:
«Et samfunn som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. . . Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. . . I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon. . .»
Og, fortsetter Manifestet, selve de metodene som kapitalismen fester sin lit til for å overvinne disse krisene er nettopp de metodene som gjør at den åpner veien for mer ødeleggende kriser og forminsker midlene til å rette dem opp og forhindre dem.
Kapitalismen pleide for eksempel å unngå sine indre kriser ved å bevege seg utover, inn på nye markeder og kolonier. I dag, når den er blitt et virkelig altomfattende system, har den ikke lenger det samme rommet for ytre ekspansjon som pleide å redde den fra sine indre motsigelser, så den er blitt offer for disse motsigelsene på historisk nye måter. Kapitalen ser i dag ikke lenger ut til å være istand til å opprettholde maksimal lønnsomhet ved hjelp av rimelig økonomisk vekst. Den forliter seg nå mer og mer på ganske enkelt å omfordele velstanden til de rikes fordel, og på å øke ulikhetene, innafor og mellom de nasjonale økonomiene, ved hjelp av den «nyliberale» staten. I de framskredne landa er det mest synlige tegnet på den omfordelinga den økende polariseringa mellom rike og fattige, og angrepene på velferdsstaten. Så det er ikke bare i de tilfeldige dramatiske krisene, men i sin «normale» og langsiktige utvikling at kapitalismen har bekreftet Marx’ spådommer om dens motsigelsesfylte ekspansjon.
Denne utviklinga kan når det kommer til stykket gi Marx rett når det gjelder virkningene av kapitalismen på arbeiderklassens politiske utvikling. De vilkåra som ledet ham til sine slutninger om danninga av arbeidernes klassebevissthet og organisering er der fremdeles; og arbeiderklassen, som er strategisk plassert i kapitalismens hjerte, er fortsatt den eneste samfunnsmessige krafta med evne til å omdanne den. Samtidig utvikler kapitalismen seg på måter som kan overvinne de faktorene som fram til nå har motarbeidet disse prosessene med klassedanning.
Ettersom de nyliberale statene trapper opp sine angrep på den sosiale sikkerheten og tillemper sparetiltak for å øke «fleksibiliteten», blir samarbeidet mellom staten og den «globaliserte» kapitalen mer og mer gjennomsiktig. Som et resultat kan det vise seg at den økonomiske klassekampen virkelig beveger seg over på det politiske planet, og at arbeiderklassen virkelig vil bli forent på nye og hittil usette måter. I mange land viser arbeiderbevegelsen, som en stund har slumret, tegn til å våkne opp igjen. Og vi har virkelig nylig sett mange dramatiske eksempler på at folk har sluttet seg sammen i gatene – fra Kanada til Mexico til Frankrike til Sør-Korea – for å protestere mot «nyliberalismen», «globaliseringa» og alle de politiske tiltakene de kapitalistiske statene i dag setter i verk for å opprettholde «konkurranseevnen» til sine egne nasjonale økonomier.
I motsetning til mye av det som er opplest og vedtatt i dag, har «globaliseringa» ikke gjort staten mindre men mere viktig for kapitalen. Kapitalen trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjonen og «konkurranseevnen» på forskjellige måter, inkludert direkte subsidier på skattebetalernes bekostning; for å opprettholde arbeidsdisiplinen og samfunnsordenen vis-à-vis innsparingstiltak og «fleksibilitet»; for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidets bevegelighet blir blokkert; for å administrere store redningsaksjoner for kapitalistiske økonomier i krise (i går Mexico, i dag de «asiatiske tigrene») – aksjoner som ofte blir organisert av internasjonale byråer, men alltid blir betalt av nasjonale skatter og tvunget igjennom av nasjonale regjeringer. Til og med de viktigste kapitaliststatenes imperialisme trenger samarbeid fra underlydende stater som kan opptre som overføringsremmer og som den aktive kraft som tvinger politikken igjennom. «Nyliberalismen» består ikke bare av å trekke staten ut av sosialomsorgen. Det er et sett med aktive politiske retningslinjer, en ny form for statlige inngrep som er skapt for å fremme den kapitalistiske lønnsomheten på et integrert verdensmarked.
Kapitalens behov for staten gjør at staten igjen blir et viktig og konsentrert brennpunkt for klassekampen. Og det faktum at staten er synlig innblandet i klasseutbyttinga har konsekvenser for klasseorganiseringa og bevisstheten. Det kan hjelpe til med å overvinne oppsplittinga av arbeiderklassen og skape en ny enhet mot en felles fiende. Det kan også hjelpe til med å snu klassekampen til politisk kamp.
Hva som enn hender, vil Manifestets kritikk av kapitalismen og dets visjon om sosialisme forbli svært levende så lenge kapitalismen eksisterer. Deler av Manifestets politiske program er blitt satt ut i livet innafor det kapitalistiske samfunnet. Barnearbeid i fabrikkene er i allmennhet avskaffa i de framskredne kapitalistiske statene, sjøl om det fortsatt eksisterer i stor målestokk, for eksempel i landbruket i USA, og det er sant at det er utstrakt i tredje verden-økonomiene – ofte utbytta av de «overnasjonale» selskapene med base i de vestlige kapitalistiske landa. Progressiv inntektsskatt er den allmenne regelen – sjøl om den er under økende angrep fra høyresida. I de framskredne kapitalistiske landa er det gratis utdanning for alle, opp til et visst punkt – sjøl om til og med dette forvitres nå på forskjellige måter. Noen kommunikasjons- og transportmidler, så vel som andre tiltak, er, eller har vært, i offentlig eie i kapitalistiske land, og noen kapitalistiske land har statsbanker.
Alt dette har hendt uten at det har ødelagt det kapitalistiske systemet. Faktum er at kapitalismen er blitt reddet fra sine egne destruktive tendenser av de offentlige tjenestene, sosialomsorgen og «sikkerhetsnettene» som arbeiderklassebevegelsene i fortida har kjempet lenge og hardt for å oppnå.
Den typen offentlig eierskap som vi kjenner i dag har riktig nok lite til felles med foretak som drives under direkte demokratisk kontroll, av «frie sammenslutninger av direkte produsenter». For den saks skyld kan også offentlige virksomheter sjøl – ikke bare kommunikasjons- og transportmidler, men helsevesen og undervisning – være underkastet det kapitalistiske markedets logikk, og er det under kapitalismen. Hensikten med dagens nyliberale politikk er å «privatisere» alt det som på noen tenkelig måte kan drives for kapitalistisk profitt – fra fengsler til postvesen til alderspensjoner. Men den har også satt seg fore å sikre seg at ethvert offentlig tiltak, enhver sosial tjeneste, som ikke kan «privatiseres» på en lønnsom måte, likevel vil være underlagt markedets krav.
Her er altså en annen motsigelse: i sine anstrengelser for å forbli «konkurransedyktig» ødelegger kapitalismen i dag selve de tjenestene og institusjonene som ofte har reddet den fra å ødelegge seg sjøl. Men sjøl om nyliberalismen ikke lykkes fullstendig i sin ødeleggelsesvirksomhet, vil det kapitalistiske systemet alltid innsnevre alle forsøk på å begrense den skaden det gjør på menneskene og naturen. Det begynner å se ut som systemets logikk nå har nådd det punktet hvor kapitalismens ødeleggende kraft overstiger dens evne til å reparere eller kompensere for de skadene den gjør.
Kapitalismen vil også alltid begrense demokratiets rekkevidde. Den kan aldri tillate et sant demokratisk samfunn hvor det ikke er noen undertrykte og undertrykkende klasser; hvor «det oppsamla arbeidet bare (er) et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess» og ikke bare til å fremme kapitalistisk profitt; hvor reproduksjon, omsorg for barn, og forholdet mellom kjønnene ikke blir vansiret av kapitalismens krav; hvor ingen nasjon undertrykker en annen; hvor kulturen er fri fra markedets forkvakling; og så videre. Så lenge vi lever under kapitalismen, vil vi leve i et samfunn hvor behovene og handlingene til udemokratiske og uberegnelige kapitalistiske virksomheter både ved direkte utøvelse av klassemakt og ved hjelp av «markedet» former vårt sosiale og naturlige miljø og bestemmer livsvilkårene for hvert levende vesen som omfattes av deres globale virkefelt.
Nå mer enn noensinne burde det være åpenbart, som det var for Marx og Engels, at et samfunn som jages av kapitalakkumulasjonens krav må vike plassen for en mer menneskelig og demokratisk samfunnsordning. For at en slik omdanning skal finne sted, vil den viktigste drivkrafta fortsatt måtte være klassekampen.
Hvis du vil bestille Det kommunistiske manifest, som koster kr.40 pluss porto og oppkravsgebyr, send en epost til eness@online.no