Det annet kjønn – 70 år og fortsatt viktig
Av Tomine Sandal
Det annet kjønn er en bok som har stått ufortjent uberørt i bokhyllen min altfor lenge. Jeg har interessert meg for feminisme siden jeg var 13 år og lånte Fittstim på det lokale folkebiblioteket, og siden dette har Simone de Beauvoirs tykke bok spøkt i bakgrunnen som en feministisk grunntekst man «burde ha lest». Likevel tror jeg det er mange som er som meg, som har hatt boken i hyllen, men ikke lest.
Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Liu Dong'ao
I Det annet kjønn undersøker Simone de Beauvoir hvordan kvinner er blitt definert gjennom historien og i samtiden – hva er det som har gjort kvinnen til den andre? Beauvoir tar utgangspunkt i – og slår bena under – mytiske, biologiske, psykologiske og historiske forklaringer, og hun konkluderer med at kvinnen ikke er determinert til å være den andre for alltid. Boken er ikke bare en beskrivelse av kvinneundertrykkingen, men den peker også mot feminismen som et frigjøringsprosjekt.
Kvinnekampen har i de siste tiårene ført til mange seire, og kvinner i dag har mange flere muligheter og mer frihet til å leve egendefinerte liv enn tidligere. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Siden det i år er 70 år siden Det annet kjønn utkom for første gang, var det på tide å endelig ta fatt på den.
Biologiske og psykologiske forklaringer
Det første som slår meg, er hvor lettlest boken er – i hvert fall sett i lys av at det er et grundig filosofisk verk – og ikke minst hvor vittig Beauvoir skriver. I kapittelet hvor hun diskuterer biologiske forutsetninger som grunnlag for kvinners posisjon som «den andre», henviser hun til holdningen om at man kan definere menn ut fra sædcellens «aktivitet» og kvinner ut fra eggcellens «passivitet» med følgende kommentar: «Det ville være dristig å utlede av en slik kjensgjerning at kvinnens plass er i hjemmet, men det finnes dristige mennesker. […] mange såkalte seriøse teorier hviler på en slik lek med tvilsomme likheter» (Beauvoir, 2000, s. 59).
Det er klart at det er visse biologiske forskjeller som har lagt grunnlaget for forståelsen av kvinner og menn. Men Beauvoir understreker at de biologiske forskjellene i seg selv ikke er nok til å forklare hvorfor kvinnen blir ansett som «den andre». Jeg synes hun oppsummerer det godt i avslutningen av kapittelet om biologiske forutsetninger: «Det er ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover at subjektet blir seg selv bevisst og fullbyrdes; det er ut fra visse verdier det får sin verdi» og derfor er det «i lys av en ontologisk, økonomisk, sosial og psykologisk kontekst vi må gi en forklaring på biologiens kjensgjerninger». Kvinnens kropp er åpenbart et viktig element i hennes situasjon, dette erkjenner Beauvoir, men hun understreker at kroppen og biologien ikke kan gi tilstrekkelig svar på hva en kvinne er eller hvorfor kvinnen er «den andre» (Beauvoir, 2000, s. 79-80).
Her synes jeg absolutt Beauvoir er inne på noe viktig. Også i dag møter man som feminist på argumenter med utgangspunkt i at kvinner er biologisk underlegne menn. Samtidig virker slik argumentasjon stadig mer utdatert og lettere å slå tilbake på, for eksempel har kvinner i Norge nå verneplikt på lik linje med menn. Likevel ser vi at biologisk argumentasjon brukes mot kvinner blant annet når det gjelder reproduksjon. Kvinner forventes å ønske å få barn (myten om at alle kvinner har et «morsinstinkt» lever i beste velgående), og det eksisterer både et sosialt og politisk press på kvinners «plikt» til å føde. Erna Solbergs famøse nyttårstale, hvor hun oppfordret kvinner til å ta ansvar og føde mer, er et eksempel som selvfølgelig har vakt sterke reaksjoner – det er jo ganske ironisk at statsministeren «krever» flere barn av nasjonens kvinner samtidig som fødetilbudet over hele landet raseres.
Beauvoir fortsetter med å diskutere psykoanalysens forklaringer på hvorfor kvinner blir ansett som underlegne. Egentlig kan det oppsummeres med følgende Freud-sitat som Beauvoir trekker frem: «Libido er på en konstant og regelmessig måte grunnleggende mannlig, enten den opptrer hos mannen eller kvinnen» (Beauvoir, 2000, s. 82). Kvinnen lider ifølge Freud av penis-misunnelse, hun føler seg som en lemlestet mann (og oppfattes slik av menn). Beauvoir innvender at det heller er snakk om en forutgående oppvurdering av mannligheten som Freud tar den for gitt. Det er ikke kvinnens mangel på penis som definerer henne som «den andre», men heller at kvinners situasjon (sosialt, økonomisk osv.) er mindre privilegert enn menns situasjon. Kort sagt: «Det er bare i situasjonen som helhet at det anatomiske privilegium utgjør et virkelig menneskelig privilegium» (Beauvoir, 2000, s. 90). Menn er ikke privilegerte fordi de har penis, de er priviligerte fordi samfunnet har definert mannen som menneske og kvinnen som «den andre». Penis blir bare et symbol på mannens samfunnsgitte privilegier.
I dagens diskusjoner kan man også kjenne igjen argumenter basert på idéen om psykologiske forskjeller, for eksempel i «boys will be boys»-tankegangen. Denne holdningen innebærer en idé om at menn ikke kan styre sine seksuelle drifter, og at de i det store og hele ikke skal måtte trenge å styre seg heller. «Boys will be boys»-tankegangen pålegger kvinner å akseptere uønsket seksuell oppmerksomhet som «komplimenter».
På mange områder har biologismen, altså oppfatningen om at menneskelige og samfunnsmessige forhold bør oppfattes utfra en biologisk synsvinkel, fått økt gjennomslag de siste årene. Noe av forklaringen kan ligge i at vi i dag forstår mer av hvordan kroppene våre fungerer, men mye er også ren reaksjonær sirkelargumentasjon: menns vold mot kvinner er et problem, men menn trengte å være voldelige i steinalderen, og fordi menn var voldelige i steinalderen så er de det i dag også. Beauvoir fornekter ikke at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkt, men hun opponerer mot at disse biologiske forskjellene i seg selv gjør kvinnen underordnet mannen. Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre viser for eksempel at biologisk argumentasjon kan brukes for å gjøre menn til den andre.
Historisk materialisme
Tredje og siste kapittel i første del av «Bok 1. Fakta og myter» omhandler den historiske materialismens synsvinkel. Kapittelet åpner med å trekke frem viktigheten av den historiske materialismens menneskesyn: «Menneskeheten er ingen dyreart, den er en historisk realitet» (Beauvoir, 2000, s. 94). Beauvoir henviser særlig til Friedrich Engels og hans Familiens og privateiendommens opprinnelse. Engels definerer innføringen av privateiendommen som «det historiske nederlaget for kvinnekjønnet» (Beauvoir, 2000, s.95), det er da kvinnens nedvurderes fordi hennes arbeid foregår i hjemmet, mens mannen utfører produktivt arbeid – det er dette arbeidet som tillegges verdi og høyest betydning. Den patriarkalske familien er altså sentrert rundt privateiendommen.
Sosialismen kan ifølge Engels frigjøre kvinnene – i sosialistiske samfunn vil alle være likeverdige arbeidere. Men ifølge Beauvoir reduserer Engels motsetningene mellom kjønn til en klassekonflikt, noe som er en forenkling. Det er viktige trekk som skiller motsigelsen mellom kjønnene fra klassemotsigelsen: «det finnes intet biologisk grunnlag for klasseskillet; … proletariatet har alltid opplevd sin situasjon med opprørske følelser, og har derigjennom vendt tilbake til det vesentlige og utgjort en trussel for sine utbyttere, og det har som siktemål å forsvinne som klasse» (Beauvoir, 2000, s. 98). Kvinnekampens mål er ikke å utslette verken menn eller kjønn som sådan (i hvert fall er ikke dette nødvendigvis kvinnekampens mål), men heller å sikre likeverdighet og frihet for alle uavhengig av kjønn.
Å redusere kvinnekampen til en klassekamp, innebærer også å undervurdere kvinnens reproduktive funksjon: «det er ganske enkelt umulig å sammenlikne svangerskapsperioden med et arbeid eller en tjeneste». Sovjetunionen ble i 1920 det første landet i verden som lovliggjorde abort, men i 1936 ble det gjort ulovlig igjen. Beauvoir trekker dette faktum fram som et eksempel på hvordan Sovjetunionen lovet kvinnene frihet til å bestemme over egen kropp, bare for å innskrenke rettighetene når det passet seg for staten at kvinnene fikk flere barn.
Jeg er overbevist over at en sosialistisk revolusjon er nødvendig for å sikre frie, trygge og gode liv for alle mennesker, og at dagens kapitalisme i aller høyeste grad tjener på at kvinner er undertrykte. Likevel er det tydelig for meg sosialismen ikke automatisk medfører kvinnefrigjøring. Kvinnekampen er en kamp som krever oppmerksomhet i seg selv.
Det evig-kvinnelige
Beauvoir drøfter også ulike myter om kvinnen, blant annet myten om det evig-kvinnelige: «Hun er Nåden som fører den kristne mot Gud, hun er Beatrice som fører Dante i det hinsidige, Laura som kaller Petrarca til poesiens høyeste tinder» (Beauvoir, 2000, s. 236). Goethe avslutter Faust med «Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem», Faust som har solgt sjelen sin til djevelen får sin frelse, og blir løftet opp til himmelen, av Margrethe – tenåringsjenten den middelaldrende Faust tidligere har gjort gravid og fått til å drepe det nyfødte barnet. Margrethes velger Guds vei, hun tar sin straff og henrettes for barnemord, men får Guds tilgivelse.
Kvinneidealet som fremheves i Faust spøker fortsatt i dag. I kulturen vår er det fortsatt et flust av fortellinger om kvinner som løfter opp mennene. Vi kjenner alle til fraser som «bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne» eller klisjeen om den elskende kvinnen som i møte med en trøblete mann erklærer «I can fix him». Forestillingen om at kvinner skal innta en støttefunksjon for menn, fastlåser kvinnen i rollen som den andre og er en skadelig forestilling for alle relasjoner mellom kvinner og menn.
De siste årene har det vokst frem en giftig mannskultur på internett, og en del av denne kulturen er incels – menn som er selverklærte i ufrivillig sølibat. Incels føler seg avvist av kvinner og at de blir nektet sex. Incels vil gjerne bli «løftet opp» av kvinner. Problemet er «at likestillingen har gått for langt» og kvinnene har fått for mye makt. Resultatet er ofte et sterkt kvinnehat som i flere tilfeller har resultert i vold mot kvinner, og noen ender også opp som drapsmenn.
Incels befinner seg i ytterkantene av de heteroseksuelle relasjonene mellom kvinner og menn. Men deler av tankegangen som ligger bak incel-kulturen har også gjenklang i «vanlige forhold». Menn som blir avvist blir ofte defensive eller aggressive: «han regner det som en fortjeneste å være medlidende, og ved det minste sammenstøt kaller han kvinnen utakknemlig og blir irritert: Jeg er altfor snill» (Beauvoir, 2000, s. 818). I kjølvannet av #Metoo har spørsmål som «Er det ikke lov å flørte lengre? Klarer ikke kvinner å ta et kompliment?» blitt stilt.
Det er enkelt å tilbakevise påstander som at likestillingen har gått for langt. Det er likevel en påstand mange menn stiller seg bak. Beauvoir er inne på dette i Det annet kjønn: «Faktum er at mennene møter mer samforstand hos sine ledsagerske enn undertrykkeren vanligvis finner hos den undertrykte, og med sitt selvbedrag tillater de seg å benytte seg av det for å erklære at hun selv har villet den skjebnen de har påtvunget henne» (Beauvoir, 2000, s. 816-817).
Ulike kvinneskjebner
I «Bok 2» av Det annet kjønn tar Beauvoir utgangspunkt i kvinners levde erfaringer, vitnesbyrd og litteratur om og av kvinner. Beauvoir hevder at alle kvinner er definert som den andre, men hun understreker likevel at det finnes flere ulike kvinneroller og skjebner utfra blant annet sosiale, økonomiske og biologiske forutsetninger. Noen kvinner, for eksempel idrettskvinner og kvinnelige kunstnere, har mer individuell frihet enn andre. Arbeiderkvinnen har større økonomisk frihet enn hjemmeværende husmødre, men til gjengjeld har arbeiderkvinnen andre utfordringer knyttet til sin klassetilhørighet.
Beauvoir trekker frem overklassekvinnen som en særlig ufri kvinneskjebne. Hun beskriver overklassekvinnen som en parasitt: uten egen inntekt eller arbeidserfaring er hun totalt avhengig av mannen for å overleve. Beauvoirs beskrivelse av overklassekvinnen får meg til å tenke på karakteren Emily Gilmore i TV-serien Gilmore Girls. Emily Gilmore er gift med Richard Gilmore, en suksessfull forretningsmann, hun er høyere utdannet og kommer fra en overklassefamilie. Til tross for at hun er kvikk, streng og viljesterk, er alle hennes prosjekter knyttet til rollen som støttende kone. Hun har ansvar for at hjemmet er i topp stand, men har hushjelper til å vaske og lage mat. Hennes veldedighetsengasjement er det nærmeste hun kommer et arbeid, men også dette er tett knyttet opp om Richards forretningsinteresser og deres felles interesse av å være en del av «det gode selskap».
Gilmore Girls tematiserer i enkelte episoder Emilys parasitt-tilværelse. Et eksempel er at hun tar på seg å arrangere en fest for Richards og hans nye, unge, forretningspartner Jason, når ektemannen starter et nytt selskap. Hun legger mye flid i planene som ender opp med å bli avlyst uten at hun får si sin mening om saken, fordi Jason heller vil ta med kundene til selskapet på guttetur til kasinoene i Atlantic City. Emilys arbeid settes ikke pris på, både fordi det til en viss grad ikke er synlig for ektemannen og de andre forretningsmennene, men også fordi arbeidet hennes regnes som en fritidssyssel – noe passende for kvinner å gjøre for å få tiden til å gå.
Arbeiderklassekvinnene har ifølge Beauvoir noe mer selvstendighet enn overklassekvinnene fordi de tjener egne penger. Men arbeidet kan også være hardt, særlig kombinert med alt det ulønnede omsorgsarbeidet kvinner forventes å utføre. I Gilmore Girls har Emilys datter, Lorelai, valgt en annen vei enn sin mor. Lorelai ble gravid som 16-åring, nektet å gifte seg med barnefaren og havnet dermed i en utålelig konflikt med familien. Dette førte til at Lorelai måtte gi opp en del av sine overklasseprivilegier, og arbeide for å brødfø seg selv og datteren. Historien om Lorelai passer på mange måter inn i et amerikansk «self-made»-ideal: til tross for utfordringer og motgang, så klarer hun å bygge seg opp fra renholder til sjef for sitt eget gjestgiveri. Gjennom å hevde sin egen selvstendighet på denne måten, oppnår hun mer frihet og hennes største frykt er å ende opp som sin mor. Lorelais datter, Rory, får også muligheter og privilegier som verken moren eller bestemoren hadde. Hun har lært verdien av arbeid og selvstendighet av sin mor, samtidig som hun får økonomisk støtte til utdanning av sine rike besteforeldre. Gilmore Girls fremstiller hvordan én familie kan romme flere ulike kvinneskjebner.
Simone de Beauvoir og sosiale medier
At en rekke av Beauvoirs analyser av kvinnens situasjon ved slutten av 40-tallet fortsatt er gjeldene i dag, er en ting. Men det er kanskje desto mer interessant at mye av det hun skriver også er beskrivende for fenomener som har oppstått i nyere tid. Dagens internett-tidsalder er ganske fjernt fra Beauvoirs samtid, men likevel er det flere av hennes poenger som virker veldig treffende for å beskrive hvordan kvinner representeres på internett, og da særlig bildebaserte nettsteder som Instagram.
Beauvoir hevder at «Gjennom misunnelige og beundrende bemerkninger søker kvinnen en absolutt bekreftelse på sin skjønnhet, sin eleganse og sin smak, på seg selv. Hun kler seg for å vise seg frem, og hun viser seg frem for å gjøre seg til vesen» (Beauvoir, 2000, s. 632). Fordi kvinnen er den andre – den uvesentlige – forsøker hun å overskride dette og bekrefte seg selv som vesentlig. Instagram er et eksempel på et sted hvor dagens kvinner kan vise seg frem og søke bekreftelse.
Instagram og andre sosiale medier har blitt en plattform hvor enkeltmennesker i utgangspunktet kan hevde seg selv, bli beundret og oppvurdert. Gjennom bekreftende likes og følgere har kjendiser som tilsynelatende «ikke er kjent av noen grunn» blitt verdensstjerner. Kim Kardashian og hennes søstre er eksempler på folk som har blitt rike og berømte gjennom aktiv bruk av nye medier. Men Beauvoir påpeker at også kvinner som lever av å vise frem kroppene sine er ufrie: «Vi vet hvilken slavetilværelse Hollywood-stjernene har. Kroppen deres er ikke lenger deres egen … privatlivet er blitt en del av det offentlige liv» (Beauvoir, 2000, s. 667).
Å bry seg om utseendet er ikke i seg selv negativt, «det er en oppgave som av og til er en kilde til virkelige gleder». Men fordi kvinnen er definert som den andre, fordi hun er objektivert, «forstår man at den måten hun er pyntet og kledd på forandrer hennes iboende verdi» (Beauvoir, 2000, s. 628).
Starten for den uavhengige kvinne
Beauvoir hevder at kvinnen i dag står i en spagat mellom fortid og fremtid, og at en ny kvinne ikke kan komme til syne av seg selv: «faktum er at man ikke kan vente at undertrykkerne helt umotivert skal være sjenerøse, men snart er det de undertryktes opprør … som skaper nye situasjoner» (Beauvoir, 2000, 824). Hvert enkelt individ kan selvsagt forsøke å frigjøre seg selv, men det vil ha lite å si for situasjonen til kvinner som gruppe. Det er den kollektive kvinnekampen som kan sikre individene deres frihet: «Men hvis vi derimot tenker oss et samfunn der likheten mellom kjønnene var konkret virkeliggjort, ville denne likheten bekreftes på nytt i hvert individ» (Beauvoir, 2000, s. 821).
Det annet kjønn er en studie i kvinnenes ufrie situasjon, likevel er Beauvoir optimistisk på vegne av kvinnekampen: «Det er lett å forestille seg en verden der menn og kvinner er like, for det er nøyaktig det den sovjetiske revolusjon har lovet». Men hun advarer: «Man må naturligvis ikke tro at det er tilstrekkelig å forandre kvinnens økonomiske situasjon for at hun skal forvandles; denne faktoren har vært og forblir den aller viktigste i hennes utvikling, men så lenge den ikke har medført de moralske, sosiale, kulturelle, osv. konsekvensene den lover og krever, vil det ikke fremstå noen ny kvinne» (Beauvoir, 2000, s. 820-821).
I 1949 var den uavhengige kvinnen allerede i ferd med å fødes. Beauvoir trekker frem proletariatets kvinner, som demonstrerte og kjempet på lik linje som mennene under gruvestreikene i Nord-Frankrike, som eksempel på at kvinner absolutt ikke er dømt til å være passive: «Man må åpne fremtiden for henne. … Når man virkelig kaller kvinnene til handling, når de gjenkjenner seg i de målene man setter opp for dem, er de like dristige og modige som mennene» (Beauvoir, 2000, s.696).
Det annet kjønn som en del av en større feministisk litteratur
Det annet kjønn er et omfattende verk, som baserer seg på en gjennomgang av en stor mengde forskning, tekster og vitnesbyrd knyttet til ulike kvinners personlige erfaringer. I denne artikkelen har jeg vært innom en brøkdel av de mange poengene Beauvoir tar opp. Til tross for at boken er et omfattende filosofisk verk, så er den overraskende lettlest. Beauvoir skriver intelligent, og med til tider skarp humor. Det er imponerende at boken har stått seg såpass godt over 70 år, og jeg kan bare forestille meg hvor kontroversiell og nytenkende den må ha vært da den først utkom i 1949. Derfor kan jeg ikke annet enn å anbefale å lese boken selv – gjerne sammen med andre!
Beauvoirs arbeid kan likevel kritiseres for å i all hovedsak beskrive europeiske middels- og overklassekvinners situasjon. Det annet kjønn er sånn sett ikke en feministisk grunnbok som dekker alle sider av kvinneundertrykkingen, men en slik bok er det vanskelig å se for seg at eksisterer. Vi trenger en rik og mangfoldig feministisk litteratur for å kunne belyse kvinners situasjon – en situasjon som vil være i kontinuerlig forandring, og som krever oppdaterte analyser. I denne idétradisjonen er Det annet kjønn ett av flere viktige verk.