Den nye, lange krigen om Afrika. Gisseldramaet, ørkenkrigen og Vestens venner
Av
Pål Steigan er skribent, medlem av Rødts internasjonale utvalg, og tidligere leder av AKP(ml). Hans siste bok, Sammenbruddet, handler om klimakrisa og sammenhengen med vårt økonomiske system, kapitalismen.
Kolonimaktene kjemper for olje og strategisk kontroll
Den sosialistiske presidenten François Hollande følger trofast opp sosialistpartiets og Frankrikes kolonitradisjoner i Afrika. Mellom 1960 og 2005 har Frankrike gjennomført 46 forskjellige militære intervensjoner i sine tidligere kolonier i Afrika. Akkurat som USA har sett det som sin rett og sitt privilegium å sende sine styrker til Latin-Amerika når landet har følt sine interesser truet, har Frankrike heller ikke sluttet å opptre som kolonimakt i Afrika.
Forut for det hadde Frankrike fra 1954 til 1962 ført en svært blodig kolonikrig mot opprørsbevegelsen FLN i Algerie. Krigen kostet om lag en million mennesker livet og har satt djupe spor både i Afrika og i Frankrike.
Norge som aktiv imperialist
Det er ingen hemmelighet hva Statoil holder på med i Afrika. Statoil ble opprettet i 1972 for å sikre best mulig statlig kontroll med utviklingen av Norges petroleumsressurser. Men på initiativ fra Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble selskapet privatisert i 2000, og siden da har selskapet opptrådt som ethvert annet imperialistisk selskap. I Afrika opererer Statoil i Algerie, Angola, Ghana, Libya, Nigeria, Mosambik og Tanzania.
Det er ikke påvist noe olje i Mali, men landet er rikt på andre ressurser. Mali er dobbelt så stort som Frankrike. Obama har gitt ordre til en markant økning av USAs militære nærvær i Afrika.
Og som kjent har jo den rødgrønne regjeringa sørget for at Norge har vært med på sin første kolonikrig i Afrika der vi sammen med andre villige i NATO var med på å ødelegge Libya og legge landet åpent for islamistiske ekstremister. Men Statoil kunne fortsette virksomheten. Det er interessant å merke seg at omlegginga av det norske forsvaret til i hovedsak å bli en eliteavdeling av leiesoldater til bruk over hele kloden i tid faller sammen med omdanninga av Statoil og Hydro til multinasjonale selskaper.
Islamistisk terror i Mali
Mali er overveiende muslimsk. Men det er ingen fundamentalistisk versjon av islam som dominerer. Det finnes mange sufi-helligdommer, og sufiene er kjent for kunst, filosofi og vitenskap. Timbuktu var berømt som handelssted omtrent samtidig med den italienske renessansen, og den viktigste handelsvaren skal ha vært bøker.
Men med støtte fra Saudi-Arabia og gulfstatene driver nå ytterliggående islamister en terror mot sufier og deres helligdommer i Mali. Salafistene ødelegger også sufi-helligdommer i Libya.
Mokhtar Belmokhtar, som skal ha vært lederen deres, var en av lederne av det som kaller seg Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM). Han er dømt for terror in absentia i Algerie. I følge AFP har han nylig vært i Libya for å sikre seg våpen fra sine støttespillere der.
Våre venners venner – terroristene
I krigene for å ødelegge Libya og Syria er Norge nært alliert med Saudi-Arabia og gulfstatene. Saudi-Arabia og Qatar finansierer og væpner ytterliggående salafistgrupper som driver omfattende terror. Hvordan det kan slå, ut fikk amerikanerne lære da ei slik gruppe drepte ambassadøren deres i Benghazi. Alt tyder på at det er oljepenger og våpen fra et av verdens mest undertrykkende regimer, nemlig huset Saud, som også står bak terroren mot annerledestenkende muslimer i Mali.
Da han ennå var statssekretær var Espen Barth Eide på statsbesøk i Saudi-Arabia. Han uttalte da:
Norge og Saudi-Arabia har gode bilaterale relasjoner og sammenfallende posisjoner innenfor flere utenrikspolitiske områder, noe dette besøket har bekreftet.
Videre synes det klart at det finnes store muligheter for norsk næringsliv i Saudi- Arabia, ikke minst innenfor petroleumsbransjen, men også innen fornybar energi og energieffektivisering.
Det er vel verdt å merke seg at de rødgrønne mener at Norge har sammenfallende posisjoner utenrikspolitisk med huset Saud. Og det er også grunn til å merke seg hva våre venners venner foretar seg i Afrika.
Våre venner bødlene
Redouane Dahmani, skoleelev (15), ble arrestert av algirsk politi 20. juni 2000. Han ble brutalt torturert i åtte dager på politistasjonen. Han ble kledd naken, slått og pisket med en elektrisk kabel. Han fikk elektrosjokk på tærne og kjønnsorganene og han fikk ei tøyfille i munnen og torturistene helte møkkete vann over ansiktet hans slik at han fikk en følelse av å drukne. Ansiktet hans ble brent med sigarettsneiper.
Algerie: utstrakt bruk av tortur
Historien om Redouane står å lese i en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Algerie fra 2008. Den er ikke enestående og slett ikke den mest brutale, men den er typisk for regimet i Algerie. Dagens utstrakte bruk av tortur og andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter har sine røtter tilbake til parlamentsvalget i 1991, som ble vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS). Regimet aksepterte ikke valgnederlaget og i februar 1992 ble det gjennomført et militærkupp som innledet et terrorregime og en svært blodig borgerkrig.
Vesten reagerte knapt på militærkuppet og de grove bruddene på menneskerettene som fulgte. Frankrikes regjering (under Mitterrand) opprettholdt diplomatiske forbindelser som om ingenting skulle ha skjedd. Nå skal det også sies at den algirske regjeringas hovedmotstander, De væpnede muslimske gruppene (GIA), også utførte blodige massakre på sivile.
En blodig borgerkrig
Borgerkrigen varte fra 1991 til 2002, da GIA led endelig nederlag. Det finnes ingen nøyaktige tall på ofrene fra borgerkrigen, og tallene varierer fra 44 000 til 200 000.
Det ble begått forbrytelser på begge sider, men det er ingen tvil om at det algirske regimet begikk svært grove forbrytelser, både mot fangne geriljasoldater og mot uskyldige sivile. Det er også sterke røster som hevder at regimet infiltrerte GIA og utførte terrorhandlinger i dens navn. Vesten har i det hele tatt hatt en svært god evne til å finne venner av det verste slaget.
Etter at GIA ble knust, har en rekke grupper tatt opp arven etter dem, deriblant Salafistgruppa for bønn og kamp (GSPS), som nå kaller seg Al-Qaida i Islamsk Maghreb, og som gjennomførte terroristangrepet på gassanlegget In Amenas.
Torturkammer i «Krigen mot terror»
Under den såkalte «Krigen mot terror» er det vel kjent at USA brukte metoden med bortføringer, såkalt rendition, og lot brutale regimer gjennomføre det grøvste torturarbeidet for seg. Et av de regimene som stilte villig opp som USAs villige torturister, var regimet i Algerie.1 Og torturen har også fortsatt etter at Abdelaziz Bouteflika ble president. Barack Obama og Hillary Clinton har fortsatt Bush-presidentenes gode forbindelser med dette brutale regimet.
Og Statoil er med
Statoil, som i sin tid ble dannet for å ta vare på den norske statens interesser på norsk sokkel, er i dag et multinasjonalt selskap som jakter på maksimal profitt på utvinning av olje og gass over hele verden.
I Aserbajdsjan samarbeider Statoil med det tvers gjennom korrupte regimet til Ilham Alijev. I Nigeria er Statoil tungt inne. Der er sikkerhetsstyrkene, som altså i en krisesituasjon skal garantere sikkerheten til Statoils ansatte, kjent for å bedrive summariske henrettelser, tortur, voldtekt og andre grusomheter (i følge US Departement of State). Og der finnes den ekstremistiske muslimske bevegelsen Boko Haram, som driver systematisk terror og skal ha flere tusen menneskeliv på samvittigheten. (Boko = bok. Navnet skal bety «vestlig utdannelse» = synd.) Gruppa sier at den har forbindelser med Al-Qaida i Islamsk Maghreb og Al-Shabab i Somalia, men om det stemmer er ikke godt å si.
Det er ikke umulig at ei gruppe som Boko Haram kunne gjennomføre en terror-aksjon som den vi har sett i Algerie mot for eksempel Statoil, og i så fall ville Statoils ansatte måtte lite på Nigerias sikkerhets-styrker.
Den desperate jakten på den siste olje bringer også Norge og norske selskaper inn i ekstreme situasjoner.
Norsk nyimperialisme er farlig
Den rødgrønne regjeringa og de norske multinasjonale selskapene har brakt Norge inn i Afghanistan, Libya, Algerie, Nigeria og Aserbajdsjan i jakten på maksimal profitt og i kampen for vestlig hegemoni. Dette har satt norske liv i fare, i tillegg til at det har alliert oss med noen av de verste bødlene i verden.
Jeg skjønner at Helge Lund og Stoltenberg ikke fikk slike spørsmål midt under terroraksjonen. Men når den er over, er det på tide med noen ganske kritiske og alvorlige spørsmål om hva er det vi holder på med?
Vestens krig mot Kina i Afrika
Det pågår en stormaktsrivalisering i Afrika. Krigene i Libya og Mali går inn i et større mønster. Det vi ser er de første slagene i Vestens krig med Kina om Afrika og Afrikas rikdommer.
Hva står på spill?
Hvordan kan jeg påstå noe sånt? Kina har jo ikke så mange soldater i Afrika, og de som er der, er stort sett i FN-styrker. Og Frankrike kriger jo mot islamske fundamentalister i Mali, og slett ikke Kina!
Vent litt. Først må vi se på hva som står på spill.
Afrika er rikt på råvarer som hele verden tørster etter. Kapitalismens utplyndring av planeten er nå kommet så langt at det begynner å bli knapphet på en lang rekke råvarer. I første rekke handler det om energikilder, og da spesielt olje og gass. Siden 2005 har det ikke vært mulig å øke verdens råoljeproduksjon, slik det alltid her vært mulig tidligere. Glem bløffen om det nye skifergasseventyret i USA, glem Statoils og energiministerens fornekting av det opplagte, at norsk råoljeproduksjon er halvert siden 2000. Verdens største oljeprodusenter har passert toppen, og olje er den energikilden som mer enn noen annen har gjort den veldige kapitalistiske veksten etter annen verdenskrig mulig. Nå dreier det seg om den desperate kampen om den siste olje. Og der er Afrika viktig. Fire av de tjue største påviste oljereservene ligger i Afrika, nemlig i Libya, Algerie, Nigeria og Angola. Men sannsynligvis er det en god del så ikke er påvist, blant annet i Mali.
Europa går tomt for olje
EU har praktisk talt ikke egne oljeressurser. 82% av unionens olje er i dag importert. Og siden euroen ble innført, har prisen på denne importen blitt ti ganger så dyr. Derfor Libya og derfor Algerie. Obama skryter av at han vil gjøre USA uavhengig av oljeimport. Dick Cheney som sjøl kom fra oljeindustrien, visste at det ikke var så greit:
Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.2
Det var årsaken til krigen mot Irak og den påfølgende katastrofen der. Og det er grunnen til at Obama nå planlegger å sende amerikanske soldater til 35 land i Afrika. Army Times rapporterer at i første omgang skal det utplasseres 3000 soldater i 2013.3
Men det er mer
Olje og gass er langt fra de eneste strategiske ressursene som Afrika er rikt på. Mali har for eksempel gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm, fosfat. Fosfat er uhyre viktig, fordi det industrialiserte jordbruket forbruker fosfat så vanvittig fort at kildene snart (et perspektiv på 30 år) begynner å gå tomme. Og forholdet mellom fosfat og mat kan lettest forstås slik: Uten fosfat – ingen mat! Utenom USA og Kina finnes de største forekomstene i Vest-Sahara og Jordan.
Frankrike bruker kjernekraftverk til 70 % av sin strømforsyning. Uranet til disse kraftverkene kommer fra Malis naboland Niger. Mali har også store uranressurser som foreløpig ikke er utnyttet. Krigen i Sudan har naturligvis handlet om olje. Og i Den demokratiske republikken Kongo har Vesten gjennom stråmenn vært involvert i den uhyre grusomme krigen som kalles Afrikas verdenskrig, der millioner av mennesker har mistet livet de siste tjue åra, nesten uten at det har nådd overskriftene i dannede vestlige aviser. I Kongo har det blant annet handlet om mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24 000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.4
I 2010 definerte EU ei liste på 14 strategiske mineraler som Europa stort sett ikke har sjøl, og der mange av dem er å finne i hovedsak i Kina eller Afrika.
Kina rykker fram på brei front
Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der, er hevet over all tvil. I 2012 lovte Kina Afrika nye 20 milliarder dollar i lån over en treårsperiode. Dette fikk Hillary Clinton til å si at afrikanerne burde skaffe seg mer ansvarlige partnere. Kina investerer også tungt i infrastruktur, industri og råvareutvinning i Afrika.
Africom mot Kina
En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama har fulgt opp denne strategien, og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.
Konflikten i Darfur handlet blant annet om USAs kamp mot Kina. Krigen i Libya førte til at Kina måtte trekke seg ut. Og inn kom våre allierte USA, Saudi-Arabia, Qatar og deres jihadistkrigere.
Mali er et av de landa i Afrika som i lengst tid har hatt et godt forhold til Kina. Kina har tilbudt å støtte de militære i Mali i kampen mot separatistene i nord, som nå domineres av islamister. For Vesten ville det være svært problematisk hvis det ble Kina som kom i en slik posisjon. Derfor ble det enda viktigere både for Frankrike og USA å gjøre noe sjøl.
Og dette er ikke over – det har bare såvidt begynt
Jo mer desperat kampen om energikildene og råvarene blir, jo mer vil stormaktene bokstavlig talt gå over lik for å sikre seg dem. Av og til vil de benytte seg av religiøse fanatikere som jihadistene, av og til vil de bruke dem som påskudd. Som oftest vil de påberope seg humanitære årsaker og edle motiver, slik at de også får med seg europeiske sosialister i krigen, slik som i Libya og Syria. Men alltid vil det dreie seg om energi, råvarer, makt og kontroll.
Og Norge blir en del av krigen
Da Stoltenberg og Jagland førte an i privatiseringa av Statoil, Hydro og Telenor og gjorde dem til multinasjonale selskaper, som skal konkurrere om superprofitt over hele jordkloden, trengte de også en militærstrategi for å forsvare denne ny-imperialismen. Svaret lå i NATOs out-of-area-strategi og i en langt mer intim tilknytning mellom Norge og USA. Derfor er norske soldater leiesoldater i Afghanistan. Derfor var Stoltenberg så kåt på å bombe Libya at han ikke en gang hadde tid til å følge Grunnloven. Og derfor var Espen Barth Eide så kjapt ute med å applaudere NATOs aggressive opptrapping mot Syria.
Og derfor er det ikke siste gang nordmenn havner i skuddlinja på andre kontinenter.
Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika
I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.
Et rikt, men fattig kontinent
Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.
Det er dette USAs Africom5 handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.
La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av. Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.
Rikdommene i Mali og Niger
Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandarden og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1 % av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!
Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet. Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).
Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.
Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.
Statoil er i Nigeria og Angola
I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.
Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.
Den endeløse krigen
Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil «ikke vare i år, men i flere tiår».
Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av Stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier Nei til de rikes krig!
Noter:
- Amnesty International: Algeria – Torture in the «War on Terror, 2006
- http://en.wikiquote.org/wiki/Dick_Cheney
- http://www.armytimes.com/news/2012/06/army-3000- soldiers-serve-in-africa-next-year-060812/
- http://www.forbescustom.com/EmergingMarketsPgs/ DRCongoP1.html
- The United States Africa Command (USAFRICOM or AFRICOM), opprettet 2006.
