Ukategorisert

Delingsøkonomien og den nye hverdagen

Avatar photo
Av

Jokke Fjeldstad

Jokke Fjeldstad (1982) har vært redaksjonsmedlem siden 2006, skriver selv om klassekamp, kommunisme, marxisme og mye annet i tidsskriftet. Er bidragsyter til spalten Revolusjonens A til Å.

2007 var det året som endret framtida. Apple lanserte iPhonen. Den store økonomiske krisa hadde begynt. Begge deler preger verden fortsatt idag.

Jokke Fjeldstad er organisasjonssekretær på partikontoret til Rødt, og med i redaksjonen til Rødt!. Foto: Dllu/Wikimedia-Commons

De siste tre årene har ordet delingsøkonomi blitt mer og mer populært for å beskrive veksten i salg av tjenester gjennom bruk av apper, enkle internettbaserte dataprogram som er lette å bruke på mobilen. Ordet som kom inn i norske aviser allerede i 2013, har i dag blitt dagligtale. NHO har trykket delingsøkonomien til sitt bryst. På årskonferansen til NHO viet «det nye arbeidslivet» ble det slått fast i konferansens temahefte Remix – det nye arbeidslivet «delingsøkonomien skaper nye muligheter» og at «i det nye arbeidslivet vil se et større mangfold av tilknytningsformer til arbeidslivet enn vi har vært vant med.» NHO ser at

Delingsøkonomien bør føre til en oppmykning av eksisterende tjenester og ikke en ‘oppregulering’ av nye tjenester på samme nivå som tradisjonelle tjenester fra dag en.1

Hovedfokuset fra venstre har derimot vært at ordet «delingsøkonomi» er feil. Med forskjellige avgrensninger har man foreslått begreper som: mikrofranchise, plattformsøkonomi, apploitation, samhandlingsøkonomien, koblingsøkonomi og så videre. Trondheimskonferansen vedtok i 2016 at «piratdrosjeselskapet Über ikke på noen måte kan kalles delingsøkonomi.»2

I bakgrunnen av den rent språklige debatten ligger en kritikk av selskapsform, skatteunndragelser, unnvikelse av arbeidsgiveransvar og lovgiving og krav til regulering av delingsøkonomien. Alt dette er viktig kritikk av delingsøkonomien. Multinasjonale selskaper har ofte et kreativt forhold til lover og skatter i landene de holder på i. Men denne kritikken krever ofte avgrensninger og er ikke nødvendigvis generelle for delingsøkonomi. Delingsøkonomien er ofte et veldig bredt begrep der man inkluderer både kommersielle og tilsynelatende ikke-kommersielle aktører. Jeg ønsker ikke i denne artikkelen å lansere nye begrep og definisjoner, men heller peker jeg på noen trekk jeg mener er avgjørende for analyse av delingsøkonomien.

2007 året som endret framtida

I 2007 skjedde det to ting som skapte grunnlaget for delingsøkonomien. Det ene var utbruddet av den store økonomiske krisa som fortsatt preger verden. Det andre var at Apple lanserte symbolet på delingsøkonomi og apper, iPhone.

Med smarttelefonen gjennomgår samfunnet store endringer. Man kan sammenligne det med privatbilen i det forrige århundret. Det at bilen ble allemannseie, ga på den ene siden arbeiderklassen stor frihet i hvor de kunne forflytte seg. Avstander som tidligere hadde vært utilgjengelige, ble nå noe som var i nærheten. Det endret hvordan vi bygde byer, boliger og lokalsamfunn. Bare tenk, før bilen måtte hjem, arbeid, skole ligge relativt nær hverandre. Med privatbilismen kunne man skille arbeidet og fritiden, ved å bygge boliger i egne områder og ha arbeidsplasser i andre. Både nærheten og lokalsamfunnet rundt fabrikken ble brutt opp og spredd. Dette betydde store endringer i hvordan arbeiderklasselivet var både på jobb og når man hadde fri.

Smarttelefonen er teknologien som endrer forholdet mellom fritid og arbeid i våre dager. Alle nikker bekreftende eller «liker» bilder på Facebook av hvordan nå alle har nesa ned i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Som om vi var mer opptatt av å kommunisere med de som ikke er tilstede. Men smarttelefonen skaper større endringer enn de rundt cafébordet. Vi bruker veldig mye av vår våkne tid med telefonen. Vi sover ved siden av dem, har dem med på do, vi stirrer på dem mens vi går, spiser, studere, venter med mer. Men smarttelefonen endrer mye mer enn fritida vår. Med den nye teknologien viskes grensene mellom arbeid og fritid lett ut, når du kan sjekke jobb e-post fra du står opp til du legger deg. Du blir gjerne pirret til å sjekke den ved hjelp av varslinger. Internett blir plassen fler og fler jobber. Med smarttelefonen har vi med oss internettet overalt og med det også jobben vår. Men det er ikke bare jobben som spiser av fritida, men vi tar også oftere fritida vår med på jobben, ved at vi sjekker Facebook på jobb e.l. Jobb og fritid stjeler litt tid fra hverandre og skillet blir gradvis visket ut. Denne prosessen øker kapitalens kontroll over livene våre. Arbeidsgivere har nesten ubegrenset tilgang til sine ansatte. Med økt løsarbeid vil også større andel av arbeidsstyrken være klart til å jobbe når som helst.

Jeg mener den økonomiske krisa er et viktig grunnlag for delingsøkonomien. Med krisa har vi fått en betydelig større masse av arbeidsledige internasjonalt. En generasjon med universitetsutdannede unge voksne møtte et arbeidsliv der ingen hadde bruk for dem. Både i EU og USA økte ledigheten blant de unge til nye høyder. Delingsøkonomiens utbredelse er avhengig av at det finnes en masse av mennesker som søker nye inntekter. Massearbeidsløshet og at det tvinger fram løsarbeid er ikke noe nytt. Men den nye generasjonen arbeidsledige var høyt utdannede, unge folk vokste opp med rask utvikling innen datateknologi. Delingsøkonomien krever at arbeidskraften må ha en viss kompetanse i bruk av digitale verktøy og være fleksible i forhold til arbeidsmengder og tider. Denne unge og teknologikyndige generasjonen av ledig arbeidskraft passet delingsøkonomien perfekt.

Delingsøkonomien har ofte pakket seg inn i et ideologisk bilde som den fleksible tilleggsjobben. Den ideologiske fortellinga er at den skaper muligheter for å tjene penger på det som ellers ikke brukes. Det er ikke noe vesentlig skille i denne fortellinga om det er tid eller eiendeler. Det framstilles som en lukrativ biinntekt. Tjen penger på å leie ut boligen når du ikke er hjemme, eller på å la noen sitte på fra a til b. Men denne bløffen avslører seg veldig raskt. Delingsøkonomien lar tilbud og etterspørsel bestemme når du er tilgjengelig på jobb. Ser vi til USA er ofte delingsøkonomien ikke en biinntekt, men primærinntekten til familien.

Kapitalismen på internett

I utgangspunktet finner vi alle relasjoner i den kapitalistiske verden igjen på internettet. Som Ursula Huws viser i sin artikkel Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi i Rødt! i nr 2/14, finner vi igjen relasjonen mellom arbeid og kapital, handel og grunnrente også på nettet. Jeg mener at når vi skal diskutere delingsøkonomien, må vi ha en forståelse av disse relasjonene. Den nye teknologien gjør at relasjonene blir skapt på ny innenfor nye teknologiske rammer. Det gjelder både internettets første kapitalistiske fase, men også at det blir skapt på nytt med smarttelefonen som den nye infrastrukturen.

I likhet med andre moderne kapitalistiske foretak er det ikke sånn at de nødvendigvis bare henter inn profitt innen handel, grunnrente eller vareproduksjon. Alle tre formene kan sameksistere i en forretningsmodell. For eksempel kan en matbutikk i dag hente ut sin fortjeneste av handel, men også i tillegg fra å selge hylleplasser til leverandører (rente) og produksjon av ferskvarer i butikk eller ved felles produksjonsanlegg (vareproduksjon). Vi ser det samme i delingsøkonomien og på internett. En app kan både være en handelsapp, videreselge reklameplass og produsere egne produkter for salg.

Rente på internett kommer til uttrykk gjennom en finansieringsmodell som bygger på en eller annen kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteyter og/eller tjenestebruker og/eller annonsører. Facebook og Google som er de to mest vellykka eksemplene på nye internettselskap, baserer seg mye på det siste. Facebook og Google er de globale motorveiene på internett. Annonser langs disse motorveiene er attraktive plasseringer. Her er alle de potensielle kundene, og i tillegg gjør den nye digitale data det mulig å kun markedsføre seg mot de som man ønsker å nå.

Med apper på smarttelefonen er den sosiale plassen begrenset fysisk gjennom lagringskapasitet av apper. Men også praktisk. Det er begrenset antall apper du ser i hvert skjermbilde. Og de fleste av oss er fornøyd med å ha en app som funker til hvert formål. Den appen du foretrekker, etablerer på denne måten et monopol over deg som forbruker. Når en app da får en kritisk masse av brukere, får den dermed en sosial maktposisjon.

Appen registrer en masse informasjon om ditt dagligliv. Den kan også ved hjelp av algoritmer styre ditt dagligliv inne i appen. Denne informasjon er svært attraktiv i markedsøkonomien. Appen kan selge tilgang til brukerne sine til både tilbydere av tjenesten du ønsker å tilfredsstille hos brukerne og reklameplass til annonsører som ønsker å nå dine brukergrupper. App-firma skviser på denne måten ut merverdi fra tilbyderne i bytte mot markedstilgang. Algoritmer og datainnsamling er sammenkoblet i delingsøkonomien. Alt både bruker og tilbyder gjør i appen, registreres. Attraktive brukere og tilbyder kan premieres for å forsterke handlingsmønstre gjennom algoritmer.

Når en aktør ikke bare er etablert i et marked, men er i flere, blir denne sosiale makten på et nytt nivå. Markedsfordelen med at du tar med deg brukerne over landegrensene når de er på ferie, skaper rom for potensielt globale maktstrukturer og markeder. Det er i dag ganske tydelig da de fleste appene som vi har, er del av multinasjonale selskap.

Finn.no – den norske monopolisten

Finn.no har utviklet seg til å bli den norske monopolisten på rubrikkmarkedet på nett. Enten vi skal selge bolig, rydde ut av boden eller trenger å få hjelp med å få gjort en jobb, går vi dit. Både som kjøper eller selger er det fint at det finnes en plattform der det meste finnes hvis man vil kjøpe eller selge noe. Det er både tidsbesparende og effektivt at det finnes en nettside alle veit om. Finn.no kjører store reklamekampanjer for å beholde sin posisjon hos norske internettbrukere. Det har de også vært flinke til. I 2015 var det selskapet som kom øverst i den årlige omdømmeundersøkelsen gjort av kommunikasjonsbyrået Apeland. Mange brukere og godt omdømme kommer ikke gratis. De driver heller ikke Finn.no for å være snille. Finn.no eies over 90 prosent av Schibsted. Et internasjonalt selskap som holder til i over 30 land. Schibsted er et børsnotert selskap eid av en rekke aksje-eiere som forventer utbytte fra sine aksjer.

Det å kontrollere en nettside eller app som dominerer et marked, innebærer å ha mye makt. Makt over forbruk, gjenbruk, reisemål og boligdrømmer. Filtrering av søk, annonseringsmuligheter osv. er noe man balansere mellom å tilby og ikke ødelegge egen nettside. Brukeren vil effektivt finne det den leter etter og ikke bli distrahert. Dermed dyrkes en slags nøytralitet, likebehandling. Men nettsiden har makt til å endre vilkårene til sin fordel enten det da går utover selger eller kjøper. Selger eller kjøper er ikke organisert slik at det utgjør noen trussel i å gå til en annen nettløsning. Å miste enkeltkunder har lite å si når man kontrollerer markedet. Det store flertallet blir med på utviklingen da det er her kundene eller tilbudene finnes.

Men Finn.no har også makt slik at de kan kontrollere hva som er gjengs pris. Skal du selge noe, vil du normalt se hva som ligger ute fra før og hva det er prissatt til. Og du vil prise ditt objekt litt dyrere eller billigere i forhold til ønsket omsetningstid og kvalitet på ditt eget produkt.

Kickstarter – snylter på nye ideer

Kickstarter, indiegogo, bidra.no med flere er tjenester for å finansiere prosjekter og oppstart av produkter. På norsk er de ofte kalt folkefinansieringstjenester. Vanlige folk får gjennom nettsida eller app muligheten til å støtte oppstart av produksjoner, prosjekter osv. ved hjelp av donasjoner. I bytte mot donasjonen kan du ofte mottatt en spesiell fordel (pledge, perks, belønning). Innovatører får her mulighet til å finansiere prosjektene sine ved hjelp av små investeringer fra vanlig folk. Folkefinansiering blir ofte framstilt som et giverdemokrati der det er lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. De forskjellige folkefinansieringsløsningene tar seg godt betalt av pengene som overføres gjennom disse plattformene. Mellom 5 og 10 prosent av summene som blir samlet inn, går til plattformen. Dette blir ikke småsummer i eiernes lommer. Gjennom Kickstarter har snart 2,7 milliarder dollar blitt donert.

Matvarebransjen

Innen handel av mat, framstår både daglig-varer og take-away som den mest vellykkede delen av den nye økonomien i Norge. Foodora sine rosa syklister er blitt en del av sentrums bilde i Oslo. Foodora er et tysk selskap med matbudvirksomhet i ti land på tre kontinenter. Gjennom Foodora kan du bestille mat levert fra restauranter og gatekjøkken. Leveringen koster 49 kroner. Foodora har forsøkt å framstille seg som den snille motsatsen til Über. Sykkelbudene er ansatt i selskapet. Og har i dag rundt 250 sykkelbud i Oslo. Arbeidstilsynet kontrollerte virksomheten og kom med 6 pålegg som måtte utbedres for å ikke få dagbøter.

Enda større suksess har de som leverer dagligvarer på døra. Kolonial, Marked.no og Meny driver butikk med levering av dagligvarer hjem på døren. Selv om tjenestene foreløpig består av beskjedne deler av det totale dagligvaremarkedet, vokser aktørene sterkt. Kolonial skryter av at omsetninga øker med “en Kiwi-butikk i måneden». Det er nok liten tvil om at netthandel på sikt vil være en stor utfordring for de fysiske butikkene.

Både Coop og Norgesgruppens Trumf bruker handlingsmønstrene våre til å lage skreddersydde tilbud og kuponger for å øke salget i butikken. Når handelen flyttes fra butikk til app eller internett, kommer også nye muligheter til å påvirke ditt forbruk. Appene kan bruke informasjonen du legger igjen ved din handling, til å komme med fristende tilbud skreddersydd til ditt handlemønster. I flere år har det blitt satt søkelys på at dagligvarebransjen aktivt har solgt hylleplasser og markedstilgang. Muligheten til å selge attraktiv plassering i appene til leverandører vil kunne føre til enda større makt til salgsleddet i denne bransjen.

Hvordan skal vi ta imot delingsøkonomien?

Både i fagbevegelsen og på venstresida har delingsøkonomien blitt debattert. Ofte har Airbnb og Über fått mye av oppmerksom-heten. Det har kommet krav om nyregulering og krav til at myndighetene slår hardere ned på forsøk å vri seg unna eksisterende regulering. LO har gitt ut et førti siders notat om samhandlingsøkonomien. Manifest og De Facto har laget et notat til Handel og Kontor om koblingsøkonomi. Det er også satt ned et offentlig utvalg (NOU) som skal utrede plattformsøkonomien og skal etter planen levere sin utredning i 2017.

I de store linjene ser det ut som norsk fagbevegelse har landet ned på en reguleringslinje ovenfor delingsøkonomien. Fenomenet skal først og fremst reguleres av staten. Uheldige virkninger og problemer blir på denne måten noe staten skal løse, mens fagbevegelsen setter seg litt på sidelinja.

I USA har det blitt organisert demonstrasjoner og søksmål mot delingsøkonomiselskapene. Men amerikansk fagbevegelse har vært delt i om de skal organisere de som livnærer seg i delingsøkonomien. I noen delstater prøver de aktivt å organisere, mens i andre delstater nekter fagbevegelsen å organisere dem. Norsk LO holder døren åpen for organisering i sitt notat om Samhandlingsøkonomien. Transportarbeiderforbundets forrige leder, Roger Hansen, har uttalt at vi må først få avklart lovligheten til Über før man kan vurdere å organisere. 3

Mye tyder på at det kommer til å bli tøffere konfrontasjoner i delingsøkonomien framover. Venstresidas svar på samfunnsproblemer har alltid vært organisering. Og det er organisering i delingsøkonomien som trengs hvis vi ønsker at noen skal ta kampen mot urettferdige avtaler. Ellers er man dømt til å akseptere vilkårene i delingsøkonomien. Det kommer til å være arbeiderklassen i delingsøkonomien som må sloss mot kapitalen i delingsøkonomien. Vi på utsida har først og fremst rollen som støttespillere i deres klassekamp. Hvis fagbevegelsen ikke engasjerer seg nå, vil motstanden og organiseringa vi trenger inne i denne økonomien lete etter andre uttrykk.

En strategi som kun satser på forsvar av etablerte næringer og krav til reguleringer for å beskytte disse, er en strategi for å tape i det lange løp. Selv med statlig regulering må det organisering til for å etablere et apparat som kan følge opp at reguleringen etterleves.

Skal de som blir utsatt i delingsøkonomien få komme til ordet, er det nødvendig at vi organisere dem og støtter opp mot deres krav. Organiserer vi dem ikke, er vi uten sjanse for å få de med på å opprettholde prisnivået på varen arbeidskraft. Dette er den grunnleggende kjernen i all fagorganisering. Å inngå et solidarisk løfte mellom arbeidsfolk at vi ikke jobber for mindre enn det vi er enige om.

Les mer:

Noter:

  1. NHO, 2016,Remix – det nye arbeidslivet https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/tema/
  2. http://loitrondheim.no/innkomne-forslag-til-trondheimskonferansen-2016
  3. http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/336235/2e0ee1e3a4&t=-For-mange-drosjeloyver-er-en-storre-trussel-enn-Uber