Deling av arbeid
Av Stein Aamdal
Fagbevegelsen bør gi sin tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si, mener Stein Aamdal, klubbleder ved Aker Verdal.
1993-årsmøtet i verkstedklubben Aker Verdal uttalte bl.a.:
|
I forbindelse med tariffrevisjonen i 1994 og 1995 vedtok klubben ved Aker Verdal:
«Vi krever kortere daglig arbeidstid med en nedtrappingsplan slik at normalarbeidstida vil være 6 timer innen år 2000:
- innen 1996: 7 timer
- innen 1998: 6,5 time
- innen 2000: 6 timer.»
I 1992 utgjorde overtidsarbeidet blant klubbens 730 medlemmer ca. 50-55 årsverk, i tillegg kom ca. 80 midlertidig ansatte. Omgjort til faste stillinger kunne arbeidsstokken vært økt fra 730 til 870 fast ansatte.
Høsten 1993 undertegna samtlige fagforeninger en intensjonsavtale med bedriften om maksimalt 100 timer betalt overtid i 1994. Avtalen fungerer slik at i prinsippet skal alt frivillig overtidsarbeid ut over 100 timer i året avspaseres. Den enkelte får utbetalt overtidsprosenten når arbeidet utføres, mens timelønna står inne til avspaseringen tas. Alle kan imidlertid sette overtid inn i timebanken fra første overtidstime og overføre en viss mengde fritid fra et år til neste.
Deling av arbeid var tema på LO-konferansen i Aker høsten 1994 med innledninger av statssekretær Erik Orskaug (KAD) og Thore K. Karlsen (Fafo). Målsettingen var å få oppslutning om en handlingsplan for å få bort ulovlig overtid og unødvendig overtid og få redusert den totale mengde overtid gjennom bl.a. å etablere lokale avtaler som begrenser overtidsbruken og å erstatte mest mulig overtid med nyansettelser. LO-konferansen i Aker samler ca. 50 tillitsvalgte fra hele Aker-konsernet, fra ulike fagforbund som FF, NEKF, NKIF, Nopef, NAF, H&K og NFATF.
Intensjonsavtalen om at all overtid ut over 100 timer skulle avspaseres møtte motstand, men fikk og støtte fra uventa hold. Bedriftsledelsen ønsket en slik avtale for å få ned bruken av «dyre» timer. Verkstedklubben og fagforeningene ønsket å bruke avtalen for å presse fram nyansettelser i stedet for å bruke overtid.
I forhold til 1992 var overtida i 1994 redusert med mer enn 50 %. Av overtid på ca 46.000 timer ble mer enn 23 % avspasert i tråd med intensjonsavtalen. Ansatte i avdelinger som ofte blir pålagt overtid, overrasket med å stille seg positive tilmuligheten for å ta ut overtida som fritid. Andre motarbeidet avtalen åpenlyst ved å «informere» underordna om at avtalen ikke gjaldt for dem i forbindelse med denne «spesielle» jobben. Klubben fikk henvendelser fra medlemmer som lurte på om forsikringen i Samvirke dekket advokatbistand for å anlegge sak mot klubben. De oppfatta intensjonsavtalens begrensning med maksimalt 100 timer overtid å være i strid med arbeidsmiljøloven (AML). De så på AML som en rettighetslov og ikke en vernelov.
Redusert overtid
Bedriften vurderer erfaringene fra 1994 som positive. Langt på veg er deres målsetting om redusert bruk av overtid innfridd; bevisstheten om bruk av «dyre» timer er økt. Verkstedklubben kan ikke entydig oppsummere tilsvarende. I 1994 var det permitteringer etter ferien, så redusert bruk av overtid henger ikke bare sammen med intensjonsavtalen. Det lyktes for klubben å få en rekke av de midlertidig ansatte fast ansatt, før endringene i AML trådte i kraft fra 1. februar 1995. Fra denne dato er midlertidig ansettelse ikke tillatt i arbeid som ikke skiller seg vesentlig fra ordinær drift.
En viktig grunn til mer motstand mot bruk av overtid og mer støtte til deling av arbeid skyldes at stadig flere arbeiderfamilier har arbeidsløse ungdommer boende hjemme.
På LO-konferansen i Aker svarte 90 % at regjeringens, LOs og NHOs politikk ikke var tilstrekkelig til å redusere arbeidsløsheten til under 50.000 innen år 2000. For å bekjempe arbeidsløsheten mente deltakerne at de sjøl burde gjøre følgende som første prioritet:
- 43 % mente at de måtte presse på for å få nyansettelser istedet for overtid.
- 26 % mente at de måtte la seg pensjonere/førtidspensjonere så tidlig som mulig.
- 23 % mente at de måtte dele på arbeidet.
Undersøkelsen viste at 1/3 trodde arbeidsdeling ville være mulig i nær fremtid, 23 % svarte nei.
60 % trudde arbeidere var mest avhengig av overtid i motsetning til funksjonærer og ledere. Nesten 80 % trudde de under 30 år med familie var mest avhengig av overtid både i forhold til enslige under 30 år og 30-50-åringer med familie/enslige og de over 50 med familie/enslige.
Dersom de skulle være med på arbeidsdeling i sin bedrift ville 34 % avspasere etter eget ønske, 23 % ville avspasere etter en fast plan, ca 14 % gå på 4 dagers rullerende uke, ca12 % ta ut lengre ferie og ca 5 % ville ha kortere daglig arbeidstid.
80 % kunne tenke seg å gå ned fra 5-10 % i nettolønn for å hindre at kollegaer ble sagt opp. 71 % kunne tenke seg å gå ned 5-10 % i lønn for å skape arbeidsplasser for arbeidsledige.
Misbruk av solidaritet
Å uttale villighet til «deling av arbeid» vil garantert bli forsøkt misbrukt av NHO. I bedrift etter bedrift vil det da bli fremmet planer om reduksjoner i arbeidsstokken.
Alle løsninger som innebærer reduksjon i driftsutgiftene, men med opprettholdelse av kapasiteten, dvs. antall timeverk, vil drive arbeids-og lønnsvikår ned mot EU-nivå.
Dersom deling av arbeid tas ut i form av kortere arbeidstid og/eller nyansettelser vil ikke dette fungere konkurransevridende. Fagbevegelsen bør gi tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si.