Per-Gunnar Skotåm har i siste nummer av Gnist en artikkel hvor han stiller tre essensielle spørsmål til de som ønsker å bygge ut havvind utenfor den norske kysten. Hva skal vi bruke strømmen til? Hvem bygger vi for? Og hvorfor gjør vi det? Vi skal i den følgende teksten forsøke å besvare noen av disse spørsmålene.
Isak Lekve er medlem av Rødt, sosiolog og utreder i De Facto. Boye Ullmann er medlem av Rødt og faglig leder i Nei til EU.
Foto: Jack Hunter
Skotåm starter sin artikkel med å peke på utbyggingen av vindkraft på land, som både kan sies å rasere natur og overkjøre lokalsamfunn, samtidig som det eies av internasjonale kapitalgrupperinger, og overskuddet typisk ender i skatteparadiser. Her er vi helt enige. Utbyggingen av vindkraft på land har vært en skandale på alle måter.
Men teksten er i hovedsak et forsøk på å gi en lengre begrunnelse for hvorfor Skotåm mener Rødt bør gå imot all utbygging av havvind, og han begrunner dette standpunktet på tre måter, knyttet til spørsmålene ovenfor:
-
Vi trenger ikke strømmen
-
Utbyggingskostnadene er høye
-
Utbygging av havvind er egentlig en strategi fra oljenæringen for å sikre offentlige, subsidiert profitt.
Trenger vi mer strøm
Det er riktig at Norge er et land som til nå har hatt nok fornybar strøm, og vanligvis er en netto eksportør på ca. 10–15 TWh. Dette er likevel ikke alltid tilfellet, og for eksempel i 2018 gikk vi omtrent i null. Elektrifiseringen av sokkelen vil grovt sett ta hele dette gjennomsnittlige kraftoverskuddet, og skal vi i tillegg fortsette den storstilte elektrifiseringen av transportsektoren med biler, båter, fly og så videre, samt legge til rette for bygging av enorme batterifabrikker og hydrogen/ammoniakk – energibærere som er bedre egnet enn batterier for en del større transport – gjennom elektrolyse, er det trolig at det også i Norge vil være et større behov for grønn kraft i tiden fremover. Alle disse tiltakene er ikke like fornuftige, men mye tyder på at Norge fort kan bli en netto importør av energi i tiden fremover.
Derfor har Skotåm rett i at havvindutbyggingen ikke egentlig handler om det norske kraftmarkedet. Vi har engasjert oss i kampen mot ACER og utenlandskabler som NorthConnect fordi vi ikke ønsker å importere det europeiske prisnivået til Norge, som vil sette den kraftintensive industrien i fare. Også havvind vil ha et høyt prisnivå og dermed kunne virke prisdrivende i Norge. En potensiell utbygging i våre farvann, bør altså ikke integreres i det norske strømmarkedet.
Hvorfor havvind?
Så hvorfor ønsker vi likevel havvind? Det enkle svaret er at vi ønsker å bidra til å 1) løse klimautfordringene, og 2) bygge opp et norsk hjemmemarked, slik at også norske industrimiljøer får anledning til å ta del i utviklingen av havvind internasjonalt.
For internasjonalt er energisituasjonen en ganske annen, og mer prekær, enn i Norge. Skal vi nå målene i Paris-avtalen, er vi avhengige av å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Med tanke på arealutfordringene knyttet til vindkraft på land, kan nettopp havvind bli en av mulige løsninger på dette problemet. Selvsagt skal vi effektivisere, og vi ønsker også diskusjoner om andre tiltak velkommen som f.eks. energiøkonomisering og oppgradering av vannkraft som kan gi 15–20 TWh. Uansett må karbon fases ut samtidig som millioner av mennesker skal løftes ut av fattigdom. Da er vi avhengig av mer fornybar energi.
Skal havvind bli denne løsningen, kreves enorme investeringer. Men Norge er i den unike posisjon at vi har over 10 000 milliarder syltet ned i engelske handlegater, Wizz Air og det som verre er. Norge eier nesten 500 milliarder i Apple, Microsoft, Google og det fagforeningsfiendtlige Amazon. Vi har råd til å bidra til å ta de investeringene som må til! Slike grønne investeringer vil, om det stilles fornuftige politiske krav, føre til at norske høykompetente industriarbeidermiljøer får noe nytt å jobbe med når oljen gradvis fases ut. I mange land er denne omstillingen allerede i gang. Av hensyn til både klima og industriarbeidsplasser må også Norge vedta tiltak. Toget går nå.
Kostnadsnivået på flytende havvind er høyt i dag. Men kostnadene er redusert med 40 % siden 2017 (Hywind Scotland), og en har estimert en kostnadsreduksjon fremover på 13 % ved hver kapasitetsdobling. Ettersom vi fremdeles bare har rundt 50MW utbygd i verden, betyr det at selv mindre utbygginger kan bidra til å senke prisen veldig raskt. Jo mer vi bygger, jo mer vil prisen senkes.
Så hva skal strømmen brukes til, om havvindanleggene ikke skal integreres i det norske kraftmarkedet? Her finnes flere muligheter. Men vi mener de kan fungere som en erstatning for elektrifisering av sokkelen fra land. Dette har en prislapp på minst 60 milliarder, og vil kreve om lag 20TWH som en kan forvente vil gi økt pris på strøm til forbrukere og industri. Tiltaket gir ingen dokumenterbar global klimaeffekt, slik Skotåm også er inne på. Med utbygging av Hywind Tampen vil i stedet havvind brukes på Gullfaks og Snøhvit, og vi slipper å tappe fastlandet for fornybar kraft.
Skotåm peker på motsetningene mellom havvind og fiskeriene. Denne motsetningen stod også sentralt i vårens debatt i KK, hvor hensynet til fiskeriene lå bak standpunkter som krever stans av ALL havvind. Og det er sant at Fiskarlaget eksempelvis har vært kritisk til noen av områdene som har vært vurdert åpnet for havvind, og at noen aktører føler seg overkjørt av Equinor sine prosjekter. Dette støtter vi selvsagt ikke. Men nå er det gitt klarsignal for havvind-prosjekter i områdene Utsira Nord og Nordsjøen sør. Og her har Fiskarlaget ingen innvendinger!
Disse prosjektene nær britisk og dansk sektor åpner for å produsere hydrogen/ammoniakk til havs for bruk i skipsfart og annen transport. Hydrogen og ammoniakk kan ved hjelp havvind utvinnes fra naturgass, og når det nå også åpnes for prosjekter som skal fange og lagre karbonet ved å presse CO2 ned i gamle borebrønner, så kan dette produseres nesten utslippsfritt. Teknologien er utviklet i Aker.
Det er med andre ord flere mulige bruksområder for kraften, selv om vi ikke integrerer havvindparkene i det norske strømmarkedet. Skotåm drøfter flere av disse, men i hans tekst inngår denne bruken som trinn 3 i en utspekulert plan fra Equinor, Aker og andre oljeselskaper, for å oppnå profitt og tilrane seg offentlige subsidier. Vi vil replisere at alt utsyr til vannkrafta fra forrige århundre ble produsert av private bedrifter som NEBB, Asea Per Kure, ABB og Kværner der målet også var å tjene penger.
Utbygging på andre premisser
Dermed kommer vi inn på den tredje innvendingen. For oss er det vanskelig å vite akkurat hvordan det planlegges i Equinor og Aker. Men Rødt sin politikk på havvind må utformes uavhengig av dem, og basere seg på en mye sterkere politisk kontroll av utbyggingen. For selvsagt vil kapitalistiske foretak som slippes løs, gjøre sitt for å tilrane seg subsidier, basere seg på innleie og sosial dumping og overkjøre fiskeinteresser og andre lokalsamfunnsinteresser, mens overskuddene kanaliseres inn i skatteparadis, slik vi ser med vindkraft på land. Dette handler om manglende politisk kontroll. Rødt må gå inn for en utbygging på helt andre premisser, hvor aktørene stilles strenge krav om hvordan de skal opptre.
Skotåm gjør et poeng ut av at Manifest sine utredninger ikke skiller seg nevneverdig fra Aker sine, og også er finansiert av Aker. Dette er flåseri. Sannheten er at blant annet LO-forbundet Industri Energi, konsernutvalget i Aker og Kværner i tillegg til Aker gikk inn med en halv million i et prosjekt med et totalbudsjett på mangfoldige millioner. Og et av forslagene til Manifest/Grønn Industri 21 var nettopp en slik sterk kontroll gjennom etableringen av et nytt demokratisk styrt StatVind med ansvar for utbygging i tett dialog med Fiskarlaget, lokalsamfunn og andre interessenter. Sannsynligvis noe ganske annet enn hva Aker og andre selskaper selv ser for seg.
Det viktigste poenget er likevel det som Skotåm bare så vidt er innom i innledningen av sin tekst. Hvilket parti skal Rødt være?
Mye kan sies om oljepakken som Stortinget gikk inn for i juni, hvor diskusjonen gikk livlig internt i Rødt, og vi landet på en mellomløsning. Men den førte til at ordrebøkene ble fylt opp på alle norske verft. Champagnekorkene smalt både i Verdal, Stord, Egersund, Haugesund og aller mest i Sandnessjøen hvor nedleggingsvedtaket ble omgjort. Når disse arbeidsplassene først var reddet, bygger Kværner Stord nå flytende havvindinstallasjoner til Hywind Tampen, mens Verdal har fått bunnfastprosjekter med spesialankre for faste installasjoner for havvindturbiner. Disse industrimiljøene jubler over det Skotåm frykter.
For oss er det viktig å understreke at selv om Rødt er et parti som søker et sosialistisk samfunn der fremme, så ønsker vi også å sørge for at folk har et godt liv her og nå. Da betyr det ofte å manøvrere mellom og med ulike kapitalistiske foretak, fordi disse gir levebrødet til mange gode kamerater både i Rødt og i fagbevegelsen, men også andre helt vanlige arbeidsfolk med vanlige og verdifulle liv. For oss er det ikke aktuelt å bli et parti som ofrer disse menneskene for å være røde og ranke og aldri gå inn for noe som også kan tjene kapitalinteresser. Tvert imot, hele poenget med Rødt er å være et parti for disse menneskene, med en offensiv industri- og klimapolitikk som sørger for at vi både begrenser global oppvarming, men samtidig skaper og bevarer trygge arbeidsplasser.
Arbeiderpartiets endeløse lojalitet til Brussel, har skapt et tomrom i norsk politikk etter et parti som tar industrien og vanlige arbeidsfolk seriøst. Det er det partiet Rødt bør være.