Hvorfor den amerikanske stimuleringspakka ikke vil virke
Av David Harvey
Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.
David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.
Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?
Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.
I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at
«det foregår en forskyvning av rikdom og økonomisk makt som aldri før, grovt sett fra vest til øst, og dette vil fortsette.»
Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.
Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.
Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.
Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.
Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.
De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!
I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.
Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.
Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.
Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.
En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)
I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.
Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.
Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.
Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.
Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.
(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)
Noter:
1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.
2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.
3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.
4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.
5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom.