Brazil apart (1964-2019)
Av Einar Braathen
Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.
Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.
Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso
Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.
Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?
Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:
- «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
- «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
- «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).
Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.
Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!