Bokomtale: People’s Republic of Walmart

Av Fredrik Vaaheim

Bokomtaler Nr 3 2019

Leigh Phillips og Michal Rozworski:
People’s Republic of Walmart: How the World’s Biggest Corporations Are Laying the Foundation for Socialism
London: Verso, 2019, 256 s.

Av Fredrik Vaaheim,
medlem i Rødt Gamle Oslo.

Når fremtidens arkeologer skal gjøre utgravninger for å undersøke hvordan sosialismen oppsto, er det noe spennende å finne i det forlatte arkivbygget til Walmarts forlatte hovedkvarter i Bentonville i Arkansas? Dette spørsmålet stiller Frederic Jameson i Archaeologiess of the Future, og det er dette som er undersøkes nærmere i boken People’s Republic of Walmart.

Aspektet av sosialisme som boken fokuserer på er hvordan og hvorfor vi må ha en demokratisk planlagt økonomi. For Leigh Phillips og Michal Rozworski er det åpenbart at om vi skal skape en verden som mennesker kan leve på også i fremtiden, så må vi erstatte markedsstyrt produksjon med demokratisk planøkonomi. Et eksempel de bruker i boken er hvordan markedsstyrt produksjon har ført til at det knapt har kommet en eneste type ny antibiotika på markedet de siste tyve årene, samtidig som vi produserer mer fossilt brennstoff en jordens klima kan tåle.

Det som gjør boken spennende er at den velger å utforske mulighetene til planlegging gjennom å rette blikket mot kapitalismens høyborg, nemlig store internasjonale selskaper som Walmart og Amazon. Forfatterne forsøker å forklare at mye av infrastrukturen og teknologien som er nødvendig for å kunne drive en demokratisk planlagt økonomi, allerede eksisterer i form av logistikksystemer og planleggingsteknikker i store internasjonale selskaper. For selv om store selskaper ofte prater varmt om markedet, er de sjelden styrt internt gjennom markedsmekanismer – de er som oftest sentralt planlagte virksomheter. Og hvis man forsøker å lage et indre marked pleier det ikke å gå bra.

I et svært morsomt kapittel blir Walmarts historie fortalt i kontrast til varehuskjeden Sears, som fra 1880-tallet og frem til 1990-tallet var et av USAs største selskap. Der Walmart satset på indre planlegging og yre konkurranse, besluttet Sears styreleder– i en tragikomisk prosess – kun å bruke Ayn Rands prinsipper om full konkurranse i alle deler av selskapet. Bare slik mente eieren at Sears kunne drives «rasjonelt». I Sears måtte blant sportsavdelingen og lekeavdelingen konkurrere mot hverandre om plassering i reklameavisene. Og selskapets egen produserte varemerker ble skjøvet ut av konkurrerende billigmerker med dårligere kvalitet. Det endte i økonomisk ruin, og i 2018 gikk Sears konkurs etter over 100 års drift.

Vi ser den samme historien utspille seg i kapittelet om National Health Services i Storbritannia, hvor det å tvinge frem et falskt marked i helsesektoren har ødelagt en god og veldrevet institusjon. Dette var historier som minnet meg om oppstykkingen av NSB og Sporveien i Oslo, samt vårt eget helsevesen.

Forfatterne bruker et enkelt og muntlig språk, og skyr ikke unna å være morsomme. I People’s Republic of Walmart får vi en rask innføring i flere temaer: fremveksten av Sovjetunionens planleggingsbyrå, ny teknologi innenfor logistikk og planlegging og Allendes forsøk på å lage et datasystem for å koordinere produksjon i Chile.

Historien om Walmart versus Sears er eksemplarisk for det som er bokens hovedargument: at planlegging fungerer og er et gode. Her mener forfatterne vi har mye å lære av de teknikkene som alt eksisterer i dag, selv om de understreker mange ganger at den planleggingen de ønsker seg skal være demokratisk og til menneskehetens beste, ikke toppstyrt og til eierens beste – slik planleggingen i Walmart og Amazon foregår i dag.

Forfatterne er fast innstilt på at en planlagt økonomi er noe som verken tilhører fortiden eller er en nostalgisk drøm som bør oppgis. Vi har bedre forutsetninger enn noensinne til å teknisk håndtere og skape en verden planlagt for menneskets beste, og jeg gleder meg til neste gang jeg treffer noen på fest som sier: «Jaja, sosialisme høres jo fint ut i teorien, men vil aldri fungere i praksis».