Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya:
Feminism for the 99%: A manifesto
Verso, 2019, 96 s.
Av Ingrid Andrea Holland, masterstudent i samfunnsgeografi og jobber for tiden som valgkampsekretær i Rødt.
og
Laura Isabel Hultberg, masterstudent på lektorprogrammet i samfunnsfag og var student til Nancy Fraser under et utvekslingssemester på The New School i vår.
This is a remarkable vision of equal opportunity domination: one that asks ordinary people, in the name of feminism, to be grateful that it is a woman, not a man, who busts their union, orders a drone to kill their parent, or locks their child in a cage at the border.
Slik settes startskuddet for Feminism for the 99%: A Manifesto, skrevet av Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Med sine knappe hundre sider skisserer manifestet et grunnlag for en feministisk bevegelse med et klasseperspektiv som utfordrer kapitalismens undertrykkende mekanismer, og som favner om alle, ikke bare de rike få. Det korte manifestet serverer en skarp kritikk av liberalfeminismen med sine lean-in teorier og glasstakknusing, og peker ut en antikapitalistisk feminisme som den eneste retningen å gå for å sikre arbeiderklassekvinners interesserer i kampen mot vold og undertrykking. I tillegg til at manifestet tar et kraftig oppgjør med liberalfeminismen som har fått boltre seg fritt og hemningsløst over store deler av verden de siste tiårene, tar forfatterne også et endelig oppgjør med en den ortodokse marxismen, som i sitt forsøk på å forstå verden, i stor grad har oversett fremveksten av ulike sosiale bevegelser som forsøker å se sammenhengene i den komplekse og multidimensjonale virkeligheten vi lever under.
Gjennom elleve teser presenterer forfatterne en interseksjonell og systemkritisk feministisk analyse av den globale kapitalistiske samtiden, som søker å forklare sammenhengen mellom de ulike kampene og bevegelsene knyttet til kjønn, miljø, etnisitet, seksualitet og klasse. De trekker stadig frem eksempler fra de siste årenes massive feministiske mobiliseringer verden over fra Ni Una Menos bevegelsen i Argentina, til abortdemonstrasjonene i Polen, og argumenterer for å ta i bruk mer offensive virkemidler, slik som sosial streik i den feministiske kampen, og at feministbevegelsen bør alliere seg med et bredere spekter av radikale bevegelser for å oppnå målet om et reelt likestilt samfunn. Dette manifestet bør derfor være av interesse for alle som kjemper mot undertrykkelse og utnytting under dagens kapitalisme.
Sammenhengen mellom kapitalisme og kvinneundertrykking
Forfatterne åpner manifestet med å si at «Vårt mål er å forklare hvorfor feminister skal bruke streik som kampvåpen, hvorfor vi må forene oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser og hvorfor vår bevegelse må være en feminisme for de 99 %» (min oversettelse). Dette skisserer opp hovedbudskapet i boken, som utgjør fundamentet gjennom hele manifestet, nemlig sammenhengen mellom det kapitalistiske systemet og systematisk kjønnsundertrykking, mellom kapitalismen og patriarkatet. Men for å forstå disse sammenhengene må man imidlertid grave under det som i tradisjonell Marxistisk teori har blitt ansett som roten til problemet, nemlig utbytting av arbeidskraft i produksjonen. For å bruke Frasers eget uttrykk må vi gå «behind Marx´s hidden abode» til de sfærene i samfunnet som er ekskludert fra kapitalistens regnskap, men som kapitalismen like fullt er avhengig av. De sfærene som ikke bare utbyttes, men rent ut «ranes» under kapitalismen. Her står sosialt reproduktivt arbeid sentralt fordi produksjonen av merverdi under kapitalismen avhenger av reproduksjon av arbeidskraft og de sosiale institusjonene arbeiderklassen er en del av. På denne måten forstår man kapitalismen som en helhet, hvor produksjon og reproduksjon står like sentralt. Med dette tydeliggjøres forfatternes poeng at kvinner som utfører sosialt reproduktivt arbeid ikke bare er et offer for krisene vi står overfor, men utgjør en sentral bærebjelke i det kapitalistiske samfunnet. På grunn av dette, argumenterer manifestet, står kvinner i reproduktivt arbeid helt sentralt i kapitalismens overlevelse og har derfor et enormt slagkraftig potensiale som antikapitalistiske aktører.
Med dette søker manifestet å utvide kapitalismebegrepet, fra å forstås utelukkende som et økonomisk system til å forstås som sosialt system, eller en «institusjonalisert sosial orden». For feministisk kamp er denne utvidelsen av kapitalismebegrepet viktig fordi det betyr at feministiske streiker ikke bare er en «symbolsk» markering for likestilling og rettferdighet, men har direkte innvirkning på kapitalismen som system.
Den multidimensjonale krisen
Ved å forstå kapitalisme som et altomfattende sosialt system legges også grunnlaget for å forstå sammenhengen mellom den økonomiske krisen, miljøkrisen, den politiske krisen og det de betegner som «omsorgskrisen». På samme måte som man tradisjonelt har forstått kapitalismens kriser på bakgrunn av rent økonomiske aspekter (overproduksjon og underkonsum), understrekes det i dette manifestet at kapitalismens kriser i like stor grad må forstås på bakgrunn av de bakenforliggende og ikke-økonomiske forholdene kapitalismen er avhengig av, som for eksempel naturressurser (kapitalens vekstimperativ og begrensede naturressurser) som fører til miljøkriser; sosialt reproduktivt arbeid (kapitalismens avhengighet av arbeidere for merverdi og den samtidige nedvurderingen av reproduktivt arbeid) som fører til omsorgskriser; og politiske institusjoner (kapitalismens avhengighet av statlige institusjoner og statens avhengighet av folkets oppslutning) som fører til politiske/demokratiske kriser. På bakgrunn av dette anerkjennes også de ulike sosiale bevegelsene som potensielt sentrale og viktige aktører i kampen mot kapitalismen, på lik linje med tradisjonell arbeiderbevegelse og klassekamp.
Relevans i Norge
Selv om det er tydelig at manifestet forholder seg til en amerikansk kontekst og benytter seg av eksempler som til tider kan virke fjerne fra en norsk virkelighet, er de store linjene fortsatt relevante å trekke på også her. For å forstå og kunne påvirke utviklingen som finner sted i samfunnet vårt i dag, hvor stadig flere arenaer gjøres til varer, og hvor særlig omsorgsarbeid i økende grad blir overført til profittbaserte tjenester, må man spørre seg hvem det faktisk er som utfører omsorgsarbeidet i samfunnet vårt i dag. For det første er det fortsatt kvinner i større grad enn menn som tar seg av hus- og omsorgsarbeid i hjemmet, som fører til at mange kvinner må jobbe dobbelt. For det andre er kvinner fortsatt svært overrepresentert i omsorgsyrker, som er preget av lavtlønnede, prekære stillinger, usikre kontrakter og turnusordninger som er vanskelig å kombinere med familieliv og fritid. For det tredje ser vi en økende tendens til at de som har råd til det overfører omsorgsarbeidet til andre, ofte fattigere kvinner fra det globale sør, gjennom såkalte aupair-ordninger. Disse må igjen overføre ansvaret for egne barn og hjem til andre som er enda dårligere stilt. Dette skaper det de i manifestet omtaler som «globale omsorgskjeder», hvor sosialt reproduktiv arbeid overføres fra rike til fattige og fra det globale nord til det globale sør.
Likestilling under kapitalismen, som liberalfeministene kjemper for, betyr altså likestilling for de få og privilegerte. Som del av en globalisert kapitalistisk økonomi som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, må kampen for likestilling også strekke seg utover nasjonale landegrenser. På bakgrunn av dette er det på tide at vi i Norge også stiller oss bak en antikapitalistisk feministisk bevegelse som sier at reell likestilling aldri kan oppnås innenfor et system basert på undertrykking og utbytting, verken nasjonalt eller globalt.
Veien videre
Med en inngående forståelse av hvordan kapitalismen som en sosial orden forårsaker og reproduserer kjønnsundertrykking og vold, blir det naturlige spørsmålet å stille hvordan man skal kjempe imot disse undertrykkende strukturene. Selv om boka sier at feministbevegelsen må alliere seg med andre radikale bevegelser, slik som miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen, og bygge en bred front mot kapitalismen, er løsningene som presenteres i manifestet relativt vage. Som leser blir man oppmuntret til å ta i bruk streik som våpen, men forfatterne sier lite om hvordan de ser for seg at det samfunnet man skal kjempe for skal være, eller hvordan man skal organisere seg. Her blir mye overlatt til leserens egen analyse. Selv om boken ved første øyekast ser veldig håndgripelig ut med sine 100 sider, bruker forfatterne også tidvis et kronglete og akademisk språk, samt mange referanser man gjerne må lese seg opp på ved siden. Allikevel klarer Arruzza, Batthacharya og Fraser gjennom dette korte manifestet å tegne opp et solid rammeverk for videre diskusjon og analyse av den globale feministiske kampen. Analysene treffer den globale samtiden godt, og bruker både historiske og dagsaktuelle hendelser for å understreke sine poenger. Selv om forfatterne henter eksempler fra feministiske bevegelser over store deler av verden, er det allikevel tydelig at boken er rettet mot et amerikansk publikum. Dette kommer spesielt frem i løsningene som presenteres, der gratis velferdstjenester hyppig blir trukket frem som et viktig ledd i den feministiske frigjøringskampen. For et skandinavisk publikum vil dette fremstå heller reformistisk enn revolusjonært, og hvordan dette velferdssystemet skal organiseres er opp til leseren å tolke.
På tross av sin til tider vage form og manglende konkrete løsninger gir forfatterne leserne muligheten til å bruke boka som et hjelpemiddel i å selv stake ut veien for videre handling og hvordan vi som feminister kan tenke annerledes rundt verktøyene vi benytter oss av i kampen. Feminism for the 99% fungerer godt som utgangspunkt for diskusjon og analyse av hvor den globale feministiske kampen står, og hva som bør være sentrale fokusområder i den feministiske kampen videre. Manifestet er absolutt verdt lesingen, og etter personlig erfaring anbefaler vi å benytte boken som utgangspunkt for selvskolering gjennom studiesirkler eller diskusjonsgrupper.
God lesning!