Bokomtale: En eller to eller hundrevis av søstre

Av Åsne Hagen

2019-03 Bokomtaler

Amalie Kasin Lerstang (red.)
En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Oslo: Cappelen Damm, 2019, 192 s.

Av Åsne Hagen,
sosiolog og skribent.

Mobilisering er sentralt for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre. Redaktør Amalie Kasin Lerstang slynger dikta ut i dagens politiske kontekst med eit forord der ho går rett inn i protestane mot at kvinners råderett over kroppen sin blir brukt i politiske maktspel. Overskrifta «Kom, vær mine allierte» viser til den siste av sluttstrofene frå eit dikt av Naja Marie Aidt og Mette Moestrup:

Af sted
Af sted
På vej fra én kamp til en anden
kom, vær mine allierede

Omgrepet «alliert» gir assosiasjonar til strategi og alliansar, solidaritet mellom eller med kvinner, men òg Black Lives Matter og LHBTQ-rørsla med sin bruk av allies. Lerstang påpeikar at ikkje alle kvinner kan skrive «eg» utan risiko. Eit tydeleg subjekt kjempar seg fram i mange av tekstane, som her frå «I dikta mine er eg fri» av Dulce María Loynaz: «I dikta reiser eg meg, og er meg».

Samstundes finn vi eit stort «vi» med søstrer, mødrer og døtrer, både i bokstaveleg og overført tyding. Innlemminga i fellesskapet og mobiliseringa til kollektiv handling er òg markert i tittelen på antologien, henta frå første strofe av «Det bare sier jeg deg» av Gro Dahle: «Det bare sier jeg deg, / du burde ikke kødde / med en søster. / For en søster har en eller to / eller hundrevis av søstre, / en brannmur av søstre, / et festningsverk».

Amalie Kasin Lerstang har sjølv skrive romanen Europa (2014) og diktsamlinga Vårs (2018). Begge tematiserer vilkåra for fellesskap ut frå klasse og kjønn. Denne tråden strekk seg vidare inn i antologien, der utvalet av tekstar både viser fram og spring ut frå mange måtar å vere kvinne på. Dei 56 forfattarane spenner i tid frå antikkens Sapfo til Sumaya Jirde Ali, og utvalet femnar ulike språklege og litterære tradisjonar. Rundt halvparten er omsetjingar og gjendiktingar, medan dikt på skandinaviske språk er trykte på opphavsspråket.

Redaktøren skriv at fellesnemninga for tekstane er kvinnelege erfaringar. Her anar eg gjenklang frå kvinnerørsla på 1970-talet og programerklæringa om at det personlege er politisk. Det gir eit utgangspunkt for å undersøkje forholdet mellom kjønna, arbeid og familie, måtar å leve saman på og evna til å føde barn som privilegium og byrde. Forståinga av kva det personlege kan romme, er samstundes utvida. Boka gir mellom anna gløtt inn i vår tids rasisme, islamofobi og vilkåra for skeive familiar i eit heteronormativt samfunn.

Boka er delt inn i bolkar som utforskar sjølve kategorien «kvinne», politisk handling og kvinnekamp, morsarbeidet og anna ulønna arbeid på heimebane, vald og valdtekt, råderett over eigen kropp, ulike formar for kjærleik og livet under patriarkatet. Redaktøren har ordna tekstane tematisk heller enn kronologisk, og lar oss finne andre typar samanhengar og slektskap enn dei stilistiske. Dette grepet er ei styrke for boka, då dei nye samanstillingane skapar uventa samklang og kontrastar mellom tekstane.

Lerstang peiker på plassen poesien har i kvinnerørsla, og har eit uttalt ønske om at boka skal følgje lesaren i kampen. Dei munnlege tradisjonane som blir nemnde i forordet er ikkje like tydelege i antologien, men enkelttekstar har lang tradisjon som bruksdikt. Kan hende vil boka utvide rommet for kva dikt vi les høgt med kalde fingrar ved mikrofonen på demonstrasjonar, eller delar utdrag frå i sosiale media?

Passande i så måte er det at samlinga blir avslutta med diktet «Alle skulle bli dronning» av Gabriela Mistral. Det står aleine i sin bolk, som blir innleia med desse linene frå teksten: «Men høgt oppi Elquidalen, / med hundre fjell eller fleire, / der song dei, jentene som kom, / der skal nye jenter syngje».