Hatet mot muslimer (omtale)
Av
Andreas Malm:Hatet mot muslimer
Bokförlaget Atlas, 2009
Har du hørt om Euro-Arab Dialogue, EAD? Sikkert ikke. Den ble dannet av EU og den Arabiske Liga høsten 1973. EAD har holdt sine møter i hemmelighet, og organisasjonens høyeste organ er en topphemmelig kommisjon, som siden 1973, har fungert som Vest-Europas hemmelige regjering.
Du har kanskje ikke hørt om Bat Ye’or (Nilens datter på hebraisk) heller? Det er hun som kommer med disse konspiratoriske opplysningene i boka Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005. Bat Ye’or heter egentlig Gisèle Littman. Hun ble født i Kairo i 1933. Familien, som var jødisk, ble fordrevet fra Egypt året etter Suez-krisen. Det påstår i hvert fall Littman selv, men uavhengige kilder setter spørsmålstegn ved hennes historie.
Det som derimot er klart, er at Littman slo seg ned i Storbritannia. Hun skrev flere bøker om islams forhold til jødedom og kristendom, og brukte psevdonymet Bat Ye’or. Eurabia – The Euro-Arab Axis ble hennes store gjennombrudd. Denne boka må sies å være en av de aller viktigste bøker innenfor den såkalte Eurabia-litteraturen. En litteratur hvis hovedbuskap er at muslimene er onde og løgnaktige, de er mange og blir stadig flere og de har som mål å overta Europa.
Oljekrise
Historien om EAD, Bat Ye’or og annen Eurabia-litteratur kan vi lese om i Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer.
1973 er året. Det var oljekrise, og OPEC stengte igjen kranene til USA og Europa. For å åpne kranene igjen stilte araber-muslimene (arabere og muslimer er utbyttbare begrep i Bat Ye’ors verden) meget strenge krav til flere EU-land. De koplet et politisk grep, og utnyttet oljen som et politisk instrument. Det var i denne sammenhengen at EAD ble dannet. Europeerne levde fra nå av i «dhimmiskap» eller underordning. Malms bok er en svært god og detaljert dokumentasjon av de islamofobiske idéene. Bat Ye’or er bare en av flere forfattere som blir presentert, en annen er Samuel Huntington og hans Clash of Civilizations.
Men det er også en dokumentasjon av de islamofobe partienes politiske praksis. Han diskuterer også begrepet islamofobi og kommer fram til at det er det tidlige 2000-tallets dominerende form for nyrasisme.
Jihad er den dødelige kjernereaktoren i islam, påstår Ye’or. Erobring og dominans er nøkkelbegreper i islam. Uten unntak ser muslimer ned på ikke-muslimer.
Løgn
Dette er det reneste sludder, og et eksempel på alle løgnene som islamofobene sprer. Malm behandler blant annet forholdet mellom islam, kristendom og jødedom da islam hadde kontrollen over Spania og Portugal, eller Al Andalus som ble erobret i 711. Dette riket var ganske liberalt og muslimene viste en utpreget toleranse overfor jøder og kristne som fikk fortsette å tro på sin tora og bibel. Kristne, og i enda høyere grad jøder, fikk gjøre karriere langt inn i de styrende palassene.
En av de store fortjenestene til Malms bok er de mange konkrete eksemplene på islamofobenes løgner. Her er et eksempel fra Sverige: «Vi har en miljon muslimer som lever på bidrag», uttalte Mats Thuresson fra Sverigedemokratene til lokalavisa Ystads Allehanda.
Avisa Dagens Nyheter undersøkte påstanden og påpekte at omkring 400 000 innvandrere med bakgrunn fra muslimske land bor i Sverige. Ca. 100 000 av disse er utøvende muslimer. Thuresson ble så stilt mot veggen av lokalavisa, og forsvarte seg med at «siffran slank ur mig, men egentligen vet jag bara att det är en jävla massa». På spørsmål om det ikke lønte seg å si sannheten, sa den nyvalgte kommunestyrerepresentanten: «man ska ljuga så det låter sannolikt».
En annen viktig løgn som er verdt å påpeke, er at muslimene er så mange og føder stadig flere barn. Det er løgn. Riktignok er det sånn at muslimske kvinner føder flere barn enn gjennomsnittet når de kommer til Vesten, men når de har slått seg til ro, nærmer de seg den vestlige befolkningen. Dette er tendensen i Europa, og i begynnelsen av 2000-tallet ligger den muslimske fruktbarheten noe over den ikke-muslimske, men det synes bare å være et spørsmål om år eller tiår før gapet er jevnet ut.
Og hvordan er den politiske praksisen der islamofobiske partier både har og ikke har en hånd på rattet? Riktig svar er: ille. Islamofobien har fått fotfeste ikke bare hos høyrepopulistiske og fascistiske partier, men også hos vanlige borgerlige partier. Malm går gjennom en rekke europeiske land og viser oss den islamofobe rasismen i all sin gru.
Et viktig poeng i boka er at flere fascistiske partier utfra egne erfaringer har forstått at jødehets i svært liten grad ser ut til å gi dem nok stemmer til et parlamentarisk gjennombrudd. Flere partier har polert fasaden og pekt ut muslimer som den nye hoggestabben. Dette gjelder både British National Party og Sverigedemokratene.
Hvorfor?
Hvorfor akkurat muslimer? Hvorfor har islam og muslimer blitt de nye ofrene for rasistisk hets, spør Malm. Han fører en lang og interessant diskusjon der både varefetisjisme og syndebukkteori er nøkkelbegreper, men også en historisk utlegning av islams og muslimers plass i verden.
I et avsnitt kalt «islamofobiens politiske økonomi», trekker Malm fram tre viktige hendelser som han mener er impulser til islamofobiens oppblomstring, og det er lett å være enig. Første impuls er oljekrisa i 1973, andre impuls er den iranske revolusjon i 1979 og tredje og viktigste impuls er terroren – terrorangrepene 11. september 2001, bombene i Madrid og London.
Skal jeg si noe negativt om denne boka, må det være at den er så tykk. Til tider blir den søvndyssende fordi mange av eksemplene den presenterer er så like. Men som Malm skriver i forordet:
Det här är en mycket lång bok, men den hade med lätthet kunnat bli tre gånger längre.
Boka er på 686 sider.