Outsourcing – maskinstormernes nye arena? (bokomtale)
Av Birger Thurn-Paulsen
Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.
Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006
I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.
Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.
Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»
Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.
Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.
Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»
Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.
Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.
Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»
Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.
Birger Thurn-Paulsen