Feminisme uten konflikt? Eller konstruerte motsetninger? (debatt)
Av Birger Thurn-Paulsen
Gudrun Kløve Juuhl har, i forrige nummer av Rødt! en artikkel som retter et kritisk blikk på Kjersti Ericssons (KE) syn på kvinnefrigjøring, på bakgrunn av artikkelen til KE i nr. 1 2007. I Klassekampen onsdag 20. februar, står det også et intervju, hvor det er tydelig at hun mener at Ericssons tanker fungerer som en form for konsensus ballast, som både hemmer partiet Rødt, og utviklingen av feministisk tenkning og praksis.
Jeg får lyst til å gripe fatt i de spørsmålene som handler om kjønn og klasse, og begrepet «den som undertrykker andre kan ikke sjøl være fri». Det som, med rette, kalles kvinneopprøret i AKP, brakte med seg noe som ble banebrytende og avgjørende, både for tenkning og handling. Det jeg, for enkelhets skyld, vil kalle mekanisk marxisme, leder til en tankegang som sier at klassekampen er overordnet alt. Når klassekampen har nådd et revolusjonært stadium, og sosialismen kan bygges, vil andre motsetninger og annen undertrykking bli løst. Underliggende motsigelser må vente til sosialismen. Jada, jeg vet dette er satt en smule på spissen. De nye tankene så sammenhengen mellom klassekamp og kvinnefrigjøring. Som KE sier det:
«Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»
GKL betrakter begrepet som sier at den som undertrykker andre ikke kan være fri sjøl, som «eit greitt moralsk postulat.» Det er langt mer enn et slags abstrakt moralsk postulat. KE henter opp Marx sin beskrivelse, og utfordring til den engelske arbeiderklassen, i forhold til Irland og engelsk imperialisme. Vær umælende lakeier for eget borgerskap, og dets imperialistiske herjinger mot det irske folket, eller kjemp mot det, og se det som et spørsmål om sjøl å bli fri. Det er et helt konkret politisk valg, med strategisk betydning. KE overfører det til kjønnsundertrykking og klasse. GKL synes det er problematisk.
Hun sier:
«På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert fri, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen) og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia: Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»
Og:
«Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av.»
Nettopp. Vi kan jo ta en titt på et eksempel som vi har rett foran øynene våre i disse dager. At regjeringen sier nei til Likelønnskommisjonens forslag, er ikke overraskende. At store deler av LO heller ikke støtter forslagene som tar sikte på å oppnå lik lønn, er for så vidt heller ikke overraskende, men desto mer alvorlig. Da har mannfolkene i LO et valg, som er noe langt mer enn et greit moralsk postulat. Nettopp – mannlige arbeidere har kjempet mot kvinner i arbeidslivet. Da kan de gjøre som det står å lese hos KE. De kan la ting skure, og dermed fortsette som lakeier for sin egen hovedmotstander, kapitalistene. Dermed hindrer de også en allianse med halvparten av sine klassefeller, kvinnene. Eller de kan gjøre det motsatte. Og det motsatte er å se arbeiderklassen som en helhet og en enhet. De kan støtte kampen for lik lønn, mot lønn etter kjønn. Det vil være et lite skritt i retning av å se seg sjøl, som en del av HELE arbeiderklassen. Ved å gå mot sin rolle som tjenere for kapitalistene i å opprettholde tingenes tilstand, er det kanskje også mulig å se en flik av frihet fra selv å være undertrykkende.
Nåja, et lite skritt vil det neppe være. Spørsmålet om lønn er ganske avgjørende, i forhold til å kunne være et selvforsørgende og selvstendig menneske. Om mennene i arbeiderklassen, i LO, faktisk støtta opp om krav om lik lønn for kvinner og menn, hadde det vært en smule rystende for kapitalistene. Å reise kamp og krav om at kvinnelønn er dårlig lønn, er ikke et utslag av at kvinner har sett seg grundig om, og forsikret seg om at det er solidarisk med hele arbeiderklassen, med mennene. Det er et kvinnekrav. En annen side av saken er at det i strategisk perspektiv er et høyst solidarisk krav – for hele arbeiderklassen. Virkelig kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen. Det antar jeg vi er enige om. Men det ene kjønnet er overordnet det andre under kapitalismen, og får betalt for det. Det er vi også enige om. Og så er det vel lite sannsynlig at den ene halvparten av arbeiderklassen kan føre hele arbeiderklassen fram til sosialismen, alt mens den opprettholder sin kjønnsmessige status under kapitalismen. Kvinner kan ikke finne seg i slike holdninger og handlinger. En samlet arbeiderklasse kan vinne. Kvinnene må fortsette å slåss for frigjøring, og rette krav mot undertrykking. Mennene har noen alvorlige valg. De kan velge å slåss mot de lenkene som binder dem til sin hovedfiende, samtidig som de også binder kvinnene til sin plass, fremme krav og, på sikt, se den frigjørende virkningen av det. Målet er det frie mennesket, uavhengig av kjønn og fargenyanser på huden. Da burde det komme klart fram at «like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»(KE) GKL mener altså at vi i stedet må si: «Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»
Med mine lesebriller er det særdeles vanskelig å lese at KE mener noe annet. Det står klart og tydelig at menn er det undertrykkende kjønn, og kvinner det undertrykte, og at det innebærer forskjellige krav, valg og dilemmaer, ut fra posisjon i samfunnet.
Nei, det handler ikke om at vi ikke kan gjøre noe før vi er sikre på at vi ikke tråkker på noen. Verken i kvinnebevegelser eller partisammenheng. Motsetninger og kamp har det vært og vil det være. GKL mener det kreves «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvennskap». Ny ideologi?
Ideologisk utvikling og nytenkning, ja. Å bli stående på stedet hvil i hodet, betyr, ja, å bli stående. Motsetninger og dilemmaer er det, stadig vekk. Innenfor en
ramme av mer utrivelighet og uvennskap! Nei, takk. Det er heller ikke nødvendig for å komme videre. Snarere tvert i mot.
Birger Thurn-Paulsen