Gnist – Marxistisk tidsskrift » Bevegelsen forfullføre frigjøringa av kvinnene

Bevegelsen forfullføre frigjøringa av kvinnene

Av Redaksjonen

1972-02

FRA HISTORIA TIL ARBEIDETS PARTI I ALBANIA (APA)BEVEGELSEN FOR Å FULLFØRE FRIGJØRINGA AV KVINNENE

Vi gjengir nedenfor et utdrag fra APAs historie med denne tittelen. Det albanske folkets erfaringer i kampen mot kvinneundertrykking har hatt enorme resultater sett på bakgrunn av at landet for 30 år siden var et tilbakeliggende land hvor muhammedanske og middelalderske skikker satt i høysetet. I dag har Albanias kvinner nådd en stilling i samfunnet og produksjonen som gjør dem til framskredne, ikke bare i forhold til sin egenfortid, men også i verdensmålestokk. Samtidig er APA, den albanske arbeiderklassen og folket klar over at kvinneundertrykking fortsatt finnes og fullt besluttet på å føre en langvarig kamp for å få slutt på den. Etter våroppfatning har vi mye å lære av de albanske erfaringene.

red.

Kampen mot de tilbakestående og reaksjonære ideene og vanene som ydmyker kvinnene, bevegelsen for å frigjøre dem, som skulle gjøre det mulig for kvinner å nyte de samme rettigheter som menn i vårt sosialistiske samfunn, ble ført med stor iver over hele landet. Kamerat Enver Hoxha innledet denne store kampanjen 6. februar 1967:

«Hele Partiet og hele landet må reise seg og prinsippfast slå ned og tilintetgjøre alle som saboterer partiets lov som forsvarer kvinners og jenters rettigheter.»

Partiet sendte ut et direktiv om å fullføre frigjøringa av kvinnene. Kampen ble ført i alle partiorganisasjonene og under partiets ledelse i kvinneforbundet,

i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt i gang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt som plasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skulle sikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinnenes kulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd like rettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt igang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt somplasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skullesikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinneneskulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd likerettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

På tross av disse store framskrittene, var partiet klar over at mye ennå måtte gjøres for at de albanske kvinnene skulle bli fullstendig frigjort. En fullstendig og aktiv deltakelse av kvinnene i det politiske og sosiale liv, møter fremdeles på endel motstand fra mennene og nøling fra kvinnene. Den rollen kvinnene skulle spille i produksjonen, har ennå ikke nådd det nivået den burde. Kvinnenes kulturelle og utdanningsmessige nivå er allment fremdeles for lavt. Kvinnene, især landsbykvinnene, har ennå ikke oppnådd likestilling med mannen i familien. Tilbakeliggende skikker og ideer som hører fortida til, spesielt religiøse fordommer i høylandet, fortsatte å utøve en sterk innflytelse og var den viktigste hindringen for virkelig likestilling mellom mann og kone. Den store bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene som var blitt ført fra landsende til landsende, var nettopp rettet mot en endring av denne situasjonen.

Partiet så på den fullstendige frigjøringa av kvinnene som et sosialt problem av ekstraordinær betydning, og de innså at hvis ikke dette problemet ble løst, ville «folkets frihet, landets fortsatte framskritt og oppnåelsen av våre mål være utenkelig». Sentralkomiteens plenum analyserte dette problemet på et spesielt møte i juni 1967.

Møtet trakk opp retningslinjene for videreføringen av bevegelsen forfullstendig frigjøring av kvinnene, og for å styrke deres rolle i vårt sosialistiske samfunn. Partiets sentralkomite la nok engang vekt på at den viktigste måten å sikrefullstendig frigjøring av kvinnene, er å trekke dem med i produktivt arbeid og med i landets sosiale, politiske og kulturelle liv i så bredt omfang som mulig.

Det ble slått fast retningslinjer for å fjerne alle hindringer og restriksjonersom står tilbake, for å trekke kvinnene med i alle sektorer av økonomien og kulturen, i alle politiske, sosiale og kulturelle aktiviteter, i Partiets arbeid og statsadministrasjonen. Det ble understreket spesielt at det måtte gjøres et gjennombrudd når det gjaldt å utpeke kvinner til tillitsverv for å sikre en større og mer merkbar deltakelse av kvinnene i organiseringa og ledelsen av produksjonen og av politiske, sosiale og kulturelle virksomheter.

Det ble sett på som en viktig oppgave å øke Partiets rekker av kvinnelige kamerater for å stimulere livet i partiorganisasjonene og heve deres kampkraft.

For å oppnå disse målsetningene, anså Sentralkomiteen det i første rekke som uomgjengelig nødvendig å bekjempe alle feilaktige ideer om kvinnene mer konsekvent, hardere og mer systematisk. Slike ideer har djupe røtter i folks bevissthet, og sjøl om de er kraftigere blant menn, så finnes de også blant kvinnene.

Parallelt med denne kampen var det nødvendig å gjøre mer for å sikre at kvinnene økte sin dyktighet på det kulturelle, utdanningsmessige teknisk og faglige området. For å oppnå dette påla Sentralkomiteen Partiets og statens organer å sikre at alle jenter fullfører 8-års obligatorisk skolegang og at unge kvinner har førsteretten ved opptak til fagskoler og høyere skoler. Den påpekte at det måtte arbeides for samtidig å sikre en bedre og breiere deltakelse fra kvinner i kveldskurser og at det skulle organiseres flere videreutdanningskurser for dem.

Plenum understreket at kvinnenes fulle deltakelse i produksjonen og i det politiske og sosiale liv, for en stor del avhenger av utviklinga av sosialistiske forhold i familien, så vel som av at kvinnene befris fra husarbeidets tunge plikter.

Frigjøringa av arbeiderne fra klasseundertrykkelse og utbytting, opp–hevelsen av den private eiendomsretten og opprettelsen av samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene, så vel som de spesielle rettighetene som de albanske kvinnene har vunnet under Partiets ledelse, har vært de hardeste slag som noen gang er blitt rettet mot de gamle familieforholda som gjorde kvinnen til

en slave. Dette har tilrettelagt betingelsene for å skape en ny sosialistiskfamilie. Likevel har ikke følelsen av privateiendom blitt utryddet og mange skikker og tilbakeliggende vaner eksisterer fortsatt, og hindrer opprettelsen av nye familieforhold.

«Derfor,» påpekte Sentralkomiteen, «krever forandringer i familieforholda, opprettelsen av nye sosialistiske forhold, en lang, utholdende og altomfattende kamp på et innfløkt og vanskelig område, mot ideologien, psykologien, moralen og vanene som er tatt i arv fra det gamle samfunnet.»

For å skape og konsolidere en ny sosialistisk familie anviste Sentralkomiteen som hovedretninga å rykke opp med røttene de gamle forholda i inngåelsen av ekteskap og i det ekteskapelige livet. Samtidig må det skapes nye ekteskapelige forhold, riktige forhold mellom mann og kone og mellom henne og andre familiemedlemmer, forhold som er frigjort fra følelsen av privateiendom, fra religiøse fordommer og tilbakeliggende vaner og synspunkter. For å bidra til å styrke de sosialistiske familieforholda, ble det gittanvisninger for å undersøke noen av de gamle juridiske reglene som hersker i familieforholda og erstatte dem med nye regler, regler som svarer til det nye stadiet i utviklinga av den sosialistiske revolusjonen.

En annen og meget viktig måte å sikre den fullstendige likheten mellommann og kone i hverdagslivet er å kjempe for å frigjøre kvinnene fra slaveriet i huset. Som det ble forutsett av de marxist–leninistiske klassikerne så kan dette først bli oppnådd fullstendig gjennom sosialisering av husholdningsøkonomien, gjennom å gjøre denne økonomien til en del av den sosialistiske produksjonen. Men denne kompliserte oppgaven krever en meget høyt utviklet teknisk/materiell sosialistisk basis og så store materielle og finansielle midler at den sosialistiske staten ennå i lang tid ikke er i stand til å mestre alt sammen. Uten å vente på en full sosialisering av husholdningsøkonomien måtte det gjøres mer utholdende arbeid på to områder for å frita kvinnen for hennes tunge byrder i huset.

For det første ble enhver ektemann oppfordret til å ta del i husarbeidet sammen med sin kone, for å avlaste henne for den byrden som ellers bare ville falt på hennes skuldre. Det var nødvendig at ideen om at husarbeidet ikke bare er kvinnens arbeid, men også mannens og alle de andre familie–medlemmenes, ble gjort klart for enhver ektemann og djupt rotfesta i tenkninga til barn i tidligst mulig alder. I familien og på skolen skulle det gjøres noen forskjell mellom gutter og jenter når det gjaldt å trekke dem med i husholdningsøkonomien. For det andre slo Partiet fast oppgaven med å bygge ut nettverket av sosial service fortere og sørge for at det ble utnyttet bedre. Det ble gitt ordre om å øke kapasiteten til barnekrybbene og barnehagene ut over de opprinnelige målsetningene, opprette offentlige kantiner, vaskerier og så videre, og produsere og bringe ut på markedet hjelpemidler til å forenkle husarbeidet.

De oppgavene som Sentralkomiteen hadde stilt for å utvide ytterligerebevegelsen for kvinnenes fulle frigjøring, sørget for at bevegelsen ikke stoppet halvveis. Problemet med kvinnenes frigjøring ble forstått grundigere som en oppgave av avgjørende betydning for bygginga av det sosialistiske samfunnet; dette viktige problemet for Partiet ble en oppgave for hele vårt samfunn.