Bedre død enn rød?
Av Sjur Aaserud
I 1919 deporterte amerikanske myndigheter kommunister, på femtitallet ønsket McCarthy å fengsle dem og amerikanere kjempet i geriljakrig mot den røde fare under Reagan. Mens det blant amerikanske høyreekstreme er mer snakk om et marxisme-hat. Fra amerikanske nazister til dagens Alt-right: hatet har vedvart.
Foto: Luke Stackpoole
Av Sjur Aaserud,
historielektor ved Ulsrud videregående skole og masterstudent i historie.
Nazisme på amerikansk
Organisasjonen i USA med tettest bånd til det tyske nazistpartiet i mellomkrigstiden var Den tysk-amerikanske føderasjonen (TAF). De var antikommunister og var sterkt kritiske til det de anså som Moskvarettede amerikanske fagforeninger. Den mest sentrale hendelsen var massemønstringen i Madison Square Garden 20. februar 1939 hvor TAF-føreren Fritz Julius Kuhn kritiserte Franklin D. Roosevelt (i anledningen kalt Frank D. Rosenfelt) for hans «Jew Deal» (valgfri omskrivning av New Deal). Denne viste i følge Kuhn hvor hjertet til den sittende presidenten egentlig lå, og at han var styrt av den jødebolsjevistiske eliten fra Moskva. Kuhns retorikk må ses på som en forutsigbar etterapning av Adolf Hitler, men også Ku Klux Klan, som var på sitt største før depresjonen, så på kommunistene i Alabama som en trussel for den hvite maktbevegelsens raseorden i sørstatene. Kommunistene ønsket å reversere de såkalte Jim Crow-lovene i sørstatene og ønsket slutt på segregeringen. De ønsket at afro-amerikanere skulle ha selvbestemmelse, snakket nedsettende om lynsjingen av svarte og forsvarte svarte menn som var anklaget for voldtekt. Mange var mot kommunistene i sørstatene, ikke bare klansmenn, og de assosierte kommunisme med fri kjærlighet, angrep på familien og på kirken, homoseksualitet, at hvite kvinner skulle bli offentlig eie og trusselen om sex mellom blandede etnisiteter.1
Jødisk-kommunistisk komplott?
Få agitatorer i etterkrigstiden var så markant anti-kommunist som den selverklærte føreren og stifteren av Det amerikanske nazipartiet: George Lincoln Rockwell. På starten av 60-tallet var hans politiske program strippet ned til at alle afro-amerikanere skulle deporteres og de farlige jødene som var skyldige i forringelsen av den hvite manns posisjon i USA skulle gasses i hjel.2 Rockwell var en krigsveteran og hadde sett kommunismens herjinger som øyevitne i Koreakrigen. Nå fryktet han at kommunismen skulle ødelegge USA.3 Utover 50-tallet ble Rockwell radikalisert, og etter hvert overbevist om at det eksisterte en Jødisk-kommunistisk verdenskonspirasjon. Han så lyset da han leste Mein Kampf og ble besatt av innholdet. Med ulike demonstrasjoner sammen med sin lille gruppe av stormtropper skapte Rockwells nazister mye mediestøy. Han fordømte jøder som marxister med en tøylesløs pengeappetitt, rasedegenererte og bærere av kulturell bolsjevisme. Sistnevnte var noe de tyske nazistene kalte modernistisk og degenerert kunst som bedervet de klassiske kulturuttrykkene, men også samlivsformer som de så på som degenererte, som for eksempel homofili. Rockwell så på økt liberalisering av svartes rettigheter i borgerrettighetsbevegelsens tid som en manifestasjon av den jødisk-kommunistiske konspirasjon om å starte rasekrig i USA. De svarte ville i følge Rockwell fort forstå at de ikke kunne konkurrere med hvit overlegenhet i studier og yrkessammenheng. Resultatet av dette ville bli en rasekrig som jødene ville utnytte og innføre sin kommunisme.4 I følge Rockwells White Power, som er delvis en aktivisthåndbok, og delvis en omfattende oversikt over konspirasjonsteorier om hva som egentlig foregikk i USA på den tiden, skrev han for eksempel at ikonet Martin Luther King jr. var en agent i tjenesten for den kommende jødisk-kommunistiske revolusjonen.5
They are everywhere!
Noen av de samme forestillingene kan vi finne i interessegruppen John Birch Society (JBS) stiftet av Robert W. Welch Jr. i 1958. Gruppa fremmer i dag en anti-globalist agenda som ønsker å melde USA ut av alle frihandelsavtaler, og flere plasserer gruppen tett opp til Trumps proteksjonistiske politikk. På 60-tallet var sjefsideologen Welch en kommunisthater. I The Blue Book of the John Birch Society hevder Welch at både den amerikanske og den sovjetiske regjeringen var styrt av en konspiratorisk kabal av internasjonalister, grådige bankeiere og korrupte politikere. Var en uoppmerksom så ville medløperne i den amerikanske regjeringen svikte landets suverenitet til fordel for FN, som også var styrt av denne gruppen, og en ny verdensorden som ønsket å innføre en kommunistisk verdensregjering. Welch så på ideen om det kollektive samfunnet som den ultimate trusselen mot vestlige verdier, og han så på liberale som hemmelige kommunister. De færreste tok Welch seriøst etter at han sådde tvil om president Eisenhower var patriot eller faktisk en kommunist.6 Welch så kommunister overalt og gjorde interessegruppen sin til et oppkomme av konspiratoriske og paranoide fortellinger om hvor kommunister befant seg og hva de planla.
På 70- og 80-tallet skulle ytre høyre ideologer som William Pierce, David Duke og David Lane oppta seg med hvit overlegenhets ideologiske posisjoner, ispedd konspiratoriske forestillinger om en nær forestående rasekrig iscenesatt av mektige jøder. Her var jøden den store skurken som trekker i trådene for å etablere sin sionistiske okkupasjonsregjering (ZOG) i USA, mens marxistene hadde en underordet rolle i historien. Innenfor denne verdensanskuelsen, som plasserte ZOG rett inn makteliten i FN, USAs føderale regjerning og bankene, så tilhengere i hvit makt-bevegelsen med paranoide blikk på internasjonale og amerikanske myndigheter. ZOG-jødene var sammensvergelsens elite, mens underløperne var fargede mennesker, kommunister, liberalere, journalister og andre som jobbet for å utrydde den hvite rase.7 Denne forestillingen skulle populariseres i Pierce` Turnerdagbøkene (1978), som er en kultklassiker innenfor ytre høyre.
«Eat lead, commie!»
Historiker Kathleen Belew forteller historien om vietnamveteraner som tok med seg et antikommunistisk hat fra de intense kampene mot Viet Cong. Det var ikke bare hatet mot kommunismen, men også et hat mot amerikanske myndigheter for å ha sveket soldatene sine som førte til at Louis Beam og andre knyttet til Ku Klux Klan og lignende hvit makt-organisasjoner tok med seg krigen hjem til USA. Ved å overføre kunnskapene de hadde lært som soldater til paramilitære treningsleirer i USA skulle de fortsette krigen mot amerikanske myndigheter og utvalgte kommunistiske mål i hjemlandet mot slutten av 70-tallet.8 Dette fikk sitt voldelige uttrykk i fryktbasert taktikk mot vietnamesiske fiskere i Texas og Greensboro-massakren. I Texas dannet det seg et samfunn med vietnameske flyktninger som livnærte seg av å fiske. Mellom 1979 og 1981 ble det brent fiskebåter, avfyrt skudd og kastet brannbomber på boliger der vietnameserne oppholdt seg i Galvestonbukta-området. Klanmedlemmer ble provoserte av at vietnameserne kom og tok jobber fra amerikanske fiskere og noen så på det som sin plikt å fortsette Vietnamkrigen på amerikansk jord, fyrt opp av rykter om at fiskerne hadde tilknytning til Viet Cong og ønsket å spre kommunisme i Vesten.9
I Greensboro, North Carolina, utførte Kommunist-arbeiderpartiet en «Death to the Klan-marsj», 3. november 1979. Resultatet ble skuddvekslinger mellom klanen og medlemmer av Det amerikanske nazipartiet på den ene siden og kommunister på den andre, hvorav fire ble drept. Belew hevder at klanmedlemmer og nazister så på handlingen som en innsats i kampen mot global kommunisme. 10 Under Reagan ble den uttalte målsettingen å vinne den kalde krigen, og Reagan-administrasjonen støttet anti-kommunist grupper over hele verden. Det mest kjente eksempelet var Contras i Nicaragua. Utover 80-tallet var det en serie av konflikter mellom høyreorienterte opprørsgrupper mot blant annet kommunistgrupper i Latin- og Sør-Amerika, der USA ga militær støtte til anti-kommunistene. Klanfolk og nynazistiske eventyrere reiste på eget initiativ og så på dette som sitt mandat for å stoppe spredningen av kommunisme i sin egen bakgård, og arrangerte egne paramilitære gruppeturer via militærbladet Soldier of Fortune.
El Salvador, Guatemala og Grenada var fristende kampsoner for flere vietnamveteraner som ønsket å avslutte det de ikke fikk gjort ferdig i Vietnam.11 «Operation Red Dog» var for eksempel en plan om å avsette regjeringen på den lille øya Dominica, planlagt av amerikanske og canadiske hvit makt-bevegelser og klanmedlemmer. Anført av nynazisten Don Black, som senere skapte det hvit-nasjonalistiske nettstedet Stormfront, og klansleder Mike Perdue, var planen å nedkjempe regjeringen og få innsatt den tidligere statsministeren Patrick John som kunne åpne opp for lukrative industriprosjekter for amerikanske hvite nasjonalister. Black og andre så på Dominica som sårbar for kommunistisk maktovertakelse, men kuppforsøket kom aldri lengre enn til New Orleans, der Blacks våpentransport ble stoppet. Hendelsen ble i ettertid døpt «Bayou of pigs» med referanser til invasjonen av Grisebukta i 1961.12
Fra «Star wars» til «Culture wars»
Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt ble hvit maktbevegelsene mindre opptatt av anti-kommunistisk konfrontasjon, men de skulle snart stå ovenfor enn annen marxistisk trussel. Det var ikke før William S. Lind i 1998 ga ytre høyre en ny fiende i de såkalte «kulturmarxistene» at begrepet etterhvert utgjorde et nytt element på marxistfrykt i ytre høyre ideologi. Begrepet har røtter i mellomkrigstidens nazistiske forakt for kulturell bolsjevisme som så på moderne kunst som «entartete», inspirert av jøder, marxisme og sinnssykdom. Lind og den religiøst konservative Paul Werich ble på slutten av 90-tallet de første kritikerne av det de så på som en intendert plan av nymarxistene ved Frankfurterskolen13 om å ødelegge den kapitalistiske vesten fra innsiden. Spesielt Herbert Marcuse får skylden for å oppløse seksualmoralen med sin «Make love, not war»-frase og Lind hevdet at han var sjefsguren for den nye venstresiden som på 60-tallet opplærte babyboom-generasjonen etter andre verdenskrig i kulturell marxisme. Dette er et ekko av nazistenes uttalelser om kulturell bolsjevisme og blir brukt som et begrep for å skille verden inn i en dikotomi: de tradisjonelle vestlige og kristne verdiene opp mot den normoppløsende moralen.
For Lind er kulturell marxisme det samme som politisk korrekthet, og han ser på det som en pågående prosess fra media og akademia.14 Politikere som Pat Buchanan har hevdet at kulturell marxisme har blitt brukt i en kulturkrig for å undergrave tradisjonell konservatisme. Buchanan hevder i Suicide of a Superpower: Will America Survive Until 2025? at USA vant den kalde krigen mot den politiske marxismen, men taper verdi- og kulturkampen mot kulturell marxisme. Begrepet blir brukt av ytre høyre i dag, inklusive alt-right, som et samlebegrep for uamerikanske og anti-vestlige sykdommer som ateisme, politisk korrekthet, lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter, seksuell frigjøring, feminisme, liberalisme og fremfor alt multikultralismen. Begrepet ble eksempelvis brukt flere titalls ganger av Anders Behring Breivik i sitt manifest tilknyttet terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, sammen med flere referanser til Lind.15 Begrepet har også blir brukt i storstilte konspirasjonsteorier på ytre høyre om at det arbeides for å bryte ned det etno-nasjonale fellesskap og erstatte det med en global superstat. I nesten tre tiår har altså alt fra republikanere til nynazister brukt begrepet som et symbol på alle liberale eller venstredreide partiers dreining av det amerikanske samfunnet mot noe de forakter.16 Også i Norge brukes kulturmarxisme-begrepet for å sette navn på den «normoppløsende» tilstanden som ideologien bærer med seg. Høyreekstreme stemmer i Vigrid og Den Nordiske motstandsbevegelsen gir uttrykk for at kulturmarxismen oppløser den hvite rases hegemoni på kultur og legge til rette for et multikulturelt og sterkt feminisert samfunn.
I den konspirasjonsteoretiske delen av ytre høyre i USA holdes kommunistfrykten i live. I månedene før president Trumps innsettelsesdag i Det hvite hus advarte patriot- og ytre høyre gruppa Oath Keepers om et kommunistisk kupp på datoen 20/1 2017.17 Samme år la nevnte JBS ut videoer om Black Lives Matter og at de samarbeider med Det revolusjonære kommunistpartiet. Konspirasjonsteorien går ut på at det er kommunistpartiet som arranger demonstrasjoner mot lokalt politi og dette skal igjen føre til at folket krever å få et nytt føderalt politi. JBS hevder at målsettingen for kommunistpartiet er å skape et «Checka» som refererer til det hemmelige og undertrykkende Sovjetiske politiet som var aktive fra 1918–1922, og at dette videre kan føre til en lignende politistat i USA.
Red Scare i Alt-America?
I USA hundre år etter den første kommunistfrykten ser vi altså ideene og tilhørigheten til den historiske fascismen. I Trumps USA er ytre høyre på fremmarsj, og der frikorpsene kjempet mot kommunister så kjemper alt-right, nynazister, hvit maktbevegelse mot det politisk korrekte hegemoniet som ønsker å fjerne historien til Amerikas konfødererte stater og ødeleggelsen av den hvite europeisk-amerikanske kulturen i seg selv. Selv om fiendebildet har forandret seg, så var Unite the right-marsjen i Charlottesville i 2017 ett uttrykk for at ideene til den historiske fascismen lever videre. Innenfor ytre høyre i dagens USA så lever frykten for «de røde» i beste velgående. I marsjen var det grupper som Traditionalist Worker Party (TWP) som forakter det de ser som et politisk korrekt USA der alle miniorieter og seksuelle orienteringer får særrettigheter og den hvite rase er taperen. Det er den kulturelle marxistiske liberaliseringsideologien som går utover den hvite rase, for hvem skal kjempe for deres særrettigheter? I den samme marsjen gikk Nathan Damigo, en David Duke-fan som stiftet Identity Evropa. Denne organisasjonen har aksjonert på flere universitetscampuser i USA for å hindre spredningen av kulturmarxistiske ideer. I Alt-right universet benevnes alt som mislikes av det de liberale trykker til sitt bryst for kulturell marxisme. Det kan være feminisme, homorettigheter, multikultur og innvandring for eksempel.18 Det må sies at denne teksten på ingen måte har som intensjon å være noen definitiv antikommunismens historie i USA, men jeg har fokusert på ulike generasjoners skremselspropaganda. Fra å se på borgerrettighetsbevegelsen som en rambukk for kommunisme, til aktiv geriljakrig både innlands og i utlandet, til angsten for kulturell marxisme: ytre høyre grupper i USA har lang tradisjon for bruk av anti-marxistiske forestillinger som en del av fiendebildet. «The Red Scare» er fortsatt til stede i retorikken til ytre høyre i USA. Gjerne i vekselvirkning med anti-semittisme. Antimarxistiske forestillinger har en kontinuitetslinje tilbake til den historiske fascismen, og hvite menn som lengter etter et mer ensrettet samfunn har en lang tradisjon for å skylde på Marx og hans etterfølgere. Marxistisk inspirerte tanker har alltid fremstått som unasjonale og ute etter å omvende etablert kultur og levesett i følge en lang idetradisjon innen ytre høyre i USA.
Noter
1 Belew 2018: 62
2 Simonelli 1999
3 Goodrick-Clarke 2002: 8/9
4 Goodrick-Clarke 2002
5 Rockwell 1967
6 Welch 1963
7 Mudde 2018:6
8 Belew 2018:7
9 Belew 2018:33
10 Belew 2018
11 Belew 2018:65
12 Belew 2018: 83
13 Belew 2018
14 Teoretikere som Antonio Gramsci, Georg Lucas, Max Horkheimer og Theodor Adorno
var alle videreutviklere av marxismen og omtales som vestlig nymarxistiske tenkere preget av kritisk teori.
15 Lind 2000
16 Tromp 2017
17 Mirrlees 2018:49
18 Neiwert 2017: 337
Kilder
Belew, Kathleen (2018) Bring the War Home, Harvard University Press, USA.
Goodrick-Clarke, Nicholas (2002) Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity, New York University Press, New York.
Hitler, Adolf (1941) Min kamp, J.M. Stenersens forlag, Oslo.
Lind, William S. (2000) «The Origins of Political Correctness», tale holdt av Lind ved Accuracy in Academica i Whashington, D. C.
Mirrlees, Tanner (2018) «The Alt-Right`s Discource of «Cultural Marxism»: A Political Instrument of Intersectional Hate», hentet fra Atlantis: Critical Studies in Gender, Culture and Social Justice, Issue 39.1/ 2018, utgitt ved Mount Saint Vincent University, Halifax, Novia Scotia.
https://www.academia.edu/37240375/The_Alt-Rights_Discourse_of_Cultural_Marxism_A_Political_Instrument_of_Intersectional_Hate
Mudde, Cas (2018) Far Right in America, Routhledge Focus, New York
Nerdinger, Winifred (red.) (2015) Munich and National Socialism, C. H. Beck Verlag, München.
Neiwert, David (2017) Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump, Verso, New York.
Rockwell, George Lincoln (1967) White Power, Revisionist books, London.
Simonelli, Fredrick J. (1999) American Fuehrer, University of Illinois Press, Chicago.
Tromp, Carline (2017) “Den røde pillen”, på trykk i nettavisen til Klassekampen 21/9 2017.
Welch Jr., Robert W. (1961) The Blue Book of the John Birch Society, eget forlag, USA.
Welch Jr., Robert W. (1963) The Politician, eget forlag, USA.
Wendling, Mike (2018) Alt-right: From 4chan to the White House, Pluto press, London.