Stormakt – eller klientstat? (India)
Av Arnljot Ask
Da Nehru holdt en tale til offiserer i hæren i oktober 1946 , erklærte han: «India er i dag blant de fire stormaktene i verden. De andre tre er Amerika, Russland og Kina. Men i forhold til ressurser har India større potensiale enn Kina.»
Denne artikkelen er et lite blikk på historien bak den politiske- og militære orienteringen til dagens India.
Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.
Nehru slo fast at «India vil sannsynligvis dominere regionen rundt det Indiske Havet politisk og økonomisk.»
RUPE (1) siterer en indisk professor: «Drømmen om stormakts-status er like gammel som den indiske staten, ja den skriver seg fra før den britiske maktoverdragelsen.»
Her er noen momenter for å gi et visst «bakteppe» for situasjon i dag.
Indias uavhengighet kom sammen med bølgen av antikolonialisme og frigjøring etter den 2. verdenskrig. De første årene for den unge staten ble også preget av innenlandske opprør mot føydalisme og for rettigheter til bønder, arbeidere og stammebefolkning. Nehrus form for planøkonomi og utvikling av gode forbindelser med Sovjet kan vel sees i sammenheng med dette, pluss at USA var noe avvisende til tett samarbeid rett etter frigjøringa.
Den økonomiske utviklinga de første tiåra gikk dårligere enn forventa og misnøye bredte seg. Det ydmykende krigsnederlaget for Kina i 1962 (2) forsterka dette. Det medførte økt militær satsing og mindre midler til offentlige investeringer. Det førte igjen til økt sosial uro og politisk kris. Det maoistiske naxalittopprører fra 1967 av var en del av dette.
Da Congress konsoliderte makta igjen ved inngangen av 1980-tallet, etter en kortere periode med unntakstilstand og valgnederlag, ble planøkonomimodellen supplert med tilnærming til IMF og opptak av større utenlandslån. Dette starta utviklinga fram mot «Den nye økonomiske politikken» som rådde grunnen etter betalingskrisa i 1990–91 – og som er fulgt opp til denne dag av alle regjeringskonstellasjonene. Denne trakk India dypere inn i favntaket til den vestlige kapitalismen, især USA, igjen. Det skapte grobunn for en ny vekst for revolusjonære bevegelser, mens makthaverne nørte opp under hindusjåvinisme og nasjonal sjåvinisme for å skaffe folkelig støtte for sin politikk.
Hindusjåvinismen (Hindutva) kom først, og det var Congress under Indira Gandhi som dro den i gang ved å gjøre besøk til Hindu-templer som en del av sin valgkamp i 1984. Hun provoserte først og fremst sikhene, som også tok livet av henne. Men det førte til at hennes sønn, Rajiv Gandhi, vant en brak-seier ved valget etterpå. Hindutva retta seg så mot muslimene, med en 8-årig kampanje for å rive Babri Masjidmoskeen i Ayodhya, for å reise et tempel for hinduguden Ram på samme tomta. Denne kampanjen brakte det ekstreme hindusjåvinistiske partiet Baharatiya Janata Party (BJP) fram i
maktens sentrum. Etter at et svekket Congress hadde fått knesatt den nye markedsliberalistiske politikken i ledelsen av en koalisjonsregjering fram til 1996, tapte de etter noen mellomspill regjeringsmakta til BJP som holdt i tømmene fra 1998 til 2004, med statsminister Vajpayee i sjefsstolen.
Siste halvdel av nittitallet hadde imidlertid en mer utadvendt nasjonal sjåvinisme, nørt opp av rivalisering med Pakistan, og den var blitt et felles anliggende for det indiske borgerskapet, på tvers av de politiske skillelinjene. Alle satset på å vinne popularitet gjennom dette. Det betød ikke at Hindutva-bevegelsen forsvant. Tvert i mot fikk vi et par av de verste utslaga av denne i denne perioden: En kampanje retta mot kristne i 1998–1999 og massakrene av muslimer i Gujarat i 2002, hvor rundt 1000 ble drept og hundretusener ble jaga fra hjemmene sine. Men denne innenrikspolitiske sjåvinismen hadde smelta sammen med den nasjonale sjåvinismen retta mot en ytre fiende: Pakistan. Den ble nørt kraftig opp av Kargil-konflikten i 1999 (3) og terroristangrepet mot det indiske parlamentet, Lok Sabha, i desember 2001.
BJP regjeringa styrka Indias samarbeid med USA, også på det politiske planet. 20-års-avtalen som Indira Gandhi inngikk med Sovjet i 1971, fikk sin naturlige død ved sammenbruddet av Sovjet i 1991. Flere samarbeidsprosjekt og kontakter ble allike-vel fulgt opp med Russland. Men den økonomiske åpninga mot Vesten som skjøt fart fra 1990–91 av, ble en motor for tettere politisk og militært samarbeid.
Atomvåpenprøvene i mai 1998 styrket også den nasjonalsjåvinistiske pondusen, samtidig som de var en styrkedemonstrasjon mot Pakistan. (Pakistan svarte med tilsvarende tester 2 uker etter).
Rivaliseringa mellom India og Pakistan stred mot USA sine interesser og planer i regionen. Pakistan har vært USA sitt «kort» for å sikre seg innflytelse. Men i forhold til oppdemning mot Kina, vil India på sikt være viktigere. Clinton gikk derfor skarpt ut mot Indias atomvåpentest og trua med økonomiske sanksjoner. BJP-regjeringa ønska ikke noen knuter på tråden med USA, og statsminister Vajpayee sendte allerede samme dagen som den første sprenginga fant sted, et hemmelig brev til Clinton, hvor han forsikra om at India ville være med på å få til atomvåpen avtaler.(1) Slike avtaler ble gjort året etter, hvor også Pakistan tok del. USA bidro til dette og styrket også Indias sjølfølelse ved å få Pakistan til å trekke tilbake sine soldater fra indisk sone i Kargil, og la India stå fram som den seirende i den konflikten.
RUPE ser Clintons besøk i India i 2000 som et vendepunkt for USAs India-politikk. Siden da har båndene systematisk blitt sterkere og sterkere. Regjeringsskiftet etter valget i 2004, da Congress i allianse med venstrepartier igjen tok over regjeringa, med Manmohan Singh i statsministerstolen, endra ikke noe på dette. Det som ble endra, og som BJP-statsminister Vajpayee formulerte rett før han overlot makten, var retorikken i nasjonalsjåvinismen. Anti-Pakistanbrodden var nå erstatta av generell svada om Indias stormaktsposisjon. I «visjonsdokumentet» som BJP gikk til valg på, het det: «Vi har beredt scenen for å kreve vår rettmessige arv som en stormakt.» «India er nå utålmodig etter å nå toppen» – og «BJP er fast bestemt på å gjøre India til en utvikla nasjon og stormakt på den globale scenen.» (1)
Disse ambisjonene ble nørt opp under av Bush-regimets opptrapping av forbindelsene med India og smigrende uttalelser om Indias viktige rolle både av Bush, Powell og Condoleeza Rice. Men det er en ting å bli proklamert som en stormakt, en annen ting er å være det. Gjennomgangen av Indias økonomiske fundament som en «global makt» i forrige artikkel, viste at India stiller i en helt annen klasse enn USA, ja også Kina og Japan og noen av de europeiske stormaktene. Det er betegnende at USAs utenriksminister Rice under sitt besøk i New Delhi i mars 2005 tilbød å gjøre India til en verdensmakt. På en fortrolig briefing 25. mars 2005 redegjorde representanter fra USAs utenriksdepartement overfor indiske kolleger at USA hadde planer om å gjøre India til en verdensmakt, og noen dager etter uttalte statsminister Singh, «India trenger hjelp fra verdenssamfunnet, inkludert USA, for å vokse fram som en global makt.» (1)
I rask rekkefølge de kommende månedene fikk vi så demonstrert realitetene i dette:
1. 28. juni signerte den indiske forsvarsministeren «Ny rammeavtale for forsvarssamarbeid» med USA.
2. 18. juli kom den indiske statsministeren med en fellesuttalelse med USAs president på et vidt spekter av saker, inkludert Indias atomprogram.
3. 24,september stemte India mot Iran på et møte i styret for IAEA (International Atomic Energy Authority).
RUPE (1) sammenfatter dette som «at USAs dominans over Indias utenrikspolitikk har aldri blitt så klart demonstrert noen gang» . Tidligere utenriksminister Yashwant Sinha brukte betegnelsen «klientstat for USA» på tilstanden.
En naturlig følge av at India skal spille en aktiv rolle i USAs planer for å dominere regionen, er at India ruster seg opp militært. Spesielt gjelder dette den indiske marinen. Forsvarsbudsjettet til India er doblet fra 1999 til 2006, og mye av dette dreier seg om våpeninnkjøp fra USA. Som en del av 28. juni 2005-avtalen inngår det også at India skal inngå i USAs opplegg for dets asiatiske rakettskjold. USAs planer er å bygge ut et asiatisk «NATO» , hvor til nå
Japan har vært den viktigste. India spiller nå en større og større rolle, også i forhold til å trekke land som Vietnam inn i dette.
Det er rimelig godt grunnlag for å hevde at Indias stormaktsambisjoner på det politiske og militære planet er avhengige av at USA skal lykkes i sitt asiatiske prosjekt med å overvinne utfordringen fra Kina.
Samtidig skjerper de utenrikspolitiske ambisjonene de sosiale motsetningene innad i det indiske samfunnet, som ble belyst i den første artikkelen. Under de siste valgene i delstaten Bihar høsten 2004, måtte de gjennomføres i fire runder overvåket av 90 000 sikkerhetsfolk, og de såkalte «naxalitt-befengte» områdene sprer seg år for år. Og den økonomiske veksten som skal holde sosial uro i sjakk, er avhengig av fortsatt sterk tilførsel av utenlandsk kapital fra såkalte Foreign Institutional Investors (FII). Dette gjør at den indiske overklassen er sterkt avhengig av sin storebror og av internasjonal storkapital.
Noter:
1. RUPE, «Aspects of Indian Economy» nr 41 (2005)
2. Krigen mellom India og Kina i 196 2 dreide seg om et omstridt område i det kashmirske Himalaya, Aksai Chin. Kina innlemmet dette øde området i Tibet etter denne krigen.
3. Kargil-konflikten: To-måneders krig mellom Pakistan og India sommeren 1999 etter at kashmirsk milits sammen med pakistanske soldater kryssa den såkalte «kontroll-linja» , som er den offisielle grensa mellom Pakistan of India i Kashmir, ved Kargil. Etterdønningene av denne krigen førte til politisk krise i Pakistan og kuppet til general Muzharaf.