Abortdebatt. Hvem skal bestemme?

Av Eli Aaby

Nr 2 2019

Jeg har lyst til å svare på noen av problemstillingene Eivor Evenrud reiser i artikkelen «Hvem skal bestemme» i Gnist 1/19. Hun skriver: «Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er hva som skal skje med et levedyktig foster». Min bakgrunn er at jeg blei aktiv i Kvinnefronten da kampen stod om å få innført sjølbestemt abort og har vært politisk aktiv siden. Jeg er sjukepleier og jordmor og har arbeidet på flere gynekologiske avdelinger og på Klinikk for seksuell opplysning før jeg blei jordmor. Jeg har vært med på mange aborter, både tidlige og seine og også spontane seinaborter og premature fødsler.

Av Eli Aaby,
medlem i kvinnepolitisk lag i Rødt Oslo og i Kvinnefronten.

(Eivor Evenruds artikkel finner du her:https://marxisme.no/debatt-hvem-skal-bestemme/

 

Når det blir utført medisinsk abort (og også noen ganger ved kirurgisk abort) får kvinnen medikamentet Mifegyne i tablettform 36–48 timer før prosessen med å støte ut fosteret settes i gang med andre medisiner. Mifegyne virker inn på slimhinnene inne i livmoren sånn at fosterets vekst/utvikling hemmes. Det virker også på livmoren og på livmorhalsen sånn at de neste tablettene som gir sammentrekninger virker bedre. Etter uke 13 blir det ikke utført kirurgisk abort, dvs at alle aborter etter uke 13 blir som «en fødsel» og skjer på sjukehus, som regel på gynekologisk avdeling før uke 20 og på fødeavdeling etter uke 20. Mange fødeavdelinger i Norge, særlig de mindre, er kombinerte føde-, barsel- og gynekologiske avdelinger.

Ved prematur fødsel før uke 23 er det ikke barnelege tilstede og det gjøres ingenting for å satse på at fosteret skal overleve. Det vanlige da er at hvis fosteret gisper, har rykninger og puls tar vi hensyn til hva mor/foreldrene vil, vil de se fosteret/barnet eller vil de ikke. Det samme gjør vi i praksis ved provoserte aborter.

Det samme vil skje med fostrene enten det er den gravide, en lokal nemnd eller en ankenemnd som har bestemt at det skal aborteres. Jeg har ikke klart å finne tall fra medisinsk fødselsregister på hvor mange barn som overlever fødsel i uke 22, Eivor skriver at det er mange i Norge og det hadde vært fint å se tallene.

I uke 23–24 er det avhengig av hvor vitalt fosteret/barnet er ved fødsel og av foreldrenes ønsker hvor mye som gjøres før, under og etter fødsel. For foreldrene, barnelegene og gynekologene er det vanskelige avgjørelser, de kan ikke vite hvem som klarer seg bra av de som overlever og hvem som ikke gjør det. Det vi veit er at alle som overlever en fødsel i uke 23–25 har et langt og smertefullt sykeleie foran seg med usikkerhet om de vil overleve. Foreldrene har også en krevende tid foran seg med langvarig opphold på prematuravdeling, full av håp og fortvilelse. I uke 23–24 har foreldrene stor innflytelse på valget om det skal satses eller ikke.

I en artikkel fra OUS (Oslo universitets­sykehus) står det at de siste 4 år overlevde 50 % av de som ble født i uke 23, men det er ikke beskrevet hvor mange som overlevde med alvorlige eller moderate seinskader1. I en annen artikkel med en av barnelegene på Stavanger universitetssjukehus sier hun at 29 % av de født i uke 23 og 56 % av dem i uke 24 ­overlever2.

Jeg mener at kvinnen også skal bestemme om hun vil ta abort om fosteret er levedyktig. Jeg synes det etisk vanskelige er at en nemnd kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap hun ikke ønsker og ta imot et barn hun ikke vil ha. Jeg synes også det er etisk vanskelig at barn skal bli født uten å være ønsket.


Noter:

1 https://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/hvordan-gar-det-med-ekstremt-premature-barn

2 https://www.babyverden.no/fodsel/prematur-fodsel/rundt-10-prosent-overlever-i-uke-23/