For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring

Av B.N

1974-03

»For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøringFor ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ein borgarleg linje som feminismen,» hevda vi i førre nummeret av Røde Fane, der vegar og mål for kvinnekampen var hovudoppslaget. I ein annan artikkel vart det slått til lyd for at vi må læra å kjenna dei feministiske og dei proletære teoriane for  kvinnekampen å kjenna innanfrå, for å greia å skjelna dei frå kvarandre.


Her drøfter vi teoriane til to svært ulike feministar. Vi syner kva dei har sams og kor dei skiljer seg frå det synet som følgjer av marxismen.

Det rår stor uklarhet om hva feminisme er. Dette er bakgrunnen for at denne artikkelen er blitt skrevet. For å unngå misforståelser, og dermed få debatten
rettet inn på områder som kan bringe oss videre i kvinnekampen, må vi klargjøre en del ting.

Først hvordan «feminisme» blir brukt. Kampen mot kvinneundertrykking har etter kapitalismens gjennombrudd tradisjonelt vært delt i to hovedretninger:
En proletær med utgangspunkt i proletarkvinnenes krav og kamp. Og en feministisk, med utgangspunkt i middelklassekvinnenes krav, en borgerlig bevegelse målrettet mot kvinnenes likestilling med mannen. Vi bruker her feminisme på den tradisjonelle måten, om den borgerlige kvinnekampen.

For det andre, artikkelen har ikke som mål å analysere hvordan feministisk teori kommer til uttrykk i kvinnebevegelsen i dag. Den tar heller ikke opp feministiske arbeidsformer. (Her kan vi kanskje først og framst trekke lærdommer.)

Artikkelen tar sikte på å analysere det teoretiske grunnlaget for feminismen og setter det opp mot det teoretiske grunnlaget for den proletære kvinnekampen.
Vi tar for oss to bøker som begge representerer feministiske ideer. Den ene er norsk, Margrete Bonnevies: Fra mannssamfunn til menneskesamfunn. Den har hatt stor betydning for kvinnesak i Norge, ved å peke på at kvinner ikke har fulle rettigheter i samfunnet.

Den andre boka er Shulamith Firestone: Kjønnenes dialektikk. Firestone er en revolusjonær feminist som skriver om nødvendigheten av en kjønnsrevolusjon,
som omfatter den sosialistiske revolusjonen, men som hun hevder går mye lenger. Hun er en representant for den radikale feministbevegelsen.

Gangen i artikkelen er slik: Først en analyse av årsakene til kvinneundertrykking, deretter de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking og til slutt hvilke mål og metoder som er nødvendig i kvinnekampen.

Sitatene er, der det ikke står noe annet, hentet fra de to bøkene.

1. Om årsakene til kvinneundertrykking

Margrete Bonnevie: Skjev kulturutvikling på bekostning av det kvinnelige
element.
Det kan være vanskelig å trekke ut av Bonnevies bok hva hun ser som årsak til kvinneundertrykking. Hun slår fast:

Vår kultur lider av en fundamental skjevhet. Den består i at samfunnet utelukkende er bygd på den mannlige halvdel av menneskene. (s. 9).

Det er likevel mulig å finne en linje i hva hun ser som årsaksammenheng. Mannen har i kulturlivet fremtvunget at hans kjønn får utfolde seg alene, på
det annet kjønns bekostning. Det ene kjønn har fått gjennomført at det andre kjønn ikke skal ha anledning til å få like gode utviklingsmuligheter,
like gode vilkår for tilfredstillelse av sine medfødte behov som seg selv.
(s. 12).

Hvordan mannen har kunnet gjøre dette, kommer hun nærmere inn på:

Vi kommer tilbake til den forskjell av fundamental art som består mellom mann og kvinne, den at det er kvinnen som i 9 mnd. nærer barnet under sitt bryst
og siden føder og ammer det, mens mannens medvirkning i selve forplantningen er minimal.
(s. 18)

Videre:
helt fra vår kulturs barndom har mannen gitt etter for fristelsen til å la kvinnen svi for at hun spiller den største rollen ved fornyelsen av slekten. Han har skaffet seg kompensasjon for sin mindreverdsfølelse på dette punktet ved å baste og binde henne til hennes oppgave i forplantningens tjeneste, samtidig som han har knyttet den uløslig sammen med husarbeid. (s. 20).

Det er denne ulike livsform, denne bestemte rollefordeling som, trass i den formelle og legale likestilling kvinnen har fått i de siste par generasjoner,
fremdeles sikrer mannen hans ubetingede dominans.
(s. 21).

Her tar vi kort med hvordan hun ser på forholdet mellom kvinneundertrykking
og annen undertrykking.

Mannens dominerende stilling i hjemmet og den mangel på samvittighet
som autoriteten har kunnet utøves med, har gitt ham et godt utgangspunkt og fotfeste for hans undertrykkelse av andre folk og raser.
(s. 18).

Vi oppsummerer Bonnevie:

Vår kultur bygger på en fundamental skjevhet, mannskjønnets dominans. Den
fundamentale forskjellen på kjønnene er den biologiske, kvinner føder barn. Dette har mannen brukt til å undertrykke kvinnen, ved å binde henne til arbeidsoppgavene i hjemmet med barn og husarbeid.
Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet, som fører til undertrykking også av andre folk og raser.

Det er to ting vi må legge spesielt merke til: Bonnevie leter etter årsakene til kvinnenes undertrykte stilling i forholdet mellom kvinne og mann i kjønnsforskjellene. I dette forholdet finner hun også roten til undertrykkelse og krig. Hun ser altså den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne som en allment overordnet motsigelse i historien. Bonnevie ser bort fra eiendomsforhold og produksjonsforhold som drivkrefter og forklaring både av historia og forholdene i dag.

Det er de psykologiske uttrykkene for kjønnsmotsigelsen som er den viktigste drivkraften i historia. Dette kan forklares ut fra hvordan Bonnevie plasserer seg selv i det politiske bildet. Hun er en reformistisk kvinnesakskvinne: For henne finnes ikke kapitalisme og klasseundertrykking i Norge. Norge er et demokratisk-humanistisk land, – med begrensning: Kvinnenes fulle menneskerett er ikke virkeliggjort. (s. 174).

Hennes historiesyn er ren borgerlig idealisme.

Firestone: Den historiske materialismen går ikke dypt nok.

Der er annerledes med Firestone. Hun tar utgangspunkt i Engels’ analyser, som hun hevder er et viktig arbeid, men hun sier videre:

Det ville være galt å forsøke å forklare kvinnenes undertrykkelse ut fra denne rent økonomiske tolkningen. Analysen av klassene er et praktfullt arbeid, men begrenset. Selv om den er korrekt i lineær forstand går den ikke dypt nok. Det finnes et underliggende, helt seksuelt plan i den historiske dialektikk som Engels til tider vagt oppfatter, men fordi han bare kan se seksualitet i lys av økonomi, og reduserer alt til dette, er han ute av stand til å vurdere den i sin egen rett. (s. 12).

Hun forkaster ikke Marx og Engels, de er bare ikke gode nok:

Vi kan forsøke å utvikle et materialistisk historiesyn basert på kjønn. (s. 14).

Videre:

La oss først forsøke å utforme en analyse der biologien – forplantningen
– ligger til grunn for dualismen. Den umiddelbare forestilling hos menigmann om at ulikheten som skillet mellom kjønnene skaper, er naturlig, er kanskje velbegrunnet. Vi behøver ikke straks å søke utover dette. I motsetning til det økonomiske klasseskillet, har kjønnsskillet direkte opprinnelse i en biologisk realitet. Menn og kvinner ble skapt forskjellig, og fikk ikke de samme fordeler. Selv om denne forskjellen i seg selv ikke nødvendiggjør utviklingen av et klassesystem – der en gruppe har makt over en annen – gjorde resultatet av disse forskjellene forplantningen det. Den biologiske familie er en gitt, ulik fordeling av makt. Behovet for makt som fører til klasser, stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ i overenstemmelse med denne grunnleggende mangelen på balanse.
(s. 15 og 16).

Vi ser at biologiske forskjeller og den biologiske familien er grunnelementer i Firestones analyse. Den biologiske familien har eksistert gjennom alle tider. Vi
tar med (noe forkortet) det Firestone ser som grunnleggende kjennetegn ved den biologiske familie:

  1. Kvinnner er prisgitt sin biologi, og er derfor blitt gjort avhengig av menn for å overleve.
    2.Spebarn er avhengig av voksne for å overleve.
    3. Avhengighetsforholdet mellom mor/barn har alltid eksistert i en eller annen form. Dette har formet personligheten hos kvinner og spebarn.
    4. Den naturlige forskjellen mellom kjønnene når det gjelder forplantning førte direkte til den første arbeidsdeling som ligger til grunn for klasseskillene, og også bidro til utviklingen av kastesystemet. (s. 16).

Vi oppsummerer Firestone:
Den grunnleggende kjønnsforskjellen, at kvinner føder barn, og eksistensen av den biologiske familie, fører til at kvinner og barn er avhengige av mannen og arbeidet fordeles ulikt. Denne biologiske familiestrukturen fører til mannens makt over kvinnen. Mannen utvikler et maktbehov. Det er grunnlaget for klassedeling. Altså, Firestone mener at kvinneundertrykking og klasseundertrykking har sin basis i biologien. Ut fra den biologiske familien
som kjerne, utvikles hos mannen et mak t behov. Dette er grunnlaget for all undertrykking overhodet.

Er biologien årsak til undertrykking?

Først kort om Firestones syn på den »biologiske familien». Hun river den løs fra alle andre forhold i samfunnet og finner trekk ved den som alltid har
eksistert. Dette er et lite holdbart utgangspunkt for en historisk analyse. Hvis en analyse av familien skal gi noen forståelse av kvinnenes samfunnsmessige stilling, må en kunne skille mellom selve forplantningsfunksjonen og familien som en sosial institusjon som forandrer seg sammen med grunnleggende endringer av produksjonsforholdene. La oss se på avhengighets-forholdet. Den avhengigheten som eksisterte i svært tidlige og primitive samfunn var gjensidig. Alle var avhengig av hverandre og kollektivet, skulle samfunnet fortsette å eksistere. Dette kom da også til uttrykk i at »samfunnet» og »familien» (eller slekten, ætten) var det samme. Under slike forhold var familien selvsagt noe ganske annet – som institusjon betraktet – enn den er i dag.

Når det gjelder arbeidsdelingen kan vi følge Firestone i at kjønnsforskjellen førte til ulik arbeidsdeling i tidlig historisk tid og at det kunne gi kvinnen og mannen ulik posisjon i samfunnet. Også forholdet til forplantningen kunne virke inn på kjønnenes relative sosiale anseelse. Et eksempel på det er kvinnenes stilling i primitive samfunn under morsretten, altså der barnas avstamming ble regnet etter moren og hennes familie på morssiden. Kvinnens stilling som familieoverhode gjorde at hun sosialt sett ble verdsatt langt høyere enn senere.

Vi er enige med Firestone i at kvinnens stilling i familien er sentral i en analyse av årsakene til kvinneundertrykking. Men da må vi betrakte familien i forhold til den samfunnsmessige produksjonen, – vi blir ikke særlig klokere av å nistirre på selve forplantningsprosessen som har foregått på samme vis både i og utafor familien så lenge mennesker har eksistert.

Undertrykking – produkt av klassemotsetninger eller mannspsykens »maktbegjær»?

Firestone setter likhet mellom sosiale ulikheter i et samfunn og klasser. Når
Firestone analyserer årsakene til undertrykking, beveger hun seg langt vekk fra
et hvert materielt grunnlag, selv om hun påberoper seg en materialistisk analyse.
Kjernen i Firestones analyse er at mannen utvikler et maktbehov ut fra psykoseksuell utvikling, dette fører til undertrykking.

Det er her Firestone mister grepet om den materielle virkeligheten.

Ser vi på historien ut fra et materialistisk standpunkt, inntrer et kvalitativt skille når produktivkreftene er utviklet slik at rikdomsopphopning er mulig, og når privat eiendommen oppstår.

Da gir også menneskelig arbeidskraft mer overskudd enn det som skal til for å overleve. Og da er grunnlaget lagt for å ut bytte mennesker som arbeidskraft.
Først når slik utbytting skjer oppstår det klasser.

Med privateiendommen oppstår behovet for å sikre sin eiendom og dermed sin makt. Skulle privateiendommen fortsette å være privat, måtte voldelige undertrykkelses-midler skaffes, midler som kan påtvinge mennesker noe som er mot deres ønske og vilje. Dette er nettopp mulig når noen rår over midler som andre ikke har. Undertrykking er ikke mulig uten maktmidler.

For kvinnene fikk privateiendommen katastrofale konsekvenser. Utfra arbeidsdelingen ble det menn som rådde over den, og disse menn ønsket å sikre eiendommen for sin slekt, sine barn. Morsretten, at barnas avstamning ble regnet etter moren måtte omstøtes. Skulle det være mulig å regne avstammingen etter
faren, måtte kvinnen være monogam. Sammen med privateiendommen oppsto monogamiet som dominerende familieform. Det vil si monogami for kvinnen.
Mannen kunne selvsagt dyrke polyandri, poenget var at farskapet skulle kunne fastslås med sikkerhet.

»Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet,
gjort til slave av hans lyster og rett og slett et redskap til avling av hans barn.» (s. 61 Engels’, I Familien, privateiendommen og statens opprinnelse.)

Bonnevie og Firestone: samme grunnleggende syn på årsakene til kvinneundertrykking.

Til slutt i avsnittet om årsakene til kvinneundertrykking vil vi sammenligne
Bonnevies og Firestones analyser. Det er e n iøynefallende forskjell. Firestone
gjør forsøk på å lage en vitenskapelig og presis analyse. Bonnevie uttrykker seg
vagt.

Det er mer interessant å se på enheten mellom dem:

Begge grunner sin analyse på biologien: den biologiske forskjellen i reproduksjonsprosessen. Dette finner de er grunnlaget for undertrykkelsen. Bonnevie sier at mannen har brukt denne forskjellen til å undertrykke kvinnen, ved å henvise og holde kvinnen på plass i hjemmet. Firestone sier at denne forskjellen har fort til kvinnens avhengighet av mannen og til arbeidsdelingen i den biologiske familien.

I konsekvensene av dette er de også enige. Bonnevie: Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet. Firestone: Den biologiske familie fører til at mannen utvikler et maktbehov.

Begge slår fast at dette igjen legger grunnlag for undertrykking både av kvinnen og av andre folkeslag og grupper.

På tross av en innviklet framgangsmåte, kommer Firestone fram til nøyaktig det
samme som Bonnevie. Begge to ser bort fra eiendomsretten og de samfunnsmessige produksjonsforhold i sin analyse av kvinneundertrykkinga. De tar i realiteten et borgerlig standpunkt. Dette får konsekvenser når de legger opp en strategi og taktikk for kvinnekampen. Og det er et svært dårlig utgangspunkt når de skal skille mellom venner og fiender.

Dette blir klart når vi undersøker hva de ser som de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking.

2. HVORDAN KOMMER KVINNEUNDERTRYKKINGA TIL UTTRYKK

Bonnevie skriver:

»ved at bare den ene halvpart får utfolde seg, mens den andre snøres inn i kunstige bånd, har den helhet som de to kjønn utgjør fått en avgjørende knekk.» (s. 12).

Dette sitatet viser til hva Bonnevie ser som de viktigste konsekvensene av kvinneundertrykking. Følgen av kvinneunder trykking blir:

»at de forskjellige vekstvilkår som de to kjønn har hatt, fører til at de fremskritt menneskene har gjort i historisk tid, hovedsakelig ligger på det materielle og tekniske plan. Disse har vært enorme, særlig i de siste tre-fire hundre år. Den etiske sektor derimot ligger uendelig langt
tilbake.» (s. 13).

Og dette får viktige samfunnsmessige konsekvenser:
»Mannen blir derved uten opphør stimulert til å dyrke de aggressive, hensynsløse og selvkjærlige sider av sin natur.» (s. 14).

»Det er uunngåelig at det ensidige mannsvelde i hjemmet har holdt vedlike og befordret alle de elementer og faktorer i menneskenes samfunn som fører til ufred, overgrep, splittelse og krig.» (s. 17).

I samfunnsmessig sammenheng forklarer Bonnevie krig ut fra at kvinner har blitt holdt nede. Når hun beskriver hva dette har betydd for kvinnene, ser hun på de individuelle konsekvensene. Et viktig hovedområde er hvordan personlighetsutviklingen blir hemmet.

»Kvinnene er henvist til et eneste arbeidsområde, hjemmet.» (s. 21).

»Det er ganske umulig at kvinner på dette ene arbeidsområdet kan få avløp for den uendelige skala av anlegg og muligheter som den menneskelige natur rommer. Alle andre evner enn den huslige, pleiende og vernende blir på denne maten hemmet, blokkert og brakt til å tørke inn og visne bort.» (s. 21).

»Den ytterst forskjellige livsstil, . . . griper forstyrrende inn i utformingen av hvert enkelt individ.» (s. 109).

Kvinnen utvikler et underlegenhetskompleks.

»Hele oppdragelsen av pikene går fremdeles ut på å inngyte dem mistillit til seg selv.» (s. 125).

»– og selvsagt får også kvinnen mindreverdighetsfølelse av at de faktisk er mindre dyktige enn mennene. De har jo meget mindre adgang enn dem til å
prøve å utvikle sine evner.» (s. 125).

Seksualiteten lider av at kvinnene er undertrykt.

»Det synes berettiget å tro at enhver form for tvang må virke til en viss grad lammende på den seksuelle utfoldelse. Kvinnen har aldri noengang hatt mulighet til å føle seg fri i forholdet til det annet kjønn. Tabuer, tvang, frykt har for kvinnens vedkommende i overveldende grad ledsaget kjønnsakten.» (s. 101).

Firestones syn

Hun oppsummerer selv:
»Formeringen av rasen ble dyrt for kvinnene, ikke bare følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, men til og med ut fra rent materielle (fysiske) begreper. Før den senere tids prevensjonsmidler, førte stadige fødsler til uavbrutte »kvinneplager», tidlig alderdom og død. Kvinnene var slaveklassen som opprettholdt arten for at den andre delen skulle frigjøres for virksomhet i samfunnet… .

Denne naturlige arbeidsdelingen ble videreført bare med store kulturelle ofre. Menn og kvinner utviklet bare halvparten av seg selv, på bekostning av den andre delen. Psykens oppdeling i mannlig og kvinnelig for å kunne styrke det forplantningsmessige skillet var tragisk. Den sykelige veksten av rasjonalisme, aggressivt pågangsmot og minkingen av følelsesmessig mottakelighet hos menn var en fysisk (krig) så vel som kulturell katastrofe. At kvinner var lettpåvirkelige og passive, økte deres lidelser. Seksuelt ble menn og kvinner ledet inn i en strengt oppbygget – tid, sted, fremgangsmåte, til og med i dialog – heteroseksualitet be grenset til kjønnsorganene, i stedet for å fordeles på hele menneskets kropp.» (s. 202 – 203).

Vi ser for det første at Firestone hevder at arbeidsdelingen ut fra kjønn har ført til »kulturelle ofre». Mannen dominerer vitenskap, kunst og kultur. Kvinnen er
indirekte knyttet til kunst og utelukket fra vitenskap. For samfunnet som helhet har dette ført til krig og undertrykking av andre raser og grupper. Da blir det ikke en kuriositet, men en logisk konsekvens at Firestone forklarer undertrykking av negre og rasehat i USA ved hjelp av en familiemodell:

» .. jeg skal forsøke å vise at rasehat er et seksuelt fenomen. Som med kjønnshat i den enkelte psyke kan vi bare forstå rasehat til fulle ut fra makthierarkiet i familien. I bibelsk forstand er ikke rasene annet enn deforskjellige søsknene og slektningene i menneskets familie, og det fysiologiske skillet mellom rasene fikk betydning kulturelt bare på grunn av den ulike fordelingen av makt, akkurat som i utviklingen av kjønnsklasser.» (s. 107 – 108).

Det som særkjenner også Firestone når hun konsentrerer seg om utslagene av kvinneundertrykking er at hun individualiserer.

»Prisen når det gjelder menneskelighet er særlig høy når det gjelder vitenskapsmannen selv, som blir lite annet enn en kulturtekniker.» (s. 178).

Et annet viktig punkt er at hun legger hovedvekten på seksuell undertrykking og de psykologiske konsekvensene av denne.

»Jeg har forsøkt å vise hvordan makthierarkiet i den biologiske familien, og de seksuelle fortrengninger som er nødvendige for å opprettholde den –
særlig intense i den patriarkalske kjernefamilien – er ødeleggende og dyrekjøpt for den enkeltes psyke.» (s. 74).
»Jeg har vist at denne seksuelle fortrengningen som kreves av hvert familiemedlem til fordel for familieenheten, ikke bare skaper individuelle nevroser, men også vidtfavnende kulturelle sykdommer.» (s. 64).

Rekkefølgen i hennes egen oppsummering – kvinnen lider følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, til og med materialt, – er også en liste over hva hun ser som viktige utslag i prioritert rekkefølge.

Dette er en nødvendig konsekvens, da hun har funnet at basis for kvinneundertrykkingen er den biologiske familien. Hun mener at i den biologiske familien ligger roten til kvinneundertrykking: her er det den psykoseksuelle utviklingen finner sted, det er her ideene til hvert individ utvikles.

Feminismen strekker ikke til.

Hvor i samfunnet er det Bonnevie og Firestone står når de ser utslagene av kvinneundertrykkingen på den måten? De konsentrerer seg ikke om
– at det ikke finnes arbeidsplasser for alle de kvinnene som ønsker betalt arbeid.
at bare en svært liten prosent av
– barna kan få plass i skikkelige barnehager.
– at kvinner som får jobb må ta til takke med lav lønn og slitsomt arbeid, og at rettighetene kvinner har rundt svangerskap og fødsler er alt for dårlige til å sikre
at kvinner kan velge fortsatt yrkesaktivitet.
– at den gifte kvinne deler mannens økonomiske kår – og at det oftest er hun som må prøve å få for små midler til å strekke til. Kort sagt de ser ikke under-
trykkingen ut fra virkeligheten til arbeiderklassens kvinner.

Også når de skal vise hva som er de sentrale trekkene ved kvinneundertrykkinga, finner vi forbausende stor enhet mellom Bonnevie og Firestone.
Begge ser en direkte sammenheng mellom undertrykking av andre folk og raser, krig og kvinneundertrykking. De setter forholdet på hodet. Kvinneundertrykkingen er grunnleggende hevder de, og oppheves den, er grunnlaget lagt for en god verden:

Bonnevie: ». ..en målbevisst løsing av dette problem er kanskje det som i det lange løp iallfall vil være det sikreste middel til å skape fred i verden. Selve
grunnlaget for et fredelig og harmonisk samfunn mangler jo ennå sa lenge det bygges bare på den ene halvpart av de to kjønn som utgjør menneskeheten.» (s. 136).

Firestone: »Opprøret mot den biologiske familie kunne forårsake den første vellykkede revolusjon eller det de gamle trodde på som gullalderen.» (s. 236).

Dette er i beste fall å kaste folk blår i øynene. Men hvis det skal tas alvorlig, er det for det første reaksjonært i forhold til kampen for et samfunn uten krig og
undertrykking (Bonnevie) eller for sosialismen (Firestone). Det er et syn som avviser klassekampen som den viktigste krafta for å forandre samfunnet.
Også i forhold til kvinnekampen er dette synet reaksjonært, fordi konsekvensen må bli at de viktigste kampoppgavene er av individuell karakter. Dette står i
motsetning til organisering av kvinnene for å bekjempe den særegne undertrykkinga de er utsatt for. Og det gir heller ikke noen rettesnor til å fastslå hva som må være de organiserte kvinnenes viktigste kampoppgaver.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom dette og feministenes manglende forståelse av at også kvinneundertrykkinga er klassemessig bestemt. Feministenes kamp retter seg mot mannskjønnets privilegier og maktstilling i familien, staten, samfunnet som helhet. Ikke mot en herskende klasse som i kraft av å eie samfunnets produksjonsmidler undertrykker de øvrige klasser og grupper. Dermed kan de heller ikke se hva som særkjenner kvinneundertrykkinga i en bestemt historisk epoke.

Den Feministiske Kvinnekampen, som ser bort fra kvinnenes klassemessige undertrykking, svarer til problemene for de kvinnene som i hovedsak kan fri seg fra materielle bekymringer, som ikke, eller i liten grad, rammes på kroppen av monopolborgerskapets klasseundertrykking. Og det er borgerskapets kvinner og enkelte høyt utdannede intellektuelle.

Hvorfor havner Firestone på den borgerlige feminismens standpunkt? I og, med at hun forkaster den private eiendomsretten som et kjernepunkt i analysen av samfunnet i dag, mister hun også grepet om klassemotsetningene. For henne står mann og kvinne mot hverandre som tilhørende hver sin klasse. Dette blir den grunnleggende motsigelsen i samfunnet.

For henne betyr det ikke noe at i dag har et lite mindretall, monopolborgerskapet makten over produksjonsmidlene og staten, og at det overveldende flertall av kvinner og menn har motstridende interesser til disse makthaverne. Det strategisk viktige punkt i analysen, at kvinner undertrykkes dobbelt av monopolkapitalen: som en del av det arbeidende folket og som kvinner, blir borte. Da ser hun ikke at kvinner i dag må rette krav og slag mot sin hovedfiende for å oppnå forbedring, – og på lang sikt ta makta fra den samme fienden, sammen med mennene i sin klasse.

Da først er det materielle grunnlaget lagt for frigjøring av kvinnen. Kampen for full frigjøring må allikevel fortsette. Og det vil være en lang kamp mot reaksjonær kjønnsideologi, og mot innarbeidede vaner hos menn og kvinner.

3. FEMINISMENS MÅL

Til slutt vil vi se på hvilke konsekvenser Bonnevies og Firestones analyser får for strategien og taktikken i kvinnekampen.

Bonnevies mål:

»Skal vi komme fram til likestilling, må kvinnenes livsform endres på den
måten at de kan få oppfylle sin bestemmelse i å få leve sammen med å få
barn med en mann, uten derfor å måtte gi avkall på utfoldelsen av sine
øvrige forskjellige anlegg.» (s. 95).

Kvinnene må få være både mor og menneske.

Hovedkravene sammenfatter hun slik:
Kvinnene må få rett og adgang til alt arbeid, til alle sosiale, politiske og økonomiske funksjoner i samfunnet på like vilkår med mennene, og under hensyntagen til det særlige arbeid de utfører i slektens tjeneste.

– Samfunnet må stille omfattende hjelpemidler til disposisjon for mødrene.
– Kvinnene må få adgang til og muligheter for å la være å benytte seg av retten til arbeid utenfor hjemmet i de år de er opptatt med å fylle sin spesielle biologiske oppgave.
– Mennene må gi avkall på det privilegium de har tiltatt seg helt siden kulturens barndom: å la alt arbeid i eget hjem utelukkende være kvinnenes sak og
selv undra seg for å ha noe med hjemmets gjerning å gjøre.» (s. 137 – 138).

Metodene Bonnevie peker på er reformer, innenfor vårt »demokratisk humanistiske samfunn»:

»Når de overfor skisserte reformer er innført, vil de ytre praktiske muligheter for jevnbyrdighet mellom kjønnene endelig være lagt til rette.» (s. 155).

Hvordan reformene skal bli gjennomført, besvarer hun slik:

»Det er mennene som har fått i stand deres undertrykkelse, det er mennene som fremdeles har makten. Derfor er det fremdeles mennene ansvaret hviler
på for å legge tingene slik til rette at kvinnene kan få fri livsutfoldelse.» (s. 128).

Vi vil avslutte med Bonnevies forhold til revolusjon og »samfunnets ledende menn»:

»Det må bli en revolusjon i den forstand at samfunnets ledere bevisst fortsetter å legge opp samfunnsveven på en slik måte at kvinner og menn kan bidra i like stort monn, hver etter sine evner, til menneskesamfunnets vekst.» (s. 135).

Bonnevie står solid plantet på det borgerlige samfunnets grunnvoll. Hun tar ikke opp noen kamp mot klasseundertrykkingen som de aller fleste kvinner er utsatt
for.

Her er det allikevel en viktig forskjell på Bonnevie og tidligere reformistiske feminister. Bonnevie tar opp et krav som opprinnelig ble reist av den proletære
kvinnebevegelsen: kvinnens rett til å være både mor og fullverdig samfunnsmedlem. Her skiller hun seg også klart fra Firestone. Men dette er et særskilt trekk ved Bonnevie, der hun avviker fra den alminnelige feministiske teori som hun for øvrig forfekter.

Hvis kvinnekampen skal føre til frigjøring må feminismen bekjempes.

Dersom vi virkelig vil kvinnefrigjøring, må den borgerlige feminismen bekjempes. For det første – reformer, og det til og med på det individuelle plan, vil aldri kunne endre på de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Men for full frigjøring av kvinnene er dette nødvendig, fordi kjerna i dagens kvinneundertrykking er at monopolkapitalens profittjag står i direkte motsetning til kvinnenes deltakelse i produksjon og samfunnsliv på lik linje med menn.

Der kampen må rette seg mot kapitalinteressene, vil feministisk teori feile.

Vi ser det hos Bonnevie i spørsmålet om likelønn. Hun mener at grunnlaget for lønnsforskjellene hos kvinner og menn ligger i at mannen får et »forsørgertillegg» i lønna:

»Samfunnets institusjoner er mer eller mindre åpenlyst blitt innrettet på å forbeholde det best betalte arbeidet for mennene i deres egenskap av virkelige eller potensielle forsørgere.» (s. 149).

Skal vi oppnå likelønn må »forsørgertillegget» vekk sier hun:

»Stabile og gjennomført like gode arbeidsvilkår for kvinner som for menn under vekslende konjunkturer, kan ikke oppnås før forsørgerreglementet er fjernet fra lønningene, og disse således ikke blir betaling for annet enn selve arbeidet.» (s. 148). (mine understrekninger)

Det som blir nødvendig er at: »midlene til forsørgelse av små barn for en vesentlig del blir skaffet av det offentlige.» (s. 149)

Dette kan nok bli riktig politikk. Men dersom en først skal fjerne »forsørgertillegget» fra mennenes lønn, må dette bli en linje for lønnssenkning og dermed en klart reaksjonær politikk.

Bonnevie retter kampen mot mannen som kjønnsvesen, og det er grunnen til den konkrete politikken hun går inn for like gjerne kan bli en politikk stikk i strid med kvinnenes interesser, som en reformpolitikk for å bedre kvinnenes situasjon.

Det er ikke slik i dag at mannen får betalt mer enn for selve arbeidet. Derimot er det slik at alle menn og kvinner i det arbeidende folket, får utbetalt i lønn bare
en liten del av den merverdien arbeidet deres skaper.

Skal lønna økes, må kampen rette seg mot dem som tilraner seg merverdien, arbeidskraftkjøperne. Resultatet av lønnskampen avgjøres etter styrkeforholdet mellom motpartene. Veien til lønnsøking for kvinner går gjennom å styrke organiseringa av kvinner i fagforeningene og også utenfor.

Absolutt likelønn er først mulig når kvinner deltar fullt ut i produksjonen. I dag holdes de største gruppene av kvinner utenfor produksjonen fordi kapitalen
ikke har bruk for arbeidskrafta deres. Det er ikke arbeidsplasser nok. Da er det alltid en hær av arbeidssøkende og trengende kvinner, som vil akseptere lav lønn
fordi de må.
Bonnevies reformforslag åpner for lønnsreduksjon, – men det vil bety at alle får dårligere lønn.

Feminismen, slik den her kommer til uttrykk hos Bonnevie, blir en borgerlig bevegelse. Politikken rekker ikke ut over den siste skanse i borgerskapets revolusjon mot føydalherredømmet: like formelle rettigheter for borgerskapets kvinner. Og den retter seg på sentrale punkter mot borgerskapets hovedfiende, arbeiderklassen – også dens kvinner.

Dette er neppe Bonnevies egen mening. Årsaken kan vi finne i den enorme utbredelsen borgerskapets ideologi har, og i hennes manglende kunnskap om den materielle virkeligheten, – og derav manglende evne til å skille venner og fiender.

 

Når Bonnevie legger ansvaret for kvinnens likestilling på ledende politikere er det ikke annet enn uttrykk for blåøyet idealisme. Ledende politikere i statsapparatet forvalter fiendens interesser. Skal de gjøre noe for kvinnene må de utsettes for sterkt press fra kvinnene selv og kvinnenes organisasjoner.

Firestones revolusjon

Tidligere har vi sett at Bonnevie og Firestone i analysen har vært enige på vesentlige punkter. Nå skiller de lag: Firestone vil revolusjon.

»Vi kommer til å trenge en kjønnsrevolusjon som er meget større enn – men som omfatter – den sosialistiske for å utslette alle klassesystemer.» (s. 19).

Vi må konsentrere oss om hennes syn på den sosialistiske revolusjon, selv om det ikke direkte berører feminismen.

Firestone tror på teknologien og vitenskapen. Gjennom den er det grunnlaget legges for revolusjon. På to hovedområder vil teknologiske framstøt føre til kvalitative endringer: Når det gjelder fødselkontroll og »automasjon», for henne er automasjon at maskiner har overtatt alt arbeid.

»Diskriminering på arbeidsmarkedet vil ikke lenger ha noe grunnlag i et samfunn der maskiner gjør arbeidet bedre enn noe menneske, uansett størrelse og evner, kunne gjøre. Slik vil maskiner virke som utjevner og tilintetgjøre klassesystemet som er basert på utbytting av arbeid.» (s. 196).

Hun ser klart at hittil har ikke teknologien vært brukt til menneskenes beste. Følgelig ser hun også at »automasjon» heller ikke uten videre vil føre til sosialisme. Nå er vi ved kjernepunktet i hennes teori om revolusjonen. Automasjon vil føre til arbeidsløshet, »revolusjonær gjæring vil bli vanlig». (s. 197). Kvinnene vil bli skjøvet inn i revolusjonen.

»En feministrevolusjon vil kunne bli den avgjørende faktor når den gjelder å etablere en ny økologisk likevekt.» (s. 197).

Dette er ingen veg til det arbeidende folkets maktovertakelse. Hennes »automasjon» er forvirret borgerlig idealisme. Men kriser og arbeidsløshet oppstår stadig i kapitalismen. Det arbeidende folket må styrke seg i kampen mot makthaverne, og de må være ledet av en teori som kan føre kampene til seier på lang sikt. Firestone stiller seg her i beste fall som passiv tilskuer til klassekampen.

Hun sier: »feminist-revolusonen vil kunne bli den avgjørende faktor». Her er det andre punktet i teknologiens framstøt, befolkningskontrollen, en viktig forutsetning.

I sin absolutte konsekvens ser Firestone, kunstig forplantning, som det endelige middel for kvinnenes frigjøring fra kjønnsundertrykkelsen.

Kvinnefrigjøring hos Firestone.

Da har vi kommet fram til Firestones strategi for kvinnefrigjøring. Den samler
seg rundt to hovedpunkter:
Kvinner må slutte å føde barn og familien må oppløses.

»det virkelige målet for feminist-revolusjonen må ikke være bare å fjerne mannens privilegier, som var målet for den første feministbevegelsen, men å
fjerne forskjellen mellom kjønnene.» (s. 18). og:

»Dersom revolusjonen ikke utrydder den grunnleggende samfunnsform, den biologiske familie – det forbindelsesledd makttenkingen alltid kan lures inn gjennom – vil utbyttingens bendelorm aldri bli utryddet.» (s. 19).

Firestone selv setter opp 4 krav til et alternativt system.
– Kvinnene må befries fra sin biologistyranni med alle tilgjengelige midler, og rollen som føder og oppdrager må fordeles på samfunnet som helhet, på menn
så vel som kvinner.
– Full selvbestemmelsesrett, heri inkludert økonomisk uavhengighet, for både kvinner og barn.
– Full innlemmelse av kvinner og barn i alle aspekter ved samfunnet som helhet.
Frihet for alle kvinner og barn til å gjøre det de har lyst til seksuelt. ( s. 202 – 204).

Firestone mener det er den radikale feministiske bevegelsen som vil bære fram revolusjonen. Den særkjennes av:

-»En revolusjonær på hvert soveværelse.» (s. 44).

-»at feministbevegelsen er den første som på effektiv måte har kombinert det individuelle med det politiske.. .. for å gi verden følelsen tilbake, bokstavelig talt gi den forstanden tilbake.» (s. 44).

-»at den setter spørsmålstegn ved det grunnleggende forhold mellom kjønnene og mellom foreldre og barn, og det er å finne ned til røttene for det psykologiske mønster med herredømme/underkastelse.» (s. 45).

Med rette kan vi si dette er en forvillet revolusjonær teori, basert på teknologiens landevinninger og tilintetgjøring av maktbehovet i hvert individ. Det holder ikke. Blir kvinnen lik mannen, slutter å føde barn, er en ting oppnådd, kvinnen kan konkurrere med mannen på like vilkår. Da er ingenting endret. Det riktige må være at kvinnen krever likeverd på sine egne premisser, under full hensyntaken til sin biologiske særegenhet – at hun bærer og føder barn.

Firestones radikale feminisme og de krav den mobiliserer kvinner på, kan nettopp forhindre at noen kvalitativ endring av makt-forholdene vil finne sted (og som hun sier at hun ønsker).

Hovedslagene rettes mot familien. Men det er ikke slik at basis for undertrykkingen ligger i familien. Den gjorde det den gang privateiendommen tilhørte familien og familien var en produksjonsenhet. Familiens form og funksjon har endret seg med endrede produksjonsforhold.

I dag under monopolkapitalen foregår ingen produksjon i familien, den er en konsumenhet.

Riktignok må familien løse – på privat basis – viktige oppgaver monopolkapitalistene ikke vil være med på å betale for, men bare høste fruktene av. Særlig gjelder det omsorg for og pass av barn. Dette fører til at kvinnene bindes til hjemmet. Men det gir ingen grunn til å anta at kvinnenes forhold – eller barnas – vil bedres ved at familiene oppløses. Vil kvinnene av den grunn kunne skaffes arbeid? Vil det slappe monopolkapitalens profittbegjær? Vil da barna få en omsorg de har krav på?

Vi må slåss for at den sosiale enheten en familie er, tjener folk på best mulig måte, og styrker det arbeidende folkets kvinner og menn i kampen mot  monopolkapitalen.

Det betyr at vi må slåss mot den kvinneundertrykkingen som utøves av mannen. Men dette er ikke en uforsonlig kamp mellom fiender.

Feministbevegelsen, slik Firestone særkjenner den, retter seg mot hver mann (på soveværelset) og mot en såkalt kjønnsbetinget maktstilling. Det blir en
bevegelse for å styrke den enkelte kvinne i kampen mot menn. Det er ikke en organisering for kamp mot en større og godt organisert fiende.

De mange ord om sosialisme og revolusjon til tross, er kjerna i Firestones linje for kvinnekamp også borgerlig.