Revolusjon er alt, alt annet er tøys
Av Janne Lisesdatter Håkonsen
I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.
Av Janne Lisesdatter Håkonsen er lokomotivfører, fagforeningsaktivist og medlem av Rødt.
Foto: Dave Noonan
Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.
– Mikhail Bakunin
Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!
Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.
I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.
Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.
I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned.
Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet.
Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»
Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.
Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.
Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!
En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold.
Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:
No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.
Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig.
I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek!
Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje.
Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:
Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.