50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?

Av Marie Sneve Martinussen, Aslak Heika Hætta Bjørn og Elin Volder Rutle

Nr 2 2016

I våre dager grønnvaskes det meste. Vi skal gjennom det grønne skiftet, skape grønn vekst og bygge en grønn økonomi. Et grønnmalt skattesystem skal gjøre forbruket vårt grønt, og lede til grønne investeringer i et stadig grønnere næringsliv.

Men kan kapitalismen noen gang bli grønn?

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og samfunnsøkonom.
Elin Volder Rutle er leder av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og utdannet landbruksøkolog.
Aslak Heika Hætta Bjørn er sekretær for Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og masterstudent ved senter for menneskerettigheter.

De siste ti årene har fokuset på miljø og klima blitt stadig større, men foreløpig er det dessverre ingen tegn til at de ulike nyansene av grønt gir de resultatene vi trenger. Februar 2016 var historiens varmeste måned og slo tidligere varmerekorder med nesten en halv grad. Verdens arter utryddes mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Den største masseødeleggelsen av biologiske mangfold på 250 millioner år er menneskeskapt.

Parallelt med at norske klimagassutslipp har økt nesten hvert år siden 1990, har det blitt produsert stadig nye hyllemeter med klimautredninger. Og selv om utredningene er proppfulle av tiltak som ville kuttet utslippene her hjemme, har både mørkeblå og rødgrønne regjeringer valgt å fokusere mer på kvotekjøp, tiltak i utlandet og incentiver som skal gjøre at markedet løser problemene av seg selv.

De siste årene har begreper som grønn økonomi og grønn vekst i stor grad tatt over for det gamle målet om bærekraftig utvikling. Definisjonene på alle disse begrepene spriker, men det er ingen tvil om at når økonomisk vekst er en sentral del av den rådende forståelsen av grønn, så får vi mer markedstenkning og mindre politikk på klima- og miljøfeltet.

Å velge markedsløsninger framfor politikk er feil vei å gå. Fordi det ikke er slik at alle ”egentlig” vil løse klimaproblemet. Verdens mektigste og rikeste selskap, land og personer tjener på å skape klimaendringer og ødelegge naturen. Grønne fyndord uten reelle endringer bringer oss bare raskere mot en grå og død planet.

Vår er at det ikke nytter med grønnvask så lenge det økonomiske systemet som ligger til grunn, forblir uendret. Vi mener det trengs et brudd med kapitalismen for at det skal finnes en reell mulighet for å bygge ei bærekraftig framtid. Det er to hovedgrunner til det: Økonomisk vekst og makt.

Illusjonen grønn vekst

Dagens økonomiske system – kapitalismen – baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten, og denne måte å organisere økonomien på, går ut over menneskers og naturens tålegrense, blir stadig tydeligere.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende miljøproblemer trenger man ikke være antikapitalist for å se. De siste årene har problemet blitt tatt opp på alt fra næringslivskonferanser, toppledermøter og i flere norske partier. Løsningen for de som både vil være grønne og samtidig forsvare kapitalismen, er imidlertid å påstå at vi kan bytte ut dagens økonomiske vekst med en såkalt grønn vekst.

I 2014 var Jens Stoltenberg en av mennene bak rapporten New Climate Economy, hvis hovedkonklusjon var at grønn økonomisk vekst er mulig.1 Der presenterte de et scenario for verden hvor man klarer å frakoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser, slik at økonomien kan vokse selv om CO2-utslippet går ned.

Rapporten ble godt mottatt av den mørkeblå regjeringen, og både gamle sosialdemokrater og klimafornektere i FrP kunne si seg fornøyd med at klimakrisen kan løses uten at det går ut over økonomien og dens vekst.

Det er to hovedproblemer med Stoltenbergs konklusjoner. For det første: Hvis det er mulig å ha økonomisk vekst uten økte klimagassutslipp i 30 år, vil det være mulig for all framtid, eller utsetter vi bare behovet for å stoppe veksten? Og, kanskje viktigst, at miljø og bærekraft er mer enn klima.

Selv om man skulle godta premisset om at økonomien kan vokse samtidig som klimagassutslippene går ned, må man ta med i regnestykket at forbruket også er avhengige av andre ressurser som settes under press samme hvor klimanøytral veksten er. Matjord, mineraler og grunnstoffer finnes i begrensede mengder. Vi er avhengige av intakte økosystemer, rent vann og biologisk mangfold, men disse verdiene kan ikke overleve en uendelig kapitalistisk økonomisk vekst.

God miljøpolitikk og ny teknologi er viktig her og nå, men vil ikke kunne løse problemet i det lange løp. I et samfunn med stadig vekst er det beste vi kan få til å gjøre veksten mindre grå, ekte grønn økonomisk vekst er en illusjon under dagens økonomiske system.

Et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for bærekraft, fordi man ikke lengre kan ha et økonomisk system som setter økonomisk vekst høyest. Klimaproblemet og miljøødeleggelser kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse, og kanskje til og med bli mindre. Det er i rike land som Norge at veksten må stoppe først.

Makt finnes og er ulikt fordelt

I et samfunn uten økonomisk vekst vil sikring av velferd for alle kreve radikal omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite. Uten den klima- og miljøskadelige veksten, kan de rike ikke bli rikere uten at resten av oss blir fattigere. Derfor er det ikke tilstrekkelig å kreve nullvekst, så lenge man ikke også tar hensyn til at makt finnes og er ulikt fordelt. Nullvekstkapitalisme betyr krise og sosial nød for de mange, og en maktbalanse som blir stadig skjevere.

Selv om utslippene går ned når økonomien er i krise, er det ingen tvil om hvem det er som betaler prisen. De arbeidsløse i Spania, Hellas og Portugal ønsker ikke en kapitalistisk nullvekstøkonomi. De som mister jobben på grunn av krisa i oljen, jubler ikke fordi det er bra for miljøet. Vi trenger en politisk styrt nødlanding av de mest miljøskadelige delene av kapitalismen. I dag er det vanlige folk som betaler for den markedsstyrte kræsjlandinga.

Når kapitalismen er i krise, vil land beskytte sine kapitalister. Derfor er klimamålene som ble lagt fram i Paris, utilstrekkelige for å nå målet de selv skisserte, om å holde temperaturøkningen under to grader. Og derfor kommer de heller ikke til å innfri disse kravene. Derfor går ikke den norske staten inn og stanser Statoils utvinning av tjæresand eller stanser konsesjonsrundene på norsk sokkel. Å stanse letingen etter ny olje og gass ville ha redusert den norske olje- og gassproduksjonen med 70 % i 2030. I stedet sponser staten letingen med 16 milliarder i året.

Når kapitalismen er i krise, forvitrer demokratiet. Troikaens overstyring av det greske demokratiet er illustrerende. Det samme er hvordan frihandelsavtaler gang på gang er juridisk bindende og til selskapenes fordel, mens miljøavtaler er frivillige og underordnede. Framtidig potensiell profitt er viktigere enn å stanse nåværende og framtidige miljøødeleggelser. Uten en endring av maktforholdene kommer heller ikke det kapitalistiske systemet til å endres.

Nullvekst og radikal omfordeling fra rike til fattige er på avgjørende måter i strid med måten dagens økonomiske system fungerer på. Derfor mener vi at det er kapitalismen, og ikke kloden, som må vike. Vi må sette menneskers behov og naturens tålegrense over økonomien, og erstatte veksttvang og udemokratiske maktforhold med en miljøbevisst sosialisme. En grønn sosialisme.

Grønn sosialisme og realpolitikk

En systemomveltning, slik et brudd med kapitalismen vil innebære, kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det. Og slik er ikke situasjonen i Norge i dag. Men fordi miljøproblemene krever akutt handling her og nå, har vi ikke tid til å vente på et annet samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til ei fornybar framtid. Derfor jobber Rødt også med miljøpolitikk som kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, uansett hvor feilaktig vi mener at dette systemet er.

Grønn sosialisme som ideologisk plattform har realpolitiske konsekvenser for hvordan vi jobber som miljøparti. For måten vi driver miljøpolitikk på, og hvilke endringer vi jobber for.

Når vi anerkjenner at maktforholdene er et viktig hinder for reell miljøpolitikk, blir det viktig å jobbe med det som kan skape motmakt. For oss er det folkelige bevegelser som evner å favne breiere enn de politiske partiene, både internasjonalt og her hjemme. Derfor har vi brukt mye tid på å legge grunnlag for samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen, som begge står sterkt i Rødt, men ikke alltid har utgjort en felles front. Dette arbeidet har kommet langt, men vil fortsette å være viktig som den største kilden til miljøpolitisk motmakt.

Rødt står ofte skulder–ved–skulder med andre miljøpartier i konkrete miljøsaker, det være seg en sykkelvei, et verneområde elller miljøkrav til kommunens innkjøp. Rødts miljøprogrammer er omfattende, og interesserte lesere kan ta en titt der for å finne våre standpunkt i spesifike miljøsaker2 Men når Rødt skal velge hvilke saker vi jobber ekstra mye med, er det den systemkritiske analysen som ligger til grunn.

To eksempler på slike saker er seks-timersdagen og grønn industri.

Kravet om redusert arbeidstid, sekstimersdagen, bryter med kapitalismens vekstbehov. Ved å si at vi kan ta produktivitetsvekst ut i fritid i stedet for lønn, tar vi mer av tida vår ut av økonomien. Det som skulle blitt forbruksvekst som følge av økte lønninger, blir økt fritid og bedre likestilling. Dette er et viktig krav, også i miljøpolitikken, fordi det peker utenfor kapitalismens logikk og stiller spørsmål ved om økonomisk vekst egentlig er det vi vil ha.

Grønn industripolitikk er viktig fordi vi aldri må godta det kunstige skillet om ”enten arbeidsplasser eller miljø”. Sosialistisk miljøpolitikk er å ikke godta at kostnadene ved nedbygging av oljesektoren tas av arbeiderne mens oljeselskapene deler ut milliarder i utbytte til sine aksjonærer. Alt for ofte settes arbeidsplasser og miljø opp mot hverandre. Splitt og hersk sikrer at de breie folkelige bevegelsene ikke blir den motmakta som trengs. Den virkelige inter-essekonflikten er ikke mellom arbeidsplasser og miljø, men mellom den kapitalistiske profittstyrte økonomien som tvinger oss til å velge, og en økonomi styrt av menneskers behov og naturens tåleevne.

Grønn sosialisme er ikke bare et interessant tema for studiekvelder (selv om det er det også!), det at vi har en sosialistisk miljøpolitikk får konsekvenser for hvordan vi jobber og opptrer som miljøparti. Rødt kan, som det eneste systemkritiske miljøpartiet i Norge, være med på å ta tilbake miljøpolitikken til venstresida. Vår miljø-politikk må fremme løsninger som både kutter utslipp, men også endrer maktstrukturene og hvordan vi organiserer arbeid og økonomi i samfunnet.

En forutsetning, men ingen garanti

Vi har brukt denne artikkelen til å argumentere for hvorfor et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for å bygge ei bærekraftig framtid. De viktigste årsakene er kapitalismens behov for økonomisk vekst og maktforholdene systemet skaper, som vi mener er uforenlig med å sette menneskers behov og naturens tåleevne i fokus. Et brudd med dette økonomiske systemet bør slik vi ser det, erstattes med en miljøbevisst sosialisme, grønn sosialisme.

Men det er vår viktige oppgave, som antikapitalister og sosialister, å understreke at det ikke er noen automatikk i at et annet og mer demokratisk økonomisk system blir grønnere enn det vi har i dag. Sosialisme er en forutsetning for bærekraft, men ingen garanti. For miljøet og våre barns framtid vil en grå og miljøfiendtlig sosialisme kunne være like skadelig som dagens grå kapitalisme. Derfor er det avgjørende at miljøperspektivet er en av de viktigste bærebjelkene i Rødts arbeid, fordi sosialisme uten en klode å bo på ikke er mye verdt.

Et økonomisk system som lar demokratiet bestemme også over økonomien, som ikke er avhengig av evig økonomisk vekst og som sprer makt, er den beste forutsetning for å skape et grønt og bærekraftig samfunn. Vi kaller dette grønn sosialisme!

Noter:

  1. http://www.dagbladet.no/2014/09/16/nyheter/politikk/olje_og_energi/klima/innenriks/35300390/#_ga=1.188415016.1851758199.1459239534
  2. Se Rødts Arbeidsprogram (rødt.no) og trykksakene «Fornybar Framtid» (2011) «Trygge veier, raske tog» (2013), og «Oljefri» (2015) som alle kan lastes ned fra rødt.no/fornybar.