Venstrepopulisme – teori og praksis

Av Michael Hunnicke Jensen

2015-04

Hunnicke Jensen mener den danske venstresiden bør begynne å snakke om seg selv som et populistisk alternativ til makteliten.

Det vil være å vise virkeligheten slik den faktisk er.

Michael Hunnicke Jensen er forfatter av boken Brug sproget politisk – 10 gode principper for venstreorienteret kommunikation (Forlaget Solidaritet 2015). Han har vært ansatt i Enhedslistens sekretariat på Folketinget. Artikkelen er oversatt av Petter Næss.

Populisme blir ofte brukt som et skjellsord for en type politikk der politikerne overtar populære synspunkter, stiller urealistiske forslag og noen ganger er rett og slett totalitære. Men populisme er først og fremst en kritisk strategi som handler om å framheve skillet mellom folket og folkets fiender1.

Det er to forhold som henger sammen med hverandre som gjør populisme relevant som bærende strategi for venstresiden anno 2015. For det første har det skjedd en forandring i befolkningens klassesammensetning. Venstresidens politiske prosjekt har tradisjonelt konsentrert seg om å mobilisere arbeiderklassen. Men flere og flere dansker har i dag vokst inn i det vi kan kalle middelklassen, og et flertall av danskene forstår seg selv som middelklasse, hvis de overhodet definerer seg i forhold til klassetilhørighet2. De fleste dansker vil betegne seg som «alminnelige». Ut over denne utviklingen i befolkningssammensetningen har det samtidig skjedd en forskyvning i det politiske spektret som på mange måter har snudd opp ned på den klassiske høyre–venstreaksen vi normalt forstår politiske partier innenfor rammene av. Partiene er ikke i samme grad tilknyttet bestemte samfunnsgrupper, og dessuten har det oppstått en konsensuslinje blant flertallet av de politiske partiene. Partiene Konservative, Venstre, Radikale Venstre og deler av Socialdemokraterne har stort sett samme politikk på de store samfunnsøkonomiske spørsmålene, mens bare partier som Dansk Folkeparti, Liberal Alliance, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten skiller seg ut i hver sin retning. I stedet for en oppdeling i høyre og venstre gir det mer mening å snakke om en oppdeling i «administrasjonspartier» og «protestpartier»3. De maktbærende partiene vil administrere, mens protestpartiene har hver sin dagsorden, der de enten ønsker verdipolitisk forandring og/eller endringer av den nåværende økonomiske politikken.

Begge disse forandringene stiller noen helt nye utfordringer til den danske venstre-siden, som ennå ikke har tilpasset seg denne nye virkeligheten.

Definisjon av venstrepopulisme

Populisme kan i følge idéhistorikeren Mikkel Thorup defineres som en mobilisering av folkelig politisk identitet i opposisjon til den herskende makten. Folket er populismens viktigste referanseramme, og eliten er den avgjørende motpolen.4

Innenfor denne rammen finnes det en mere spesifikk venstrepopulisme som anlegger en diskursiv forståelse av politikk. Denne populismen har en venstreorientert teoretisk definisjon som utgangspunkt, og det er derfor vesentlig i denne sammenhengen å forholde seg til hva den beskriver seg selv i motsetning til. Venstrepopulisme representerer et grunnleggende brudd med en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse som bærende element for det politiske prosjektet til venstresidepartier og -bevegelser. Det er en posisjon som kan betegnes som postmarxisme eller kanskje mer presist poststrukturalistisk diskursteori. De viktigste tenkerne innenfor denne tradisjonen er de to diskursteoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe5. Deres diskursteori ble utviklet første gang i slutten av 1970-årene som bidrag til diskusjonene om den nymarxistiske klasseteorien6. Utgangspunktet er å håndtere spørsmålet om den framvoksende middelklassen, som får stigende betydning i forhold til den klassiske arbeiderklassen. Laclau og Mouffe prøver derfor å konstruere et teoretisk begrep som kan romme både arbeiderklassen og middelklassen, som til sammen utgjør størstedelen av befolkningen.

I motsetning til en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse er det altså her snakk om en annen type distinksjon enn å stille arbeiderklassen opp mot kapitalistene. Arbeiderklassen erstattes med det bredere begrepet «folket», og «kapitalistene» erstattes med «eliten». En populistisk strategi forsøker å avklare tre spørsmål: Hvem er folket? Hvem er folkets fiender? Og hvordan skaper vi et politisk prosjekt i den konteksten?

Den venstrepopulistiske tankegangen hos Laclau og Mouffe7 forholder seg til hvordan språket spiller en viktig rolle når politiske konflikter og samfunnsmessige dominansforhold blir skapt. Politiske prosjekter formes gjennom en prosess der det handler om å skape allianser og identifisere motstandere.8 Her er språket det sentrale politiske verktøyet som gir grunnlag for politiske og samfunnsmessige handlinger. Laclau og Mouffe arbeider ut fra en forståelse av at språket aldri er nøytralt, men alltid inneholder verdiladete uttrykk gjennom diskurser. En diskurs er kort sagt en betydningsramme et bestemt utsnitt av den samfunnsmessige virkeligheten forbindes med bestemte tolkninger innenfor, og det deretter avledes handlingsformer fra.9 En diskurs definerer dermed hva som er legitimt å si om et bestemt emne. Når en diskurs blir dominerende i et samfunn, kan man snakke om «hegemoni». Laclau og Mouffe bruker dette begrepet og trekker her på den italienske sosialisten Antonio Gramsci. Hegemoni forstås av Gramsci som «intellektuelt, moralsk lederskap», som innebærer at samfunnet holdes sammen av de gruppene som har en ideologi og etikk som har vunnet bred og allmenn tilslutning.10 Det vil si at de har erobret den dominerende diskursen. Det betyr at bare argumenter som harmonerer med den dominerende gruppens virkelighetsforståelse, framstår som legitime ytringer. De utgjør en såkalt historisk blokk eller kanskje mere presist en maktblokk. Når maktblokken kalles historisk, er det fordi den aldri er definitivt gitt. Kampen om makten er prinsipielt uavsluttet, og det er alltid mulig å kjempe for å endre styrkeforholdene og skape en motblokk. Men situasjonen kan være svært fastlåst, og det er derfor alltid behov for å analysere situasjonen konkret og vurdere hvilke sjakktrekk som er nødvendige for å forandre styrkeforholdene.

Laclau og Mouffe har utgjort et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for de venstrepopulistiske strategiene i både det spanske protestpartiet Podemos og den greske venstresidekoalisjonen Syriza.11 Podemos bruker en cocktail av akademisk diskursteori, venstreradikal retorikk fra den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez, «yes we can»-ånden fra den amerikanske presidenten Barack Obamas valgkampanje i 2008 og en «de representerer ikke oss»-logikk fra Occupy Wall Street- og Indignados-bevegelsene.12 Det har resultert i en slagkraftig folkelig bevegelse som har stormet fram popularitetsmessig i Spania, anført av den karismatiske, langhårete universitetsprofessoren Pablo Iglesias. Podemos er samtidig ikke et parti i tradisjonell forstand, men mer en folkelig, sosial bevegelse som tar mål av seg til både parlamentarisk representasjon og makt.13 Med parolen «de representerer ikke oss» stiller de seg i klar opposisjon til dagens makthavere i Spania. De går til valg på brede og dyptfølte krav om rotasjonsordning for politikere, åpenhet om partienes regnskaper, redusert arbeidstid fra 40 til 35 timer i uken, høyere minimumslønner og pensjoner og innføring av flere rettigheter for lønnsarbeidere.14

I andre enden av Europa fikk den greske venstresidekoalisjonen Syriza regjeringsmakten gjennom en tilsvarende bruk av en populistisk eliten vs. folketretorikk anført av ingeniøren Alexis Tsipras og en for anledningen innhentet flokk av mer eller mindre marxistiske økonomer fra diverse universiteter rundt omkring i Europa. Partiet har, i motsetning til Podemos, et mer eksplisitt sosialistisk program, men gikk til valg på et tilsvarende arbeidsprogram med krav om høyere minstelønn, rettigheter for lønnsarbeidere, oppgjør med skatteunndragelse etc. De framstår i øyeblikket som «folkets sanne representanter» overfor et korrumpert og udugelig gresk oligarki.15 De insisterer på å holde fast ved at det kan føres politikk i en situasjon der resten av de greske partiene fører en teknokratisk politikk som oppfyller EU-elitens sparekrav som betingelse for fortsatte lån. Det som særlig kjennetegner Podemos’ og Syrizas’ populisme er den selvutslettende måten partiene strategisk omtaler seg selv på. For eksempel lød en valgplakat fra Syriza slik: «Folket kan alt. Stem Syriza» og «Nå stemmer folket. Nå får folket makten»16

Det er en retorikk der folket har forrang framfor partiet. Partiet reduseres til et redskap for folkets stemme. Partiet blir båret inn i parlamentet og fram til den politiske makten gjennom folket.17 Dermed blir Syriza i retorisk forstand «folkets sanne representanter». Populismen blir dermed en appell til å trekke folket direkte inn i politikken.18 Folket tar makten og avsetter et mislykket gresk oligarki. I hvert fall på det retoriske planet.

Folket: den alminnelige danske

Spørsmålet er nå hvordan denne forståelsen passer inn i en dansk virkelighet. Det skal vi se nærmere på nedenfor. Dette leder til spørsmålet: Hvordan oppnår vi støtte fra så mange grupper som mulig for å realisere det politiske prosjektet vårt?

Her må vi starte med at se på hvem «folket» rent faktisk er. Eller mer presist, hvem de som utgjør folket kan bli hvis de artikuleres, det vil si blir snakket og skrevet om, som en enhet på tvers av forskjellige identiteter, og dermed kan settes inn i venstresidens fortelling om likhet og fellesskap.

En moderne klassetilhørighet kan i meget enkel forstand defineres ut fra to parametere: menneskers posisjon i arbeidslivet og hva slags utdannelse de har. Med utgangspunkt i klassedefinisjonen i boken Det danske klassesamfund19 er det to klasser som er interessante som primær målgruppe for venstresiden: arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen utgjør 47 prosent av befolkningen og omfatter mennesker med yrkesfaglig utdannelse og ufaglærte. De arbeider som industriteknikere, tømrere, lastebilsjåfører og hjelpepleiere. Middelklassen utgjør 24 prosent av befolkningen og har korte eller mellomlange videregående utdannelser. Det kan for eksempel være førskolelærere, folkeskolelærere og sykepleiere. Arbeiderklassen og middelklassen utgjør altså samlet hele 73 prosent av den yrkesaktive befolkningen i alderen 18–59 år som ikke er studenter. Hvis venstresiden skal forandre styrkeforholdene i samfunnet til gagn for det politiske prosjektet vårt, er det disse 73 prosentene av befolkningen som er avgjørende. De utgjør størstedelen av arbeidskraften og har samtidig ressurser til å delta aktivt i politiske aktiviteter i bred forstand. De har dermed styrken til å skape det nødvendige presset for samfunnsendring. Venstresidens klassiske prosjekt handler dessuten om å ivareta disse gruppenes lønns- og arbeidsvilkår. Det samme gjelder den gruppen som i Det danske klassesamfund betegnes som underklasse (20 prosent). Det er mennesker utenfor arbeidsmarkedet, som førtidspensjonister og kontanthjelpmottakere. Denne gruppens interesser er det også viktig å ta høyde for, både moralsk og på grunn av den mulige framtidige samfunnsposisjonen de kan få. Mange som mottar dagpenger eller kontanthjelp i dag, er potensielt en del av middel- eller arbeiderklassen.

Nettopp fordi mange av disse gruppene tilhører middelklassen, kan de ikke samles om begrepet «arbeiderklasse» som det samfunnsendrende subjektet. Det finnes ennå klasser, men danskene i dag identifiserer seg mer spesifikt i forhold til utdannelsen og arbeidet sitt. Og som vist, tilhører en del av disse gruppene også det vi kan forstå som middelklassen. En interessant undersøkelse viser hvordan danskene selv oppfatter sin klassetilhørighet. Hvis vi ser på de forestillingene om samfunnsstrukturen som er mest utbredt blant danskene, viser det seg nokså tydelig at mer enn halvparten av danskene anser at det danske samfunnet består av en meget stor middelklasse med bare få mennesker i henholdsvis toppen og bunnen av samfunnet.20 Dette bildet bekreftes når man spør om danskenes subjektive oppfatning av egen klasseposisjon, der mer enn tre fjerdedeler av danskene plasserer seg selv i middelklassen (inklusiv den høyere og lavere middelklassen), mens bare omkring 15 prosent plasserer seg i arbeiderklassen, og meget få plasserer seg selv enten i den ene eller den andre enden av samfunnsstrukturen, det vil si henholdsvis overklassen og underklassen. Det tegner seg et bilde der danskene anerkjenner at det finnes klasseforskjeller i Danmark, men at langt de fleste ser på Danmark som et land som består av en meget stor middelklasse. Dette til tross for at store deler av denne gruppen faktisk tilhører «arbeiderklassen». Danskene er altså dominert av en selvforståelse som middelklasse, og folk betrakter seg typisk som «alminnelige».21 De fleste dansker anser at de tilhører «den brede middelklassen», i høy grad med utgangspunkt i deres spesifikke fag. En førskolelærer vil typisk forstå seg selv som førskolelærer mer enn som middelklasse, og på samme måte med en håndverker, som føler seg som håndverker mer enn arbeiderklasse. Håndverkeren vil antakelig også helle til å betrakte seg selv som middelklasse. Det betyr at de politiske ønskene deres kan være ulike i form og innhold. De har likevel ofte en felles opplevelse av at det politiske systemet ikke ivaretar interessene deres. Derfor handler det om å skape en såkalt ekvivalens-kjede mellom disse ulike identitetene. En ekvivalenskjede uttrykker ifølge Laclau og Mouffe en prosess hvor en rekke uensartete elementer sammenkoples til et felles prosjekt.22 Det vil si en artikulasjon. Men begrepet «arbeiderklasse» kan altså ikke skape enhet på tvers av disse forskjellene mellom faggrupper og utdannelser. Hvis vi med utgangspunkt i Laclau og Mouffe bruker diskursen om arbeiderklassen, har vi tapt på forhånd, fordi det som begrep ikke kan spille meningsfullt inn i kampen om hegemoniet. På samme måte som for Syriza og Podemos, er der derfor behov for et bredere begrep enn arbeiderklassen, men i nåtidens Danmark er «folket» ikke en særlig mye brukt terminologi. I Danmark er nok en bedre betegnelse det mer jevne «den alminnelige danske». Som allerede vist, forstår de fleste dansker seg som alminnelige, og de fleste forbinder seg også med danskhet i ulik form. Selv om det er mennesker av alle slags etnisiteter i Danmark, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for en solidarisk dansk kultur.23 Alle forventes å kunne slutte seg til disse verdiene i større eller mindre grad. De bærende verdiene for de fleste mennesker i Danmark kommer av et inkluderende, solidarisk fellesskap (gode lønns- og arbeidsvilkår), bærende samfunnsinstitusjoner som skolen, et omdreiningspunkt i familien (med alle dens varianter) og en aktiv demokratisk tradisjon gjennom deltagelse i organisasjonsliv etc.24 Disse verdiene er også venstresidens, og de skaper en følelse av trygghet og det gode samfunn for de fleste mennesker i Danmark. Alminnelige dansker ønsker et samfunn med trygghet, fellesskap og arbeid. Her kan vi altså bruke danskheten som et positivt identitetsbegrep.

Fordelen ved begrepet «den alminnelige danske» er at det i likhet med «folket» fungerer over hele den høyre–venstreskalaen som baserer seg på en tradisjonell klassedeling av samfunnet. Men for å kunne bruke begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig at venstresiden artikulerer det mer spesifikt inn i sitt eget verdensbilde om mer likhet og fellesskap.25

Å bruke begrepet «den alminnelige danske» er nemlig ikke helt enkelt. «Den alminnelige danske» er det Laclau og Mouffe vil kalle «en flytende betegner».26 «En flytende betegner» er noe innholdstomt, fritt flytende som til enhver tid kan påkalles og brukes i bestemte former for politisk retorikk. «Den alminnelige danske» er et begrep alle kjenner, men som ingen helt presist vet hva er. Men de fleste mennesker føler seg enten som en slik person eller forbinder begrepet med noe positivt. Så snart den alminnelige danske er truet, reagerer vi raskt. Men alle politiske partier prøver å snakke til den alminnelige danske, og dermed er det også en konstant og uavsluttet definisjonskamp om hvem som utgjør den alminnelige danske. De ulike politiske posisjonene kjemper om å feste den flytende betegneren «den alminnelige danske» som et såkalt nodalpunkt.27 Det vil si et tegn som alle andre tegn tvinges til å referere til. Begrepet kommer av knapper på en pute. En puteknapp holder putens stoff på plass og sørger for at det ikke sklir til alle sider. Akkurat nå er det to dominerende posisjoner som utgjør en utfordring for venstresidens mulighet til å definere «den alminnelige danske». Den ene formuleres av fortrinnsvis de borgerlige partiene og til en viss grad Socialdemokraterne, og den andre formuleres av Dansk Folkeparti.

For eksempel for Venstre og Liberal Alliance er den alminnelige danske det samme som den yrkesaktive danske. Det er han som står opp tidlig hver morgen, smører leverposteibrødskiver og går på arbeid. Men hva så med den arbeidsløse dansken? Som vi har sett med regjeringens tilbudsøkono-miske reformer, så er denne personen tydeligvis ikke en del av «den alminnelige danske». De arbeidsløse er snarere en gruppe mennesker som oppfattes som selvforskyldte ledige og som bare skal ha et skikkelig spark bak. Dette er for eksempel blitt ytterligere understreket av partiet Venstres kampanje mot familier på kontanthjelp, hvor partiet ved akrobatisk tallmanipulasjon later som om det ikke lønner seg for denne gruppen mennesker å arbeide. De alminnelige, hardtarbeidende danskene blir i denne framstillingen snytt av mennesker på trygd som snylter på arbeidsinnsatsen deres.

For Dansk Folkeparti er den alminnelige danske først og fremst en «etnisk danske».28 Det vil si at det er alle de menneskene som er født i Danmark. Den alminnelige danskes identitet er fundamentalt truet av innvandring, muslimer og islam og alt som avviker fra gjengs normalitet.

Venstresidens oppgave er å avvise denne oppdelingen av befolkningen. Det er venstresidens oppgave å erobre begrepet «den alminnelige danske» og sette det inn i en venstreorientert forståelsesramme. Det handler om å skape en symbolsk orden der «den alminnelige danske» er i samsvar med det politiske standpunktet vårt og sørge for at begrepet ikke kan bevege seg hvor som helst. Her må vi i likhet med Syriza arbeide med en «inkluderende populisme»29 der den alminnelige danske er en del av et solidarisk fellesskap. Fellesskapet inkluderer per definisjon alle, enten du er innfødt danske eller innvandrer, mann eller kvinne, ung eller gammel. Alle er med, og det er det som skaper et vellykket Danmark. Når man er arbeidsløs, er det fordi det er mangel på arbeidsplasser, ikke fordi mennesker er late. Når Venstre vil kutte ned på kontanthjelpen, er det like mye et angrep på den dansken som går på jobb hver dag. For vi kan alle bli arbeidsløse, og for den politiske eliten handler det bare om at presse lønnsnivået ned. Du er samtidig alminnelig danske uansett om du heter Muhammed eller Søren. For Muhammed står også opp hver morgen og går på jobb eller leter etter arbeid slik du gjør. Venstresiden arbeider i praksis allerede med denne definisjonen, men det har på langt nær lykkes ennå å fastlåse denne oppfatningen i offentligheten. Det er her det alminnelige mennesket blir den alminnelige dansken vi tidligere definerte. For selv om det i den «inkluderende populismen» er mennesker av enhver etnisitet, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for solidarisk dansk kultur.30

Fienden: makteliten

Hvis det skal lykkes å erobre begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig å sette det i motsetning til et klart fiendebilde. Det er på den måten begrepet blir politisk.

I følge statsteoretikeren Carl Schmitt er motstillingen venn og fiende kriteriet for det politiske. Man får først en politikk når man har definert sitt eget ståsted overfor en fiende.31 I en populistisk forståelse vil det si makteliten. Men hvem er den danske makteliten?

Her må vi på samme måte som med folket starte med å se på hvem som faktisk utgjør overklassen, og deretter den spesifikke måten man omtaler denne klassen på. Her kan vi igjen bruke boken Det danske klassesamfund. Her er det én prosent av befolkningen som utgjør overklassen. Satt på spissen dreier det seg om de rike menneskene i det såkalte «whiskybeltet» nord for København, enten det er snakk om en toppdirektør, en departementsråd, høytlønte jurister, overleger eller lignende. Det er helt greit hvis disse gruppene sympatiserer med og støtter venstresidens politiske prosjekt. I denne sammenhengen vil også deler av den høyere middelklassen (9 prosent) være relevant. Eksempler fra denne gruppen kunne være skoleledere, ingeniører, lærere i videregående skole og leger. Men i denne sammenhengen er det først og fremst relevant at mange av politikerne i de partiene som har makt, vil tilhøre denne gruppen. Disse gruppene kan vi samlet betegne som makteliten.

Makteliten (maktblokken) i Danmark er todelt mellom en politisk og en økonomisk elite. Den politiske eliten består av de maktbærende partiene Radikale Venstre, Venstre og De Konservative (og Liberal Alliance). Socialdemokraterne plasserer seg ofte som en del av denne makteliten, men stiller seg noen ganger på en mer venstreorientert plattform i opposisjon. Den økonomiske eliten representeres politisk gjennom bransjeorganisasjoner som Dansk Industri, Dansk Arbejdsgiverforening og Landbrug og Fødevarer.

For det første konstruerer denne makteliten en nyliberal ideologi gjennom en konkret politisk praksis.32 Et godt eksempel på denne enheten er den tidligere Helle Thorning Schmidt-regjeringens (sosialdemokratisk ledet, oversetters merknad) videreføring av Lars Løkke-regjeringens (Venstre og De Konservative, oversetters merknad) økonomiske politikk «i bredeste forstand», noe som innebar at Thorning Schmidt-regjeringen gikk reformamok. Alle reformene baserte seg på en tilbudsøkonomisk logikk som handler om å øke arbeidstilbudet (arbeidskraften). De økonomiske insitamentstrukturene innrettes slik at flere vil arbeide mer og kreve mindre i lønn. Det er snakk om rendyrket nyliberal politikk, der staten brukes til å skape gode rammebetingelser for markedet.33 På denne måten viser regjeringene med henholdsvis borgerlige og sosialdemokratiske statsministre at de er politisk enige.

For det andre er det snakk om en politisk mobiliseringsprosess34 i forlengelse av det som er omtalt foran. Medlemmene av makteliten bekrefter og bygger hverandre opp i en maktblokk ved å inngå konkrete avtaler mellom elitepartiene og gjennom ideologisk oppbakking av reformene i offentligheten fra den økonomiske eliten. For eksempel uttaler og bekrefter Dansk Industri og Dansk Erhverv hele tiden i den offentlige debatten at reformene er den riktige veien å gå hvis Danmark skal klare seg i den internasjonale konkurransen.35 Makteliten gir det en språklig formulering ved å snakke og skrive om det som en «nødvendighetens politikk». Dette er en machiavellisk logikk, der en regjering skal handle slik at det onde den gjør, ser ut som en nødvendighet.36 Konsekvensen av dette er at de skaper en dominerende oppfatning i offentligheten av den «riktige» politiske veien som skyver andre virkelighetstolkninger til side og gjør dem politisk virkningsløse. Det ser vi blant andet på det økonomiske området, der man i Danmark anno 2015 skal lete lenge etter aktører som f.eks. vil argumentere for en keynesiansk etterspørselspolitikk der økonomien stimuleres gjennom offentlige investeringer.

Måten å gå imot denne makteliten på er dels ved å sette ord på den på en måte som passer inn i et venstreorientert verdensbilde og i opposisjon til makteliten. I grunnen handler det om å gi en språklig formulering der makteliten framstilles som noen som «forbryter» seg mot fellesskapets interesser. De lever i en frakoplet virkelighet. Den politiske eliten må beskrives som udanske teknokrater som overlater politikken til tallknusere i Finansministeriet, mens den økonomiske eliten er de rikeste menneskene fra whiskybeltet i Nordsjælland som nyter livet på bekostning av alminnelige, hardtarbeidende mennesker. Et godt bilde på en moderne kapitalist er direktøren fra Saxobank, Lars Seier Christensen. Han er et opplagt bilde fordi han deltar aktivt i politikken og støtter Liberal Alliance med store pengesummer.37 Men det kunne også være multinasjonale selskaper som Mærsk eller finansspekulanter som Goldman Sachs fra Wall Street.

Det politiske prosjektet: å vinne makten gjennom den alminnelige danske

Med utgangspunkt i et venstrepopulistisk ståsted har vi altså nå identifisert de folkelige alliansene våre gjennom «den alminnelige danske» og dessuten identifisert motstanden i form av makteliten som utgjør den nåværende maktblokken. Dermed handler det om å konstruere den folkelige alliansen i opposisjon til makteliten med sikte på å erobre det politiske hegemoniet. Det krever at vi skaper et nytt ideologisk språk, framskaffer en ny virkelighetsforståelse, mobiliserer støtte for den nye virkelighetsforståelsen og endelig skaper politiske motsetninger på en måte der maktelitens politiske standpunkt ikke lenger oppfattes som det som ivaretar den alminnelige danskens interesser. Maktelitens standpunkt blir dermed mindre legitimt.

For det første må vi altså skape et nytt ideologisk språk. Det har vi allerede gjort på det overordnede planet gjennom konstruksjonen av den alminnelige danske vs. makteliten og måten disse gruppene uttrykkes språklig på. Derfor skal vi nå fokusere på de øvrige elementene som på ulike måter spiller mer eller mindre konkret inn når et ideologisk språk blir skapt. For det andre må vi framskaffe en ny virkelighetsforståelse, noe som best kan forstås ut fra Laclau og Mouffes begrep om en «ekspanderende diskurs». Det vil si at diskursen må formulere en aktiv dagsorden for mange grupper i samfunnet. Vi må i praksis vise en ny virkelighet der det bare er venstresiden som representerer den alminnelige danske. Men «den alminnelige danske» er en sammensatt gruppe. Vi må derfor konstruere et språk som kan nå ulike samfunnsgrupper, og som samtidig aksepteres av grupper som ikke forstår seg selv ut fra eksplisitte sosialistiske verdier. Det er for eksempel forskjell på virkeligheten for en sykepleier, en mer tradisjonell industriarbeider og en innvandrer. Men alle gruppene er en del av «den alminnelige danske» og skal kunne gjenkjenne seg selv i dette bildet. Vi må være sosialister som tar utgangspunkt i virkeligheten. Å snakke i en ekspanderende diskurs vil altså si å snakke ut fra et verdisett som er bredere enn ditt eget, eller i den bredeste mulige rammen av dit eget verdisett. Det gjorde Barack Obama med valgkampslagordet «Yes we can» i 2008. Han snakket innenfor en kollektiv «vi-følelse» og avviste dermed en høyreorientert individualisme, men det var samtidig en så bred og inkluderende ramme at folk med ulike verdier kunne forstå seg inn i denne konteksten. For eksempelvis Enhedslisten handler det om å kunne snakke med henvisning til verdier som ligger i nærheten av partiets egne, som f. eks. folkesosialisme og sosialdemokratisme. Det skjer for eksempel når Enhedslisten foreslår at man skal komme ut av den økonomiske krisen via offentlige investeringer. Her snakker partiet på en måte som også inngår i en tradisjonell sosialdemokratisk posisjon, der mange sosialdemokratiske velgere vil kunne gjenkjenne seg selv.

Men det handler samtidig om at venstre-siden må bli bedre til å ta eierskap over Danmarksfortellingen. Mer konkret handler det for eksempel om å erobre nasjonale symboler som det danske flagget tilbake fra en høyreside som for tiden har vunnet fortellingen om det nasjonale. I forbindelse med den nylige faglige konflikten med flyselskapet Ryanair, som ikke ville inngå tariffavtale i Danmark, hengte faglig aktivister for eksempel et dansk flagg på det første Ryanairflyet som skulle lette fra Københavns Lufthavn. Dermed definerte de danskhet som «den danske modellen» og et solidarisk fellesskap der det er skikkelige lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet. Aksjonen er et godt eksempel på hvordan nasjonale symboler kan brukes i en venstreorientert fortelling. Men man kan også gjøre det ved å skape flere og flere referansepunkter i diskursen om «den alminnelige danske». Et konkret eksempel er at en av Podemos’ politiske merkesaker er at de kjemper for bedre lønn for politibetjenter. Det er uttrykk for en ekspanderende diskurs innenfor arbeiderrettigheter og lønnskamp, fordi det spanske politiet normalt oppfattes å stå i opposisjon til den spanske venstresiden og historisk sett er knyttet til det konservative Partido Popular. Gjennom diskursen «folket» når Podemos med disse lønnskravene ut til en ny samfunnsgruppe. Det blir samtidig tydelig for denne gruppen at den spanske eliten ikke ønsker å arbeide for å forbedre lønnsvilkårene deres.

For det tredje må den danske venstresiden mobilisere støtte for denne nye virkelighetsforståelsen ved å prioritere emner som gir mening for de fleste mennesker. Det handler om å finne brede og dyptfølte merkesaker med sterk symbolverdi som representerer ens egne verdier og samtidig forholder seg til distinksjonen den alminnelige danske versus makteliten. Grunnleggende sett bør vi holde oss til tre store emner der venstresiden står sterkest: Arbeidsmarkedspolitikk, velferd og løpende prinsipielle spørsmål som kan vekke moralsk forargelse over makteliten, som for eksempel politikerpensjon og multinasjonale selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det sistnevnte emnet er likevel mer for å bekrefte hvordan man har satt ord på fiendebildet av makteliten. De fleste mennesker er enige i disse prinsipielle spørsmålene, men man skal være oppmerksom på at dette i seg selv sjelden er en selvstendig grunn til å stemme på et politisk parti. Det er samtidig viktig at de politiske merkesakene er inkluderende emner, så de ikke oppleves som ekskluderende for den ene eller andre av gruppene (unntatt makteliten). Derfor må vi så vidt mulig unngå å forholde oss til særrettigheter.

For det fjerde kopler disse øvrige målsetningene seg til det å erobre det politiske hegemoniet slik at den nåværende maktelitens verdensbilde blir en avvikende politisk posisjon. Dette krever et grunnleggende brudd med høyre–venstre-skalaen og en konsekvent bruk av begrepsparet oppe–nede. Høyre–venstre-skalaen opprettholder illusjonen om at det er vesentlige politiske forskjeller mellom elitepartiene. All agitasjon må derfor settes inn i rammen av motsetningen mellom den alminnelige danske og makteliten. Alle politiske krav som fremføres, må formuleres i tråd med dette bildet, enten vi snakker om dagpenger, politikerpensjon eller Ryanairkonflikten. Ved å snakke om oppe og nede plasseres venstresiden i en langt mer sentral politisk posisjon, og vi kan ikke kategoriseres som ytterliggående. I stedet framstår vi som dem som representerer den alminnelige danskes interesser. I den forbindelse er det helt avgjørende at venstresiden framstår som dem som skaper trygghet. Det krever at vi samtidig skaper en viss grad av bekymring/frykt for elitepartienes politikk, ettersom det i høy grad er den faktoren som får mennesker til å endre holdninger. Dermed blir det gjort til en naturlig ting at den nåværende makteliten må erstattes.

Å gjøre teori til praksis er lettere sagt enn gjort. Og det kan ta tid. Men det er på tide at venstresiden går lengre i denne retningen. Når alt kommer til alt er det kanskje forutsetningen for å kunne skape en politisk forandring som går i retning av mer likhet og fellesskap.

Litteraturliste

Augustin, O. (18.02.2015): «Podemos – fra protest til regeringsduelighed»

Augustin, O (02.06.2014): «Podemos: Venstrefløjspolitik for de 99 %»

Brader, T. (2006): Campaigning for hearts and minds: How Emotional Appeals in Political Ads Work. University of Chicago Press.

Davis, R. (2011): Tangled Up in Blue – Blue Labour and the Struggle for Labour’s Soul.  Rusking Publishing. London.

Dragsted (14.07.2013): «Liberal Alliance er intet andet end et købeparti».

Edelman, M. (1971): Politics as Symbolic Action. Markham Publishing Company. Chicago

Femø Nielsen, M. (2011): «Spin«. Håndbog i strategisk public relations (red: Merkelsen, H.). Samfundslitteratur. København.

Ganz, M (2006): Organizing: People, Power and Change. Harvard University. Boston.

Gramsci, A. (1982): Selections from the Prison Notebooks. London: Lawrence & Wishart.

Information (15.07.2014). «Kan populisme bekæmpe nødvendighedens politik?».

Information (01.05.2014): «CEPOS roser Thorning for at øge vækst og ulighed».

Gould, P. (2011): The unfinished revolution – how New Labour changed British politics for ever. Abacus. London.

Juul, J.; Andersen, L., Sabiers, S.; Olsen, L.;  Andersen, J.G.; Ploug, N. (2012): Det danske klassesamfund. Gyldendal. København.

Klein, N. (2014): Intet bliver som før – kapitalisme vs. klima. Forlaget Klim. Aarhus.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. Verso Books.

Laclau, E. (2007): On populist reason. Verso. New York.

Lakoff, G. (2004): Don’t think of an elephant. Chelsea Green Publishing. Vermont.

Magasinet Politik (13.05.2013): «Chantal Mouffe: «Politik er altid en kamp mellem holdninger og interesser».

Sand Kirk, V: «Idéen bag dagpengereformen». Piopio.dk.

Schmitt, C. (2002): Det politiske begreb. Hans Reitzels Forlag. København.

Stavrakakis, Y. & Katsambekis, G.: «Left-wing populism in the European periphery: the case of SYRIZA«. Journal of Political Ideologies. London.

The Guardian (09.02.2015) :«Why Ernesto Laclau is the intellectual figurehead for Syriza and Podemos».

Thomsen, J.P.F. (2005): «Diskursanalyse». Klassisk og moderne samfundsteori. Hans Reitzels Forlag.

Thorup, M. (2009): «Politik er krig og de andre er forrædere – om populisme og Dansk Folkeparti». Stuerent? (red: Jessen, A.). Frydenlund. København.

Regeringen (2011): Et Danmark der står sammen.

Ræson (07.07.2013): «Pelle Dragsted: Enhedslisten er også for de mennesker, som ikke nødvendigvis er enig i hvert et komma, og som måske står af, inden vi er nået dertil».

Rød+Grøn (2015): «Socialismen spirer i Sydeuropa». Nr. 64.

Ugebrevet A4 (15.05.2013): «Danskerne vil have hurtigere ret til dagpenge».

Ugilt, R. (2011): «Diskursteori og radikalt demokrati. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe«,Venstrefløjens nye tænkere – en introduktion (red: Boiesen, J.; Blinkenberg, K.; Andersen, A. & Hein, M.). Forlaget Slagmark. Aarhus.

Noter:

  1. Thorup, 2009
  2. Harrits, 2014
  3. Ræson, 29.07.2013
  4. Thorup, 2009
  5. Laclau og Mouffe,2014
  6. Harrits, 2014
  7. Laclau og Mouffe,2014
  8. Laclau og Mouffe, 2014
  9. Thomsen, 2005
  10. Gramsci, 1982
  11. The Guardian, 09.02.2015
  12. Augustin, O., 02.06.2014
  13. Agustin, 18.02.2015
  14. Rød+Grøn, nr.64, 2015
  15. Stavrakakis, 2014
  16. Stavrakakis, 2014
  17. Stavrakakis, 2014
  18. Laclau, 2007
  19. Juul, 2012
  20. Harrits, 2014
  21. Harrits, 2014
  22. Thomsen, 2005
  23. Davis, 2011
  24. Olsen, 2013
  25. Klein, 2014
  26. Laclau og Mouffe,2014
  27. Laclau og Mouffe,2014
  28. Ugilt, 2011
  29. Stavrakakis, 2014
  30. Davis, 2011
  31. Schmidt, 2002
  32. Thomsen, 2005
  33. Kirk, 2015
  34. Thomsen, 2005
  35. Information, 01.05.2014
  36. Machiavelli, 2012
  37. Dragsted, 2013