Our turn to eat (omtale)
Av Sigurd Jorde
Michela Wrong:It’s our turn to eat. The story of a
Kenyan whistle blower.
Harper forlag, 2009
Dette er en sann fortelling om korrupsjon og makt i Kenya, og inneholder nesten like mye spenning som en krimbok.
John Githongo ble i 2003 utnevnt til korrupsjonsjeger i Kenya på grunn av sitt solide rykte og omdømme i Kenyas organisasjonsverden. Etter tre år med vide fullmakter og utrettelig kamp mot korrupsjon, går han under jorda og bosetter seg i hemmelighet på gjesterommet til den britiske journalisten Michela Wrong. It’s our turn to eat er Wrongs grundige og nærgående fortelling om Githongos innbitte kamp om å renske ut korrupsjon fra regjeringskontorene i Nairobi.
Innsettelsen av president Mwai Kibaki på en av årets siste dager i 2002 åpner et nytt kapittel i Kenyas historie. Den demokratisk valgte Kibaki lovte å feie ut all korrupsjon etter over to tiår med vanstyre under sin forgjenger. John Githongo får vide fullmakter og tette bånd til presidenten for å sørge for at den nye regjeringen holder sine løfter. Etter relativt kort tid får Githongo informasjon om en ny stor korrupsjonssak, med forbindelser til presidentens egne nære medarbeidere.
Its our turn to eat er en spennende fortelling om korrupsjon og politisk maktkamp, hvor hovedpersonen etter hvert frykter for sitt eget liv. Historien inneholder skjulte båndopptakere i interne regjeringsmøter, ryktespreding og alvorlige trusler. Forfatteren har omfattende kjennskap til kenyansk politikk etter mange år som journalist i Nairobi, og går personlig og tett på John Githongo.
Det er en styrke ved It’s our turn to eat at hun ikke gjør Githongo til en endimensjonal helt, men underveis avdekker både hans bakgrunn og hvordan hans omverden (og hun selv) oppfatter hovedpersonen. Boka gir også et godt og grundig bilde av kenyansk politikk og historie. Forfatteren vektlegger etnisitet som en viktig drivkraft i kenyansk politikk, og hvordan dette gjennomsyrer samfunnet. Politikken blir en maktkamp mellom etniske grupper om hvem som skal få lov til å spise av statskassa. Den etniske spenningen blir også bakteppe for den omfattende volden etter presidentvalget i overgangen 2007/2008 hvor rundt 1000 mennesker ble drept, noe bokas siste kapittel dekker overflatisk.
Korrupsjon har alltid to sider, den som tar og den som gir, sies ofte i forbindelse med korrupsjon. I denne fortellingen finner vi landets myndigheter i begge roller. Men Wrong gir et interessant innblikk i hvordan vestlige myndigheter ser gjennom øynene på korrupsjonen, for ikke å ødelegge forholdet til landets myndigheter.
Forfatteren kunne med fordel fortalt mer om hvordan den korrupte politikken rammer vanlige folk. Hun nevner at vanlige kenyanere må bestikke offentlige ansatte jevnlig, men viser i liten grad hvordan dette foregår eller hva folk mener om det. Hvordan blir hverdagen til de fattige, når politikerne forsyner seg grovt av statskassa?
På tross av Afrika-kartet som dekker omslaget, er ikke dette en bok om Afrika, men om Kenya. Maktkampen og korrupsjonen er spesielt for akkurat Kenya, og forfatteren forsøker heldigvis ikke å gjøre dette til noe allment afrikansk. Med det som en liten advarsel, anbefales Its our turn varmt.