Så sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem

Av Anne Minken

Bokomtaler Nr 1 2018

Zeshan Shakar
Tante Ulrikkes vei
Gyldendals forlag, Oslo 430 s.

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei gir et innblikk i livet til to unge gutter, Mo og Jamal, som vokser opp på Stovner, en drabantby på Oslos østkant. Rammefortellingen er et forskningsarbeid som tar sikte på å kartlegge leveforholdene for ungdom i Groruddalen. Informantene skal føre en form for dagbok som regelmessig skal sendes inn til forskerne. Boka består av rapportene fra Mo og Jamal. Den skoleflinke Mo leverer sine rapporter skriftlig. Skole-drop-outen Jamal snakker sine rapporter inn ved hjelp av en diktafon som prosjektet har stilt til rådighet. Framstillingsformen gir en spennende språklig variasjon. Jamals muntlige språk, en slags kebab-norsk, er rikt og sterkt på følelser. Den hip-hop inspirerte språktonen treffer i alle fall denne leseren i hjerte og mellomgulv. Mos rapporter er særlig i begynnelsen litt tørre og stive. Men blir etter hvert preget av en underliggende desperasjon og fortvilelse. I korte brudd møter vi også en tredje språkform , samfunnsforsker-språket, representert ved forskerens meldinger til de to informantene.

Anne Minken er historiker. Hun har blant annet arbeidet med innvandrings- og minoritetshistorie.
Foto: Gyldendals forlag

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Mo og Jamal har foreldre fra Pakistan. Selv er de født og oppvokst i Norge og er nok mer preget av oppveksten på Stovner enn av pakistansk tradisjon og kultur. Guttene har arbeiderklassebakgrunn. Mos far er uføretrygdet industriarbeider, moren hans er hjemmeværende. Hjemmet er preget av trang økonomi, men familien har alt på stell. Barna følges tett opp og foreldrene har høye ambisjoner på Mos vegne. Hjemme hos Jamal har det meste gått galt. Faren har stukket av for flere år siden, moren sliter med tunge psykiske problemer og ansvaret for å følge opp lillebroren som også sliter, faller ofte på Jamal.

Handlingen i boka er lagt til tidsrommet 2001–2006. Men med romanforfatterens suverene rett er noen av begivenhetene som skildres i boka, flyttet i forhold til tid og sted. Gjennom guttenes rapporter får vi deres opplevelse av noen av hendelsene som danner opptakten til dagens økende islamfiendtlige klima: 11. september, Fadime-drapet (i romanen finner æresdrapet sted på Stovner), oppstyret rundt en ekstrem imam på moské-besøk og TV-debattenes gjentatte hamring om «mislykket integrering».

Et sentralt tema i boka er hvordan det oppleves å bli omtalt som et problem og framstilt som «de andre» som noen som myndigheter og medier fritt kan diskutere og mene noe om? Dette er en form for stigmatisering som slår inn på mange forskjellige nivåer, både i form av reportasjer og TV-debatter, i et møte med passkontrollen hvor stovnergutten Mo blir forhørt som illegal innvandrer og på bilverkstedet hvor bilvaskeren Jamal ikke bare er nederst i jobbhierarkiet, men i tillegg «en svarting» som kundene kan herje med eller overse. Den skinner også igjennom og i små, tilsynelatende harmløse, hverdagskommentarer. Kanskje er det guttenes reaksjoner på hverdagskommentarene som treffer meg hardest. Åtte år gammel overhører Mo en samtale mellom to eldre lærere som klager over at det har blitt så mange utlendinger på skolen. Han forteller at han kanskje ikke fikk med seg alt de sa. «Men det var en ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.» Jamal er motvillig utkommandert på en naturfagsekskursjon i første time. Han klager over at han fryser, og læreren svarer, «sånn er det her i Norge. Fryser du må du kle deg bedre». «Jeg sverger han sa det», sier Jamal. «Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen du skal lære meg om å bo her liksom.»

Stigmatiseringen disse guttene opplever er ikke ny. Den har fulgt drabantbyen siden området ble utbygd tidlig i 1970-åra, lenge før innvandrerne kom til Stovner, da det dreide seg om heilnorsk, hvit arbeiderklasse. Den såkalte Stovner-rapporten fra 1975 skildret stovnerbeboerne som sosiale problemtilfeller. Barna som vokste opp der, var nærmest analfabeter. Rapporten konkluderte med at det var et miljø preget av «passivitet, hærverk og nederlag». Nå 40 år seinere skildres drabantbyene i Groruddalen som en sosialdemokratisk idyll som ble ødelagt av innvandringen. «1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle», skriver groruddalsforfatteren Øyvind Holen.

Historien om Stovner viser at klasseforakt og etnisk stigmatisering er temmelig nært beslektede fenomener. Zeshan Shakars roman gir oss en skarp, vittig og gripende analyse av disse fenomenene.