Produksjonen av mennesker

Av Michael A. Lebowitz

2012-02

Tenk gjennom Marx’ begrep: ’rikt utviklete mennesker’.
Det snakkes mye om menneskelig utvikling, som for eksempel i Human Development Reports fra FN. Men begrepet kan ha forskjellig innhold. Spørsmålet er:
Hva er «nøkkelleddet» i menneskelig utvikling og praksis.

Michael A. Lebowitz er amerikansk marxistisk økonom, og har bl.a. skrevet Sosialisme skapes ikke i himmelen, utgitt av Rødt!. Rådgiver for bl.a. Hugo Chavez.

Human Development Reports beveger seg dramatisk bort fra den forenklingen som går ut på at utvikling er noe som kan leses ut av statistikk over økonomisk vekst. De bygger særlig på økonomen Amartya Sens teoretiske arbeid. Sentralt i hans arbeid står begrepet «capabilities approach», som setter søkelyset på menneskenes muligheter til å utfolde sitt fulle potensial til å bli eller gjøre det som de selv ønsker. Utviklingen av hva det enkelte menneske er i stand til å klare, vurderes som kjernen i menneskelig utvikling og en betingelse for at mennesker skal kunne leve et respektert og verdifullt liv.1

Men det folk som er påvirket av denne tilnærmingen retter søkelyset mot, er fjerning av hindringer. Å ha evner er for dem det samme som å ha muligheter. Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å utvide mulighetene – for eksempel å fjerne rasisme, fjerne sexisme, fjerne utilstrekkelig utdanning, fjerne forhold som skaper dårlig helse, fjerne begrensninger som hindrer folk i å realisere sine evner til å leve et liv i verdighet.

I denne sammenhengen beskriver Human Development Reports hva ulike samfunn oppnår, uttrykt som det som tilbys innenfor områder som utdanning og helse. Dette er viktig og svært avslørende, men rapportene forsøker ikke å måle menneskenes potensial som sådan. Snarere forteller de oss om effekten av hvordan regjeringene prioriterer sine utgifter. Følgelig sier de ingenting om hvordan kampen mot rasisme, sexisme og ulikheter i utdanning og helse endrer og former folk. Eller om hvordan det å delta i kooperativ produksjon, eller det å lære på arbeidsplassen hvordan man kan lede produksjonen, utvikler folks evner. Kort sagt: Rapportene sier ingenting om betydningen av hva menneskene gjør . I stedet er de opptatt av å legge til rette en utjevnet arena å spille på, og å fjerne det som hindrer likhet og begrenser muligheter.

Egentlig er dette perspektivet liberalreformistisk. Rett nok forkastes den nyliberale dyrkingen av markedet med alle dets  umenneskelige virkninger, og det godtas at staten har en viktig rolle i det å bidra til folks velferd. Men implisitt blir det hevdet at det å gi folk flere og like muligheter – noe stater bør gjøre – er svaret på nyliberalismen. Forskjellen mellom dette perspektivet og «nøkkelleddet» er tydeligst når man snakker om utdanning.

I Human Development Reports er hovedsaken hvor mye et land velger å bruke på utdanning, altså hvilke prioriteringer det gjør. Hvor stor er andelen analfabeter? Hvor stor andel har fullført videregående skole? Hvor mange har vært på universitetet? Og med denne tilnærmingen spørres det logisk nok også om kjønnsforskjeller i dataene – for å undersøke i hvilken grad virkningen av sexisme og patriarkat hindrer menneskelig utvikling. Har alle kaster og raser adgang til utdanning eller er noen ekskludert?

Men spørsmålet de ikke stiller, er: Hva slags utdanning? Er det utdanning som formidles vertikalt ovenfra og ned ? Er det utdanning som innebærer at studentene skal huske aksepterte sannheter? Sannheter som de på toppen aksepterer, og som de mener har akseptable konsekvenser for dem selv? Er det utdanning som støtter opprettholdelse av eksisterende maktstrukturer? Eller er det utdanning som en prosess der folk kan lære gjennom sine egne handlinger ?

Dette er akkurat den typen spørsmål Paulo Freire stiller. Han var selv sterkt påvirket av Marx. Freire skilte svært tydelig mellom det han kalte «sparebank-pedagogikk », der kunnskap blir sett på som noe som er blitt satt inn på en bankkonto, og kunnskap som utvikles gjennom en kritisk prosess som undersøker verden og vår plass i verden. Freire påpekte:

I «sparebank»-betydningen er kunnskap en gave som de som mener at de selv er kunnskapsrike, ’gir’ til folk de betrakter som kunnskapsløse».2

Med andre ord er det en gave fra oven. Staten deler ut en gave; læreren deler ut en gave.

Freires eget utdanningsbegrep – det han kaller ’problemorientert utdanning’ – understreket tvert imot revolusjonær praksis: forholdet mellom hva vi gjør og utviklingen av vår kompetanse. «Problemorientert utdanning », bemerket han, «bekrefter at menn og kvinner er underveis i prosessen med å bli til noe – som uferdige, ufullstendige vesener». Det er en «humanistisk og frigjørende praksis» som «har som grunnleggende postulat at mennesker som er underlagt dominans, må kjempe for sin frigjøring».3

I den liberale oppfatningen om menneskelig utvikling er det ingen plass for denne vektleggingen av praksis. Hvorvidt utdanning kommer som en gave fra oven til dem som intet har, eller om den utvikles gjennom kritisk problemorientering og refleksjon, synes irrelevant. Men nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis stiller «revolusjonær praksis» som det sentrale – den samtidige endringen av omstendighetene og av menneskelig aktivitet eller egenforandring.

Marx introduserte faktisk sitt begrep ’revolusjonær praksis’ i en sammenheng der han kritiserer ideen om at du kan forandre folk ved å gi dem gaver. Dette var kjernen i utopisk sosialisme på hans tid – at hvis vi endrer omstendighetene folk lever under (for eksempel ved å skape nye strukturer, nye samfunn og tilsvarende, og ved å plassere folk inn i disse), vil de selv bli annerledes mennesker. Og Marx sa nei, dere glemmer noe ganske viktig, dere glemmer virkelig eksisterende mennesker. Dere glemmer at det er de som endrer omstendighetene og at de endrer seg selv i prosessen.

Dessuten: Hvem er disse «vi» som vil forandre omstendighetene for folk? Marx bemerket at denne ideen om at vi kan forandre omstendighetene til folk og på den måten forandre dem, deler samfunnet i to deler der en del står over samfunnet. Men er det virkelig en gruppe mennesker på toppen av samfunnet som vil forandre omstendighetene for oss? En gruppe som vet hvordan de skal bygge sosialismen for oss? En gruppe som vet nok til at de kan skjenke denne gaven til dem som de mener ikke vet noe som helst? Dere glemmer noe annet og ganske viktig, sa Marx – dere glemmer at «den som utdanner, må selv utdannes».4

Produksjonen av menneskelig kompetanse som en arbeidsprosess

Tar du utgangspunkt i nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis, får du et enkelt svar på spørsmålet om hvordan utviklingen av menneskelig kompetanse skjer: Vi utvikler oss gjennom alle våre aktiviteter. Som den franske marxisten Lucien Sève kommenterte: «Enhver utviklet personlighet framtrer straks for oss som en enorm akkumulasjon av de mest varierte handlinger foretatt gjennom tid,» og de handlingene spiller en sentral rolle i å produsere menneskelig «kompetanse» – «summen av faktiske, iboende eller tilegnede evner til å utføre en hvilken som helst handling på et hvilket som helst nivå.»5

Derfor vil folk i alle sine aktiviteter – både innenfor og utenfor en organisert arbeidsprosess – produsere inne i seg selv potensialet for å utføre andre handlinger som reproduserer og utvider deres evner. «Alle typer forbruk», påpekte Marx, «produserer mennesker i ett eller annet aspekt», så når han «følger forelesninger, oppdrar sine barn, utvikler sin smak osv.,» utvider arbeideren sin kompetanse i ulike dimensjoner.6 Kort sagt søker arbeideren eksplisitt å oppfylle sitt «eget behov for utvikling» når han bruker den tiden han ikke er på sin organiserte arbeidsplass «til utdanning, intellektuell utvikling, til å oppfylle sosiale funksjoner, til sosialt samvær, til den frie utfoldelse av de vitale kreftene i sin kropp og sitt sinn.»7

Folk deltar i en arbeidsprosess når det eksplisitte målet er deres egen utvikling, og de deltar i målrettet aktivitet med dette for øye. «Det er derfor unødvendig å si», kommenterte Marx, «at direkte arbeidstid i seg selv ikke kan forbli den abstrakte antitesen til fritid, slik det ser ut fra den borgerlige økonomiens perspektiv.» Det folk gjør når de ikke er på arbeidsplassen, påvirker hva de kan få til. Det fører til at de kan inngå «i den direkte produksjonsprosessen som et annerledes menneske». Fra dette ståstedet kan fritid sees på som «produksjon av fast kapital, der fast kapital er mennesket selv.»8

Men folk endrer og former seg selv også når deres egen utvikling ikke er det målet de har tenkt seg på forhånd. (I dette tilfellet en utilsiktet følge av deres aktiviteter.) «Sammenfallet mellom endringen i omstendigheter og i menneskelig aktivitet eller egenforandring» er selve kjernen i Marx’ syn på «egenskapelsen av mennesket som en prosess.»9 Marx holdt bestandig fast på dette når han snakket om arbeidernes kamper mot kapitalen, og hvordan denne revolusjonære praksisen endrer og former «omstendigheter og mennesker», utvikler deres evner, og setter dem i stand til å skape en ny verden.10

Likevel begrenset Marx slett ikke sitt syn på denne selvforandringsprosessen til den politiske og økonomiske kampens sfære. Selve det å produsere gjør at «produsentene forandrer seg også, ved at de frambringer nye kvaliteter hos seg selv, utvikler seg selv i produksjonen, endrer og former seg selv, utvikler nye krefter og nye ideer, nye samværsformer, nye behov og nytt språk.»11Arbeideren som resultat av sitt eget arbeid dukker faktisk opp i Marx’ diskusjon i Kapitalen om arbeidsprosessen – der arbeideren «handler i forhold til den ytre natur og forandrer den, og på den måten forandrer han samtidig sin egen natur.»12

Kort sagt, enhver arbeidsprosess i og utenfor den formelle produksjonsprosessen (det vil si enhver produksjonshandling, enhver menneskelig aktivitet) har som sitt resultat et felles produkt – både forandringen i arbeidets objekt og i arbeideren selv.

Kapitalismen og menneskelig utvikling

Men hva med menneskelig aktivitet under kapitalistiske produksjonsforhold? Hva er det felles produktet som utvikles parallelt med de varene som inneholder den merverdien som springer ut av akkurat denne arbeidsprosessen? Hvordan blir kompetansen til produsentene formet av de sosiale relasjonene som er karakteristiske for kapitalismen?

Ett resultat av kapitalistisk produksjon er at menneskers kompetanse kan utvikles som en utilsiktet følge, et felles produkt, av kapitalens forsøk på å komme forbi alle skranker for dens vekst. Kapitalens «hvileløse streben» etter å vokse, hevdet Marx, er grunnen til at under kapitalens herredømme, i motsetning til under forgjengerne, «skapes det materielle grunnlaget for utviklingen av en rik individualitet.»13 Folks daglige virksomhet i førkapitalistiske samfunn – «den tradisjonelle, lukkede, selvtilfredse, stivnede tilfredsstillelsen av dagsbehovene, og reproduksjon av ’det vi alltid har gjort’» – begrenset utvidelsen av menneskelig kompetanse.

Kapitalens siviliserende misjon var altså å ødelegge disse skrankene for menneskelig utvikling:

Den er destruktiv overfor alt dette og hele tiden revolusjonerende. Den river ned alle skranker som hemmer utviklingen av produktivkreftene, ekspansjonen av behov, den allsidige utviklingen av produksjonen, og utnyttingen og utvekslingen av naturlige og mentale krefter.14

Tilsvarende skaper kapitalen «det materielle grunnlaget» for utvidet menneskelig kompetanse i den grad den endrer den eksisterende produksjonsmåten. Når kapitalen innfører nye kombinasjoner av produsenter, legger den ikke bare til rette for at arbeideren kan overskride grensene satt av «sin personlighets lenker». Utviklingen av storskala industri skaper dessuten kapitalens behov for at «arbeideren er skikket til et maksimalt antall av forskjellige typer arbeid», mente Marx.15 Marx hevdet faktisk at det kapitalistiske jaget etter merverdi «påskynder utviklingen av samfunnets produktivkrefter, og dannelsen av de materielle betingelser for produksjon som kan danne den reelle basis for en høyere form for samfunn, et samfunn der den fulle og frie utvikling av ethvert individ utgjør det herskende prinsipp.»16

Men selv om Marx forsto at kapitalen driver fram universalitet og «produserer dette individet som det mest totale og universelle sosiale produktet som er mulig», var han også tydelig på at kapitalen produserer sine egne barrierer mot produksjonen av ’rikt utviklete mennesker’.17 Husk at kapitalen produserer bare for merverdi, og i kriser demonstrerer den åpenlyst det som alltid er faktum – at det som bestemmer produksjonen ikke er «balanse mellom produksjon og samfunnsmessige behov, behovene til sosialt utviklede mennesker», men profitabiliteten.18 Men denne åpenbaringen av produksjonens begrensede natur under kapitalen er bare ett eksempel på dens barrierer mot produksjon av ’rikt utviklete mennesker’.

Selv om kapitalens streben etter merverdi, «skaper det materielle grunnlaget for utviklingen av ’den rike personligheten’» (og «materielle forutsetninger» for en høyere form for samfunn), så produserer den samtidig fattige mennesker. Tenk på situasjonen til arbeidere under kapitalismen. Innenfor kapitalistiske produksjonsforhold blir folk underordnet «den mektige viljen til et vesen utenfor dem selv, et vesen som underordner deres aktivitet til sitt formål.» Alt ved den kapitalistiske relasjonen mystifiserer produksjonsprosessen: Arbeidere tenker ikke naturlig på produksjonsmidlene som sine egne, som resultatet av deres arbeid eller arbeidet til tidligere generasjoner arbeidere. Tvert imot skaper kapitalistiske produksjonsforhold «en tilstand hos arbeiderne preget av total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring » i forhold til disse produksjonsvilkårene. Sammenkoblingen av produsenter som øker den samfunnsmessige produktiviteten, virker for dem utvendig og fremmed:

Arbeideren behandler i virkeligheten den samfunnsmessige karakteren til arbeidet sitt, sammenkoblingen med andres arbeid for et felles mål, som en makt som er fremmed for ham. Vilkårene dette samarbeidet realiseres under, er for ham en annens eiendom, og han ville stilt seg totalt likegyldig overfor sløsing med denne eiendommen hvis han ikke selv ble tvunget til å økonomisere med den.19

Kort sagt, arbeiderens skaperkraft «etablerer seg som kapitalens makt, som en fremmed makt som står mot ham», i kapitalistisk produksjon.20 Fast kapital, maskiner, teknologi, alle «de allmenne produktivkreftene til den sosiale hjernen», framstår som kapitalens attributter og som uavhengig av arbeiderne.21 Arbeiderne produserer produkter som eies av kapitalen, og som vendes mot dem og dominerer dem som kapital. Rikdommens verden, sa Marx, står overfor arbeideren «som en fremmed verden som dominerer ham.»

Denne fremmede verden dominerer arbeideren mer og mer fordi kapitalen konstant skaper nye behov fordi den er tvunget til å realisere den merverdien som ligger i varer. For arbeidere er det å produsere innenfor disse forholdene en prosess av «total uttømmelse», «total fremmedgjøring», «ofringen av mennesket som mål i seg selv til fordel for et fullstendig ytre mål».22 Med hva annet enn penger – det kapitalismen virkelig skaper behov for – kan vi fylle dette tomrommet? Vi fyller tomrommet i livene våre med ting – vi drives til å konsumere.

Men det er bare en av måtene kapitalismen deformerer folk på. I Kapitalen beskrev Marx hvordan arbeideren blir vansiret, gjort fattig, «forkrøplet i kropp og sinn», «bundet på hender og føtter på livstid til en enkelt spesialisert operasjon» som finnes i den arbeidsdelingen som er karakteristisk for den kapitalistiske industrielle produksjonsprosessen. Reddet utviklingen av maskiner arbeiderne under kapitalismen? Selvsagt var muligheten til stede for å la arbeiderne utvikle sine evner. Men du kan lett se avskyen Marx viste da han forklarte hvordan maskinene ga kapitalisten det tekniske grunnlaget for akkurat det motsatte – hvordan de fullførte «atskillelsen av produksjonsprosessens intellektuelle sider fra manuelt arbeid».23

I denne situasjonen blir hode og hånd atskilt og fiendtlig. «Hvert atom av frihet, både i kroppslig og intellektuell aktivitet» går tapt. «Alle midler for utviklingen av produksjonen undergår en dialektisk snuoperasjon », påpekte Marx. «De forvrenger arbeideren til et fragment av et menneske», de degraderer ham og «fremmedgjør ham fra de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen». Dette er bare noen av forvrengningene som karakteriserer kapitalistisk produksjon.24 Kort sagt: I tillegg til å produsere varene og selve kapitalen er det felles produktet av kapitalistisk produksjon, slik Marx identifiserte det i Kapitalen, det fragmenterte, forkrøpete mennesket som finner sin glede i å eie og forbruke ting.

Selv om kapitalen skaper «det materielle grunnlaget» for rikt utviklete mennesker, «viser denne fulle utfoldelsen av menneskets indre seg som total uttømming, denne universelle objektiviseringen som total fremmedgjøring, og nedrivingen av alle bestemte, ensidige mål framstår som villig ofring av seg selv som mål gjennom underordning under et helt ytre formål.»25 Som nevnt betyr mystifiseringen av kapital at «kapitalistisk produksjon utvikler en arbeiderklasse som på grunn av utdanning, tradisjon og vane, ser på kravene til denne produksjonsmåten som selvinnlysende naturlover.»26 Og i den utstrekning de faktisk godtar kapitalens logikk «som selvinnlysende naturlover», er arbeiderne ganske enkelt produkter av kapitalen – «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsinstrumenter ».27 Hvordan kunne noen mene at kapitalismen er forenlig med allsidig menneskelig utvikling?

Spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen

Det finnes et alternativ til kapitalismen. Når vi først forstår Marx’ stadige fokus på menneskelig utvikling, er det klart at selve premisset for hans Kapitalen er forestillingen om et samfunn der utvikling av alle menneskelige evner er et mål i seg selv. «Samfunnet av frie individer, basert på universell utvikling av individer og på underordning under felles, samfunnsmessig produktivitet som deres sosiale rikdom» er spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen.28

Kan vi i det hele tatt tvile på nærværet av denne andre verden, orientert mot mennesket som mål-i-seg-selv, når vi leser Kapitalens åpningssetninger? Vi blir straks gjort kjent med det grufulle ved et samfunn der rikdom viser seg ikke som reell menneskelig rikdom men som en «enorm oppsamling av varer».29 Kan vi i det hele tatt tvile på at sosialisme er Marx’ premiss når han uten noen logisk utvikling i dette overlegent logiske verket plutselig lar oss se et samfunn kjennetegnet ikke ved kapitalistens trang til å øke verdien av sin kapital, men ved «den omvendte situasjon der objektiv rikdom er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling»?30

Unnskyld, hvilken «omvendt situasjon»? Hvor og når ble dette diskutert? Det er fra nøyaktig dette perspektivet – denne «omvendte situasjonen» – at Marx utrettelig kritiserer kapitalismen. Han karakteriserer jo det at produksjonsmidler sysselsetter arbeidere under kapitalismen som «denne omsnuingen, ja denne forvrengingen som er særegen og karakteristisk for kapitalistisk produksjon». Men en omsnuing og forvrenging av hva? Ganske enkelt at «forholdet mellom dødt arbeid og levende arbeid» blir snudd opp ned i et annerledes samfunn, et samfunn der resultatene av tidligere arbeid «er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».31

Les Kapitalen med det for øye å identifisere det omsnudde og de forvrengningene som produserer ufullstendige mennesker under kapitalismen. Da kan vi få en følelse av hva Marx mener er «særegent og karakteristisk for» produksjonen i den «omsnudde situasjonen», sosialisme. Vi forstår da at alle midler til utvikling av produksjon ikke nødvendigvis er «midler til å dominere og utbytte de som produserer», men at dette er en «forvrengning» – at under sosialismen ville vi bli frigjort og ikke slavebundet av våre egne produkter. Vi begynner å forstå de nødvendige betingelsene for å produsere rikt utviklete mennesker ved å tenke på Marx’ beskrivelse av deres negasjon under kapitalismen.

Produksjonens subjekter

Hva er så kjennetegnene for sosialistisk produksjon – de forholdene som har sitt felles produkt «det fullstendig utviklede individet, for hvem de forskjellige sosiale funksjonene er forskjellige former for aktivitet han etter hvert kan bedrive»?32 Hva slags aktiviteter er nødvendige for å produsere dette ’rikt utviklete mennesket’ hvis «selvrealisering eksisterer som en indre nødvendighet, som behov»?

Gitt den «dialektiske omsnuingen» som er særegen for kapitalistisk produksjon og som forkrøpler arbeiderens kropp og sinn, og fremmedgjør henne fra «de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen», er det klart at for å utvikle folks kompetanse må produsentene gjøre slutt på det som Marx i sin Kritikk av Gothaprogrammet kalte «den slavebindende underkastelse av individet under arbeidsdelingen, og med det også motsetningen mellom mentalt og fysisk arbeid.»33 Det er ingen tilfeldighet at Marx i Kapitalen hevdet at «den revolusjonære gjæringen som har som mål å avskaffe den gamle arbeidsdelingen står i diametral motsetning til den kapitalistiske formen for produksjon.»34

Hode og hånd må bli gjenforent. For å få til utvikling av ’rikt utviklete mennesker’, må det bli mulig for arbeideren og få brukt «sine egne muskler kontrollert av sin egen hjerne.»35 Å utvide folks evner krever både mental og manuell aktivitet. Kombinasjonen av utdanning og produktivt arbeid gjør det ikke bare mulig å øke produksjonens effektivitet, den er også, som Marx påpekte i Kapitalen, «den eneste metoden for å produsere fullt utviklede mennesker.»36 Dette er altså måten man kan sikre (som Marx sier det i Gotha-kritikken) at «produktivkreftene også har økt sammen med den allsidige utviklingen av individet, og at alle kilder til kooperativ rikdom strømmer med større kraft.»37

Men det trengs mer enn bare kombinasjonen av mentalt og manuelt arbeid innenfor produksjonssfæren. Som Mészáros påpekte i sin Beyond Capital, er «den fulle utviklingen av de kreative mulighetene til de sosiale individene», og overfloden som strømmer fra deres samarbeid, bare mulig i «et samfunn der det ikke finnes noen fremmedgjort kommandostruktur som kan tvinges på individene». Det er bare mulig i et samfunn der de samarbeidende produsentene selv har full kontroll over sine produktive og distributive utvekslinger.38 Helt enkelt, uten at arbeiderne utøver «intelligent ledelse av produksjonen», uten at produksjonen er «underlagt deres bevisste og planlagte kontroll», kan ikke arbeiderne utvikle sine muligheter som mennesker fordi deres egen makt blir til en makt over dem.39

Kort sagt, hvis samhandling mellom arbeidere i produksjonen fortsatt «stilles opp mot dem, i ideenes rike, som en plan trukket opp av kapitalisten, og i praksis som en ordre fra ham, som den mektige viljen til en skapning utenfor dem», vil ikke da arbeideren fortsatt behandle «sitt arbeids samfunnsmessige karakter og arbeidets sammenbinding med andres arbeid for et felles formål som en kraft som er fremmed for ham»? Vil han ikke se på produksjonsmidlene med «total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring», og ikke som betingelser for realisering av sin egen arbeidsaktivitet? Vil han ikke da stille seg totalt likegyldig til sløsing med dem hvis ikke en makt utenfor ham tvinger ham til å økonomisere med dem?40

Kort sagt, det dreier seg ikke bare om å erstatte kapitalistisk autoritet med planer og autoritet til andre utenfor arbeiderne. Som med for eksempel den kapitalistiske staten, den «offentlige kraften som blir organisert  for samfunnsmessig slaveri, denne motoren for klassedespoti». Arbeiderne kan ikke bruke den til produksjon for sine egne målsettinger. Den «systematiske og hierarkiske arbeidsdelingen » som kjennetegner kapitalistisk produksjon, med sin egen «spesialtrente kaste» over arbeidere – «som absorberer massenes intelligens og vender dem mot dem selv i de lavere trinn i hierarkiet» – må erstattes med en ny samfunnsmessig form som er egnet for den «allsidige utviklingen av individet».41

Jeg gjentar: Arbeiderklassen kan like lite bruke den ferdiglagde despotiske arbeidsplassen – med sin «kaserneliknende disiplin» for sine egne formål, som den kan bruke den ferdiglagde kapitalistiske statens maskineri for sine egne formål. Den sosialistiske samhandlingen mellom arbeidere som øker den samfunnsmessige produktiviteten, må være en samhandling som har sitt utspring i relasjonene mellom samarbeidende produsenter, snarere enn fra planen og autoriteten til et vesen utenfor dem. Som med forståelsen av at produsentene må styre staten, «endelig oppdaget» under Pariskommunen, er arbeiderstyre innenfor produksjonen, en arbeidsprosess karakterisert som «folket – som arbeider for seg selv av seg selv» – en prosess der produsentene handler som kollektive subjekter som endrer seg selv, mens de endrer omstendighetene og setter seg selv i stand til å skape et nytt samfunn.42

 

Michael A. Lebowitz sin bok Build it now er utgitt på norsk av tidsskriftet med tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen. Les mer her …

Forbindelsen som postuleres her mellom at produsentene må styre staten og arbeiderstyre i produksjonen, er ikke triviell. Det er avgjørende å ikke bli begrenset av kapitalens definisjon av produksjon – som går i retning av å betrakte produksjon som det å skape bruksverdi som kan bli en kilde til merverdi. Produksjon bør ikke forveksles med produksjon av spesifikke bruksverdier: Alle spesifikke produkter og aktiviteter er bare momenter i en prosess som produserer mennesker, det virkelige resultatet av samfunnsmessig produksjon.43 På den måten blir ikke bare produksjon av spesifikke materielle varer (i den såkalte «produktive sektor»), men også tjenester for helse og utdanning, arbeid i husholdningen (som direkte gir næring til utviklingen av mennesker) og aktiviteter i lokalsamfunnet – alt dette må anerkjennes som integrerte deler i prosessen med å produsere de sosiale menneskene som tar del i alle disse aktivitetene. 44

Som jeg påpekte i Build it now (Sosialisme skapes ikke i himmelen):

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. All aktivitet som har som mål å gi bidrag til utviklingen av mennesker (spesielt slike som direkte gir næring til menneskelig utvikling), må bli forstått som produksjon. Dessuten må ideene som veileder produksjonen selv bli produsert… Bare gjennom en prosess der folk blir involvert i det å ta beslutninger som påvirker dem på alle relevante nivåer (f. eks. nabolagene, lokalsamfunnene og i samfunnet som helhet) – kan målene som styrer produktiv aktivitet, bli folkets egne mål. Gjennom å delta i denne demokratiske beslutningstakingen omformer folk både sine livsbetingelser og seg selv – de produserer seg selv som subjekter i det nye samfunnet.45

Hva dette innebærer er åpenbart. Alle aspekter ved produksjonen må være gjenstand for kollektiv beslutningstaking og for ulike aktiviteter som utvikler menneskets kompetanse, og bygger solidaritet mellom de samarbeidende produsentene. Når arbeidere på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet handler i bevisst samarbeid med andre, produserer de seg selv som mennesker som er bevisst sin gjensidige avhengighet og sin egen kollektive makt. Det samlede produktet av deres aktivitet er utviklingen av produsentenes kompetanse – nøyaktig det Marx mente da han sa at «når arbeideren samarbeider planmessig med andre, kaster han av seg sin personlighets lenker, og utvikler de evnene mennesket som art har.»46 Med ordene til den bolivarianske konstitusjon: Det at produsentene leder seg selv og samarbeider bevisst, er «nødvendig for å oppnå den deltakelsen som må til for å sikre deres fullverdige utvikling, både individuelt og kollektivt.»

Det er grunnen til at Marx så på de kooperative fabrikkene på midten av attenhundretallet som store seire. Til tross for at disse enkeltarbeidernes private anstrengelser hadde relativt lite omfang, og derfor «aldri ville overskride det kapitalistiske samfunnet », så Marx de kooperative fabrikkene som en enda «større seier» for arbeiderklassens politiske økonomi over kapitalens politiske økonomi enn Titimersloven.47 Disse kooperativene viste i praksis at samarbeidet i stor målestokk kunne miste sin «antitetiske karakter», og de kunne «gjennomføres uten eksistensen av en herreklasse som sysselsatte en klasse av arbeidere». Nå var det avslørt at arbeiderne ikke trenger kapitalistene:

For å bære frukter trenger ikke arbeidsmidlene bli monopolisert som redskap for dominans over, og utpressing av, det arbeidende mennesket.48

I tillegg pekte kooperativene framover mot framveksten av et nytt forhold mellom produsenter. Heller enn å ta opp i seg kapitalens mål og makt, gjenspeilte produktene av deres innsats at de enkelte kooperatørene var knyttet sammen i et bevisst fellesskap – dette som et resultat av produsentenes frie beslutning om å samhandle. «De kooperative fabrikkene som arbeiderne selv drev», var i denne henseende «de første eksemplene på framveksten av en ny form».49

I det kooperative samfunnet som er basert på felles eierskap over produksjonsmidlene, bruker de samarbeidende produsentene «sine mange ulike former for arbeidskraft i full selvbevissthet som en enkel samfunnsmessig arbeidskraft».50 Og resultatet er «individets allsidige utvikling, og (at) alle kildene til kooperativ rikdom strømmer med større kraft». Kort sagt: Arbeiderstyring muliggjør utviklingen av arbeidernes kompetanse. Arbeiderne «kaster av seg sin personlighets lenker, og utvikler sin arts evner». Men hva om arbeiderne ikke leder?

Når arbeiderne ikke leder, vil noen andre gjøre det. Hva det innebærer, er klart når vi husker nøkkelleddet i menneskelig utvikling og praksis. Om arbeiderne ikke utvikler sine egenskaper gjennom praksis, vil noen andre gjøre det. Dette var erfaringen fra forsøk på å bygge sosialismen i det 20. århundret, og den erfaringen viser også at uansett hvor mye du enn tror du har jaget kapitalismen ut av huset, dersom produksjonen ikke er basert på arbeiderstyring, på produksjonsforhold skapt for samarbeidende produsenter, så vil kapitalismen før eller siden komme tilbake igjen. Først sniker den seg inn bakdøra, og deretter tramper den åpent inn hoveddøra.

Dette var jo det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen. Arbeiderne der hadde «jobbrettigheter ». Ikke bare var det full sysselsetting; de hadde også betydelig beskyttelse mot å miste jobben, og til og med mot at hver enkelts jobb ble endret på en måte de mislikte. Dette var virkelig jobbtrygghet. Men det sovjetarbeiderne ikke hadde, var makt til å ta avgjørelsene på selve arbeidsplassen. Og de hadde ingen uavhengig og selvstendig røst: I fagforeningene, som beskyttet deres individuelle jobbtrygghet, ble ledelsen utpekt ovenfra, og spilte hovedsakelig rollen som drivreimer for mobilisering av arbeiderne i produksjonen.

 

Den tredje siden er det solidariske samfunnet. I neste kapittel i boka forteller Lebowitz at de arbeiderstyrte, statseide bedriftene i Jugoslavia fungerte i markedet, og var drevet med målsetting å maksimere inntekt per ansatt. Dermed ble egeninteressen, og ikke interessen for det samfunnsmessige fellesskapet, drivkraften. Noen bedrifter opererte i markeder der mulighetene var gode for lønnsom drift, andre opererte under mindre lønnsomme forhold. Bedrifter som gikk godt, tok ikke inn nye folk, for da ville det bli flere å dele pengene på. Det utviklet seg forskjeller mellom bedriftene, og mellom ansatte i slike bedrifter og folk som ikke fikk jobb der. Egeninteressen kom i høysetet. I virkeligheten fungerte det som gruppeeierskap, som om de ansatte eide bedriften. Markedsorienteringen utviklet seg videre, og det ble lagt vekt på å få eksperter i ledelsen for å få best mulige resultater. Arbeiderne fikk ikke den allsidige menneskelige utviklingen som Lebowitz skriver om i dette kapitlet. Kort sagt: Det utviklet seg kapitalisme.

Torstein Dahle

 

Resultatet var forutsigbart: arbeiderne ble fremmedgjorte, brydde seg lite om kvaliteten på det de produserte eller om å forbedre produksjonen, arbeidet så lite som mulig, og brukte tid og energi som var til overs til å fungere i «sekundærøkonomien», den uformelle sektoren. Ingen kan vel påstå at disse relasjonene innen produksjonen kunne fremme produksjonen av rikt utviklete mennesker.

Det var også en annen virkning av at arbeiderne ble fratatt muligheten til å styre sine egne arbeidsplasser og å utvikle sin kompetanse. Noen andre fikk utvikle denne kompetansen – foretakets ledere og deres stab. Dette var en gruppe som maksimerte sin inntekt ved hjelp av sin kunnskap om produksjonen, sin evne til å manipulere betingelsene for å oppnå bonuser, og ved å bygge opp horisontale og vertikale forbindelser og allianser. De hadde et perspektiv som var helt ulikt arbeidernes – et perspektiv som forkastet blant annet jobbrettigheter, og de la vekt på hvor fornuftig en reservearme av arbeidsløse var. Ikke overraskende utviklet ledersjiktet seg til den kapitalistiske klassen i Sovjetunionen.51

Arbeiderstyring av statseide produksjonsenheter er en nødvendig betingelse for produksjon av rikt utviklete mennesker. Men er det tilstrekkelig? I 1949 forkastet den jugoslaviske ledelsen eksplisitt sovjetmodellen – særlig i forhold til arbeidernes posisjon. De beskrev sovjetmodellen som statskapitalisme og byråkratisk despotisme, og de hevdet at byråkratiet i Sovjetunionen var blitt en ny klasse. Statlig eierskap over produksjonsmidlene var bare en forutsetning for sosialismen, hevdet de jugoslaviske lederne.

For å ha sosialisme trenger du sosialistiske produksjonsforhold – arbeiderstyre. Da marskalk Tito, president i Jugoslavia, i 1950 introduserte Loven om arbeidernes selvstyring, sa han at «fra nå av» vil statlig eierskap over produksjonsmidlene «gradvis bli omdannet til en høyere form for eierskap, sosialistisk eierskap. Statseiendom er den laveste formen for samfunnsmessig eierskap, ikke den høyeste, som lederne i Sovjetsamveldet tror».52 Uten arbeiderstyring er det ingen sosialisme, slo de jugoslaviske lederne fast.

Men vi må spørre: Hva var målet for arbeiderstyring i Jugoslavia? Spiller ikke det noen rolle? Er produksjonens karakter og karakteren av dem som produseres innenfor produksjonsprosessen, uavhengig av målet for produksjonen? Er statlig eierskap til produksjonsmidlene og arbeiderstyring tilstrekkelig for å produsere rikt utviklete mennesker? Det spørsmålet fører oss til den tredje siden i det sosialistiske triangelet.. (Se boks forrige side, red)

Noter:

  1. Amartya Sen, Inequality Reexamined (Cambridge: Harvard University Press, 1992), 40.
  2. Paolo Freire, Pedagogy of the Oppressed (New York: Continuum, 2006), 72.
  3. Ibid., 84, 86.
  4. Karl Marx, «Theses on Feuerbach», in Marx og Engels,Collected Works, Vol. 6 (New York: International Publishers, 1976).
  5. Lucien Seve, Man in Marxist Theory and the Psychology of Personality (Sussex: Harvester Press, 1978) 304, 313.
  6. Marx, Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy (Penguin Classics, 1993), 90–91, 287; Lebowitz,Beyond CAPITAL, 66–72.
  7. Marx, Capital, vol. 1, 772, 375.
  8. Marx, Grundrisse, 712.
  9. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 178–81.
  10. Ibid., 180–83.
  11. Marx, Grundrisse, 494.
  12. Marx, Capital, vol. 1, 283.
  13. Marx, Grundrisse, 325.
  14. Ibid.., 410.
  15. Marx, Capital,vol. 1, 447, 618.
  16. Ibid., 739.
  17. Marx, Grundrisse, 325, 409–10, 415–16.
  18. Marx, Capital, vol. 3, 367.
  19. Ibid.,, 178–79.
  20. Marx, Capital, vol. 1, 450; Marx, Grundrisse, 453, 307.
  21. Marx, Grundrisse, 694; Marx, Capital, vol. 1, 1053–54, 1058.
  22. Marx, Grundrisse, 488.
  23. Marx, Capital, vol. 1, 482–84, 548, 607–8, 614.
  24. Ibid., 548, 643, 799.
  25. Marx, Grundrisse, 488.
  26. Marx, Capital, vol. 1, 899.
  27. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 181–84.
  28. Marx, Grundrisse, 158
  29. Marx, Capital, vol. 1, 125.
  30. Ibid., 772.
  31. Ibid., 425.
  32. Ibid., 617–8.
  33. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
  34. Marx, Capital, vol. 1, 619.
  35. Ibid., 643.
  36. Ibid., 614.
  37. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
  38. Mészáros, Beyond Capital, 817, 822.
  39. Marx, Capital, vol. 1, 450, 173.
  40. Marx, Capital, vol. 3, 178–79.
  41. Marx, Capital, vol. 1, 173, 450, 482; Lebowitz, Beyond CAPITAL, 193–96.
  42. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 196..
  43. Ibid., 201; see also chapter 7, «One–Sided Marxism», in Beyond CAPITAL for a discussion of one-sided concepts such as «unproductive labour».
  44. Ibid., 200–202.
  45. Lebowitz, Build It Now, 66.
  46. Marx, Capital, vol. 1, 447.
  47. Marx, «Inaugural Address of the Working Men’s International Association», in Marx and Engels, Collected Works, vol. 20 (New York: International Publishers, 1985), 10–111; Lebowitz, , Beyond CAPITAL, chap. 5.
  48. Marx, «Inaugural Address», 11; Marx, Capital, vol. 3, 511–12; Marx, Theories of Surplus Value, vol. 3 (Moscow: Progress Publishers, 1971), 497.
  49. Marx, Capital, vol. 3, 571.
  50. Marx, Capital, vol. I , 171.
  51. This is, of course, a very brief and inadequate characterisation. Extensive discussion of the Soviet Union and «Real Socialism» in general is part of the work in progress, «Studies in the Development of Socialism».
  52. Josip Broz Tito, «Factories to the Workers», Socialist Thought and Practice 15/6 (Belgrade, June 1975): 16.