Pragmatikeren Lenin
Av Erik Ness
Reconstructing Lenin,
an intellectual biografi
Monthly Review, 2015, 552s.
Reconstructing Lenin, er ikke en biografi i vanlig forstand, ikke en kronologisk gjennomgang av hva han gjorde, hva han tenkte og skrev. Men den starter med Lenins oppvekst, og er så organisert i kapitler etter store tema: Russisk kapitalisme og revolusjon, bolsjevisme i teori og praksis, 1. verdenskrig og det nasjonale spørsmålet, staten og revolusjonen, diktatur og demokrati i praksis, verdensrevolusjon, og sosialisme: mulighet eller utopi?
Denne måten å organisere boka på gjør at de som ikke har lest noe om den russiske revolusjonen eller tida rund det forrige århundreskiftet, vil slite litt. Men ting ting faller på plass også kronologisk, etter hvert, med litt tålmodighet.
Åpningskapitlet om Lenins oppvekst gjorde meg litt skeptisk, tonen var i overkant smigrende, men det er en skildring av en tid for ikke så lenge siden, og allikevel veldig annerledes. Jeg var på jakt etter en kritisk vurdering for å se om det er å lære noe av erfaringene med den første skikkelige, sosialistiske revolusjonen. Men skepsismen gikk fort over. Det er en god bok. Den fikk fjorårets Deutscher Memorial-Prize.
Hensikten med å lese historie for sosialister kan ikke være å finne oppskrifter fra fortida, men å se om det er noe i måten å andre tenkte på og gjorde som kan inspirere til tenkning og praksis idag og framover. Boka var også en anledning til å se kritisk på egne, tidligere standpunkter, som eks-ml-er men marxist.
Det russiske tsardømmet som endte i revolusjonen i 1905, var blant de mest grusomme, landet blant de mest fattige, produksjonsmåten blant de mest tilbakeliggende og analfabetismen ekstrem. Det var jødeforfølgelser og sult, mens tsarfamilien med dens hoff levde i ekstrem luksus.
Hvordan var det mulig å tenke seg en sosialistisk revolusjon i dette landet? Opprør ja, i første omgang borgerlig demokratisk revolusjon der en stadig større arbeiderklasse skulle vokse fram og skoleres i kamp av bolsjevikene. Men tanken om at det skulle bli en verdensrevolusjon (mest Europa) gjorde det lettere å tenke seg et rødt Russland, for Lenin. Nå ble det ikke en gang revolusjon i Tyskland, som han håpet og satset på, men den andre verdenskrigen endte med at sovjetene – dvs mest bolsjevikene – fikk/tok makta. Vestmaktene intervenerte militært og det var borgerkrig fra 1917 til 1919. Befolkninga i de store byene holdt på å sulte ihjel, og krigskommunisme ble innført med rekvirering av korn fra bøndene sånn at for eksempel hovedstaden St. Petersburg ikke skulle miste halve befolkninga pga mangelen på mat.
Det er vanskelig å gå inn og dømme disse udemokratiske metodene, under en borgerkrig med støtte fra Vestens imperialistmakter. Vilkåra var dårlige og kunnskapen var lav i befolkninga, bare hver fjerde arbeider kunne lese. Folk sulta ihjel. Det var unntakstilstand.
Lenins taktikk – for det var mye Lenin, og det var mye for eller imot han – var å forsvare den russiske/sovjetiske staten ved å gi borgerskapet tilbake makt, NEP-perioden. Det var en overgangsperiode i overgangsperioden, altså ett skritt tilbake i kampen for det klasseløse samfunnet, men under en form for statlig kontroll. Krausz verken skjønnmaler eller bortforklarer, ei heller påstår han at Lenins taktikk var den eneste av mulige.
Den røde tråden, og det virkelige prinsippet til Lenin, var revolusjon. Kapitalismens vareøkonomi bygd på profitt skulle erstatte produksjon for å tilfredsstille behov. Rundt dette hovedståstedet var Lenin en pragmatiker, jfr. NEP.
Det filosofiske ståstedet til Lenin var historisk materialisme, at det er virkeligheten, samfunnet, produksjonen, organiseringa og klassekampen som reproduseres i rådende tanker. «De herskende tanker er de herskendes tanker.» Derfor, mente Lenin, produserte ikke fagforeningskampen erfaringer og tanker som gjorde arbeiderklassen revolusjonær, «bare» radikal. Dagskampen og fagforeningskampen ga nyttige kamperfaringer – og var ikke minst viktig for å forbedre velferd og levekår – men det ble ikke noen revolusjon ut av det. Lenin kalte dette «økonomisme», i dag er det enkelte som bruker begrepet «arbeiderisme», og Lenin skriver om det i Hva må gjøres?.
Jeg tror Lenins forståelse av hvor tankene kommer fra, har mye for seg. Hans konklusjon var at det var Partiet som skulle tilføre en vitenskapelig teori om revolusjon utenfra. Men siden Lenin var en pragmatiker, er det vanskelig å lese hans teori om partiet som en oppskrift på et sosialistisk /kommunistisk parti.
Boka til Krausz mener ikke noe om partiteori generelt, ei heller om Lenins svar var det eneste riktige eller mulige den gang. For egen del er det på spørsmålet om partiteori jeg har skiftet mest standpunkt i forhold til Lenin. AKPs overdrevne sikkerhetspolitikk og bruk av Hva må gjøres? for å rettferdiggjøre partiets særegne rolle på utsida, var dogmatisk. Lenin ville nok ikke tenkt sånn i dag, pragmatikeren.
Det spennende med Lenin er at han løfter de store spørsmålene, selv når kampene pågår som verst. Han trengte «oversikts-kart» for å gå ned i det som skulle gjøres i det aktuelle og i det «små». Disse «kartene» ble bøker og artikler, enorme mengder. Det viser seg at bokreolen med Lenins samlede ikke en gang var alt. Nyere dokumenter er funnet som Krausz dokumenterer at er sensurert av Stalin, i hans partikamp og terror.
Mye er sikkert interessant for historikere og samfunnsforskere av ulike politiske farger, men Staten og revolusjonen og Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium må jeg lese nok en gang, for å se om det er noe til nytte i klassekampen i Norge og mot Norge som imperialiststat. Jeg holder fortsatt på at kapitalismen som samfunnssystem må forandres grunnleggende for å oppheve utbytting og undertrykking i stor skala.