Papirløse er også en del av arbeidslivet!
Av
John Thomas Suhr er vaktmester og leder av Oslo/Akershus Handel og Kontor.
Arbeidsgivere forventer at de innen renhold, distribusjon, bilvask, serveringssteder for mat o.l. skal kunne kjøpe arbeid til en pris som er langt under et nivå ordinære arbeidstakere kan se for seg å leve av. I mangel på muligheter til å nekte å godta de betingelser de blir tilbudt ender papirløse innvandrere i Norge opp med å bli utnyttet som arbeidskraft, i de verste eksempler nærmest under slavelignende forhold. Ikke bare er dette uverdig for de som lever i en slik situasjon, men dette legger også press på lønns- og arbeidsbetingelser i resten av arbeidslivet. Derfor er dette en virkelighet som fagbevegelsen ikke kan la være å forholde seg til.
Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsforholdene uavhengig av om de som utfører arbeidet, har papirene i orden eller ikke. Det er ingen grunn til at de som utnytter de papirløse til å utføre arbeid under slike betingelser, skal slippe unna med det. I Stockholm har LO siden 2008 gjort seg erfaringer med å motarbeide slik utnytting gjennom et faglig senter for papirløse. Flere forbund har overfor LO-kongressen fremmet forslag om å opprette et lignende tiltak i Norge.
De såkalte papirløse jobber ikke i et vakuum i arbeidsmarkedet. En økonomisk krise herjer Europa og arbeidsledigheten vokser. Det blir ført høyre-politikk av Europas politiske partier, enten de kaller seg sosialdemokratiske eller borgerlige. Arbeiderne mister tilkjempede rettigheter over natta, velferden raseres, og Europas arbeidere blir i større grad prisgitt arbeidsgivers interesser.
I en slik situasjon må arbeidere forsette å tilby arbeidskraften sin, bare nå til dårligere vilkår enn før. Men betingelsene det utføres arbeid under, stanser ikke ved lov- og avtale-verkets minstestandard. En større del av verdiskapningen, og spesielt arbeidet som foregår innen service- og tjenesteytende virksomhet, foregår langt utenfor hva som er allment akseptert. Store arbeidstakergrupper faller utenfor det organiserte arbeidslivet, enten de har arbeidstillatelse eller ikke. Spørsmålet er hvordan vi som fagbevegelse skal forholde oss til dette.
Noen mennesker, også i Norge, har ikke annet valg enn å ta svart arbeid, av den enkle grunn at de ikke har papirer som gjør at de offisielt kan ta lønnsarbeid. Papirløse kan være arbeidsinnvandrere som på forskjellige måter har kommet til landet uten å registrere seg. Men dette er også like gjerne mennesker som har bodd her i årevis, etablert seg med familie og tatt helt ordinært arbeid, men så fått et utvisningsvedtak som gjør at de ikke lenger har lovlig opphold i landet. En kan ikke se på folk om de har papirene i orden eller ikke. Nøyaktige tall på hvor mange som arbeider på denne måten, finnes av naturlige årsaker ikke.
(M)ed utgangspunkt i beregninger av antall utenlandske borgere med ulovlig opphold må vi anta at det finnes flere tusen bare i Oslo. De fleste kommer aldri i kontakt med oss, og det er sannsynlig at de livnærer seg ved å jobbe, …
Dette uttalte Utlendings- og forvaltningsseksjonen i Oslo politidistrikt til Bergens Tidene på nyåret i fjor.
Stygge eksempler
Innen renhold, distribusjon og matservering, bransjer som ikke er kjent for ryddige forhold i utgangspunktet, finnes rikelig med tilbud om arbeid for papirløse. Et av de eksempler som har fått oppmerksomhet nylig, er fra varehandelen. I 2010 ble det avdekket organisert bruk av papirløse hos en franchise-taker som eide 5 Joker- og Spar-butikker i Oslo-området. Da politiet aksjonerte mot Joker- butikken på Fjerdingby i Rælingen, fant de ansatte som bodde i kjelleren og levde på varer utgått på dato. Franchise-takeren ble senere dømt til åtte måneders fengsel for å stå bak dette.
Bergens Tidene skrev på nyåret i fjor om en innvandrer som hadde fått avslag på asylsøknaden, men ikke torde reise tilbake til Iran:
Derfor har han siden 2006 oppholdt seg ulovlig i Norge. For å overleve jobber han svart. «Jeg føler jeg ikke har noe valg. Det er nødvendig med penger til mat, husleie og buss,» sier han.
 |
| Oslo/Akershus Handel og kontor i 1.mai-toget 2012 (Foto:Jokke Fjeldstad) |
«Samar» har jobbet med bilvask, på gatekjøkken og på restaurant. Nå jobber han kun i helgene. For en vakt på 11 timer får han 400 kroner. Det tilsvarer 36 kroner i timen. I tidligere jobber har han akseptert lønn helt ned mot 25 kroner timen.
Det er ikke noe jeg ønsker. Og jeg kjenner mange andre som gjør det samme. Vi vet at det ikke er lov, men det er den muligheten vi har,» sier «Samar».
De to nestlederne i svensk LO i 2008, Leif Håkansson og Erland Olauson, skrev i Dagens Nyheter da debatten gikk i Sverige, at de mente det burde bli mer risikabelt og mindre lønnsomt å ansette ulovlig arbeidskraft. På samme måte som ved prostitusjon bør kunden straffes, ikke den som blir utnyttet, skrev de.
Velmenende eksempler
Men i den andre enden av skalaen, hvor ren menneskehandel er det ene ytterpunktet, finnes imidlertid historier som kun innbefatter mennesker med de beste intensjoner. Det kan være familie og venner som skaffer arbeid i sitt navn for å hjelpe.
En historie som nådde mediene, var om en asylsøker fra Eritrea som var ansatt i en bakeribedrift i Stavanger siden 2004, men i august 2010 fikk endelig avslag på asylsøknaden. Dermed fikk han ikke skattekort og hadde da ikke lenger lov til å jobbe. Arbeidsgiveren nektet først å sparke den nå papirløse som juridisk sett oppholdt seg ulovlig i Norge, og utalte til Aftenbladet i oktober 2011:
Han er ureturnerbar. Sultan kan ikke dra hjem til Eritrea slik som forholdene er nå; et diktatur. Mister han jobben her, må han gå under jorda, eller jobbe svart. Jeg klarer ikke, og vil ikke, kaste ham ut.
Som i arbeidslivet ellers fungerer også slike arbeidsforhold greit så lenge det ikke oppstår uenigheter eller konflikter mellom partene. Eller, om det oppstår en situasjon hvor den ansattes interesser er mindre verd for bedriften enn behovet for profitt. I en slik situasjon vil den papirløse, også om arbeidsgiveren er en venn, være i en totalt underlegen maktposisjon og prisgitt denne. Dette kjenner vi igjen fra småbutikker hvor sjefen er en personlig venn av de ansatte. Innen transport, er det vanlig at en lastebileier ansetter en kamerat til å kjøre.
Ikke et spørsmål om moral eller etikk – men makt, mellom arbeid og kapital
Men spørsmålet om organisering blant arbeidstakere, handler ikke om sjefen er snill eller slem. Det handler om å møte den «naturlige» konkurransen mellom bedrifter i en kapitalistisk økonomi. Å stanse konkurransen om hvilken bedrift som klarer å få de ansatte til å jobbe mest mulig for minst mulig penger. I en situasjon med overskudd på arbeidskraft så vil dette starte en nedad-gående spiral som ikke har noen bunn. Måten vi kan møte denne nedadgående spiralen på, er at vi sammen bestemmer oss for ikke å jobbe for mindre enn en viss lønn og visse arbeidsbetingelser. Om vi klarer å håndheve det vi har bestemt oss for, vil vi da ha nøytralisert konkurransen mellom bedriftene på lønns- og arbeidsbetingelser. Da kan bedriftene konkurrere på alt annet, uten at vi skal finne oss i å bli satt opp mot hverandre og tvunget til stadig forringing av våre betingelser.
Denne minstestandarden for hva vi kan finne oss i å selge arbeidskraften vår for, finnes i Norge i dag i landsomfattende tariffavtaler og i lovgivning gjennom arbeidsmiljølov, ferielov, folketrygdlov og andre rettigheter som er vunnet gjennom arbeiderbevegelsens kamp. Men det som avgjør hvordan arbeidslivet faktisk ser ut for folk, er ikke formelle tekster på et papir, men det faktiske styrkeforholdet mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, uavhengig av om de som utfører arbeidet har oppholdstillatelsen eller ikke.
Glidende overgang
I varehandelen i dag ser vi som er tillitsvalgte innen sektoren, hvordan denne bunnen, som vi er enige om ikke å gå under, for lengst er brutt. De av oss som har deltatt i LOs sommerpatrulje, har på nært hold opplevd det hardere klima vi møter i varehandelen. For ti år siden kunne enhver butikksjef fortelle oss at «her er det ikke inngått tariffavtale, men vi følger den selvsagt uansett.» I dag blir vi stadig møtt med f. eks: «Her har vi ikke tariffavtale, derfor har rett og slett ikke de ansatte krav på kveldstillegg.» De økonomiske marginene er så små at butikkene for lenge siden har startet å dumpe lønns- og arbeidsbetingelser. Denne spiralen har møtt minimal motstand fra ansatte med liten bevissthet om maktspillet i arbeidslivet hvor vi går ut som den tapende part hver eneste gang. Kjøpesenter kan brukes som et eksempel på hvordan arbeidsgiversiden lager juridiske konstruksjoner som lar de ansatte stå igjen nærmest uten noe forhandlingsrom. Kjøpesenter tar monopol på den lokale varehandelen. Når et senter er opprettet, og de enkelte butikker er bundet av kontrakt, utvides åpningstiden uten at de som faktisk skal jobbe i denne arbeidstiden, har noe de skulle sagt. Den totale omsetningen øker ikke, men inntektene spres utover flere timer som et tynt lag. Den enkelte butikk har ikke flere lønnskroner å bruke, og de ansatte må til syvende og sist yte mer for mindre penger. Dette skjer sjeldent gjennom en faktisk senkning av timelønnen. Ufrivillig deltid er en måte å gjøre det på. Altså rett og slett å sende ansatte hjem – uten lønn – når butikken ikke har behov for arbeidskraften deres. Til tross for tariffavtalens hovedregel om fast månedslønn, er deltidsansatte som oftest timelønnet. I den andre enden av hierarkiet i den enkelte butikk står det så godt som alltid en fast månedslønnet butikksjef som har underskrevet en kontrakt som sier at den er unntatt fra overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, og dermed også for kvelds- og helgetillegg i tariffavtalen. (I de fleste tilfeller er et slikt punkt i arbeidsavtalen ulovlig.) Men like fullt finner de aller fleste seg i å måtte jobbe uten kvelds-, helge- og overtidskompensasjon i høysesong og ved sykdom, og må gjøre administrativt arbeid utenfor oppsatt fulltidsturnus. Den tredje måten vi ser stadig oftere, er misbruk av arbeidstreningstiltak i regi av NAV til ordinært arbeid.
Som Marta Aguirre, styremedlem i Fackligt center för papperslösa utrykker det på flyktningbloggen.org i november i fjor:
Som utbildare inom facket är det första jag lär mina elever Löftet – att aldrig sälja sitt arbete till ett lägre pris eller till sämre villkor än vad man lovat varandra. Detta var grundläggande i begynnelsen av arbetarrörelsen och det är grundläggande idag. Vi måste vara överens om priset på arbetet för att lönedumpning inte ska bli ett faktum. Men hur fungerar detta om det finns grupper i samhället som är så lätta att utnyttja. Grupper som inte vet sina rättigheter och vet inte hur man tar reda på dem heller. Människor som gör vad som helst för att överleva.
Aguirre henviser her til de papirløse, men parallellen til de gruppene som blir brukt som spydspiss for å forringe lønns- og arbeidsbetingelser i resten av service- og tjenesteytende sektor, er slående.
Strategi for å møte denne utviklingen?
Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? Hvilken grunnholdning må vi ha til samfunnsproblemene?
 |
| Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? spør artikkelforfatteren. (Foto: Jokke Fjeldstad) |
Når en ser bort fra en ideell verden hvor arbeidsgiverne respekterer lov- og avtaleverkets minstestandard, hvor en har et nært og godt partsamarbeid hvor saker løses når arbeidsgiver «trår feil», så er fagbevegelsen nødt for å ha noen svar også til de som ikke føler seg beskyttet av dette trepartssamarbeidet. Når vi prater med arbeidstakere i sektorer av samfunnet hvor lønna styres av den «frie konkurransen» mellom bedriftene, så har vi heldigvis tidligere erfaringer å vise til. I Norge på slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet viste fagorganisering hvordan det var mulig for arbeiderne også i økonomiske nedgangstider å komme på offensiven. I følge Harald Berntsen i boka Tilbake til start? var det to viktige faktorer som snudde situasjonen:
- Arbeiderbevegelsen organiserte nye arbeidstakergrupper som ikke tidligere hadde vært organisert. Dette gjaldt ikke minst skogs- og landarbeidere, men også en rekke andre tidligere ikke- eller dårlig organiserte grupper – som handel- og kontoransatte, hotel- og restaurantarbeidere og ulike slag arbeidere i mindre bedrifter.
- Arbeiderne utfordret makta, både i samfunnet og eget forbund, når lover og regler mer handlet om å kontrollere arbeiderne, enn å legge til rette for at arbeiderne selv kunne tilkjempe seg seire. I 1928 fikk bygningsarbeiderne gjennom tariffkravene sine gjennom en ulovlig streik, som inspirerte Rudolf Nielsen til å formulere den kjente strofen «tvers igjennom lov til seier».
Hvis fagbevegelsen skal opptre konsekvent i sine analyser av at den viktigste interessemotsetningen i samfunnet går mellom de som kjøper og de som selger sin egen arbeidskraft, så kan ikke de som jobber «ulovlig» analyseres på en annen måte, og løsningene for disse kan heller ikke være noen annen enn at vi jobber for en konsekvent solidaritet rundt det faglige løftet.
Det er en kultur i fagbevegelsen for først og fremst å organisere den delen av arbeidstokken som er i faste heltidsstillinger. De som utfører arbeid på deltid på tilkallingsbasis gjennom bemanningsforetak, studenter og andre, blir et B-lag som verken inkluderes i arbeidskollektivet eller blir sett på som allierte i fagforeninga. Men slike grupper står allerede i dag for store deler av verdiskapningen. Og når disse gruppene blir så store at det er den dominerende tilknytningsformen til store sektorer i arbeidslivet, så tvinger det oss til å forholde oss annerledes til dette. Holdningen at disse «bare jobber her midlertidig», eventuelt «til de får seg ’ordentlig’ arbeid», «reiser tilbake til Sverige» eller liknende, blir en unnskyldning for begge grupper arbeidstakere til å finne seg i dårligere lønns- og arbeidsbetingelser for disse, og for sjefene til å legitimere brudd på avtaleverket. Problemet er at dette nettopp er en selvforsterkende felle. Jo mer vi lar arbeidsgiver slippe unna med dette, jo mer utbredt blir det, og til slutt blir det som vi ser i varehandelen, at uakseptable lønns- og arbeidsbetingelser er mer regelen enn unntaket.
Mens store deler av fagbevegelsen er opptatt av å forsvare et partssamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene på høyere nivå i samfunnet, ser vi at store deler av arbeidslivet ikke nyter beskyttelsen dette klassekompromisset er ment å opprettholde. Det som ofte glemmes, er at fredsplikten gjennom landsomfattende tariffavtaler, partssamarbeidet og respekten for lov- og avtaleverkets minstestandarder forutsetter at arbeidsgiverne har noe å frykte ved å utfordre dette. Uten et press nedenifra, fra de som utfører det faktiske arbeidet i samfunnet, vil vi i praksis kunne kjøres over. Vi ser stadig at vi blir utfordret på elementære rettigheter i arbeidslivet fra høyresiden i politikken, fra arbeidsgiverorganisasjonene og bedriftene. Uten en organisering og kampvilje nedenfra har heller ikke toppene i politikk og fagbevegelse noe press på seg for å få til best mulig resultater i forhandlinger.
For fagbevegelsen bør det være en selvfølge at utfordringene i arbeidslivet skal og vil møtes med forskjellige former for organisert motstand blant de som faktisk utfører arbeidet, enten dette er folk som mangler papirer eller ikke. Ryggmargsrefleksen til fagbevegelsen bør være solidaritet, som ikke betyr det samme som veldedighet, men som gir en gjensidig mulighet til å lære av hverandre, bistå hverandre, for å bygge styrke som arbeidstakere i samfunnet!
Hvis ikke en samlet fagbevegelse skal ta ansvar – hvem da?
Slik utviklingen er innen service og tjenesteytende sektor, er dette et ansvar for fagbevegelsen som helhet å gripe tak i. Slik det er i dag, er det enkelte små forbund som en uforholdsmessig stor byrde med å skulle gripe tak i disse utfordringene på egenhånd. I Norge får Geir Gamborg-Nielsen og de andre organisasjonsarbeiderne i Norsk Arbeidsmannsforbund i Oslo en rekke henvendelser fra arbeidstakere i vanskelige situasjoner. Gamborg-Nielsen uttrykker det på denne måten til LO-Aktuelt i april 2010:
Han skulle ønske fagbevegelsen tok fatt i problemet på en mer skikkelig måte og ikke overlot oppgaven til et enkelt distriktskontor i et forbund som med sine 31 000 medlemmer har begrenset makt og midler. – Jeg etterlyser en sterkere strategi fra LO når det gjelder bransjer som er hardt rammet av sosial dumping. Det er en dominoeffekt i dette, en utvikling som kan føre til at skanse etter skanse ryker. En del andre forbund er kanskje ikke direkte berørt av sosial dumping, men det er et tidsspørsmål før de blir det. Med mer ressurser kan man stoppe ting tidlig. Det vil gagne LO som helhet, det vil gagne hele samfunnet.
I Sverige har papirløses utfordringer blitt møtt av en av LOs konkurrenter i fagbevegelsen: SAC-syndikalistene har satt en egen tariff for svart arbeid, noe LO tar avstand fra.
De papperslösa går med i SAC:s ’register’, som har lönenivåer organisationen anser är möjliga att kräva in. I värsta fall hotar man arbetsgivaren med blockad, och man försöker se till att lönen är vit. På det här sättet har man enligt Ruben Tastas Duque hjälpt omkring 1500 papperslösa de senaste tre åren.
I følge fagbladet Arbetsmarknaden, som utgis av Arbeidsformidlingen i Sverige, i februar 2011.
De siste 15 årene har spanske fagforeninger– tross kriminaliseringen av støtte til alle uten oppholds- og arbeidstillatelse – organisert og bistått papirløse på alle mulige måter. Og i kraft av en bred allianse med progressive krefter, som den ene av de to spanske landsorganisasjonene (CCOO) gikk i spissen for i 2005, lyktes de å tvinge fram at 600 000 papirløse fikk sine papirer og ble en del av det regulerte arbeidslivet.
Og om ikke venstresiden har et svar på utfordringene i arbeidslivet, så står høyresiden klar til å banke inn sitt verdensbilde, som ut fra erfaringene med oppblomstringen av høyreekstreme og rasistiske partier og organisasjoner i finanskrisens kjølvann gir langt dystrere utsikter for oss alle.
De som jobber under de verste forholdene i Norge, er arbeidstakere som oss enten de har papirene i orden eller ikke. Utfordringene med arbeidstakere som blir utnyttet i ulovlig arbeid, og i situasjoner hvor arbeidstakerne blir sett på som kriminelle, er her allerede, og antallet kommer til å øke, enten fagbevegelsen tar grep eller ikke. Nå har vi mulighet til å være i forkant. Nå er tiden inne for å stille oss solidarisk med alle i samfunnet som blir utnyttet i arbeidslivet!
