Gnist

Hvem skal eie kunnskapen?

Av Øyvind Andresen

2010-04

Tung tids nytale

Det heiter ikkje elev – no lenger. Heretter heiter det: den lærande
Det heiter ikkje lærar – no lenger. Heretter heiter det: rettleiar
Det heiter ikkje skule – no lenger. Heretter heiter det: lærande organisasjon
Det heiter ikkje undervisning – no lenger. Heretter heiter det: læring
Det heiter ikkje samtale – no lenger. Heretter heiter det: interaktvitet
Det heiter ikkje tekniske hjelpemiddel – no lenger. Heretter heiter det: digitale læringsressursar
Det heiter ikkje ganglege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn –
no lenger. Heretter heiter det: innovative aktørar på den globale arena
Det heiter ikkje vi – no lenger. Heretter heiter det: eg

(Fritt etter Halldis Moren Vesaaas’ dikt «Tung tids tale» (1945), av Øyvind Andresen)

Øyvind Andresen er lektor i videregående skole, lærebokforfatter og studieleder i Rødt Kristiansand.

Skolesystemet i Norge er skapt gjennom en lang historisk prosess. Rett nok tjener skolen kapitalismen, men den herskende klassen er ikke fornøyd. De vil skape en skole som er skreddersydd til den nyliberale økonomiske basisen. De vil ha lydig arbeidskraft som tilpasser seg et omskiftelig arbeidsliv, og som ikke setter spørsmålstegn.

Vi må tenne en motild!

Den nyliberale økonomien fikk sitt gjennomslag i Norge på 1980-tallet, mens det har tatt tid og flere skolereformer å tilpasse utdanningssystemet til nyliberalismen. Det var det nye læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 som betydde et nytt skritt nærmere den nyliberale skolen i Norge.

Det var høyreideolog Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005, som var strategen bak denne nye skolereformen. Det er en historiens ironi at det er de tre SV- statsrådene Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen som administrerer Kunnskapsløftet uten å ta et ideologisk oppgjør med det. Rett nok har de bremset noen av de verste utslagene som privatisering og permanent faglig differensiering i grunnskolen, men kursen er ikke snudd.

Et nytt kunnskapssyn

Læreplanverkets kunnskapssyn er sjølmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik:

Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom ».

Den generelle delens syn på kunnskap bygger på den tradisjonelle definisjonen av kunnskap som er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Denne delen av læreplanen bygger på tanken om det allmenndannende mennesket. Dette er i tradisjonen fra den franske revolusjonen og opplysningstidens tanker om at menneskets frigjøring var avhenging av at det ble opplyst.

Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av Kristin Clemet som ga påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet. Det allmenndannende mennesket står i veien for nyliberalismen som ønsker arbeidere som ikke stiller spørsmål, men er «endringsvilllige» og «fleksible» i et skiftende arbeidsmarked. Den generelle delen av læreplanen oppfattes derfor av flere som en anakronisme som bør omskrives eller fjernes. (Dale side 126)

Flytende modernitet

Det er en ideologisk konstruksjon at det har skjedd et paradigmeskifte under kapitalismen, at vi nå lever i «et postindustrielt samfunn», i «informasjonssamfunnet» eller «kunnskapssamfunnet». Disse begrepene tildekker mer enn de avklarer. Industrien er minst like viktig som før sjøl om industri varer i stor grad blir produsert der lønningene er lave og de faglige rettighetene ikke eksisterer. Antall industriarbeidere er kraftig redusert i vestlige land, finanskapitalen er vokst over alle grenser, og kunnskap er blitt en viktig vare på et marked sammen med industrielle produkter. I stedet for å bruke begreper som «postindustrielt samfunn» og «kunnskapssamfunn» er det mer fruktbart å bruke teoriene til den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) slik han legger det fram i sine bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.

Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til Den flytende moderniteten:

Bauman skriver ikke spesielt om utdanningssystemet, men overfører vi hans teorier, kan vi snakke om en flytende skole: Faste rammer og reguleringer blir fjerna, det nasjonale og lokale blir erstatta med det globale, det kollektive med det individuelle og kunnskap med kompetanse. Målet er å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig kan tilpasse seg endringene i arbeidslivet. Og samtidig med utstøtingsmekanismer: De som ikke når kompetansekravene, må belage seg på et liv i arbeidsledighet og/eller fattigdom.

Lærerrollen svekkes

Den flytende skolen vil også endre lærerrollen. Læreren skal ikke lengre primært lede en klasse eller gruppe til å gjøre kollektive framskritt, men legge til rette for at individene skal utøve og utvikle sin kompetanse. Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin ferske bok Digital skole på sviktende grunn:

I nøkkeldokumentet Program for digital kompetanse 2004–2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykkes det slik:

Det skilles ikke her mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser » som er «i tråd med moderne pedagogikk».

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I Program for digital kompetanse 2004–2008 heter det også at IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen. Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle er svekka og individualiseringa økt. Det er flere eksempler på at fylkeskommuner og kommuner bruker IKTsatsinga på å få fjerna lærestillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Begrunnelsen for disse tilakene er økonomiske, men det ligger ideologiske motiver bak også. Eksempel på dette har jeg henta fra IKT-satsinga på Universitetet i Agder:

«Åpne universiteter»

Universitetet i Agder arrangerte 8/12-2009 en åpen konferanse »IKT og læring mot år 2020» der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:

Chaffeys visjon er et teknologisk, sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser. Utdanningsinstitusjonene kan frikobles fra geografien. Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter over hele verden kan skje via sosiale medier og blogger.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening, og er en ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT-revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De har starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 er Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet.

På UiAs nettsider presenterer LA2020 seg sjøl: Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte «som savner sidestykke historisk sett». IKT-bruken skjer med «eksponensiell endringstakt», «vil øke formidabelt» og «i rekordfart».

Den nye digitale verden blir hylla i nærmest poetiske vendinger:

Den nye generasjonen med elever og studenter blir kalt «digital natives», nærmest som individer fra et ukjent univers. I en språklig upresis setning heter det:

I et intervju, publisert på Uias nettsider, sier Randi Øverland:

Videre sier hun:

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver:

Skolen som en del av samfunnets overbygning

Utdanningssystemet har en praktisk funksjon: Å utdanne fagpersoner til alle typer yrker. Men utdanningssystemet har også en ideologisk funksjon: Å disiplinere barn og ungdom til å bli lydige samfunnsborgere som aksepterer den herskende ideologi. Karl Marx skriver i sitt berømte «Forord til kritikken av sosialøkonomien»:

Utdanningssystemet kan vi se på som en sentral del av samfunnets kulturelle overbygning. Det er fruktbart å bruke denne modellen hvis man aksepterer at overbygningen «sleper etter» basis. Det er ikke noe «en til en-forhold» mellom basis og overbygning. Dette forholdet preges av en vekselvirkning – eller dialektikk –, men den materielle produksjonsmåten vil historisk sett slå gjennom i overbygningen.

Siden skolen er en del av den kulturelle overbygningen, vil den kapitalistiske basisen kontinuerlig gjenskape sosiale ulikheter i skolesystemet. Debatten om de sosiale ulikhetene i skolen er meningsløse uten at man har dette klart for seg. Den sosialdemokratiske tankegangen at man i mer eller mindre grad kan løse de sosiale ulikhetene i samfunnet gjennom utdanningssystemet, er et blindspor.

To tradisjoner

Under kapitalismen kan vi skille mellom humane og inhumane utdanningssystemer. Et humant system tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger og vil utvikle allsidige og kunnskapsrike mennesker. Dette kommer fram i grunnskolens måformulering fra 1998 om at elevene «kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn ».

Norge har hatt en sterk human skoletradisjon med sin demokratiske enhetsskole. Folkeskoleloven av 1889 var en milepæl i så måte. Tidligere hadde bare de velstående råd til å gi barna sine skolegang utover folkeskole, eller «allmueskolen» som det het før 1889. De sendte gjerne barna til private skoler. Den nye tanken om folkeskolen bygde på ideen om at alle barn, ikke bare de fattigste, skulle gå sammen i den offentlige skolen. Resultatene ble en kvalitetsheving, som ikke minst førte til bedre lesekunnskaper for hele folket. Elevene i Norge har ikke vært autoritetstro, og er blitt oppfordra til sjølstendighet kritisk tenking.

Kimen til enhetsskolen var historisk sett Venstres store triumf, og fikk seinere støtte fra arbeiderklassen. Når enhetsskolen har stått så sterkt, er det et uttrykk for at Norge har vært klassekompromissenes land. Etter krigen var det politisk enighet om prinsippene om enhetsskolen i Norge helt fram til nyliberalismen vant fram.

Det inhumane utdanningssystemet ser på elevene som en brikke i et økonomisk spill. Det inhumane systemet fremmer konkurranse mellom elevene gjennom testing, og karakterer fra barnetrinnet satser på eliteskoler og økt privatisering. Vi kjenner dette igjen i det britiske og franske klassedelte skolesystemet – og enda mer i den sørkoreanske og japanske skoletradisjonen. EUs kommissær for utdanning Androulla Vassiliou syn på utdanning lar seg oppsummere i et par setninger: «Å bedre kompetansen og mulighetene til utdanning ved å fokusere på markedets behov», «Å bidra til at EU holder tritt med den globaliserte konkurransen», og «Å imøtegå konsekvensene av den økonomiske krisen». (Le Monde diplomatique oktober 10)

I norsk skole ser vi de samme tendensene, og de vil sjølsagt ytterligere skyte fart ved en helblå regjering fra 2011 slik vi har sett i Sverige under Reinfeldt. Dette vil komme til uttrykk i ytterligere individualisering, stykkprisfinansiering, fritt skolevalg, skolepenger, karriereplanlegging i ung alder, mer satsing på entreprenørskap og utstøting av de som ikke passer inn. Det er mye som står på spill.

Oppsummering

Skolesystemet er skapt gjennom mange hundre års historisk prosess, og har tatt form av motsetninger mellom nasjonale, politiske, religiøse, økonomiske og pedagogiske interesser. Under kapitalismen finnes det derfor mange forskjellige typer skolesystemer. I Norge har enhetsskolen vært et kompromiss mellom klassene og forskjellige motkulturelle bevegelser som for eksempel arbeiderbevegelsen, lærerorganisasjoner og målrørsla som også har prega skolen. Sjøl om skolesystemet i hovedsak tjener kapitalismen, er det mange muligheter i skolen til å spre kunnskaper som ikke tjener den herskende klasse og setter spørsmålstegn ved deres makt.

Vi bør kjempe for en mest mulig human skole og for at folk har mest mulig kunnskap om verden. Bare et kunnskapsrikt folk kan skape for å skape en annen verden, om vi velger å kalle den sosialistisk eller kommunistisk. Derfor er allmenndannelsen viktig. Jeg mener det er disse kampområdene som peker seg ut for alle som misliker utviklingen i skolen i Norge (og det er mange):

Forsvar for allmenndannelsen i en offentlig og gratis enhetsskole, for flere lærere, mindre byråkrati, mer praksisnær utdanning (ikke minst i yrkesfagene) og mot ytterligere skolenedleggelser.

Det gjelder å få fram de store prinsipielle linjene i skoledebatten. Mediedebatten om skole dreier seg i stor grad om delspørsmål: for eller mot karakterer, lekser, heldagsskolen, tolkninger av nasjonale og internasjonale tester og frafallet i skolen. Dette er viktige diskusjoner, men bør ikke overskygge de store linjene: Hva skal skolen være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida?

Vi bør også diskutere hvordan vi vil se for oss en annerledes skole en alternativ pedagogikk under et annet samfunnssystem. Men det får bli annen gang.

Kilder: