Om sosialistisk metode

Av Oscar Dybedahl

Nr 4 2014

Det følgende er et forsøk på noen refleksjoner rundt «sosialistisk metode» – altså hvilken framgangsmåte som er passende for en sosialistisk samfunnskritikk.

I hovedsak er mitt formål å argumentere for at en systematisk analyse av kapitalismen er en forutsetning for enhver diskusjon av alternativer til kapitalismen.

Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen for nettsiden Radikal Portal og tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Han skriver en masteroppgave om Marx’ politiske filosofi.

Først kan det spørres om det er behov for «teori» eller «metode» overhodet? For min del har jeg en mistanke om at det finnes en ufruktbar tendens på venstresiden til å hevde at den eneste meningsfulle teori er den som kan oversettes til slagord, demonstrasjonstog og «håndgripelige» krav. Dette tror jeg er ganske utilstrekkelig. Denne linjen muliggjør en konkret og håndgripelig kritikk av kapitalismens utslag (kriser, finans, fattigdom, ulikhet), men umuliggjør en prinsipiell kritikk av de dypeste problemkildene. Om venstresiden har gjennomgått en vekselvis sondering mellom radikalisme og pragmatisk-reformisme, uten at noen av dem har vært særlig vellykket, kan situasjonen åpenbart ikke løses ved å ignorere prinsipielle spørsmål.

Jeg forsøker å reflektere over artikkelens problemstilling ved kritisk diskusjon av tekster av Ronny Kjelsberg og Ola Innset. Poenget med dette er på ingen måte en avvisende polemikk – jeg har mye sans for begge bidragene – men bare å klargjøre det jeg oppfatter som prinsipielle problemer for sosialistisk teori. Som sådan kan det hende at det som her framstår som uenigheter i virkeligheten, har sin opprinnelse i ulikt fokus. Det er altså de prinsipielle spørsmålene jeg er ute etter, jeg nevner kildene til disse refleksjonene mest av redelighetsgrunner.

I

Et eksempel på en sosialistisk metode – eller, rettere, fraværet av metode – finnes i det som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utgangspunktet for utopistene er ønsket om å beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross den negative og kritiske betydningen til merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le Guins mesterverk The Dispossessed står fram som et moderne eksempel.)

Likevel er det to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – dikter opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står slik tilbake uten noe alternativ overhodet.

Problemer av begge typer florerer i sosialistisk tenkning, og begge tendenser er paradoksalt nok gjerne tilstede i ett og samme utopiske forslag. (Det kan kalles utopismens paradoks.) Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) er Alfred Darimons pengereformer. Darimon ville beholde allmenn vareproduksjon, men avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske kriser og en ujevn akkumulering av samfunnsmessig makt – ved å avskaffe penger kunne Darimon derfor avskaffe mange samfunnsonder. Visse praktiske sider ved pengenes funksjoner kan erstattes av «arbeidspenger», en lapp som bemerker mengder utøvet arbeidstid og som kan veksles inn i produkter og tjenester.

Det er flere problemer med forslaget. På den ene siden tar Darimon den allmenn-gjorte vareproduksjonen – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre ignorerer Darimon at penger nettopp er en forutsetning for et system med allmenn vareproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – muliggjort av penger – er ikke bare nyttig i kapitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen, henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke kritiserer kilden til problemene de ønsker å avskaffe.

Jeg vil hevde at Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse problemene. Vi kan oppsummere to metodologiske prinsipper:

  1. Teorier om sosialistiske alternativer kan bare være konsistente og meningsfulle om de gjennomføres i og gjennom analyser av det kapitalistiske samfunnet og den kapitalistiske produksjonsmåten.
  2. Sosialismen er ikke et system fundert i bestemte verdier eller visjoner, men et svar på problemer og utviklingsmuligheter framkommet i kapitalismen. Den er kapitalismens selvkritikk.

Marx’ kritiske analyse av økonomiske kategorier («kritikk av den politiske økonomi») er altså ikke reservert til de som er spesielt interesserte i kapitalismens virke-måte. Den markerer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangspunktet for diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på andre måter, så er dette – måten Marx differensierer seg fra den utopiske sosialismen ved å analysere sosialismen i og gjennom analyse av kapitalismen – noe som må videreføres for enhver pris.

Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ.

Etter min oppfatning representerer dette et problem i Kjelsbergs,Sosialisme på norsk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige.

En kapitalismebestemmelse finnes ikke utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre begrepspar: statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. De første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.

Kjelsberg diskuterer muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viser han at eksempler på dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer begrepsparet stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk.

Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst, og jeg tror ikke den er tilstrekkelig. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en forutsetning for heftet i sin helhet. Ettersom analysen ligger slumrende mellom linjene, kommer ikke problemene tydelig fram.

Staten

For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen hos Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og, på den andre, en stat over økonomien som – i tid og utid – kan gripe inn på tross og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme ligger her utenfor hverandre og kan påvirke hverandre årsaksmessig. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien.1

Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikke-kapitalistiske. Elementer av plan-økonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike rikdoms- og samfunnsformer. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen, er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie.

Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. På dette punktet virker han som en «evolusjonær sosialist», hvilket i og for seg er helt greit. Men siden ingen av punktene enkeltvis peker utover kapitalismen, tror jeg heller ikke den evolusjonære strategien gjør det.

Demokrati på arbeidsplassen

Videre til Parecon (et deltagerøkonomisk system foreslått av Michael Albert og Robin Hahnel) og deltakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Jeg tror ikke det er helt riktig. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være nyttig som balanseverktøy. Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – om det finnes et positivt forhold mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form.

II

En annen som reiser relaterte spørsmål, er Ola Innset. Utgangspunktet for Innsets innlegg i Manifest Tidsskrift, Totalitære utopier, ser ut til å være en frykt for altomfattende og perfekte samfunnsvisjoner der det eksisterende kritiseres aggressivt og totalt. Særlig dersom dette synet henger sammen med et syn på menneskenaturen som foranderlig og plastisk. Et politisk mål om å produsere nye og bedre mennesker leder til en totalitær og tvangsmessig underordning av mennesker i henhold til politiske mål.

Disse refleksjonene danner for Innset utgangspunkt til en omformulering av sosialistisk politikk.

Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men isteden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den.2

Det vesentlige i den sosialistiske tanken kan altså oppsummeres med «økonomisk demokrati». Jeg tror utskiftingen av sosialisme med «økonomisk demokrati» preges av samme kapitalismeforståelse som preget Kjelsberg, og deler dermed de samme problemene.

Igjen bygger tankegangen på et syn – også implisitt hos Kjelsberg – om at kapitalismen er et økonomisk fenomen, særlig lokalisert til privateie av produksjonsmidler og kapitalistenes økonomisk makt. I så fall kan løsningen markeres som demokratisering gjennom avskaffelse av monopoleierskap og innføringen av lokalisert arbeidermakt.

I Marx’ analyse (som jeg forfekter) er ikke kapitalismen et lokalisert økonomisk fenomen. Det betegner derimot den bestemte sosiale formen til samfunnets rikdom. Kapitalismen er en samfunnsform som involverer produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon, stat og ideologi – disse som relaterte momenter i gjensidige betingelsesforhold. Innsets forsøk på å redde sosialismen fra totalitarisme gjennom slagordet «økonomisk demokrati», oppsummert som demokratisering av økonomiske forhold, er i så fall utilstrekkelig som kapitalismekritikk.

Svaret på Innsets bekymringer rundt det totalitære ligger altså ikke i hans reformulering av sosialismen. Likevel reiser han et betimelig spørsmål. For å løse problemet trenger vi ikke omformulere sosialisme-begrepet. Vi trenger bare å hevde et enkelt prinsipp (som for øvrig har røtter i sosialistisk tenkning) om at mål og middel står i en indre sammenheng. Ethvert forsøk på å forandre samfunnet i frigjørende retning som anvender brutaliserende vold, statlig voldsmakt og politiske drap, har korrumpert sitt eget mål og gjort seg ute av stand til å oppnå det. Et mål som oppnås ved brutale midler, vil aldri bli et hellig mål. Dermed burde også den liberale frykten for alternative samfunnsvisjoner forsvinne. Under målet-helliger-midlene blir brutaliteten til de tillatte virkemidlene proporsjonal med verdien av det politiske målet. Vi må derfor passe oss for storslåtte visjoner. Når målet derimot betraktes i sin sammenheng med midlene, blir det imidlertid omvendt proporsjonalt: desto høyere mål, desto mindre brutale virkemidler kan tillates. Midlertidige diktatur, folkemord, og ytringsknusende bruk av statsmakt kan dermed umulig forsvares utfra en rimelig sosialismeforståelse.

III

Avslutningsvis kan jeg oppsummere formålet med dette innlegget som å vise betydningen av systematisk kapitalismeanalyse som en prinsipiell forutsetning for sosialistisk samfunnskritikk. Dette har jeg forsøkt å hevde som metodeprinsipp ved å kritisere diskusjoner av sosialisme som mangler dette fokuset.

To spørsmål antydes av dette: 1) Hvordan kan kapitalismen analyseres systematisk, og 2) Hvilken sosialismeforståelse følger av en slik analyse? Jeg svarer ikke skikkelig på noe av dette i denne artikkelen. Likevel tror jeg det å formulere et spørsmål på en brukbar måte, er en verdig oppgave i seg selv. Om ikke annet er det i hvert fall kanskje vist hva som bør danne utgangspunkt for sosialismedebatten.

Noter:

  1. Av plasshensyn faller det utenfor denne artikkelen å diskutere forholdet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen. Og det er også flaks, for det er et vanskelig spørsmål som for så vidt heller ikke ble systematisk utarbeidet av Marx. Inntil videre kan det sies at kapitalismen simpelthen trenger en stat som kan sikre borgernes like rettigheter. Jf. kapitalismens variant av Anatole Frances prinsipp: lik rett for den fattige så vel som den rike å besitte, selge og investere i eiendom. Resultatet av denne typen likhet vil selvsagt overalt bli radikal ulikhet. (Jf. Marx’ rettighetskritikk i Kritikken av Gotha programmet.)
  2. Ola Innset, Totalitære utopier (http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/)