Gnist

Veslebror ser deg (bokomtale)

Av Marit Halse

2010-01

Cory Doctorow:
Veslebror ser deg
Samlaget, 2009

For drøyt seksti år sia ga George Orwell ut boka 1984, en dyster framtidsroman om et totalitært samfunn praktisk talt uten individuelle rettigheter, hvor alle blir overvåket døgnet rundt. I staten Oceania er det ett sentralisert system, styrt av diktatoren «Storebror», som står for overvåkinga. Storebror følger med på hva du gjør heile tida, også inne på soverommet, og denne totale overvåkinga er et perfekt verktøy for å kontrollere og undertrykke borgerne i den totalitære staten.

I Cory Doctorows Veslebror ser deg finnes det ingen diktator og myndighetene har ikke installert mikrofoner og kameraer på alle soverom – jobben til Storebror er overtatt av mange «veslebrødre», offentlige og private, som alle følger eller overvåker deg på et begrensa område. Det virker i utgangspunktet ikke fullt så skummelt som Orwells «Big Brother», men det viser seg å være deprimerende lett for representanter for myndighetene å få kontroll over alle veslebrødrene når terrorspøkelset viser seg.

Veslebror ser deg handler om 17 år gamle Marcus som bor i San Fransisco. Sammen med tre venner skulker han skolen en dag, og er tilfeldigvis utafor skolens område og kontroll da et større terrorangrep finner sted. I kaoset som oppstår i etterkant, blir de fire plukka opp og internert av Trygghetsdepartementet («Department of Homeland Security») som prøver å få dem til å tilstå at de har samarbeida med terroristene. Marcus og to av vennene hans blir sluppet fri etter noen dager, men med en advarsel om at de vil bli bura inn på ny viss de forteller noen at de har vært arrestert og forhørt. Kanskje vil de forsvinne heilt. Sjøl ikke foreldrene sine kan de fortelle det til, Trygghetsdepartementet får nemlig med seg alt de gjør. Alt de gjør.

Og Trygghetsdepartementet følger opp trusselen. Marcus og vennene er allerede vant med å bli overvåka på skolen. Skolens datamaskiner er strengt kontrollert, overvåkingsutstyr med ganglagsgjenkjenning overvåker alle ganger og korridorer, og skolebibliotekbøkene er utstyrt med databrikker som til enhver tid forteller hvor boka befinner seg, og dessuten varsler viss boka tas med utafor skolens område i skoletida. Det skal ikke være lett å skulke.

Men etter terrorangrepet brer overvåkinga om seg. Det innføres obligatoriske elektroniske billetter i kollektivtrafikken, som logger reisevanene til folk slik at de kan analyseres og Trygghetsdepartementet varsles viss noen tar en busstur som ikke faller inn i deres vanlige reisemønster. På internett overvåkes både trafikkmønsteret ditt og hva du sier og ser på eller laster ned. Biler flest er allerede utstyrt med elektroniske autopass for bomringen, og de samme passene gjør det enkelt for Trygghetsdepartementet å følge med på kjøremønstret til folk. Og det er like lett for departementet å få oversikt over hva borgerne bruker kredittkortene sine til.

Mange, inkludert Marcus’ far, synes det er heilt på sin plass at myndighetene overvåker alt de gjør. De har jo ikke gjort noe galt, så da gjør det ingenting om de blir overvåka. Og at overvåkingsregimet, som i utgangspunktet er meint å bekjempe terror, innen kort tid også tas i bruk for å knipe små og store alminnelige kriminelle, er jo bare bra, meiner mange. I alle fall i starten. Men jo breiere overvåkinga blir, jo oftere skjer det at totalt uskyldige mennesker blir plukka opp av Trygghetsdepartementet for lange forhør. Du skal nemlig ikke oppføre deg så veldig annerledes enn «normalt» før du blir flagga som en potensiell terrorist.

Men Marcus bestemmer seg ganske tidlig for å stikke kjepper i hjulene på departementet der han kan. Han nekter å akseptere begrensningene de vil legge på hans og andres frihet til å reise og ytre seg fritt. Marcus starter opp et trådløst nettverk myndighetene ikke kan overvåke og er snart den uoffisielle lederen for en undergrunnsbevegelse som slår tilbake, et ungdomsopprør. Etter hvert som motstanden begynner å bli merkbar og irriterende for Trygghetsdepartementet, begynner det å bli utrygt å være Marcus, eller «M1k3y», som han kaller seg på nettverket Xnet.

Resten av handlinga får du lese deg til sjøl, tida vil være vel anvendt, på tross av noen mindre svakheter ved boka.

Språket virker vagt ubehjelpelig, men jeg har ikke lest den engelske originalboka ennå, så jeg veit ikke om det er i oversettelsen eller originalen det ligger. Noen underlig direkte oversettelser her og der kan tyde på at det er i oversettelsen det ligger – hvorfor oversette «hide and seek» med «gøyme-ogleite » når man har ordet «gøymeleik» på nynorsk? Og «kle deg for å imponere» er slett ingen god oversettelse av det engelske uttrykket «dress to impress».

Det kan være at språket er meint å reflektere hovedpersonens alder, heile boka er nemlig fortalt i førsteperson, men Marcus framstår som en uvanlig reflektert og oppegående tenåring ellers. Det samme gjelder kjæresten han får seg etter hvert. Men verken språket eller de noen litt vel direkte oversettelsene er ille nok til at det burde være avskrekkende. Det er også et par eksempler i boka på veldig fine løsninger på ord og uttrykk som er vanskelig å oversette fra engelsk til norsk.

Orwells 1984 var science fiction, om enn tydelig inspirert av Sovjetunionen og nasjonalsosialistiske Tyskland. Men Doctorows Veslebror ser deg ligger ukomfortabelt tett opp til virkeligheten. Praktisk talt all teknologien som omtales i boka, finnes og brukes i dag, og argumentasjonen for overvåking og kontroll ligner argumenterer vi ofte hører for EUs datalagringsdirektiv eller overvåkingskameraer på alle hjørner.

Og det er ikke bare myndighetene som vil passe på oss. Hvor mange som leser dette bruker aldri søketjenesten Google? Som følger med på hvert eneste søk du gjør. De fleste av oss bruker betalingskort, mange har elektronisk månedskort, og vel de fleste som kjører bil har etter hvert skaffa seg autopass for bomring. Det er som regel strengt begrensa hva de har lov til å gjøre med informasjonen de samler inn om deg og dine bevegelser, men det er for eksempel lett for en utru tjener å selge informasjon om brukere til en konkurrent. Og skjer det et terrorangrep på norsk jord, trur du ikke sikkerhetstjenesten gjerne vil ha tak i så mye informasjon de bare kan få tak i?

Veslebror ser deg tar opp viktige og høyst aktuelle spørsmål. Alle som bryr seg om eget og andres personvern og rettssikkerhet bør lese denne. Hvor mye frihet er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge?

Marit Halse

P.S: Cory Doctorow gir ut bøkene sine med en lisens som tillater fri deling og kopiering. Du kan laste ned den engelske originalen her: craphound.com/littlebrother/download/ Den norske utgaven av denne boka er utgitt av Samlaget, som etter en del fram og tilbake og negative tilbakemeldinger da boka blei gitt ut i fjor høst, endelig la ut heile boka fritt til nedlasting. Det ser ut som om de har fjerna den fra nettsidene sine igjen, for viss du vil ha den norske oversettelsen gratis, må du ironisk nok sende e-post til Samlaget fra: veslebrorserdeg.com.