ALBA-TCP – et annerledes samarbeid i Latin-Amerika!

Av Maria Trettvik

2008-01

Er det mulig at en alternativ samarbeidsavtale mellom latinamerikanske land kan utfordre USA og bryte landets eksisterende monopol på kontinentet?

Hva er ALBA og TCP – og hva er mulighetene på kort og lang sikt?

Maria Trettvik er bosatt i La Paz, Bolivia, med praksisstilling i et boliviansk forskningssenter,
CEDLA – Studiesenter for arbeids- og jordbruksutvikling.
Hun har bodd fem år i Latin-Amerika, med lengre opphold i fem ulike land.

Latin-Amerika er i endring. De siste åra har de politiske tendensene i regionen vært sterkt prega av en vridning i den politiske retningen fra en nesten entydig neoliberalistisk ideologi, til en atskillig mer venstre-orientert politikk. Den mest synlige konsekvensen er resultatene i en rekke presidentvalg over hele kontinentet de to siste åra.

Hovedsymbolet er Evo Morales, som ble valgt med nesten 54 prosent av stemmene ved det bolivianske presidentvalget i desember 2005. I kjølvannet følger Rafael Correa og Daniel Ortega, sittende presidenter fra venstresida i henholdsvis Ecuador og Nicaragua. Også i andre land har venstresida stått sterkt i det siste årets presidentvalg, både i Peru og Mexico hadde de to sterke kandidater selv om disse ikke nådde til topps i det avgjørende øyeblikk.

Det er ingen tvil om at de latinamerikanske landa ønsker å komme seg ut av situasjonen som har prega dem i flere tiår, der USA har brukt både politisk og økonomisk makt for å holde dem nede.

Viktigst i denne kampen er at landa, fra Argentina i sør til Mexico i nord, holder sammen og hjelper hverandre i prosessen mot et styrka Latin-Amerika. Et Latin-Amerika med redusert fattigdom, økt produktivitet og et bedra internt samarbeid.

I veien mot et uavhengig Latin-Amerika må forholda mellom hvert enkelt land i regionen styrkes. Kan ALBA–TCP (*) være et av virkemidla for at dette skal skje?

(*) ALBA – Det bolivarianske alternativ for Latin-Amerika og Karibia; TCP – Folkets handelstraktat

For øyeblikket er det vanskelig å snakke om ALBA uten å samtidig snakke om TCP. Selv om ALBA kun er tenkt for de latinamerikanske landa og TCP er et skjema for bilaterale avtaler som kan inngås mellom hvilket som helst par av land verden over, er ALBA og TCP både forslag om integrering og om å bedre forholda mellom land. Begge forslaga kommer fra den latinamerikanske venstresida som kjemper for en verden der mulighetene er like for alle.

ALBA er venezuelanske myndigheters forslag til et alternativ til FTAA (Det amerikanske frihandelsområdet), frihandelsavtalen som USA har prøvd å forhandle seg fram til med alle amerikanske land (utenom Cuba). En avtale som går lenger enn verdens handelsorganisasjon (WTO) på nesten alle områder. ALBA, som bygger på et forslag fra latinamerikanske uavhengige organisasjoner (NGO) trådde i kraft 14. desember 2004 med Venezuelas og Cubas underskrifter. I ettertid har Bolivia og Nicaragua inngått medlemskap, henholdsvis 29. april 2006 og 11. januar 2007.

TCP (Folkets handelstraktat) er et forslag som bolivianske myndigheter presenterte da de inngikk forhandlinger med Cuba og Venezuela i april 2006, og som nå inngår som bilaterale avtaler mellom ALBAs medlemsland. Det er altså gjennom TCP at de konkrete avtalene realiseres, det vil si, handels- og andre samarbeidsavtaler som bygger på ideene som ligger til grunn for ALBA.

ALBA i seg selv har to hovedakser, for det første som en handelsavtale og, for det andre, som en samarbeidsavtale. Hovedmålet er kampen mot fattigdommen og den sosiale ekskluderinga som karakteriserer dagens Latin-Amerika.

Med utgangspunkt i de eksisterende økonomiske og sosiale forskjellene mellom landa, prioriteres latinamerikansk integrering og muligheten til å forhandle i grupper som styrker påvirkinga hvert enkelt land har i forhandlingssituasjoner. Dette skal gjøres ved å skape mekanismer som kan frambringe felles fordeler mellom landa med utgangspunkt i de eksisterende forskjellene. På denne måten hjelpes de svake landa til å overkomme ulempene som skiller dem fra høyt utvikla land, og de får muligheten til å fremheve seg i internasjonale sammenhenger som diskusjoner i WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

TCP, som ALBA, bygger på analyser gjort av NGO. Forslaget tar utgangspunkt i de behova som forskjellige organisasjoner har identifisert i det latinamerikanske samfunn gjennom mange år, og er presentert som et svar på den neoliberalske modellen karakterisert av privatisering og ekstremt åpne markeder. I den nye modellen promoteres kommersiell integrasjon som begrenser og regulerer utenlandske investorers og transnasjonale selskapers rettigheter, for at deres inntreden står i pakt med landets produktive utvikling.

I denne modellen er handel og investeringer virkemidler for å oppnå utvikling som tjener hele befolkningen under ett. Denne typen avtaler erkjenner folkets rett til å definere den ønskede politikken innen landbruks- og næringssektoren, og å beskytte og reglementere den nasjonale landbruks- og fedriftsproduksjonen for å unngå at det interne markedet blir oversvømt av andre lands overskuddsvarer. Det vil si at gjennom denne typen samarbeidsavtaler forbys ingen av partene muligheten til å innføre beskyttende tiltak eller tiltak som øker konkurransedyktigheten til den nasjonale industrielle sektor, det tillates også å innføre tiltak som bevarer de mest utsatte sektorene.

Når det gjelder fellesgoder som vann, og offentlige goder som helse, kommunikasjon og transport, slås det fast i enhver TCP at det er statens ansvar å forsikre at hele befolkningen er sikra tilgangen på disse godene, og at disse skal reguleres av staten. Kort sagt kreves det at alle fellesgoder er offentlige goder kontrollert av staten og tilgjengelig for alle.

Avtalene bygger på komplementaritet framfor konkurranse, sosial eiendom beskyttes og man lever fortrinnsvis i pakt med naturen. Det er gjennom solidarisk integrering der nasjonale selskaper er eneste tilbyder av varer til offentlig sektor, økonomisk vekst skal sikres lokalt og nasjonalt.

Målet er å oppnå sann integrering gjennom både kommersiell og økonomisk sektor for å sikre rettferdig og bærekraftig utvikling med bakgrunn i folkets prinsipper inkludert nasjonale forskjeller.

Hva har skjedd fram til nå?

Noe av det første medlemmene av ALBA har gjort som har satt støkk hos store multi-nasjonale selskaper, er den felles utmeldinga av ICSID (International Center for Settlement of Investment Disputes), en rettsinstans der multilaterale selskaper kan saksøke et lands myndigheter dersom det føler at det har tapt inntekter eller fått økte utgifter som følge av en eller flere avgjørelser tatt internt i det gitte landet. Som eksempel kan nevnes at Argentina er saksøkt av et ukjent antall instanser som følge av virkemidlene myndighetene var tvunget til å innføre under den økonomiske krisa som eksploderte i desember 2001. Nå risikerer landet å måtte betale millioner med dollar i erstatning til en rekke multinasjonale selskaper dersom (eller helst når) landet dømmes skyldig i å ha hindra de gitte selskapenes økonomiske innskudd.

Med den felles utmeldinga fra en av Verdensbankens underliggende instanser har ALBAs medlemmer gitt klart uttrykk for et av prinsippene bak avtalen, nemlig hvert enkelt lands suverenitet til selv å bestemme hvilke virkemidler som er nødvendige for å sikre innbyggernes velferd.

Som allerede nevnt er det TCP som har spilt den viktigste aktive rollen i startfasen av prosjektet som skal lede medlemslanda inn i en ny politisk og økonomisk fase. TCP er et forslag fra Evo Morales og hans regjering, og en offisiell rapport fra bolivianske myndigheter definerer fire fundamentale kvaliteter som skal hjelpe til å redusere forskjellene og øke velferden på landsbasis:

  • Forsikring om et eksisterende marked for bolivianske produkter.
  • Erkjennelse av staten som hovedrettleder og hovedbindeledd for handel.
  • Produktiv komplementaritet mellom landa som deltar.
  • Søken etter fordeler for småprodusentene.

Som del av ALBA–TCP i Bolivia er det satt i gang produktive prosjekter i tillegg til sosiale prosjekter innenfor helse og utdanning. Gjennom en samarbeidsavtale med Cuba har det i utdannelsessektoren lyktes å alfabetisere mer enn 300.000 mennesker som ikke kunne lese og skrive da alfabetiseringskampanjen starta i slutten av mars 2006.

De produktive prosjektene som er satt i gang, har i første omgang dreid seg om å gi kreditt til småbedrifter, og å skape arbeidsplasser på lang sikt gjennom å forsikre eksporten av bolivianske produkter til Cuba og Venezuela. I andre omgang skal det jobbes med teknologisk og teoretisk opplæring for å heve landets humankapitalnivå.

Prosjektene er finansiert av Den venezuelanske økonomiske og sosiale utviklingsbanken (BANDES), og deres legitimitet forsikres av handelsavtaler og samarbeidsavtaler gjort mellom de forskjellige landa.

Også mellom Cuba og Venezuela, Venezuela og Nicaragua og Nicaragua og Cuba er det inngått avtaler innenfor ramma til ALBA–TCP, hovedsaklig avtaler innenfor produksjons- og energisektoren.

Flere prosjekter i planleggingsfasen er verdt å nevne en felles utviklingsbank (Banken fra Sør) med sosiale motiver som et alternativ til eksisterende internasjonale banker og et felles kommunikasjonsselskap, Gran Nacional Alba Telecomunicaciones.

Et middel i kampen mot det amerikanske hegemoniet?

Hugo Chávez og Venezuela ønsker å bruke ALBA i kampen mot imperialismen og det kapitalistiske USA. TCP er det praktiske verktøyet i prosessen med å styrke de latin-amerikanske landa og frigjøre dem fra det nord-amerikanske hegemoniet.

I samtaler med Brasils president, Luiz Inácio (Lula) da Silva, er de to søramerikanske representantene enig om at de vil frigjøre seg, men de er ikke enige i hvilke midler som skal brukes i prosessen.

ALBA er et relativt nytt initiativ, til sammenligning kan EU brukes til å vise hvor lang tid det tar å bygge opp en sterk samarbeidsorganisasjon. Selv om ALBA er basert på helt andre prinsipper, solidaritet og regional utvikling, må det tas hensyn til at de amerikanske statene sør for USA alle er tidligere kolonimakter, multikulturelle stater som de siste hundre åra har vært prega av en føljetong av diktaturer der presidenten hovedsaklig har blitt skifta ut etter et statskupp. De nyoppretta demokratiene er fortsatt i sparkebuksene når det gjelder intern utvikling, og det er vanskelig å forestille seg at dette kommer til å endres de første fem åra.

Det viktigste for ALBA og dets medlemsland er å bygge opp intern kapasitet og å integrere et større antall medlemmer. Sånn som situasjonen er i dag, er ikke grupperinga sterkt nok til å motstå et virkelig politisk og økonomisk press utenfra, til det avhenger tre av dets fire medlemmer i alt for stor grad av deres eksport til USA.

Enn så lenge har ALBA kun fire fullstendige medlemmer, i tillegg er land som Ecuador og Haiti, samt noen karibiske øyer, støttemedlemmer. Det er begrensa hvilken påvirkningskraft fire relativt svake nasjoner kan ha i forholdet til større og bedre utvikla land.

Betydning på kort og lang sikt

Det er ingen tvil om at USA frykter at ei styrka venstreside i Latin-Amerika på lang sikt kan true landets politiske og økonomiske hegemoni. Det er derfor ikke rart om landet og dets tjenestemenn viser et ønske om å skape ustabilitet i Latin-Amerika i kampen mot et sterkt samarbeid. Spørsmålet er om ALBA kan bli sterkt nok over tid til å motstå et eventuelt sterkere press fra USAs side. Enn så lenge er dets medlemmer for svake til å kunne stå imot et langvarig press fra kjempen i nord.

For at Latin-Amerika skal stå sterkt nok i en løsrivelse fra avhengigheten til USA, må de latinamerikanske kjempene spille på lag, det vil si at en avtale uten Brasil, Mexico og Argentina, samt kanskje også Colombia og Chile, ikke vil ha den nødvendige slagkraft for å kunne kjempe imot eventuelle reaksjoner fra USA.

Enn så lenge fungerer ALBA–TCP som en reaksjon mot den kapitalistiske ideologi og dets verdier, men den er ikke sterk nok som bruk til middel i kampen for suverenitet og uavhengighet.

ALBAs reelle funksjon i den nåværende fasen er som middel i kampen mot fattigdom og klasseskiller i hvert enkelt medlemsland, på lang sikt vil dette styrke de latinamerikanske nasjoner både når det gjelder finansiell og human kapital, og på dette viset forberede dem på reaksjoner fra det nåværende hegemoni.

Det er når det har skjedd, at ALBAs medlemmer kan stå sammen i kampen om å bryte ned USAs eksisterende monopol i regionen. Og det er da de kommer til å lykkes.

Det er gjennom økt humankapital og bedre samarbeid mellom u-landa at disse kan slå seg sammen og bekjempe de politiske og økonomiske bånda de er påtvunget av de kapitalistiske institusjoner som IMF, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. ALBA kan funke som et verktøy i denne prosessen dersom utviklinga går i riktig retning.

Litteraturliste: